Mannen som skal redde Netflix

Mannen som skal redde Netflix

Ted Sarandos er innholdsansvarlig for Netflix. Her forteller han hvorfor selskapet satser på egenproduserte dramaserier som House of Cards og hvorfor han etter suksessen med Lilyhammer kan tenke seg å satse mer på lokalt, norsk innhold.

Det vekket oppsikt da Ted Sarandos og Netflix fikk lokket David Fincher til å lage tv-drama for VOD-leverandøren. Resultatet, House of Cards, får premiere på Netflix denne uken, og er den første i en rekke nye originale tv-serier fra Netflix. Det er mye som står på spill for et selskap som har innsett at det ikke lenger holder å kjøpe rettighetene til andres originalmateriale. Uten eksklusivt innhold risikerer Netflix å bli enda et mellomledd i kjeden som må vente på tur, og det er denne usikre posisjonen Sarandos har ønsket å bryte ut av. Den ambisiøse omdefineringen av virksomheten har Newsweek omtalt som “Ted Sarandos’ High-Stakes Gamble to Save Netflix”. Samtidig skriver The Hollywood Reporter at han er blitt “the man everyone in Hollywood wants a meeting with”.  I en tid da forretningsmodellene i Hollywood er i dramatisk endring, med nedskaleringer og jakt på nye finansieringskilder, framstår Sarandos som en mulighetenes mann.

– Tanken bak å produsere originalmateriale som House of Cards var erkjennelsen av at abonnentene våre elsker mer fordypende dramaer i serieformat. Vi har hele tiden kjøpt rettigheter til andres tv-serier. Men jeg ble etter hvert bekymret over utfordringen med å få finansiert slike tv-serier etter som dvd-markedet har krympet dramatisk og syndikalisering er blitt vanskeligere. Det kunne se ut som det bare var HBO og Showtime som ville produsere slike kvalitetsserier, og de kan ikke selge til oss fordi de er våre konkurrenter. Derfor ønsker vi selv å utvikle seriene og gjøre dem til merkevarer. Vi har knyttet til oss talentfulle filmfortellere som David Fincher og gitt dem en stor grad av kreativ frihet.

 

Fincher i alle ledd

David Fincher og Kevin Spacey er personer abonnentene til Netflix har et sterkt forhold til fra før, forteller Sarandos. Og forfatteren av House of Cards, Beau Willimon, hadde nettopp vunnet en Oscar for manuset til Ides of March. Så dette var en ”perfect storm” av kreative krefter som kom sammen til den første dramaproduksjonen til Netflix. Det ryktes at Sarandos ga Fincher ”an offer he couldn’t refuse”: 100 millioner dollar og full frihet på de to første sesongene.

– Jeg ga Fincher en kontrakt på to sesonger fordi det var hundre grunner for ham til ikke å lage denne serien. Så jeg ville gi ham alle gode grunner til å takke ja, selv om det er for et selskap som aldri har gjort noe tilsvarende før.

– Fincher har ikke tatt lett på det. Han har vært utrolig engasjert i arbeidet med serien: Han hadde kontrakt på å ha regi på den første sesongen, men han valgte å ta regien på begge. Han har hatt overoppsyn med alle episodene. Han valgte alle regissørene, og brukte de samme fagfolkene han vanligvis bruker, enten det var nøkkelfunksjoner innen casting, kostyme, produksjonsdesign, osv. Dette er en David Fincher-produksjon til fingerspissene.

Finchers medvirkning er blitt det perfekte symbolet på hva Netflix forsøker å få til, ifølge Sarandos.

– For oss gir det mening – å få en filmstjerne og en regissør som vanligvis ikke jobber med tv til å ville lage en tv-serie. Og måten vi gjør det representerer noe nytt, noe du ikke får oppleve hos andre: Du får se en lang rekke episoder fortløpende, du behøver ikke vente til neste uke for neste episode, og bli påminnet om hva som skjedde forrige uke. Det at vi kan se tre og fire episoder samtidig har påvirket stilen og måten serien fortelles på. På den måten har Fincher her ”gjenoppfunnet” serieformatet.

Det globale i det lokale

En annen serie som har bidratt til å endre spillereglene for distribusjon av serieformatet, er den norske serien Lilyhammer som var den første testen for den nye strategien med å slippe alle episodene. Historien bak tidenes mest sette norske dramaserie (som via Netflix er solgt til 100 land) er kjent for de fleste nordmenn nå, og en ny sesong er under innspilling. Samarbeidet med de norske serieskaperne har gitt mersmak, og Sarandos utelukker ikke at Netflix kan komme til å satse mer på norske produksjoner. Netflix er også i samtaler med TV2 og NRK om mulige samarbeid. Det var den gode infrastrukturen for bredbånd i Norge og Skandinavia som først fanget deres interesse – men nå også etter hvert anerkjennelsen av det skandinavisk film og tv-serier har oppnådd de siste årene.

