– Jevnt over er det et uvanlig «macho» program til å være Berlin, med den mannlige ensomme ulven som ideal og fokuspunkt, skriver Rushprints utsendte Oda Bhar, som gleder seg over responsen på de norske filmene i Berlin, og gir deg en oversikt over de beste filmene, de beste skuespillerprestasjonene og de sterkeste tendensene i årets program.
Denne uka har det vært deilig å være norsk i Berlin, ikke bare på grunn av ølet, festene, pølsene og kakene, men fordi alle de norske filmene har fått positiv oppmerksomhet.
Hans Petter Moland deltar i hovedkonkurransen med Kraftidioten, en svart komedie som sist mandag ga pressekorpset en etterlengtet comic relief etter flere dager preget av alvor, tristesse og melodrama. Det var mye latter i salen, et par av onelinerne fikk sågar klappsalver.
Utover dagen hørtes mumling på ulike språk omkring på pressesenteret: «Den norske filmen! Le film norvégienne! Der Norwegische Film!»
Det virket klart at Kraftidioten seilte opp som snakkis, ihvertfall den første dagen, og selv om mange påpekte at sjangerfilmer aldri vinner Gullbjørnen i Berlin, var det også en vanlig mening at filmen kunne snuse på en Sølvbjørn.
Dagen før var Eskil Vogts Blind blitt vist i Panoramaprogrammet, etter i januar å ha blitt tildelt manuspris i Sundance. I Berlin har filmen mulighet til vinne noen av de uavhengige prisene, men ingen bjørner. To andre filmer om blindhet vises også på årets Berlinalen, noe som fikk avisa Der Tagesspiegel til å lage en temasak tidligere i uka.
Sammenliknet med konkurrentene virker Vogts film langt mer nyskapende, med sin elegante og lekne bruk av tvetydighet og forestillingsevne. Hvordan avgjøre hva som virkelig ligger bak en lyd når det ikke lenger bare er å kikke etter?
Blind har likevel fått mindre oppmerksomhet enn den kinesiske film Blind Massage, siden den sistnevnte vises i hovedprogrammet. Blind Massage er lagd av Lou Ye, som tidligere har fått to filmer vist i Cannes, Summer Palace (i hovedprogrammet i 2006) og Spring Fever (som vant manusprisen i 2009). Årets Berlinale-bidrag er svakere enn Lou Yes tidligere filmer, og gjør utstrakt bruk av klisjéer i framstillingen av blindhet. En gruppe blinde massører jobber på et institutt, men vises generelt som uflidde og med rullende øynene. Opplevelsen av å ikke se illustreres altfor opplagt med flimrende, mørke eller uskarpe bilder.
Berlinalens tredje norske film er lagd av Margreth Olin, og vises som én av seks deler i Wim Wenders-initiativet Cathedrals of Culture, en samling 3D-dokumentarer om seks bygninger lagd av regissører fra ulike land: Wim Wenders (Berliner-filarmonien), østerrikske Michael Glawogger (Det russiske nasjonalbiblioteket i St.Petersburg), danske Michael Madsen (norske Halden fengsel), Robert Redford (Salk-instututtet i California), Margreth Olin (Operahuset i Oslo), og Karim Aïnouz (Pompidou-senteret i Paris).
Det første bidraget som virkelig engasjerte publikum under festpremieren i Haus der Berliner Festspiele var danske Michael Madsens film om norske Halden fengsel. Det er utradisjonelt å kalle et fengsel for en kulturkatedral (slik tittelen på dokumentarprosjektet gjør), men så er da hele dette høyrisikofengslet utradisjonelt. Naturen er trukket inn bak murene, slik at det går an å løpe i «skogen», og midt i det hele finnes et lite hus omgitt av hage og lekestativer, hvor fangene kan overnatte med familien på besøk.
Den menneskelige dimensjonen var nok også grunnen til publikums respons, ikke bare når det gjaldt bygningen, men filmens uttrykk. I et av de siste bildene skal en av de innsatte posere for fotografen bak celledøra si, men bryter flere ganger ut i en sjarmerende latter, før han ender i en utstudert tøff positur som får oss andre til å le.
Enda større applaus fikk bidraget til Margreth Olins bidrag om Operahuset i Oslo. Som alltid står mennesket i sentrum hos Olin, selv når temaet er arktitektur. Vi ser dansere i høye sprang over scenegulvet, syngende barn og voksne, utkledde og avkledde artister, besøkende som vandrer utendørs på Opera-taket, en kvinne som svømmer i fjorden. Uttrykket «folkeopera» får med dette et troverdig og spennende bildebevis, hvor fotograf Øystein Mamen nok ikke har en ubetydelig del av æren. Mamens kamera forener poesi med variasjon, og utnytter 3D-formatet på imponerende vis for å skape ulike typer dybdevirkning.
Prosjektet Cathedrals of Culture skjemmes ellers iblant av en viss selvhøytidelighet, som gjør det vanskelig å relatere til bygningene. Det er grenser for hvor lenge det kjennes spennende å gli gjennom tomme ganger og saler, uansett hvor vakre omgivelsene er.
Verst er det stive bidraget fra Robert Redford, som likner en animert arkitekturmodell med en voiceover som klinger av reklamebrosjyre. Også Wim Wenders’ bidrag har noen av dette stive, selv om den setter Berliner-filarmonien inn i en interessant verbal ramme av krigsruiner og jernteppets ingenmannsland, og blir riktig interessant når vi får komme inn i strukturene og se detaljer som mellomrommet mellom yttertaket (formet som et sirkustelt) og innertaket (som skal optimalisere akustikken).
Michael Glawogger er den eneste som har valgt seg en eldre, ikke-modernistisk bygning, det russiske nasjonalbiblioteket i St. Petersburg som framstår som et veritabelt kråkeslott. Det er fullt av trange, overfylte og uhyre gammeldagse rom, hvor brunryggete bøker deler plass med bittesmå skrivepulter og veggseksjoner av miniskuffer.
I filmen om Pompidou-senteret i Paris har brasiliansk-argentinske Karim Aïnous jobbet på liknende måte som Margreth Olin, ved å vise fram arbeidet som foregår i bygningen. Vi ser teknikere montere en utstilling, og publikum gå omkring og kikke på kunst. Et sted kjører en vindusvasker opp rulletrappa med nalen glidende langs glassveggen, frosset i en effektiv og elegant bevegelse.
Både Aïnous og Olin har valgt voiceovers hvor bygningen snakker om menneskene. De kulturelle katedralene betrakter og husker oss, slik vi betrakter og husker dem og det de viser fram.
Den tydeligste trenden i konkurranseprogrammet er at publikumsfilmene får stor plass. Det er mange sjangerfilmer, spesielt om gangstere, og lettfordøyelige dramaer om tilgjengelige temaer som familie, oppvekst, historie og krig. Jevnt over er det et uvanlig «macho» program i til å være Berlin, med den mannlige ensomme ulven som ideal og fokuspunkt.
Av sjangerfilmer finnes foruten Hans Petter Molands voldskomedie en kinesisk western (Ingenmannsland av Hao Ning), et langtekkelig gresk moraldrama som ifølge regissøren handler om den økonomiske krisen på et dypere nivå (regissøren av Stratos bærer dessuten det passende navnet Yannis Economides), og en mysteriekrim som blander whodunnit med stilisert film noir (Black Coal, Thin Ice av Diao Yinan). Ingen av disse filmene virker som typiske Berlinale-vinnere, selv om Black Coal, Thin Ice har en kunstaktig kvalitet mot realistisk bakgrunn som gjør den til en mulig kandidat – i tillegg til et ganske effektfullt drap med skøyter som mordvåpen.
De lettere tilgjengelige publikumsdramaene er alle «ganske gode historier», fortellinger som ikke stikker seg ut, men fortelles håndverksmessig godt og har en alvorlig kjerne av politisk og/eller moralsk dilemma.
I denne kategorien faller både Schiller-dramaet Beloved Sisters, oppvekstfilmen Jack og fengselsfugldramaet Two Men in Town (disse filmene er tidligere beskrevet her), samt det tyske Afghanistan-dramaet Zwischen Welten («mellom verdener»), som tar opp den vestlige tilstedeværelsen og spesielt behandlingen av de afghanske tolkene, som lever i konstant livsfare fordi de samarbeider med «fienden», men ikke får innvilget asyl av statene de jobber for. Den kvinnelige regissøren Feo Aladag er ikke direkte noen Katryn Bigelow som har lagd en The Hurt Locker, men karakterbyggingen er god og filmen spennende.
