Årets Berlinale åpnet på en måte som fikk meg til å lure på hva som skjedde med den gamle regelen for Tysklandsbesøk: «Don’t mention the war.» Særlig amerikanerne virker oppsatt på å bryte denne regelen i år, attpåtil med filmer innspilt i Babelsberg-studioene utenfor Berlin, som tiltrekker seg stadig flere utenlanske produksjoner.

Denne gangen handler det heller ikke om alvorlige eller rørende filmer, som The Reader eller Pianisten. George Clooneys slappe «gutta på tur»-film The Monuments Men (vist utenfor konkurranse) prøver riktignok å være rørende, men er så full av dårlig karakterbygging, slappe vitser og umotiverte moraltaler at den ender som ufrivillig komisk.

Motstykket er Wes Andersons  fornøyelige åpningsfilm The Grand Budapest Hotel, en forviklingskomedie satt til et europeisk 1930-tall goes Americana (tenk kulissene i Ninotchka eller An American in Paris), men gjennomsyret av regissørens eksentriske, alvorsblide og undrende humor.

Er andre verdenskrig endelig blitt noe vi kan tøyse med nå, eller er det bare noe amerikanerne tror? (Begge filmene har allerede fått premieredato i Norge, den første på fredag, den andre 21. mars.)

Svak åpningshelg

Konkurranseprogrammet har ellers vært ganske svakt denne første helgen, med et par-tre hederlige unntak.

Blant unntakene er ikke den argentinske filmen Historia del miedo, «Fryktens historie», som tross et interessant tema (engstelig overklasse som låser seg inne i sine egne boligområder) kan ha satt ny rekord i antall sovende journalister i salen. Med sine løsrevne scener og forbipasserende karakterer burde den kanskje heller vært vist sominstallasjon i et galleri enn på kino.

Overbeviser gjør heller ikke amerikanske Two Men in Town, en unødvendig remake av den førti år gamle fransk-italienske Deux hommes dans la ville (1973) med Jean Gabin og Alain Delon. Det hjelper ikke med et stjernelag på rollelista (Forest Whitaker, Harvey Keitel, Brenda Blethyn med flere) når historien er en deterministisk klisjé og figurene stivnakkede karikaturer. Hvor mange filmer trenger verden egentlig om løslatte forbrytere som prøver å starte et nytt og bedre liv, men blir stoppet av fordommer og dårlige venner? Kjære filmregissører, kanskje holder det nå.

Soldater, oppvekst og romantikk

Heldigvis har programmet også lyspunkter. Mest aktuell som priskandidat er ifølge ryktene det tyske katolske oppvekstdramaet Kreuzweg, om ei 14-årig jente som vil ofre seg til Gud for å redde lillebroren sin.

En mer actionpreget kvalitetsfilm er den britiske thrilleren ’71, om en engelsk soldat som blir gjenglemt bak fiendens linjer i et farlig Belfast under konflikten i Nord-Irland. Filmen er tett som et kammerspill, høyspent fra første rute, og forener paranoia med vold på en måte som aldri virker spekulativ, bare intenst realistisk og medrivende.

Jeg vil også nevne et par solide filmer som antakelig er for preget av fjernsynsestetikk til å nå helt til topps, men kan være aktuelle for skuespillerpriser.

Beloved sisters (Die geliebten Schwestern) er en epokefilm fra slutten av 1700-tallet, løselig basert på kjærlighetslivet til Sturm und Drang-dikteren Friedrich Schiller, eller rettere sagt på sladderen om at han skal ha hatt et trekantforhold med to søstre, hvorav den ene ble hans kone og den andre hans biograf. Oppvekstfilmen Jack handler om to små gutter som ofte må klare seg selv fordi moren deres er en partygirl som kommer og går. På et tidspunkt forsvinner hun helt, og guttene tar oss med på en odyssé gjennom Berlin for å lete etter henne.

Vil du vite mer om disse fire filmene, fortsett å lese.

Bak fiendens linjer i eget land

Den britiske filmen ’71 er en av de beste filmene jeg har sett om den nordirske konflikten, kanskje delvis fordi ingen av de involverte primært ønsket å lage en film om Nord-Irland.

Regissør Yann Demange er oppvokst i Storbritannia, men født i Frankrike med fransk mor og algirsk far. Han valgte manuset fordi han syntes det var drivende godt, ikke utfra noen spesiell interesse for den nordirske konflikten.