 – Om det rette prosjektet dukker opp – og med det mener jeg noe som har internasjonalt potensiale, som Lilyhammer – så er vi klare for å engasjere oss enda mer i lokal produksjon. Det er ingen grunn til at ikke en norsk produksjon skal kunne få gjennomslag internasjonalt. I USA viser vi både de skandinaviske versjonene av Wallander og den britiske versjonen, og begge er veldig populære.

– Film og tv-produksjoner fra Skandinavia har alltid vært gode, men nå for tiden er skandinavisk film og tv i skuddet som aldri før. Seriene med Wallander, Broen og filmer som Millenium-trilogien. Netflix i USA har vist mange av de skandinaviske filmene de siste årene. Vi hadde for eksempel eksklusive rettigheter på Reprise. Derfor var det helt naturlig for oss å inngå et samarbeid med det norske filmmiljøet på Lilyhammer. Vi var veldig fornøyd med responsen på serien i USA, Canada og Latin-Amerika, og ser virkelig fram til den andre sesongen.

 Lilyhammers suksess i USA overrasket mange her hjemme. Sarandos selv ble ikke overrasket.

– Hovedpersonen var en veldig gjenkjennelig rollefigur for amerikanerne – men vi møter ham i en uvanlig kontekst. Det å være fish out of water er jo noe alle kan kjenne seg igjen i, det var det jeg likte, sammen med det multikulturelle ved historien, miksen mellom norsk og amerikansk kultur. Det overbeviste meg om at dette var en historie som ville kunne fungere i mange kulturer. Da en av skuespillerne, Marianne S. Ottesen, var i Los Angeles i forbindelse med lanseringen, ble hun forbløffet da hun ble stanset på gaten av folk som ville ha autografen. Da gikk det opp for henne hvor stor serien var blitt.

House of Cards

Det knuste videovinduet

Sarandos konstaterer at det gamle distribusjonssystemet, med kino- og video-vindu, ikke lenger gir noen mening. Han mener at Netflix i så måte representerer en løsning på problemet med piratkopiering.

– En stor fordel med Netflix og House of Cards er at abonnentene våre i Norge slipper å vente et halvt år på at serien skal komme hit. Denne ventetiden er bad for business, det fører til enda mer piratkopiering. Vi ønsker å være et eksempel for en større global bevissthet ved å utnytte de unike mulighetene som nettet gir. Vi er ikke lenger begrenset av geografi og språk, slik det ofte var innen tv-industrien før.

Sarandos er overbevist om at så lenge du gir brukerne et godt og variert tilbud, så vil de velge det lovlige alternativet.

– Da vi lanserte Netflix i Canada for to år siden, var vi litt nervøse. I våre undersøkelser blant middelklassen kom det fram at de kopierte ofte ulovlig mange av våre serier og filmer. Før vi gikk inn i dette markedet var ulovlige nettsteder suverent mest brukt. Etter at vi gikk inn så havnet vi på topp. Det viser at om du gir brukerne et kvalitetsprodukt for en rimelig penge, så vil de velge det – fordi det er sikkert, rimelig og lovlig.

Det er mye som står på spill når Netflix denne uken lanserer House of Cards.  Men hvordan skiller serien seg fra hva konkurrentene kan tilby. HBO kan tillate seg å lage relativt smale serier. Netflix ønsker å nå mye bredere ut, forteller Sarandos.

– Ta Mad Men som eksempel. Serien vant Emmy for beste serie flere år på rad. Den er høyt skattet av kritikerne, men har aldri nådd mer enn et par millioner amerikanere på det høyeste. Det er flere som ser Mad Men på Netflix enn AMC i Amerika. Vårt mål er å produsere en høykvalitetsserie og få den bredt ut til mainstream-Amerika. Etter House of Cards satser vi på en eksklusiv fjerde sesong av Arrested Development med den opprinnelige casten gjenforent. Etter det kommer horror-serien Hemlock Grove med Elia Roth i registolen og en annen serie som blir en slags Twin Peaks med vampyrer og varulver. Jenji Kohan, som skapte Weeds, har utviklet en ny serie for oss, Orange is the new black, som er under produksjon nå. Og sist, men ikke minst, kan vi by på Ricky Gervais nye serie, Derek.

 House of Cards slippes på Netflix i dag og kan ses av alle med Netflix-abonnement.