Oppvekstdramaet Aloft er den første engelskspråklige filmen til peruvianske Claudia Llosa, som vant Gullbjørnen i 2009 med Faustas perler. Selv opplevde jeg filmen som et helt greit amerikanske drama, men mange var overraskende kritiske, hovedsakelig på grunn av miljøet handlingen utspiller seg i, hvor healing beskrives på en til tider positiv og ikke-skeptisk måte. Eksotisk er også elementet av falkoneri (å temme falker og benytte dem til jakt), og kombinasjonen lot for enkelte til helt å overskygge andre kvaliteter ved filmen, som en sterk og emosjonell mor/sønn-historie om skyld og soning, omsorg og forsømmelse.
Skepsis til new age-tankegang er ikke vanskelig å forstå, men i dette tilfellet motarbeides forståelsen min av en nagende mistanke om at samme personer som hånlig kaller dette new age kunne ha hyllet det samme som «magisk realisme» om filmen hadde satt det inn i en latin-amerikansk kontekst.
I Claudia Llosas forrige film Faustas perler, med talespråk spansk og Quecha, involverte historien tross alt planting av en potet i vagina hvor den fikk vokse og gro som beskyttelse mot seksuelle overgrep. Til forskjell fra denne vinner Aloft neppe Gullbjørnen i Berlin, men den er likevel severdig om du liker sterke familiedramaer med dyktig skuespill (blant annet av Jennifer Connelly).
Ifølge enkelte rykter kan en annen amerikansk «ganske god historie» ligge an til Gullbjørn, en spådom jeg ikke håper slår til. Det dreier seg om oppvekstskildringen Boyhood, lagd av Richard Linklater, som sist var i Berlin ifjor med tredje film i trilogien Før soloppgang, Før solnedgang og Før midnatt, hvor Ethan Hawke og Julie Delpy spiller et kjærlighetspar som har vært populært hos mange også her i landet.
Boyhood er et spesielt prosjekt for Linklater, siden filmen er spilt inn over tolv år, slik at det ikke var nødvendig å caste ulike skuespillere til å spille barna i ulike aldre. I likhet med barna i Harry Potter-filmene vokste de opp sammen med karakterene sine. En av disse barna er regissørens datter Lorelei Linklater, som gjør en respektabel innsats i filmen.
Problemet ved filmen var for meg at Linklaters hensikter nettopp var det som gjorde den kjedelig å se på. Han ville lage en film om et vanlig liv i USA (eller det han kaller «normalt», et problematisk begrep i seg selv), og resultatet er blitt en slags opplæringsfilm i amerikansk livsstil av hvit middelklassetype.
På pressekonferansen fortalte Richard Linklater at han bevisst unngikk «høydepunkter», det vil si avgjørende hendelser som sender livet i en ny retning. Å slippe å se rituelle markører fra en vanlig oppvekstfortelling er greit, eksempelvis det første kysset eller knullet, men jeg ender med å savne det spesielle, som også alle liv består av, men som Linklater forkaster til fordel for det gjennomsnittlige.
Problemet med å snakke om «de fleste» er jo at også dette utdefinerer mange, og i dette tilfellet utdefineres ikke få, men store grupper mennesker. Jeg fikk ikke øye på en eneste afroamerikaner, og den eneste latinoen var en ufaglært arbeider som på et tidspunkt graver opp familiens hage. Moren i familien synes han virker smart, og råder ham ut av det blå til å ta mer utdannelse på kveldstid. Dette rådet skal det vise seg at han tar imot, for mange år senere kommer han bort til familiens restaurantbord og er blitt hovmester, hvorpå han takker moren ydmykt og sier at hun har forandret livet hans.
Scenen er nok ment å illustrere den amerikanske drømmen, ideologien om at du selv kan forandre ditt liv i «mulighetenes land», men for meg virker den kvalmende nærsynt på en måte som går igjen flere steder i filmen. Ikke minst er det merkelig at vi aldri ser tegn på den verste økonomiske krisen i USA siden 1930-tallet. Hos Linklater sliter ingen med å få helseforsikring, ingen trenger to fulltidsjobber for å klare seg i hverdagen, slikt er rett og slett ikke «normalt» hos «de fleste» i Linklaters verden.
Det største problemet ved filmen er likevel TV-aktigheten, en kritikk som blir reist mot flere dramaer i hovedprogrammet. Boyhood havner for ofte i samme univers som seriøse familie- og ungdomsserier av typen My So-Called Life (norsk tittel: Angela) hvor Claire Danes i sin tid slo igjennom.
Tross den dokumentarinspirerte rammen greier Boyhood aldri å utnyttet nerven i det virkelighetsbaserte. Manuset er skrevet og innøvd til minste replikk, og hendelsene er ofte så ordinære at det kjennes rituelt å vise dem fra.
Det hele likner en robotaktig gjennomgang av hvite amerikanske opplevelser og livsfaser: å krangle om foreldreretten, få stesøsken og steforeldre, far og sønn reiser på campingtur, mor og stefar på bryllupsreise til Paris, junior får kappe og hatt og går ut av high scholl, før han pakker for å reise til college og mor gråter.
Det mest oppsiktsvekkende ved filmen er egenlig hvor gjennomsnittlig og blass den har blitt, sammenliknet med det ekstraordinære i produksjonsprosessen.
Opptakene er gjort omtrent ei uke i året over tolv år, for å gjøre det mulig å fange den naturlige utviklingen til to unger, både fysisk og sosialt, fra skoletid og familieliv, i en bestemt tidsepoke. I utgangspunktet virker idéen både interessant og risikabel, og jeg synes den ville ha fortjent et langt mer reflektert og særpreget resultat.
Etter nesten fullført uke er prisfavorittene mine fortsatt de samme som i forrige artikkel; det katolske dramaet Kreuzweg (regi: Dietrich Brüggemann), borgerkrigs- og terrorthrilleren ’71 om en engelsk soldat gjenglemt bak frontlinjene i Nord-Irland (regi: Yann Demange), den tyske filmen Jack (regi: Edward Berger) om forsømte barn, samt Wes Andersons eksentriske forviklingskomedie The Grand Budapest Hotel.
Å gi prisen for beste kvinnelige skuespiller til andre enn debutanten Lea van Acken som selvskadende katolsk tenåring Kreuzweg ville nesten være skandaløst.
Andre kandidater kan være Jennifer Connely i Aloft eller Hannah Herzsprung i Beloved Sisters (trekanthistorien om dikteren Friedrich Schiller og søstrene von Lengefeld, regissert av Dominik Graf). Det er virkelig ikke mange gode kvinneroller på programmet i år, stort sett er kvinnene henvist til biroller som mystiske eller hjelpeløse, hvis det da overhodet er kvinner med i filmen. Dette gjelder i like stor grad om regissøren er kvinne, som i det argentinske familiedramaet The Third Side of the River (av Celina Murga) eller den tyske Afganistan-filmen Zwischen Welten (av Feo Aladag).
Blant mannlige roller er det flere å velge mellom, skjønt få av skuespillerne briljerer. Blant de amerikanske går det an å nevne Ralph Fiennes i Wes Andersons The Great Budapest Hotel, Ellar Contrane i Linklaters Boyhood og Forest Whitaker i The Two Men in Town. Personlig hadde jeg gjerne sett at Jack O’Connell fikk en pris for rollen som soldat på flukt gjennom Belfast i thrilleren ’71. Andre muligheter er 11-åringen Ivo Pietzcker som spiller den lille gutten i Jack, eller tyske Florian Stetter som spiller i to filmer; både som presten i Kreuzweg og Friedrich Schiller i Beloved Sisters.
Når dette skrives er tre filmer ennå ikke vist i konkurranseprogrammet.
Franske Christophe Gans har lagd en ny adaptasjon av eventyret om Skjønnheten og Udyret med Vincent Cassel og Léa Seydoux (jenta med det blå håret i Blå er den varmeste fargen) i hovedrollene.
The Little House er et historisk drama regissert av erfarne Yoji Yamada, om en familie med hushjelp i 1940-tallets Japan. Ifølge katalogen folder filmen ut følelsene mot en bakgrunn av politikk og samfunn, i perioden før og under andre verdenskrig.
Interessant virker også østerrikske Macando, et portrett av en muslimsk gutt i en flyktningleir utenfor Wien, regissert av den iransk-østerrikske kvinnelige regissøren Sudabeh Mortezai. Kanskje har denne filmen den rette blandingen av eksperimentvilje og politisk engasjement, som ofte kjennetegner en god Berlinalevinner?
Les også vår forrige oppsummering fra Berlinalen her.
– Jevnt over er det et uvanlig «macho» program til å være Berlin, med den mannlige ensomme ulven som ideal og fokuspunkt, skriver Rushprints utsendte Oda Bhar, som gleder seg over responsen på de norske filmene i Berlin, og gir deg en oversikt over de beste filmene, de beste skuespillerprestasjonene og de sterkeste tendensene i årets program.
Denne uka har det vært deilig å være norsk i Berlin, ikke bare på grunn av ølet, festene, pølsene og kakene, men fordi alle de norske filmene har fått positiv oppmerksomhet.
Hans Petter Moland deltar i hovedkonkurransen med Kraftidioten, en svart komedie som sist mandag ga pressekorpset en etterlengtet comic relief etter flere dager preget av alvor, tristesse og melodrama. Det var mye latter i salen, et par av onelinerne fikk sågar klappsalver.
Utover dagen hørtes mumling på ulike språk omkring på pressesenteret: «Den norske filmen! Le film norvégienne! Der Norwegische Film!»
Det virket klart at Kraftidioten seilte opp som snakkis, ihvertfall den første dagen, og selv om mange påpekte at sjangerfilmer aldri vinner Gullbjørnen i Berlin, var det også en vanlig mening at filmen kunne snuse på en Sølvbjørn.
Dagen før var Eskil Vogts Blind blitt vist i Panoramaprogrammet, etter i januar å ha blitt tildelt manuspris i Sundance. I Berlin har filmen mulighet til vinne noen av de uavhengige prisene, men ingen bjørner. To andre filmer om blindhet vises også på årets Berlinalen, noe som fikk avisa Der Tagesspiegel til å lage en temasak tidligere i uka.
Sammenliknet med konkurrentene virker Vogts film langt mer nyskapende, med sin elegante og lekne bruk av tvetydighet og forestillingsevne. Hvordan avgjøre hva som virkelig ligger bak en lyd når det ikke lenger bare er å kikke etter?
Blind har likevel fått mindre oppmerksomhet enn den kinesiske film Blind Massage, siden den sistnevnte vises i hovedprogrammet. Blind Massage er lagd av Lou Ye, som tidligere har fått to filmer vist i Cannes, Summer Palace (i hovedprogrammet i 2006) og Spring Fever (som vant manusprisen i 2009). Årets Berlinale-bidrag er svakere enn Lou Yes tidligere filmer, og gjør utstrakt bruk av klisjéer i framstillingen av blindhet. En gruppe blinde massører jobber på et institutt, men vises generelt som uflidde og med rullende øynene. Opplevelsen av å ikke se illustreres altfor opplagt med flimrende, mørke eller uskarpe bilder.
Berlinalens tredje norske film er lagd av Margreth Olin, og vises som én av seks deler i Wim Wenders-initiativet Cathedrals of Culture, en samling 3D-dokumentarer om seks bygninger lagd av regissører fra ulike land: Wim Wenders (Berliner-filarmonien), østerrikske Michael Glawogger (Det russiske nasjonalbiblioteket i St.Petersburg), danske Michael Madsen (norske Halden fengsel), Robert Redford (Salk-instututtet i California), Margreth Olin (Operahuset i Oslo), og Karim Aïnouz (Pompidou-senteret i Paris).
Det første bidraget som virkelig engasjerte publikum under festpremieren i Haus der Berliner Festspiele var danske Michael Madsens film om norske Halden fengsel. Det er utradisjonelt å kalle et fengsel for en kulturkatedral (slik tittelen på dokumentarprosjektet gjør), men så er da hele dette høyrisikofengslet utradisjonelt. Naturen er trukket inn bak murene, slik at det går an å løpe i «skogen», og midt i det hele finnes et lite hus omgitt av hage og lekestativer, hvor fangene kan overnatte med familien på besøk.
Den menneskelige dimensjonen var nok også grunnen til publikums respons, ikke bare når det gjaldt bygningen, men filmens uttrykk. I et av de siste bildene skal en av de innsatte posere for fotografen bak celledøra si, men bryter flere ganger ut i en sjarmerende latter, før han ender i en utstudert tøff positur som får oss andre til å le.