– Tematikken kjentes universell, ikke nødvendigvis knyttet til noen bestemt konflikt. Jeg så tydelige paralleller mellom researchmaterialet vårt fra 1970-tallet og aktuelle nyhetsklipp fra dagens konflikter. Det handler om skitne taktikker og ødelagte liv, unge menn som blir dratt inn i spillet, opplevelsen av å tilhøre en stamme.

Heller ikke manusforfatter Gregory Burke var særlig opptatt av Nord-Irland, men tente på idéen til produsent Angus Lamont, og utviklet manus i samarbeid med ham.

– Fra andre filmer hadde vi idéen om en mann som blir forlatt bak linjene i en krig. Vi ville gjøre det samme i Nord-Irland, fortelle om en soldat som blir etterlatt blant fiender, selv om det er i sitt eget hjemland. Selv kommer jeg fra Skottland, men vi ønsket ikke å ha en skotsk hovedperson, for vi tenkte at en skotte ville forstå for mye av irenes dilemman. Derfor skrev vi en engelsk karakter, en ung soldat fra Derbyshire, sa Gregory Burke.

Historien finner sted i et Belfast før delingen, mens katolikker og protestanter fortsatt levde sammen i blandede nabolag, noen riktignok dominert av de ene eller andre, men uten den kombinerte beskyttelsen og hindringen som skapes av en fysisk mur. Som tittelen indikerer er handlingen lagt til 1971, hvor vi møter en gruppe britiske soldater som trodde at de hadde vervet seg til en enkelt tjeneste i den kalde krigens Tyskland, men som istedet blir stasjonert i et Belfast hvor opptøyer og terror er del av dagliglivet.

Under en feilslått aksjon blir den menige soldaten Gary (Jack O’Connell) etterlatt bak fiendens linjer, og må gjennom en dag og ei lang natt flykte for livet fra ulike grupperinger. Heller ikke alle hans egne er til å stole på, siden noen har knyttet for sterke bånd til fienden. ’71 er blitt en ulidelig spennende thriller med trekk fra både konspirasjonskrim og krigsfilm, stramt regissert og med andpustent troverdig spill.

– Vanligvis brukte vi en helt dag på å koreografere en scene, før vi begynte å filmen. Vi spilte gjennom handlingen som et teaterstykke, for det gjaldt å drille inn hver bevegelse, siden vi hadde så mange med som var uten skuespillererfaring. Vi ville holde tempoet oppe, for å unngå at personene i bakerste linje mister energien, noe du ellers ser i mange filmer, sa regissør Demange.

En moderne helgen

Oppvekstdramaet Kreuzweg (engelsk tittel: Stations of the Cross) har en tvetydig stemning av moderne helgenhistorie og katolsk fundamentalismekritikk. For meg som er vokst opp i det sekulariserte Norge virker katolske dilemmaer gjerne litt fjerne (skal jeg bli nonne? skal jeg si nei til prevensjon?), noe som kan gjøre det vanskelig å engasjere seg i slike filmer, men i dette tilfellet ble skepsisen min raskt satt ut av spill. Noe bakgrunnskunnskap kan likevel være grei å ha.

For en ikke-katolikk sitter slik kunnskap ikke nødvendigvis inne, men Jesu lidelsesvei deles altså inn i 14 stasjoner, som igjen har gitt navn til de 14 kapitlene i lidelseshistorien til den 14 år gamle jenta Maria i denne filmen. Marias familie er med i en særlig streng katolsk meninghet, og den unge jenta vil gjerne leve i pakt med de religiøse reglene hun blir innprentet av presten og sin mor, ikke minst fordi hun håper at det vil kunne få Gud til å gjøre lillebroren hennes frisk. Gutten har blitt 4 år uten å kunne snakke, selv om han åpenbart forstår hva som sies til ham, og ingen skjønner hvorfor eller vet hva de skal gjøre med det. Bortsett fra Maria, som godt hjulpet av presten utvikler en skjebnesvanger teori: Hun må ofre seg selv, om nødvendig også livet.

Filmskaperne bak Kreuzweg er søskenparet Dietrich og Anna Brüggemann, han som regissør og hun med hovedansvaret for manus. De kommer selv fra en katolsk familie, selv om den langtfra var så streng, og på pressekonferansen understreker de at katolisismen ikke er målskive for kritikken, men alle typer ekstremisme.