Les også HBO-modellen

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Mannen som skal redde Netflix

Mannen som skal redde Netflix

Ted Sarandos er innholdsansvarlig for Netflix. Her forteller han hvorfor selskapet satser på egenproduserte dramaserier som House of Cards og hvorfor han etter suksessen med Lilyhammer kan tenke seg å satse mer på lokalt, norsk innhold.

Det vekket oppsikt da Ted Sarandos og Netflix fikk lokket David Fincher til å lage tv-drama for VOD-leverandøren. Resultatet, House of Cards, får premiere på Netflix denne uken, og er den første i en rekke nye originale tv-serier fra Netflix. Det er mye som står på spill for et selskap som har innsett at det ikke lenger holder å kjøpe rettighetene til andres originalmateriale. Uten eksklusivt innhold risikerer Netflix å bli enda et mellomledd i kjeden som må vente på tur, og det er denne usikre posisjonen Sarandos har ønsket å bryte ut av. Den ambisiøse omdefineringen av virksomheten har Newsweek omtalt som “Ted Sarandos’ High-Stakes Gamble to Save Netflix”. Samtidig skriver The Hollywood Reporter at han er blitt “the man everyone in Hollywood wants a meeting with”.  I en tid da forretningsmodellene i Hollywood er i dramatisk endring, med nedskaleringer og jakt på nye finansieringskilder, framstår Sarandos som en mulighetenes mann.

– Tanken bak å produsere originalmateriale som House of Cards var erkjennelsen av at abonnentene våre elsker mer fordypende dramaer i serieformat. Vi har hele tiden kjøpt rettigheter til andres tv-serier. Men jeg ble etter hvert bekymret over utfordringen med å få finansiert slike tv-serier etter som dvd-markedet har krympet dramatisk og syndikalisering er blitt vanskeligere. Det kunne se ut som det bare var HBO og Showtime som ville produsere slike kvalitetsserier, og de kan ikke selge til oss fordi de er våre konkurrenter. Derfor ønsker vi selv å utvikle seriene og gjøre dem til merkevarer. Vi har knyttet til oss talentfulle filmfortellere som David Fincher og gitt dem en stor grad av kreativ frihet.

 

Fincher i alle ledd

David Fincher og Kevin Spacey er personer abonnentene til Netflix har et sterkt forhold til fra før, forteller Sarandos. Og forfatteren av House of Cards, Beau Willimon, hadde nettopp vunnet en Oscar for manuset til Ides of March. Så dette var en ”perfect storm” av kreative krefter som kom sammen til den første dramaproduksjonen til Netflix. Det ryktes at Sarandos ga Fincher ”an offer he couldn’t refuse”: 100 millioner dollar og full frihet på de to første sesongene.

– Jeg ga Fincher en kontrakt på to sesonger fordi det var hundre grunner for ham til ikke å lage denne serien. Så jeg ville gi ham alle gode grunner til å takke ja, selv om det er for et selskap som aldri har gjort noe tilsvarende før.

– Fincher har ikke tatt lett på det. Han har vært utrolig engasjert i arbeidet med serien: Han hadde kontrakt på å ha regi på den første sesongen, men han valgte å ta regien på begge. Han har hatt overoppsyn med alle episodene. Han valgte alle regissørene, og brukte de samme fagfolkene han vanligvis bruker, enten det var nøkkelfunksjoner innen casting, kostyme, produksjonsdesign, osv. Dette er en David Fincher-produksjon til fingerspissene.

Finchers medvirkning er blitt det perfekte symbolet på hva Netflix forsøker å få til, ifølge Sarandos.

– For oss gir det mening – å få en filmstjerne og en regissør som vanligvis ikke jobber med tv til å ville lage en tv-serie. Og måten vi gjør det representerer noe nytt, noe du ikke får oppleve hos andre: Du får se en lang rekke episoder fortløpende, du behøver ikke vente til neste uke for neste episode, og bli påminnet om hva som skjedde forrige uke. Det at vi kan se tre og fire episoder samtidig har påvirket stilen og måten serien fortelles på. På den måten har Fincher her ”gjenoppfunnet” serieformatet.

Det globale i det lokale

En annen serie som har bidratt til å endre spillereglene for distribusjon av serieformatet, er den norske serien Lilyhammer som var den første testen for den nye strategien med å slippe alle episodene. Historien bak tidenes mest sette norske dramaserie (som via Netflix er solgt til 100 land) er kjent for de fleste nordmenn nå, og en ny sesong er under innspilling. Samarbeidet med de norske serieskaperne har gitt mersmak, og Sarandos utelukker ikke at Netflix kan komme til å satse mer på norske produksjoner. Netflix er også i samtaler med TV2 og NRK om mulige samarbeid. Det var den gode infrastrukturen for bredbånd i Norge og Skandinavia som først fanget deres interesse – men nå også etter hvert anerkjennelsen av det skandinavisk film og tv-serier har oppnådd de siste årene.