Enda større applaus fikk bidraget til Margreth Olins bidrag om Operahuset i Oslo. Som alltid står mennesket i sentrum hos Olin, selv når temaet er arktitektur. Vi ser dansere i høye sprang over scenegulvet, syngende barn og voksne, utkledde og avkledde artister, besøkende som vandrer utendørs på Opera-taket, en kvinne som svømmer i fjorden. Uttrykket «folkeopera» får med dette et troverdig og spennende bildebevis, hvor fotograf Øystein Mamen nok ikke har en ubetydelig del av æren. Mamens kamera forener poesi med variasjon, og utnytter 3D-formatet på imponerende vis for å skape ulike typer dybdevirkning.
Prosjektet Cathedrals of Culture skjemmes ellers iblant av en viss selvhøytidelighet, som gjør det vanskelig å relatere til bygningene. Det er grenser for hvor lenge det kjennes spennende å gli gjennom tomme ganger og saler, uansett hvor vakre omgivelsene er.
Verst er det stive bidraget fra Robert Redford, som likner en animert arkitekturmodell med en voiceover som klinger av reklamebrosjyre. Også Wim Wenders’ bidrag har noen av dette stive, selv om den setter Berliner-filarmonien inn i en interessant verbal ramme av krigsruiner og jernteppets ingenmannsland, og blir riktig interessant når vi får komme inn i strukturene og se detaljer som mellomrommet mellom yttertaket (formet som et sirkustelt) og innertaket (som skal optimalisere akustikken).
Michael Glawogger er den eneste som har valgt seg en eldre, ikke-modernistisk bygning, det russiske nasjonalbiblioteket i St. Petersburg som framstår som et veritabelt kråkeslott. Det er fullt av trange, overfylte og uhyre gammeldagse rom, hvor brunryggete bøker deler plass med bittesmå skrivepulter og veggseksjoner av miniskuffer.
I filmen om Pompidou-senteret i Paris har brasiliansk-argentinske Karim Aïnous jobbet på liknende måte som Margreth Olin, ved å vise fram arbeidet som foregår i bygningen. Vi ser teknikere montere en utstilling, og publikum gå omkring og kikke på kunst. Et sted kjører en vindusvasker opp rulletrappa med nalen glidende langs glassveggen, frosset i en effektiv og elegant bevegelse.
Både Aïnous og Olin har valgt voiceovers hvor bygningen snakker om menneskene. De kulturelle katedralene betrakter og husker oss, slik vi betrakter og husker dem og det de viser fram.
Den tydeligste trenden i konkurranseprogrammet er at publikumsfilmene får stor plass. Det er mange sjangerfilmer, spesielt om gangstere, og lettfordøyelige dramaer om tilgjengelige temaer som familie, oppvekst, historie og krig. Jevnt over er det et uvanlig «macho» program i til å være Berlin, med den mannlige ensomme ulven som ideal og fokuspunkt.
Av sjangerfilmer finnes foruten Hans Petter Molands voldskomedie en kinesisk western (Ingenmannsland av Hao Ning), et langtekkelig gresk moraldrama som ifølge regissøren handler om den økonomiske krisen på et dypere nivå (regissøren av Stratos bærer dessuten det passende navnet Yannis Economides), og en mysteriekrim som blander whodunnit med stilisert film noir (Black Coal, Thin Ice av Diao Yinan). Ingen av disse filmene virker som typiske Berlinale-vinnere, selv om Black Coal, Thin Ice har en kunstaktig kvalitet mot realistisk bakgrunn som gjør den til en mulig kandidat – i tillegg til et ganske effektfullt drap med skøyter som mordvåpen.
De lettere tilgjengelige publikumsdramaene er alle «ganske gode historier», fortellinger som ikke stikker seg ut, men fortelles håndverksmessig godt og har en alvorlig kjerne av politisk og/eller moralsk dilemma.
I denne kategorien faller både Schiller-dramaet Beloved Sisters, oppvekstfilmen Jack og fengselsfugldramaet Two Men in Town (disse filmene er tidligere beskrevet her), samt det tyske Afghanistan-dramaet Zwischen Welten («mellom verdener»), som tar opp den vestlige tilstedeværelsen og spesielt behandlingen av de afghanske tolkene, som lever i konstant livsfare fordi de samarbeider med «fienden», men ikke får innvilget asyl av statene de jobber for. Den kvinnelige regissøren Feo Aladag er ikke direkte noen Katryn Bigelow som har lagd en The Hurt Locker, men karakterbyggingen er god og filmen spennende.
Oppvekstdramaet Aloft er den første engelskspråklige filmen til peruvianske Claudia Llosa, som vant Gullbjørnen i 2009 med Faustas perler. Selv opplevde jeg filmen som et helt greit amerikanske drama, men mange var overraskende kritiske, hovedsakelig på grunn av miljøet handlingen utspiller seg i, hvor healing beskrives på en til tider positiv og ikke-skeptisk måte. Eksotisk er også elementet av falkoneri (å temme falker og benytte dem til jakt), og kombinasjonen lot for enkelte til helt å overskygge andre kvaliteter ved filmen, som en sterk og emosjonell mor/sønn-historie om skyld og soning, omsorg og forsømmelse.
Skepsis til new age-tankegang er ikke vanskelig å forstå, men i dette tilfellet motarbeides forståelsen min av en nagende mistanke om at samme personer som hånlig kaller dette new age kunne ha hyllet det samme som «magisk realisme» om filmen hadde satt det inn i en latin-amerikansk kontekst.
I Claudia Llosas forrige film Faustas perler, med talespråk spansk og Quecha, involverte historien tross alt planting av en potet i vagina hvor den fikk vokse og gro som beskyttelse mot seksuelle overgrep. Til forskjell fra denne vinner Aloft neppe Gullbjørnen i Berlin, men den er likevel severdig om du liker sterke familiedramaer med dyktig skuespill (blant annet av Jennifer Connelly).
Ifølge enkelte rykter kan en annen amerikansk «ganske god historie» ligge an til Gullbjørn, en spådom jeg ikke håper slår til. Det dreier seg om oppvekstskildringen Boyhood, lagd av Richard Linklater, som sist var i Berlin ifjor med tredje film i trilogien Før soloppgang, Før solnedgang og Før midnatt, hvor Ethan Hawke og Julie Delpy spiller et kjærlighetspar som har vært populært hos mange også her i landet.
Boyhood er et spesielt prosjekt for Linklater, siden filmen er spilt inn over tolv år, slik at det ikke var nødvendig å caste ulike skuespillere til å spille barna i ulike aldre. I likhet med barna i Harry Potter-filmene vokste de opp sammen med karakterene sine. En av disse barna er regissørens datter Lorelei Linklater, som gjør en respektabel innsats i filmen.
Problemet ved filmen var for meg at Linklaters hensikter nettopp var det som gjorde den kjedelig å se på. Han ville lage en film om et vanlig liv i USA (eller det han kaller «normalt», et problematisk begrep i seg selv), og resultatet er blitt en slags opplæringsfilm i amerikansk livsstil av hvit middelklassetype.
På pressekonferansen fortalte Richard Linklater at han bevisst unngikk «høydepunkter», det vil si avgjørende hendelser som sender livet i en ny retning. Å slippe å se rituelle markører fra en vanlig oppvekstfortelling er greit, eksempelvis det første kysset eller knullet, men jeg ender med å savne det spesielle, som også alle liv består av, men som Linklater forkaster til fordel for det gjennomsnittlige.
Problemet med å snakke om «de fleste» er jo at også dette utdefinerer mange, og i dette tilfellet utdefineres ikke få, men store grupper mennesker. Jeg fikk ikke øye på en eneste afroamerikaner, og den eneste latinoen var en ufaglært arbeider som på et tidspunkt graver opp familiens hage. Moren i familien synes han virker smart, og råder ham ut av det blå til å ta mer utdannelse på kveldstid. Dette rådet skal det vise seg at han tar imot, for mange år senere kommer han bort til familiens restaurantbord og er blitt hovmester, hvorpå han takker moren ydmykt og sier at hun har forandret livet hans.
Scenen er nok ment å illustrere den amerikanske drømmen, ideologien om at du selv kan forandre ditt liv i «mulighetenes land», men for meg virker den kvalmende nærsynt på en måte som går igjen flere steder i filmen. Ikke minst er det merkelig at vi aldri ser tegn på den verste økonomiske krisen i USA siden 1930-tallet. Hos Linklater sliter ingen med å få helseforsikring, ingen trenger to fulltidsjobber for å klare seg i hverdagen, slikt er rett og slett ikke «normalt» hos «de fleste» i Linklaters verden.
Det største problemet ved filmen er likevel TV-aktigheten, en kritikk som blir reist mot flere dramaer i hovedprogrammet. Boyhood havner for ofte i samme univers som seriøse familie- og ungdomsserier av typen My So-Called Life (norsk tittel: Angela) hvor Claire Danes i sin tid slo igjennom.
Tross den dokumentarinspirerte rammen greier Boyhood aldri å utnyttet nerven i det virkelighetsbaserte. Manuset er skrevet og innøvd til minste replikk, og hendelsene er ofte så ordinære at det kjennes rituelt å vise dem fra.
Det hele likner en robotaktig gjennomgang av hvite amerikanske opplevelser og livsfaser: å krangle om foreldreretten, få stesøsken og steforeldre, far og sønn reiser på campingtur, mor og stefar på bryllupsreise til Paris, junior får kappe og hatt og går ut av high scholl, før han pakker for å reise til college og mor gråter.
Det mest oppsiktsvekkende ved filmen er egenlig hvor gjennomsnittlig og blass den har blitt, sammenliknet med det ekstraordinære i produksjonsprosessen.
Opptakene er gjort omtrent ei uke i året over tolv år, for å gjøre det mulig å fange den naturlige utviklingen til to unger, både fysisk og sosialt, fra skoletid og familieliv, i en bestemt tidsepoke. I utgangspunktet virker idéen både interessant og risikabel, og jeg synes den ville ha fortjent et langt mer reflektert og særpreget resultat.
Etter nesten fullført uke er prisfavorittene mine fortsatt de samme som i forrige artikkel; det katolske dramaet Kreuzweg (regi: Dietrich Brüggemann), borgerkrigs- og terrorthrilleren ’71 om en engelsk soldat gjenglemt bak frontlinjene i Nord-Irland (regi: Yann Demange), den tyske filmen Jack (regi: Edward Berger) om forsømte barn, samt Wes Andersons eksentriske forviklingskomedie The Grand Budapest Hotel.
Å gi prisen for beste kvinnelige skuespiller til andre enn debutanten Lea van Acken som selvskadende katolsk tenåring Kreuzweg ville nesten være skandaløst.
Andre kandidater kan være Jennifer Connely i Aloft eller Hannah Herzsprung i Beloved Sisters (trekanthistorien om dikteren Friedrich Schiller og søstrene von Lengefeld, regissert av Dominik Graf). Det er virkelig ikke mange gode kvinneroller på programmet i år, stort sett er kvinnene henvist til biroller som mystiske eller hjelpeløse, hvis det da overhodet er kvinner med i filmen. Dette gjelder i like stor grad om regissøren er kvinne, som i det argentinske familiedramaet The Third Side of the River (av Celina Murga) eller den tyske Afganistan-filmen Zwischen Welten (av Feo Aladag).
Blant mannlige roller er det flere å velge mellom, skjønt få av skuespillerne briljerer. Blant de amerikanske går det an å nevne Ralph Fiennes i Wes Andersons The Great Budapest Hotel, Ellar Contrane i Linklaters Boyhood og Forest Whitaker i The Two Men in Town. Personlig hadde jeg gjerne sett at Jack O’Connell fikk en pris for rollen som soldat på flukt gjennom Belfast i thrilleren ’71. Andre muligheter er 11-åringen Ivo Pietzcker som spiller den lille gutten i Jack, eller tyske Florian Stetter som spiller i to filmer; både som presten i Kreuzweg og Friedrich Schiller i Beloved Sisters.
Når dette skrives er tre filmer ennå ikke vist i konkurranseprogrammet.
Franske Christophe Gans har lagd en ny adaptasjon av eventyret om Skjønnheten og Udyret med Vincent Cassel og Léa Seydoux (jenta med det blå håret i Blå er den varmeste fargen) i hovedrollene.
The Little House er et historisk drama regissert av erfarne Yoji Yamada, om en familie med hushjelp i 1940-tallets Japan. Ifølge katalogen folder filmen ut følelsene mot en bakgrunn av politikk og samfunn, i perioden før og under andre verdenskrig.
Interessant virker også østerrikske Macando, et portrett av en muslimsk gutt i en flyktningleir utenfor Wien, regissert av den iransk-østerrikske kvinnelige regissøren Sudabeh Mortezai. Kanskje har denne filmen den rette blandingen av eksperimentvilje og politisk engasjement, som ofte kjennetegner en god Berlinalevinner?
Les også vår forrige oppsummering fra Berlinalen her.
Now that’s subtle! Great to hear from you.
Now that’s subtle! Great to hear from you.