– Religion er en måte å besvare tilværelsens spørmål på som jeg i utgangspunktet ikke ser som negativ. Filmen handler om en ekstrem form for katolisisme, men den kunne også ha handlet om en annen religion eller om for eksempel kommunisme, som i det tidligere Øst-Europa. Det handler om å slå 14-åringer i hodet med ideologi, og hvordan ideologi kan bli farlig når den møter en sårbar person, sa Dietrich Brüggemann.

Filmen er hard kost, ikke bare når det gjelder innhold, men også formelt. Hver av de fjorten kapitlene er filmet i én eneste tagning, noe som betydde at hele scenen måtte spilles om igjen dersom én skuespiller gjorde en bitteliten feil. I en film med mange lange dialoger og koreograferte samspill er dette et vågalt konsept, som blir gjennomført med bravur. Med få unntak er det heller ingen kamerabevegelser. Streng ideologi pares med strenge formelle regler, og skuespillerprestasjonene er fulle av stringens og konsentrasjon.

Lea von Acken er et funn som unge Maria, erfarne Franziska Weiß gir henne motstand som ultrakatolsk mor, Florian Stetter (som også spiller Schiller i kostymedramaet Beloved Sisters, se nedenfor) glitrer i rollen som ideologisk forførende prest, og Marias jevnaldrende love interest Christian, som håper at hun skal våge å ta spranget for å synge i et moderne kirkekor sammen med ham ham, spilles med deilig keitete målbevisshet av Moritz Knapp. En skriftescene hvor Maria blir tvunget til å innrømme at hun kanskje kan ha gitt Christian oppmuntrende blikk, og eksponerer den uskyldige tiltrekningen deres for prestens harde øyne, er så vond og urimelig at det nesten ikke er til å holde ut.

– De siste årene har det vært så mye snakk om seksuelt misbruk i den katolske kirke, men vi ville ta for oss noe vanligere; den typen streng og asketisk oppdragelse som først og fremst er et sjelelig misbruk, sa manusforfatter Anna Brüggemann.

Gammeldags kostymedrama om Schiller

Europeiske kostymedramaer er noe jeg ofte liker, og Berlinalen viser ofte slike, men tross høy kvalitet er det mange som ikke kommer på norske kinoer. Det var derfor med en viss forventning jeg gikk for å se Die geliebten Schwestern (Beloved Sisters) om det angivelige trekantforholdet mellom dikterlegenden Friedrich Schiller (1759-1805) og to unge søstre fra aristokratiet. De to var Charlotte og Caroline von Lengefeld, hvorav den første ble Schillers kone og den andre selv etterhvert en anerkjent forfatter, som etter hans død skrev en biografi om ham.

Et kostymedrama som er basert på historiske karakterer, attpåtil fra et litterært miljø? Ja takk, det er helt min kopp te.

I motsatt retning trekker at regissør Dominik Graf har en litt suspekt TV-bakgrunn med mye krim (Tatort mm) og såpedrama, men han underviser også i spillefilmregi ved filmskolen i Köln og leverte et respektabelt bidrag til TV-kanalen ARDs eksperimentprosjekt Dreileben for et par år siden (hvor tre regissører fikk lage hver sin frittstående episode bygd omkring en forbryter som rømte fra et fengsel og gjemte seg i skogen).

Dessverre blir det TV-aktige litt for tydelig i årets Berlinalefilm Beloved Sisters, som dessuten kunne ha vært kuttet ganske mye ned fra sine nesten tre timers lengde (Graf har da også en kortere kinoversjon til salgs). Stort sett er spillet godt og sanselig, men iblant blir både det og filmspråket for stivt og tradisjonelt, og når hattene kastet i lufta i begeistring eller arveserviset kastes i gulvet i raseri blir det for overtydelig for min smak.

Som Boyd van Hoeij i The Hollywood Reporter formulerte det: «It plays like a soap opera in which the characters just happen to have better manners and finery.»

Det er heller ikke til å komme fra at plottet virker noe spekulativt; den unge flotte dikteren og de billedskjønne søstrene som faller pladask for hverandre, og hvor den ugifte søsteren og dikteren inngår ekteskap med den hensikt at de alle tre skal kunne fortsette forholdet, tross den andre søsterens ulykkelige ekteskap. Var det virkelig slik? Ingen vet, for alle brev er brent unntatt ett, som muligens kan leses i den retning. At Dominik Graf og produsent Uschi Reich har tatt seg dikteriske friheter er det ingen tvil om.

På pressekonferansen spurte en av de tyske journalistene hvorfor Schiller var blitt endret fra den noe latterlige og sosialt klønete figuren han skal ha vært, til en mer spiselig karakter? Regissøren svarte med å vise til at heller ikke eldre myter om dikteren nødvendigvis er sanne.

– Det kan jo hende at også Sturm und Drang-myten omkring Schiller er litt forvrengt. Om jeg skulle ha fulgt den tror jeg nok det ville ha ødelagt mer for dagens publikum. For meg handlet det ikke først og fremst om Schiller, men om den magiske trekanten mellom ham og de to søstrene. Jeg tror virkelig de alle tre var forelsket, og dessuten forelsket i sin egen forelskelse. Jeg ville følge dem på reisen fra idealet om å elske hverandre for alltid uten sjalusi, og til hverdagen hvor det blir umulig, sa Dominik Graf.

De forsømte barns by

Den tyske filmen Jack er en av disse oppveksthistoriene som nok kommer til å få mindre oppmerksomhet enn den fortjener, delvis fordi den likner andre filmer for mye, dels på grunn av det Leslie Felperin i The Hollywood Reporter kaller «compassion fatigue». Mange kvier seg for å se filmer om forsømte barn, på tross av at temaet er høyst aktuelt, ikke minst når forsømmelsen ikke arter seg som vond vilje eller mangel på kjærlighet, men som uttrykk for at vår tid produserer hedonistiske og uansvarlige voksne.

Moren til 11-åringen Jack og lillebroren hans leker og ler sammen med dem når hun er der, men forsvinner dessverre ofte ut på eventyr, vanligvis når hun treffer en ny mann. Det er verken dop eller annet misbruk inne i bildet, kun en stor distraksjon og en slags såpeglatt eufori som får andre følelser til å prelle av.

Regissør Edward Berger og manusforfatter Nele Müller-Stöfen er begge fra tidligere mest kjent for TV-drama (blant annet har de jobbet sammen på krimserien Tatort).

– Vi ville egentlig ikke vise kalde voksne, men en type sosial inkompetanse som idag ikke er helt uvanlig. Vi ville vise at det kunne være naboen din, en person som virker hyggelig og søt, men likevel mangler noe, sa Müller-Stöfen.

Resultatet av morens flyktighet er at Jack må ta seg av lillebroren, lage mat til ham og sørge for at klærne deres er vasket, ta t-banen hjem i mørket etter dagen i parken fordi mamma vil videre på fest, og mye mer. Uhell og et altfor stort ansvar fører til at familien kommer i sosialkontorets søkelys, og Jack blir plassert på et barnehjem, mens lillebroren foreløpig får bli hjemme hos mor. Flere uheldige omstendigheter fører Jack ut på vandring gjennom Berlin, først alene, så med lillebroren i hånda, mens de leter i storbygatene, hos venner og bekjente, etter en mor som nå virker sporløst forsvunnet.

– Jeg har selv opplevd at to barn i barnehagen til sønnen min ikke ble hentet en dag, og endte med å vandre hjemover i tre timer om kvelden alene i mange minusgrader. Ingen snakket til dem eller lurte på hvem de var eller hva de gjorde hele veien, sa Berger.

Det er lett å se likheter mellom Jack og andre filmer i samme sjanger, som Dardenne-brødrenes Rosetta eller Gutten med sykkelen, eller den sveitsiske filmen Sister av Ursula Meier, som vant en sølvbjørn i Berlin i 2012 og gikk på norske kinoer under tittelen Min søster. Problemet til Jack er at selv om den er en nydelig, varm og vond, har en glimrende guttunge i hovedrollen (Ivo Pietzcker) og et kamera som kommer under huden på ham, så bringer historien og landskapet for lite nytt til at filmen kan hevde seg i konkurransen.

– Vi var ikke opptatt av å vise noe bilde av dagens Berlin, og heller ikke av de voksne i filmen. Vi valgte byområder som virket utbyttbare, for å vise at historien kunne ha funnet sted hvor som helst. Hovedrollen i filmen er ansiktet til Jack, siden  vi ønsket å fange det han opplevde med størst mulig ekthet. Av samme grunn har vi klippet lite i scenene, for å få en ekte oppfatning av tid, forklarte regissøren.