Den norske deltakelsen i det offisiell programmet i Cannes er minimal. Bortsett fra kortfilmen Ja, vi elsker måtte vi hente fram Joachim Trier og Maria Bonnevie fra to av juryene for å kunne slå oss på brystet 17.mai. Men selv om vi nå og da har hatt langfilmer med i Cannes de siste årene, må vi ikke glemme at de tilhører unntakene. Den norske deltakelsen har i hele etterkrigstiden vært nesten fraværende. Det var først med de rødgrønnes filmløft at de høythengende prisene i Cannes ble et uttalt mål. Det var noe daværende kulturminister Giske lanserte, omtrent samtidig med at Jagland kom med sitt mål om minst 36,9 prosent. Jagland forsvant, det gjorde også Giske, men målet om de gjeve prisene har blitt hengende ved og skaper forestillinger om at vi ikke er gode nok hver gang vi ikke vinner.

Det er et misforhold mellom repertoarpolitikken og målene for den. Vi produserer nesten ikke den typen film man etterspør i det offisielle programmet i Cannes. Det norske kinorepertoaret domineres av mainstreamfilmer, med barne og familiefilmene som lokomotivene, og det er satt av små ressurser til arthousefilmer og utvikle filmskapere som utfordrer formspråket. Blind er den eneste norske langfilmen i år som gjør det, og den ville kanskje blitt tatt ut til Cannes om ikke Sundance og Berlin hadde snappet den opp.

Kanskje er det på tide å slutte og se til festivaler som Cannes. En norsk film har større sjanser for å bli lagt merke til på en mellomstor og liten festival enn de aller største, det viser tidligere eksempler. Mens De Umoralske druknet i mengden under Toronto film festival og knapt nok fikk omtale, har Karlovy Vary i Tsjekkia vært viktig for så vidt forskjellige filmer som Reprise, Kunsten å tenke negativt og Mer eller mindre mann.

Jeg vil med dette slå et slag for de mindre ”viktige” filmprisene. La oss heller fokusere på å nå ut med filmene våre på det internasjonale markedet. Så lenge vi ikke prioriterer å lage kunstnerisk utfordrende filmer, så er det heller ikke noe poeng å konkurrere om disse prisene. Cannes er viktig, men primært for arthousefilmer som for tiden har karrige kår. Selv Gullpalmevinnere har i dag problemer med å få internasjonal distribusjon. Hvordan skal vi kunne markere oss i en så beinhard konkurranse når vi ikke går helt og fullt inn for det?

Festivaler er fortsatt viktige fordi det er der portvokterne til markedene henter filmer. De filmskaperne som er tatt inn i varmen i Cannes har ofte beskrevet det som å bli tatt opp i en familie. Det er festivalens styrke og svakhet: den er lojal mot sine, selv når de lager dårlige filmer (hvordan ellers forklare at Atom Egoyans Captive er med i år?).

Men for å bli sett, må man først komme i en synlig posisjon. Joachim Triers Reprise ble ikke fanget opp av Cannes, og i ettertid ser festivalen på det som en arbeidsulykke. Om vi leser mellom linjene, så er ikke årsaken vanskelig å få øye på: festivalen forventet ikke noe fra Norge, den så ikke vår vei.

Dette har nok endret seg noe nettopp med profiler som Trier. Men fortsatt har  norske filmregissører så liten kontinuitet at det går for lenge mellom filmene. Vi har hatt våre øyeblikk i Cannes (ofte kalt ”norwave”): første gangen i 1997 med Budbringeren og Insomnia i Kritikeruken og så i 2006 med Den brysomme mannen og Slipp Jimmy fri i Kritikeruken og Uro i Un Certain Regard og Sniffer som vant Gullpalmen for beste kortfilm.

I Cannes har internasjonale bransjeaktører og journalister de siste årene spurt om hva som har skjedd i norsk film siden disse bølgeskvulpene. Jeg svarer at barne- og familiefilmene for hjemmemarkedet dominerer repertoaret, og at vi forsøker å få til et vekselbruk der det også er plass til smalere filmer. Foreløpig har ikke det gitt de helt store resultatene. Men kanskje er heller ikke Cannes stedet der norsk film skal markere seg.

Kjetil Lismoen er redaktør i Rushprint.

En noe kortere versjon har stått på trykk i Aftenposten.