 – Om det rette prosjektet dukker opp – og med det mener jeg noe som har internasjonalt potensiale, som Lilyhammer – så er vi klare for å engasjere oss enda mer i lokal produksjon. Det er ingen grunn til at ikke en norsk produksjon skal kunne få gjennomslag internasjonalt. I USA viser vi både de skandinaviske versjonene av Wallander og den britiske versjonen, og begge er veldig populære.

– Film og tv-produksjoner fra Skandinavia har alltid vært gode, men nå for tiden er skandinavisk film og tv i skuddet som aldri før. Seriene med Wallander, Broen og filmer som Millenium-trilogien. Netflix i USA har vist mange av de skandinaviske filmene de siste årene. Vi hadde for eksempel eksklusive rettigheter på Reprise. Derfor var det helt naturlig for oss å inngå et samarbeid med det norske filmmiljøet på Lilyhammer. Vi var veldig fornøyd med responsen på serien i USA, Canada og Latin-Amerika, og ser virkelig fram til den andre sesongen.

 Lilyhammers suksess i USA overrasket mange her hjemme. Sarandos selv ble ikke overrasket.

– Hovedpersonen var en veldig gjenkjennelig rollefigur for amerikanerne – men vi møter ham i en uvanlig kontekst. Det å være fish out of water er jo noe alle kan kjenne seg igjen i, det var det jeg likte, sammen med det multikulturelle ved historien, miksen mellom norsk og amerikansk kultur. Det overbeviste meg om at dette var en historie som ville kunne fungere i mange kulturer. Da en av skuespillerne, Marianne S. Ottesen, var i Los Angeles i forbindelse med lanseringen, ble hun forbløffet da hun ble stanset på gaten av folk som ville ha autografen. Da gikk det opp for henne hvor stor serien var blitt.

House of Cards

Det knuste videovinduet

Sarandos konstaterer at det gamle distribusjonssystemet, med kino- og video-vindu, ikke lenger gir noen mening. Han mener at Netflix i så måte representerer en løsning på problemet med piratkopiering.

– En stor fordel med Netflix og House of Cards er at abonnentene våre i Norge slipper å vente et halvt år på at serien skal komme hit. Denne ventetiden er bad for business, det fører til enda mer piratkopiering. Vi ønsker å være et eksempel for en større global bevissthet ved å utnytte de unike mulighetene som nettet gir. Vi er ikke lenger begrenset av geografi og språk, slik det ofte var innen tv-industrien før.

Sarandos er overbevist om at så lenge du gir brukerne et godt og variert tilbud, så vil de velge det lovlige alternativet.

– Da vi lanserte Netflix i Canada for to år siden, var vi litt nervøse. I våre undersøkelser blant middelklassen kom det fram at de kopierte ofte ulovlig mange av våre serier og filmer. Før vi gikk inn i dette markedet var ulovlige nettsteder suverent mest brukt. Etter at vi gikk inn så havnet vi på topp. Det viser at om du gir brukerne et kvalitetsprodukt for en rimelig penge, så vil de velge det – fordi det er sikkert, rimelig og lovlig.

Det er mye som står på spill når Netflix denne uken lanserer House of Cards.  Men hvordan skiller serien seg fra hva konkurrentene kan tilby. HBO kan tillate seg å lage relativt smale serier. Netflix ønsker å nå mye bredere ut, forteller Sarandos.

– Ta Mad Men som eksempel. Serien vant Emmy for beste serie flere år på rad. Den er høyt skattet av kritikerne, men har aldri nådd mer enn et par millioner amerikanere på det høyeste. Det er flere som ser Mad Men på Netflix enn AMC i Amerika. Vårt mål er å produsere en høykvalitetsserie og få den bredt ut til mainstream-Amerika. Etter House of Cards satser vi på en eksklusiv fjerde sesong av Arrested Development med den opprinnelige casten gjenforent. Etter det kommer horror-serien Hemlock Grove med Elia Roth i registolen og en annen serie som blir en slags Twin Peaks med vampyrer og varulver. Jenji Kohan, som skapte Weeds, har utviklet en ny serie for oss, Orange is the new black, som er under produksjon nå. Og sist, men ikke minst, kan vi by på Ricky Gervais nye serie, Derek.

 House of Cards slippes på Netflix i dag og kan ses av alle med Netflix-abonnement.

Les også HBO-modellen

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY