– Det som er spesielt med «Girls» er at vi alltid holder oss til manuset, men gjør mye improvisering i tillegg. På «Sopranos» holdt vi oss alltid, og bare, til manuset, forteller HBO-veteranen Ilene Landress. Her er en grundig gjennomgang av HBO-modellen som aktualiseres med sendingen av «Girls» på NRK.
Av Trygve Allister Diesen og Ståle Stein Berg
FADE IN: B&DS KONTOR, JAR:
– Trygve, vi vassar i bra dramadamer for tida. Det er tøft. Ikkje minst når vi tenkjer på at Arne Berggren vil ha det til at alt blir betre i norsk tv-drama om vi berre snakkar med han om Hotel Cæsar.
– Først DRs Piv Bernth, og nå Ilene Landress, mener du? Superprodusenten fra HBO? Med Sopranos, Mildred Pierce og nå Girls under beltet?
– Nettopp. Eg tenkjer vi skal vere glade for at vi fekk sjansen til ein prat med henne og, eg. Besøk få HBO skal ein ikkje kimse av. Og Girls kunne jo like gjerne vori laga her heime – reint teknisk. Fem minuttar film pr dag, lite sminke, få locations og forflyttingar, liten cast. Og dei brukar same dama som regissør, hovedrolleinnehavar og showrunner – her snakkar vi smart småskalaproduksjon.
– Det sa Ilene Landress også. Dette er bare pingleproduksjon i forhold til Sopranos, for eksempel. På Girls har hun bare en stab på 75 på location, og 125 i studio. Og de begrenser seg til sju gripper, sju på lys, ett riggecrew, bare tre på lydopptak, 8-9 på klipp og etterarbeid, og bare fem på innspillingsledelse. De var opptatt av å ha “a small footprint” i New York, å kunne bevege seg lett og ledig. Og så prøvde hun begrense seg til 13-14 timers dager – pluss riggecrewet, da.
– Det er nesten eit under at det vart serie av det under slike omstende, tenkjer no eg.
KLIPP TIL: LILLEBIL (KINOEN), FILMENS HUS, OSLO:
Ilene Landress er invitert av NFI for å dele erfaringar frå arbeidet sitt i HBO, der ho har vori produsent på kremproduksjonar som Sopranos, Mildred Pierce og no komedie-suksessen Girls. Ho er såkalla «non-writing producer», men har ingen problem med å forhalde seg til ord, syner det seg. Landress pratar like uanstrengt på både inn- og ut-pust. Men så har ho ei imponerande karriere å hauste anekdotar av. Sju Emmy-nominasjonar, vunne to. Pluss litt anna pris-nips å pynte peishylla med. Og etter å ha sett piloten til Girls, kan vi slå fast at dei har klart det igjen. Vi ler og kosar oss alle mann, og må berre slå fast heller ikkje dette er tv – det er HBO.
Girls er stjerneskotet Lena Dunham sitt verk. Dunham er fødd same år som Platoon, Blue Velvet og Crocodile Dundee hadde premiere – altså er ho veldig ung. Og veldig flink. Ikkje berre skriv ho så det sprutar av både vidd og varme; ho spelar like godt hovudrolla sjølv og har regien på fleire episodar. Og ho gjer det så overbevisande at HBO har justert litt på arbeidsmetodikken sin for å la talentet utfalde seg. Det vitnar om god kreativ ressursforvalting – og det synest på skjermen.
Etter at Landress er ferdigprata i kinosalen, får B&D høve til ei samtale med henne i einerom. Det følgande utspelar seg på eit av møteromma NFIs filmkonsulentar brukar når dei skal innvilge, eventuelt knuse, filmdraumar…
Berg&Diesen (B&D): Det vi vil snakke om er hvordan dere tar ideene dere forvalter og faktisk får dem opp på skjermen. Rent praktisk. Hvor lange er dagene? Hvor mange sider skyter dere hver dag? Hvem gjør hva? Sånne ting.
Ilene Landress (IL): OK.
B&D: Så hvor mange sider skyter dere per dag?
IL: På Girls er manusene på ca 35 sider. På HBO er nemlig et 30-min-show faktisk 30 minutter langt – eller 29-og-noe. Mens en halvtime laget for et «network» (reklamefinansiert kringkaster) er 22-24 minutter. Vi skyter 6 dager per episode. Og budsjetterer med 13-timers dager. Jeg liker å holde meg til 12-14 timer, siden Lena både har hovedrollen, regisserer (ofte) og skriver manusene. Så både for kvalitetens skyld – og for at staben skal ha levelige vilkår – prøver jeg å ikke gå over 13-14 timers dager. Vi jobber best de første 13 timene. Når det blir 14-15 timer begynner det gjerne å koste mer enn det smaker. Og siden Girls ikke er så komplisert, pleier vi å kunne holde oss til den tidsramma.
B&D: Skyter du da 6-dagers uker?
IL: Nei. Mandag-fredag. Og når det er mulig liker jeg å skyte to episoder av gangen; episode 1 og 2, så 3 og 4 osv. Det er ikke alltid en fordel, men man får mer produksjonstid på den måten. For hver episode har vi fire dagers preproduksjon og seks dagers filming. Slår man det sammen til åtte dagers preprod. og tolv dager opptak, øker man gjerne effektiviteten, særlig om en går tilbake til de samme locationene. Det blir mindre forflytninger, mer filming. Jeg prøver også alltid å begynne på location, for så å flytte inn i studio de siste dagene. Rett og slett for at mens vi filmer en episode, driver vi gjerne og prepper den neste, og da er det en fordel å være «hjemme» i studio. Det fører til mindre rovdrift på staben. På Girls prøver jeg også å legge det opp sånn at vi alltid har en preppedag hvor ingen skyter – mest så Lena får anledning til å dra på tekniske befaringer og på produksjonsmøter. Mye av preppingen gjøres jo uten henne fysisk til stede, selv om det meste diskuteres med Lena underveis. Men alle tjener på at hun kan være med på et produksjonsmøte så vi kan gå gjennom detaljer. Noen ganger vi så heldige av vi kan bruke den dagen til prøver.
B&D: Har dere mye prøver, rent generelt?
IL: Når det behøves. Om noe er spesielt vanskelig, enten teknisk eller spillmessig, eller om manuset er for langt. I studio kan vi også finne på å bare skyte åtte timer, gi det meste av staben fri, og så prøve på neste dags opptak bare med regi, manus, foto og innspillingslederen der. Særlig om vi vet at manuset egentlig er for langt, og vi må finne ut hvor det skal kuttes. Slikt er best å gjøre uten hele staben til stede. Men det er også fordi vi har en spesiell situasjon på Girls – hvor Lena har så mange roller. Så tid er alltid et problem. Og om Lena og fotografen får tid sammen dagen før, kan foto sette i gang med lyssetting og kameraoppsettet mens Lena er i sminken neste morgen.
B&D: Apropos foto – hva skyter dere på, og med hvor mange kameraer?
IL: På Sopranos skjøt vi på film på Panavision super-35, og stort sett med ett kamera, selv om vi selvsagt alltid hadde to kameraer med oss. På Girls skyter vi på Alexa; to kameraer og to fulle kamerateam. Men vi skyter ikke alltid med to. Det hender at det er en del kamerafolk som drikker kaffe vel og lenge. Men vi bruker to når vi kan. Men altså langt fra alltid – og generelt ikke på sex-scener.
På andre sesongen innså vi at vi brukte steadycam ganske mye – så vi fikk inn en B-kamera-operatør som også kan bruke steadycam. Så det har vi også tilgjengelig hele tiden. Selv om han koster meg mer enn en normal operatør, øker det fleksibiliteten. Det rare med steadycam er at det både kan spise og spare tid. I utgangspunktet krever det mer prøving og planlegging. Men når det blir hårete på slutten av en dag, og tiden renner ut, kan man be en god steadycam-operatør om hjelp og få ham til å redde dagen.
B&D: Jeg gjorde noe tilsvarende på en svensk serie, hvor steadycam-operatøren faktisk opererte A-kamera. Han var også et meget mobilt stativ til tider. Det samme gjorde man på film to og tre i Millennium-serien (forøvrig med samme operatør, norske Knut Pedersen). Det gir enorm frihet, om man vet å bruke det, og ikke overbruker det.
IL: Ja. Og looken på vårt show er ganske holdt, så vi er forsiktige i steady-bruken. Men når vi kjører «walk&talk» eller «run&talk» er det jo veldig bra å ha. Men vår look er generelt ganske statisk; vi er litt mer indie-film i tonen. Vi går ikke alltid inn i close-up, men holder oss i videre utsnitt mye av tiden. Skyter vi close-ups, gjør vi ofte profilskudd, i stedet for mer klassisk inndekning. Vi prøver å holde en ganske ens stil, men episoden styrer mye. Man kan f.eks. ha en episode med stort sett to-tre karakterer, mens neste episode har 500 statister og en stor festscene. Det påvirker selvsagt valgene våre.
B&D: Når dere skyter to-kamera, hvordan gjør dere det? Skyter dere total og close-up fra samme vinkel? Det er jo vanskelig i forhold til bruk av bom – eller eventuelt i kryss?
IL: Vi skyter veldig sjelden «over-shoulders» (anskåret kryss). Gjerne to utsnitt fra samme retning samtidig; typisk et medium-shot og ett som er litt videre, men aldri super-tett og super-wide. Vi gjør ikke som Law and Order, som kunne skyte nært og en svær total fra andre siden av gata samtidig. Verken på Sopranos eller Girls.
B&D: Bruker dere alltid bom?
IL: Vi bruker stort sett både mygger og bom. Det som er spesielt med Girls er at vi alltid holder oss til manuset og filmer det, men så gjør vi mye ad-libbing (improvisering) i tillegg. På Sopranos holdt vi oss alltid, og bare, til manuset. I andre sesongen begynte skuespillerne å legge til masse «fucks», men det fikk de tydelig beskjed om å slutte med. For når vi skulle klippe sammen, funket det bare ikke. Så på Sopranos var det ingen som endret et ord uten at en forfatter hadde godkjent det. På Girls lar vi skuespillerne improvisere litt, men det gjøres veldig strukturert.
B&D: Filmer dere manuset først, og improviserer etterpå?
IL: Det varierer, for noen ganger dukker det opp ting under prøvene som vi vil teste ut med en gang. Men det er altså i kontrollerte former, ikke minst fordi både Lena (serieskaperen) og med-showrunner Jenny Connor er alltid på settet. Noen ganger er det skuespillerne som kommer opp med ideer på settet – andre ganger er det forfatterne eller produsentene som er der som kommer opp med alternative løsninger og replikker. Det som er bra med radiomikker er at vi da får med oss improvisasjonene. Men vi sørger alltid for å ha en produsent eller forfatter på settet som skriver de nye versjonene rett inn i manusform. Og siden vi sjelden skyter i kryss, kan vi printe ut og levere de nye replikkene til motspilleren med en gang, mens kamera snur, så vi er sikre på å få skikkelig dekning begge veier.
B&D: Og på Sopranos – hvor mange minutter skjøt dere pr dag der – sett i forhold til Girls?
IL: Sopranos var en times show. I første sesongen hadde vi egentlig åtte dager per episode, som var ganske heftig siden vi gjorde nesten 55-59 minutter på de dagene. I snitt endte vi kanskje opp med åtte og en halv dag per episode den sesongen. Men dagene var sinnssykt lange, det hendte det var 16 timer pluss. Etter første sesong lagde jeg en regel om at vi aldri skulle gå over 16 timer. Ikke minst fordi vi skjøt i New Jersey, så det var mye reising i tillegg. Og det er ikke bra for sikkerheten. Men det er jo ofte en konsekvens av å være på en spesifikk location, hvor en må bli ferdig. Men alle blir utbrent om en holder på slik for lenge. En av fordelene med Girls – med unntak av noen scener – så er vi stort sett ganske stedfaste. På Girls jobber vi stort sett 12-13 timer, på Sopranos 13-14 timer.
B&D: Her er normen gjerne åtte timer…
IL: Oi, det høres hyggelig ut.
B&D: Men som regissør blir man jo gal noen ganger. Jeg gjorde en en film i Baltimore for noen år siden, hvor deler av crewet kom fra The Wire, og de trodde de var på ferie når vi holdt oss til tolv-timers-dager.
IL: Akkurat! Vi skjøt noe i Paris, og der var det ti-timers dager. Det var bra!
B&D: Ti timer er perfekt! 8 er for lite, 14 for mange.
IL: Helt enig! Det som er fint med Girls, sett i forhold til Sex & The City, for eksempel; på Sex var det så mye tid som gikk med til hår og make-up, kostymer, statister – så før du fikk alle på settet, og alt var klart – var mye av dagen alt gått. Det fine med Girls er at de ikke skal se så godt ut! (Ler). Vi kaster ikke bort mye tid på hår og make-up!
B&D: Hvis dere ikke har så mye tid til prøver, blir vel castingen enda mer viktig? Driver dere med typecasting da…?
IL: Ikke i det hele tatt. Lena solgte showet delvis basert på egne erfaringer. Hun sa til dem at «…hey, jeg ser ikke folk på tv som er som meg og vennene mine». Og så skrev hun et show om folk av samme type som dem som var i livet hennes, de hun studerte med, og hang med i New York. Det hele er i veldig stor grad basert på hennes erfaringer, noe som også preger castingen. Jeg mener; hun spiller selv…
B&D: Så dere skyter en episode av Girls på seks dager – hvor mye tid bruker dere på klippen? Og med en serieskaper som hele tiden også skal filmes og regissere – hvem sitter sammen med klipperen? Hvordan er etterarbeidsprosessen?
IL: Det som er fint med HBO, i motsetning til mange av de andre (networks), er at de andre har et 30 dagers løp i etterarbeid på grunn av sendeskjema osv. Det er ikke en faktor hos oss. På første sesong av Girls var det ganske luksuspreget. Vi var ferdig med opptakene første uka i august, og showet skulle ikke på lufta før i april året etter. HBO ville likevel ikke at vi skulle ha en endeløs etterarbeidsprosess, så vi var egentlig klare til å gå på lufta i januar. Men vi kunne justere helt fram til april om vi ville. Det gir en jo muligheten til litt ro i klippeperioden.
B&D: Klipper dere underveis? Og hvor mange klippere jobber dere med?
IL: Ja, vi klipper underveis, og vi jobber med to klippere samtidig. De er basert i LA, mens vi skyter i New York. På første sesongen gjorde klipperne en assembly mens vi filmet, og Lena gjorde oppfølgingen pr telefon. I tillegg hadde vi Judd (Apatow, produsent) som så på ting. Med-showrunner Jenny fulgte også opp – og jeg selv, på en mer teknisk måte. Slik at jeg var sikker på at jeg ikke rev en dekk vi kunne komme til å trenge senere, slike ting. Men siden dette var Lenas show, var det bare grovklipping. Ingen ting ble bestemt og ingen ting ble vist til HBO (bortsett fra råopptak) før Lena var ferdig med filmingen, var kommet til LA og hadde satt sitt preg på og godkjent klippen. På andre sesongen brukte vi de samme klipperne, og da hadde Lena og klipperne jobbet så mye sammen at de visste bedre hva hun liker og ikke liker – så da jobbet hun mer parallelt mens de filmet i New York, og prosessen gikk fortere. Det gjorde det også mulig å se at det var ting vi manglet, slik at vi kunne planlegge ekstraopptak mens maskinen fremdeles rullet.
B&D: Fra ditt perspektiv – hvordan er det å jobbe med en som er hovedrolleinnhaver, regissør, forfatter, produsent – alt i ett? Hun er selvsagt midt i 20-årene, og har sikkert mye energi – men hvordan rekker hun over alt? Skrive, regissere, følge opp klippen, og så øve inn replikkene for neste dag – hvordan gjør man alt det – uten å bli en vandrende zombie?
IL: Hun blir litt zombie-aktig av og til… (ler). Men Lena er en type som hele tiden gjør mye – og når hun ikke jobbet med oss, virket det som hun faktisk hadde tid til å gjøre andre ting. Vi prøvde en stund å få henne til å bare konsentrere seg om vårt show… Men hun skrev hele tiden på noe nytt, var på en annen visning et sted, eller gjorde noe annet. Det er tøft, men selv om Lena har mye å forholde seg til, har vi også Jenny, den andre showrunneren, Judd og meg selv som følger opp. Jenny er mye med på manus og casting, Judd på klipp og manus, og jeg på produksjonen. Men det kreves jo en liten landsby av folk. Og da hjelper det veldig at vi har så gode klippere, som Lena har et godt forhold til. Dessuten er klipperne veldig forskjellige, og det er bra for showet.
B&D: Klipper begge på hver episode, eller annenhver?
IL: Annenhver. Vi har to klippere, to assistenter, en post-koordinator, en post-supervisor og en post-production-producer. I tillegg har vi en strålende musikk-supervisor og musikk-klipper som hele tiden sender Lena forslag, og som også hjelper henne med å skrive musikk inn i manusene. Vi har i det hele et veldig bra etterarbeidsteam, og det hjelper oss stort i produksjonen.
Jeg foretrekker å ha færre folk, som til gjengjeld har mer ansvar – fremfor flere folk, som har mindre ansvar. Når et show blir en suksess, begynner man gjerne å legge til flere folk, men noe av det vanskeligste for en som Lena er hvor mange hun må snakke med i løpet av en arbeidsdag. Jeg prøver å begrense det slik at hun snakker med færrest mulig. Jeg må strømlinjeforme kommunikasjonen, slik at jeg vet at om Jenny (showrunner) eller Judd (produsent) skal snakke med Lena om noe – tar ikke jeg opp det samme med Lena, men med en av dem. Og skal jeg si noe til Lena, behøver ikke de andre gjøre det. Og de gangene Lena selv regisserer, vil gjerne jeg ta mange av de første møtene med produksjonsdesigneren for eksempel. Når Lena så kommer inn, er en god del alt i gang og kan presenteres som en løsning. Jeg har jo også mer praktisk erfaring i forhold til f.eks. det å bygge et sett…
B&D: …så dere prepper andre før de presenterer mulige løsninger og valg til Lena?
IL: Ja. Den eneste avdelingen som jeg lar møte henne alene er kostymedesigneren, fordi hun er superorganisert. Hun jobber slik at så snart de gjør kostymeprøver, postes bildene på serveren, så Lena og Jenny kan gi tilbakemeldinger rett fra iPhonen – og jeg er selvsagt alltid cc-et på diskusjonen, så jeg kan vurdere om jeg må blande meg. Og det gjør jeg bare om noe går veldig galt eller kan bli komplisert – f.eks. om det er vann i scener, eller om det skal være blod på kostymer, og vi må sørge for ekstra sett. Slike ting vil jeg ha kontroll på. Og i forhold til set design og location scouting er jeg tidlig involvert.
B&D: Hvor mye skyter dere på location i forhold til i studio?
IL: Vi budsjetterer med fire dager ute på location og to dager hjemme i studio. Og ser vi hele første sesongen under ett, lander vi omtrent på det forholdstallet – men mellom hver episode kan det være enorme forskjeller. De to første episodene var f.eks. nesten hele tiden i studio, mens en del senere var vi kun på location. I sesong to var ni av de første elleve dagene i studio, og jeg tenkte – hei, dette er lett. Men så gjorde vi to episoder på rappen hvor vi ikke var i studio i det hele tatt.
B&D: Hvem tar slike beslutninger – er det kun Lenas privilegium å bestemme hvor det skal filmes?
IL: Om det er location eller studio springer ut av manus. Det ene manuset foregår f.eks. helt og holdent i ett hus, og jeg vil jo heller finne det huset, enn å bygge et. Mens en annen historie handler om når de drar ut på landet, så da gir det seg selv. Men hvor location ender opp med å være, vel, der har jeg sterke meninger. Ikke bare i forhold til det endelige valget, men også hvor vi sender scoutene på leting. Noen må sette parameterne; hvor langt vi kan tåle å reise? Finnes det andre begrensninger? Jeg tar praktiske hensyn, så vi ikke legger opp en løp hvor vi kommer til å mislykkes.
B&D: Hvor mange folk er dere på location? Hvor mange biler, etc? Grovt sett?
IL: Ikke så mange. Teamet mitt er sånn omtrent på 125 mann, men på location er vi bare 75-80 mann.
B&D: Bare? Etter norsk standard er det en ganske enorm stab! Må være mye logistikk å tenke på?
IL: Vel, ja, det er mye logistikk. Men det er så hektisk i New York nå at det er vanskelig å få tak i de rette folkene. På Girls skyter vi vår og sommer, først og fremst fordi det passer historien, men det er også en stor fordel at det er lettere å skaffe folk og få tilgang til locations i den perioden – mens de store «network»-showene ikke filmer. New York er ikke så stor som resten av verden gjerne tror. Vi prøver å holde vårt «fotavtrykk» så lite som mulig, helt ned til størrelsen på bilene. Vi bruker mindre biler og kombinerte «trailers» til skuespillerne, etc.
B&D: Bare for å få et inntrykk – hvor mange folk er det på noen av de forskjellige avdelingene?
IL: Sju griper, sju på lys, tre set-rekvisitører, en påkleder, to på hår, to på make-up, tre på lyd, en script… en DIT og to fulle kameracrew. De vanlige standard 5 på innspillingsledelse med bl.a. 1st AD, 2nd AD, 2nd-2nd AD og noen assistenter. Vi har heldigvis ikke så mange statister, og dermed ikke behov for større stab på kostyme og make-up. Så har vi egne «rigging crews», som aldri er der når vi skyter, men som kommer før og etter og rigger opp og ned utstyret for oss. Det er jo litt luksus, og de brukes mest på location. Det er såpass vanskelig å få gode folk at det er viktig å ha nok mennesker tilgjengelig – for man sparer på locationkostnadene når man kan begrense antall dager per location. Det er billigere å betale 4-8 mann ekstra for å rydde oss ut etter en dags opptak, enn å leie location til 30.000 dollar en dag til.
BD: Men dette koster! Har du lov til å fortelle oss hva budsjettene dine er?
IL: Nei! (Ler høyt). Da får jeg en på kjeften…! Men på et show som Girls liker jeg å ha det erfarne, «union»-crewet som vi har. Det koster mer, men det hjelper oss å kunne gjennomføre alt det forfatterne skriver i manus. Man kan forflytte seg fortere, klargjøre kjappere, så det blir mer tid til skuespillerne. Jeg sier aldri «la oss få mer utstyr, og færre folk». Jeg sier heller «la oss skjære ned på mengden utstyr, så trenger vi færre folk». Så når vi får ønskelistene fra hver avdeling etter teknisk befaring, må det gjerne kuttes. Og på vårt show prøver vi å unngå forflytninger. Om vi har en forflytning på en opptaksdag er det nok – vi har aldri 3-4 av dem. Jeg jobber mye med å holde kostnadene nede, men jeg vil ikke f.eks. fortelle fotografen hva han må kutte. Det er hans valg, men jeg vil kunne si at «her må det kuttes – så bestem deg for hva du vil ta bort». På show som Girls og Sopranos har vi gjerne råd til «leketøyene». Det er ikke de 1500 dollarene man betaler for en kran med remotehode som er problemet – det vi ikke har råd til er tiden det tar å leke med det.
B&D: Vi intervjuet nettopp dramasjefen for Danmarks Radio. Hun fortalte at de f.eks. har kvittet seg med alle dramaturgene sine, og at de i det hele hadde færre folk involvert i den mest kreative delen av prosessen. At det gir mer stabilitet og høyere kvalitet – er det noe du kjenner deg igjen i?
IL: Ja, absolutt. Mitt «modus operandi» har dessuten alltid vært at jeg synes det er viktig at folk snakker direkte sammen. At produksjonsdesigneren er med på møter mellom regi og foto, for eksempel, i stedet for mange separate møter. At man samler dem som trenger å vite noe i samme rom – det behøver ikke bety at det blir 50 mennesker i rommet. Det er klart at det er tider hvor regi og foto trenger tid alene, men når det nærmer seg opptak og man skal bestemme hvordan ting skal gjøres, må man samle folkene som skal gi sin input. Så når fotografen sier at dette tar 10 timer, kan AD-en si «vi har bare tre…». Så vi får alt på bordet. Min erfaring er at jo mer info alle har, jo mer olja blir maskinen. Noen liker ikke å jobbe sånn, ikke minst de kreative – forfattere og regissører – som sier at «dette er et teknisk spørsmål».
Men jeg sier alltid «nei, dere blir. Jeg trenger at dere forstår hva problemet er».
Med en såpass myndig sluttreplikk fant vi det passende å avslutte intervjuet. Men samtalen fortsatte selvsagt likevel, og på vei ut fikk vi med oss en liten anekdote til…
B&D: Sopranos har jo en av tidenes beste piloter, og en rar scene og et subplot vi virkelig likte var historien om endene som slo seg ned i svømmebassenget….
IL: (Ler) Det der var ikke lett, skal jeg fortelle deg. Den dagen vi skulle filme at endene lettet, ville de bare ikke gjøre det. Vi hadde flere menn som plasket i bassenget med planker og greier. Men de fordømte endene ville bare ikke fly. Det var noe med at bassenget var for tett på huset, slik at de ikke fikk nok fart og plass til å lette. Så jeg dro tilbake med en steadycam-fotograf neste dag, og noen menn til å hjelpe oss. Jeg fikk tre menn ut i bassenget, som tok en and i hver hånd, og kastet dem opp i lufta som fotballer, og da kom de seg endelig høyt nok til å komme på vingene…
TILBAKE TIL: B&DS KONTOR PÅ JAR:
– Korfor insisterte du på å få med den siste greia der eigentleg, Trygve? Det blir liksom fleire sluttar her.
– Jeg vet. Men noen gange må man bryte reglene.
– …fordi?
– Det er bare noe vakkert med den anekdoten, syns jeg. Spesielt sett i lys av intervjuet. Noe med å være «hands on». Ikke for å kontrollere og holde ting nede, men for å løfte det. Få det til å fly…
Pingler! Da jeg var 1st AD på Rockpoint PD filmet vi 37-40 sider på 4 dager (12 timer på skuespillerene, gjerne 13-14 på crewet)… 😛
Fint intervju, og fint å få fram kontrastene mellom europeiske og amerikanske forhold. Tror ikke vi nødvendigvis skal la oss inspirere av alt fra dem der borte…
– Det som er spesielt med «Girls» er at vi alltid holder oss til manuset, men gjør mye improvisering i tillegg. På «Sopranos» holdt vi oss alltid, og bare, til manuset, forteller HBO-veteranen Ilene Landress. Her er en grundig gjennomgang av HBO-modellen som aktualiseres med sendingen av «Girls» på NRK.
– Trygve, vi vassar i bra dramadamer for tida. Det er tøft. Ikkje minst når vi tenkjer på at Arne Berggren vil ha det til at alt blir betre i norsk tv-drama om vi berre snakkar med han om Hotel Cæsar.
– Først DRs Piv Bernth, og nå Ilene Landress, mener du? Superprodusenten fra HBO? Med Sopranos, Mildred Pierce og nå Girls under beltet?
– Nettopp. Eg tenkjer vi skal vere glade for at vi fekk sjansen til ein prat med henne og, eg. Besøk få HBO skal ein ikkje kimse av. Og Girls kunne jo like gjerne vori laga her heime – reint teknisk. Fem minuttar film pr dag, lite sminke, få locations og forflyttingar, liten cast. Og dei brukar same dama som regissør, hovedrolleinnehavar og showrunner – her snakkar vi smart småskalaproduksjon.
– Det sa Ilene Landress også. Dette er bare pingleproduksjon i forhold til Sopranos, for eksempel. På Girls har hun bare en stab på 75 på location, og 125 i studio. Og de begrenser seg til sju gripper, sju på lys, ett riggecrew, bare tre på lydopptak, 8-9 på klipp og etterarbeid, og bare fem på innspillingsledelse. De var opptatt av å ha “a small footprint” i New York, å kunne bevege seg lett og ledig. Og så prøvde hun begrense seg til 13-14 timers dager – pluss riggecrewet, da.
– Det er nesten eit under at det vart serie av det under slike omstende, tenkjer no eg.
KLIPP TIL: LILLEBIL (KINOEN), FILMENS HUS, OSLO:
Ilene Landress er invitert av NFI for å dele erfaringar frå arbeidet sitt i HBO, der ho har vori produsent på kremproduksjonar som Sopranos, Mildred Pierce og no komedie-suksessen Girls. Ho er såkalla «non-writing producer», men har ingen problem med å forhalde seg til ord, syner det seg. Landress pratar like uanstrengt på både inn- og ut-pust. Men så har ho ei imponerande karriere å hauste anekdotar av. Sju Emmy-nominasjonar, vunne to. Pluss litt anna pris-nips å pynte peishylla med. Og etter å ha sett piloten til Girls, kan vi slå fast at dei har klart det igjen. Vi ler og kosar oss alle mann, og må berre slå fast heller ikkje dette er tv – det er HBO.
Girls er stjerneskotet Lena Dunham sitt verk. Dunham er fødd same år som Platoon, Blue Velvet og Crocodile Dundee hadde premiere – altså er ho veldig ung. Og veldig flink. Ikkje berre skriv ho så det sprutar av både vidd og varme; ho spelar like godt hovudrolla sjølv og har regien på fleire episodar. Og ho gjer det så overbevisande at HBO har justert litt på arbeidsmetodikken sin for å la talentet utfalde seg. Det vitnar om god kreativ ressursforvalting – og det synest på skjermen.
Etter at Landress er ferdigprata i kinosalen, får B&D høve til ei samtale med henne i einerom. Det følgande utspelar seg på eit av møteromma NFIs filmkonsulentar brukar når dei skal innvilge, eventuelt knuse, filmdraumar…
Berg&Diesen (B&D): Det vi vil snakke om er hvordan dere tar ideene dere forvalter og faktisk får dem opp på skjermen. Rent praktisk. Hvor lange er dagene? Hvor mange sider skyter dere hver dag? Hvem gjør hva? Sånne ting.
Ilene Landress (IL): OK.
B&D: Så hvor mange sider skyter dere per dag?
IL: På Girls er manusene på ca 35 sider. På HBO er nemlig et 30-min-show faktisk 30 minutter langt – eller 29-og-noe. Mens en halvtime laget for et «network» (reklamefinansiert kringkaster) er 22-24 minutter. Vi skyter 6 dager per episode. Og budsjetterer med 13-timers dager. Jeg liker å holde meg til 12-14 timer, siden Lena både har hovedrollen, regisserer (ofte) og skriver manusene. Så både for kvalitetens skyld – og for at staben skal ha levelige vilkår – prøver jeg å ikke gå over 13-14 timers dager. Vi jobber best de første 13 timene. Når det blir 14-15 timer begynner det gjerne å koste mer enn det smaker. Og siden Girls ikke er så komplisert, pleier vi å kunne holde oss til den tidsramma.
B&D: Skyter du da 6-dagers uker?
IL: Nei. Mandag-fredag. Og når det er mulig liker jeg å skyte to episoder av gangen; episode 1 og 2, så 3 og 4 osv. Det er ikke alltid en fordel, men man får mer produksjonstid på den måten. For hver episode har vi fire dagers preproduksjon og seks dagers filming. Slår man det sammen til åtte dagers preprod. og tolv dager opptak, øker man gjerne effektiviteten, særlig om en går tilbake til de samme locationene. Det blir mindre forflytninger, mer filming. Jeg prøver også alltid å begynne på location, for så å flytte inn i studio de siste dagene. Rett og slett for at mens vi filmer en episode, driver vi gjerne og prepper den neste, og da er det en fordel å være «hjemme» i studio. Det fører til mindre rovdrift på staben. På Girls prøver jeg også å legge det opp sånn at vi alltid har en preppedag hvor ingen skyter – mest så Lena får anledning til å dra på tekniske befaringer og på produksjonsmøter. Mye av preppingen gjøres jo uten henne fysisk til stede, selv om det meste diskuteres med Lena underveis. Men alle tjener på at hun kan være med på et produksjonsmøte så vi kan gå gjennom detaljer. Noen ganger vi så heldige av vi kan bruke den dagen til prøver.
B&D: Har dere mye prøver, rent generelt?
IL: Når det behøves. Om noe er spesielt vanskelig, enten teknisk eller spillmessig, eller om manuset er for langt. I studio kan vi også finne på å bare skyte åtte timer, gi det meste av staben fri, og så prøve på neste dags opptak bare med regi, manus, foto og innspillingslederen der. Særlig om vi vet at manuset egentlig er for langt, og vi må finne ut hvor det skal kuttes. Slikt er best å gjøre uten hele staben til stede. Men det er også fordi vi har en spesiell situasjon på Girls – hvor Lena har så mange roller. Så tid er alltid et problem. Og om Lena og fotografen får tid sammen dagen før, kan foto sette i gang med lyssetting og kameraoppsettet mens Lena er i sminken neste morgen.
B&D: Apropos foto – hva skyter dere på, og med hvor mange kameraer?
IL: På Sopranos skjøt vi på film på Panavision super-35, og stort sett med ett kamera, selv om vi selvsagt alltid hadde to kameraer med oss. På Girls skyter vi på Alexa; to kameraer og to fulle kamerateam. Men vi skyter ikke alltid med to. Det hender at det er en del kamerafolk som drikker kaffe vel og lenge. Men vi bruker to når vi kan. Men altså langt fra alltid – og generelt ikke på sex-scener.
På andre sesongen innså vi at vi brukte steadycam ganske mye – så vi fikk inn en B-kamera-operatør som også kan bruke steadycam. Så det har vi også tilgjengelig hele tiden. Selv om han koster meg mer enn en normal operatør, øker det fleksibiliteten. Det rare med steadycam er at det både kan spise og spare tid. I utgangspunktet krever det mer prøving og planlegging. Men når det blir hårete på slutten av en dag, og tiden renner ut, kan man be en god steadycam-operatør om hjelp og få ham til å redde dagen.
B&D: Jeg gjorde noe tilsvarende på en svensk serie, hvor steadycam-operatøren faktisk opererte A-kamera. Han var også et meget mobilt stativ til tider. Det samme gjorde man på film to og tre i Millennium-serien (forøvrig med samme operatør, norske Knut Pedersen). Det gir enorm frihet, om man vet å bruke det, og ikke overbruker det.
IL: Ja. Og looken på vårt show er ganske holdt, så vi er forsiktige i steady-bruken. Men når vi kjører «walk&talk» eller «run&talk» er det jo veldig bra å ha. Men vår look er generelt ganske statisk; vi er litt mer indie-film i tonen. Vi går ikke alltid inn i close-up, men holder oss i videre utsnitt mye av tiden. Skyter vi close-ups, gjør vi ofte profilskudd, i stedet for mer klassisk inndekning. Vi prøver å holde en ganske ens stil, men episoden styrer mye. Man kan f.eks. ha en episode med stort sett to-tre karakterer, mens neste episode har 500 statister og en stor festscene. Det påvirker selvsagt valgene våre.
B&D: Når dere skyter to-kamera, hvordan gjør dere det? Skyter dere total og close-up fra samme vinkel? Det er jo vanskelig i forhold til bruk av bom – eller eventuelt i kryss?
IL: Vi skyter veldig sjelden «over-shoulders» (anskåret kryss). Gjerne to utsnitt fra samme retning samtidig; typisk et medium-shot og ett som er litt videre, men aldri super-tett og super-wide. Vi gjør ikke som Law and Order, som kunne skyte nært og en svær total fra andre siden av gata samtidig. Verken på Sopranos eller Girls.
B&D: Bruker dere alltid bom?
IL: Vi bruker stort sett både mygger og bom. Det som er spesielt med Girls er at vi alltid holder oss til manuset og filmer det, men så gjør vi mye ad-libbing (improvisering) i tillegg. På Sopranos holdt vi oss alltid, og bare, til manuset. I andre sesongen begynte skuespillerne å legge til masse «fucks», men det fikk de tydelig beskjed om å slutte med. For når vi skulle klippe sammen, funket det bare ikke. Så på Sopranos var det ingen som endret et ord uten at en forfatter hadde godkjent det. På Girls lar vi skuespillerne improvisere litt, men det gjøres veldig strukturert.
B&D: Filmer dere manuset først, og improviserer etterpå?
IL: Det varierer, for noen ganger dukker det opp ting under prøvene som vi vil teste ut med en gang. Men det er altså i kontrollerte former, ikke minst fordi både Lena (serieskaperen) og med-showrunner Jenny Connor er alltid på settet. Noen ganger er det skuespillerne som kommer opp med ideer på settet – andre ganger er det forfatterne eller produsentene som er der som kommer opp med alternative løsninger og replikker. Det som er bra med radiomikker er at vi da får med oss improvisasjonene. Men vi sørger alltid for å ha en produsent eller forfatter på settet som skriver de nye versjonene rett inn i manusform. Og siden vi sjelden skyter i kryss, kan vi printe ut og levere de nye replikkene til motspilleren med en gang, mens kamera snur, så vi er sikre på å få skikkelig dekning begge veier.
B&D: Og på Sopranos – hvor mange minutter skjøt dere pr dag der – sett i forhold til Girls?
IL: Sopranos var en times show. I første sesongen hadde vi egentlig åtte dager per episode, som var ganske heftig siden vi gjorde nesten 55-59 minutter på de dagene. I snitt endte vi kanskje opp med åtte og en halv dag per episode den sesongen. Men dagene var sinnssykt lange, det hendte det var 16 timer pluss. Etter første sesong lagde jeg en regel om at vi aldri skulle gå over 16 timer. Ikke minst fordi vi skjøt i New Jersey, så det var mye reising i tillegg. Og det er ikke bra for sikkerheten. Men det er jo ofte en konsekvens av å være på en spesifikk location, hvor en må bli ferdig. Men alle blir utbrent om en holder på slik for lenge. En av fordelene med Girls – med unntak av noen scener – så er vi stort sett ganske stedfaste. På Girls jobber vi stort sett 12-13 timer, på Sopranos 13-14 timer.
B&D: Her er normen gjerne åtte timer…
IL: Oi, det høres hyggelig ut.
B&D: Men som regissør blir man jo gal noen ganger. Jeg gjorde en en film i Baltimore for noen år siden, hvor deler av crewet kom fra The Wire, og de trodde de var på ferie når vi holdt oss til tolv-timers-dager.
IL: Akkurat! Vi skjøt noe i Paris, og der var det ti-timers dager. Det var bra!
B&D: Ti timer er perfekt! 8 er for lite, 14 for mange.
IL: Helt enig! Det som er fint med Girls, sett i forhold til Sex & The City, for eksempel; på Sex var det så mye tid som gikk med til hår og make-up, kostymer, statister – så før du fikk alle på settet, og alt var klart – var mye av dagen alt gått. Det fine med Girls er at de ikke skal se så godt ut! (Ler). Vi kaster ikke bort mye tid på hår og make-up!
B&D: Hvis dere ikke har så mye tid til prøver, blir vel castingen enda mer viktig? Driver dere med typecasting da…?
IL: Ikke i det hele tatt. Lena solgte showet delvis basert på egne erfaringer. Hun sa til dem at «…hey, jeg ser ikke folk på tv som er som meg og vennene mine». Og så skrev hun et show om folk av samme type som dem som var i livet hennes, de hun studerte med, og hang med i New York. Det hele er i veldig stor grad basert på hennes erfaringer, noe som også preger castingen. Jeg mener; hun spiller selv…
B&D: Så dere skyter en episode av Girls på seks dager – hvor mye tid bruker dere på klippen? Og med en serieskaper som hele tiden også skal filmes og regissere – hvem sitter sammen med klipperen? Hvordan er etterarbeidsprosessen?
IL: Det som er fint med HBO, i motsetning til mange av de andre (networks), er at de andre har et 30 dagers løp i etterarbeid på grunn av sendeskjema osv. Det er ikke en faktor hos oss. På første sesong av Girls var det ganske luksuspreget. Vi var ferdig med opptakene første uka i august, og showet skulle ikke på lufta før i april året etter. HBO ville likevel ikke at vi skulle ha en endeløs etterarbeidsprosess, så vi var egentlig klare til å gå på lufta i januar. Men vi kunne justere helt fram til april om vi ville. Det gir en jo muligheten til litt ro i klippeperioden.
B&D: Klipper dere underveis? Og hvor mange klippere jobber dere med?
IL: Ja, vi klipper underveis, og vi jobber med to klippere samtidig. De er basert i LA, mens vi skyter i New York. På første sesongen gjorde klipperne en assembly mens vi filmet, og Lena gjorde oppfølgingen pr telefon. I tillegg hadde vi Judd (Apatow, produsent) som så på ting. Med-showrunner Jenny fulgte også opp – og jeg selv, på en mer teknisk måte. Slik at jeg var sikker på at jeg ikke rev en dekk vi kunne komme til å trenge senere, slike ting. Men siden dette var Lenas show, var det bare grovklipping. Ingen ting ble bestemt og ingen ting ble vist til HBO (bortsett fra råopptak) før Lena var ferdig med filmingen, var kommet til LA og hadde satt sitt preg på og godkjent klippen. På andre sesongen brukte vi de samme klipperne, og da hadde Lena og klipperne jobbet så mye sammen at de visste bedre hva hun liker og ikke liker – så da jobbet hun mer parallelt mens de filmet i New York, og prosessen gikk fortere. Det gjorde det også mulig å se at det var ting vi manglet, slik at vi kunne planlegge ekstraopptak mens maskinen fremdeles rullet.
B&D: Fra ditt perspektiv – hvordan er det å jobbe med en som er hovedrolleinnhaver, regissør, forfatter, produsent – alt i ett? Hun er selvsagt midt i 20-årene, og har sikkert mye energi – men hvordan rekker hun over alt? Skrive, regissere, følge opp klippen, og så øve inn replikkene for neste dag – hvordan gjør man alt det – uten å bli en vandrende zombie?
IL: Hun blir litt zombie-aktig av og til… (ler). Men Lena er en type som hele tiden gjør mye – og når hun ikke jobbet med oss, virket det som hun faktisk hadde tid til å gjøre andre ting. Vi prøvde en stund å få henne til å bare konsentrere seg om vårt show… Men hun skrev hele tiden på noe nytt, var på en annen visning et sted, eller gjorde noe annet. Det er tøft, men selv om Lena har mye å forholde seg til, har vi også Jenny, den andre showrunneren, Judd og meg selv som følger opp. Jenny er mye med på manus og casting, Judd på klipp og manus, og jeg på produksjonen. Men det kreves jo en liten landsby av folk. Og da hjelper det veldig at vi har så gode klippere, som Lena har et godt forhold til. Dessuten er klipperne veldig forskjellige, og det er bra for showet.
B&D: Klipper begge på hver episode, eller annenhver?
IL: Annenhver. Vi har to klippere, to assistenter, en post-koordinator, en post-supervisor og en post-production-producer. I tillegg har vi en strålende musikk-supervisor og musikk-klipper som hele tiden sender Lena forslag, og som også hjelper henne med å skrive musikk inn i manusene. Vi har i det hele et veldig bra etterarbeidsteam, og det hjelper oss stort i produksjonen.
Jeg foretrekker å ha færre folk, som til gjengjeld har mer ansvar – fremfor flere folk, som har mindre ansvar. Når et show blir en suksess, begynner man gjerne å legge til flere folk, men noe av det vanskeligste for en som Lena er hvor mange hun må snakke med i løpet av en arbeidsdag. Jeg prøver å begrense det slik at hun snakker med færrest mulig. Jeg må strømlinjeforme kommunikasjonen, slik at jeg vet at om Jenny (showrunner) eller Judd (produsent) skal snakke med Lena om noe – tar ikke jeg opp det samme med Lena, men med en av dem. Og skal jeg si noe til Lena, behøver ikke de andre gjøre det. Og de gangene Lena selv regisserer, vil gjerne jeg ta mange av de første møtene med produksjonsdesigneren for eksempel. Når Lena så kommer inn, er en god del alt i gang og kan presenteres som en løsning. Jeg har jo også mer praktisk erfaring i forhold til f.eks. det å bygge et sett…
B&D: …så dere prepper andre før de presenterer mulige løsninger og valg til Lena?
IL: Ja. Den eneste avdelingen som jeg lar møte henne alene er kostymedesigneren, fordi hun er superorganisert. Hun jobber slik at så snart de gjør kostymeprøver, postes bildene på serveren, så Lena og Jenny kan gi tilbakemeldinger rett fra iPhonen – og jeg er selvsagt alltid cc-et på diskusjonen, så jeg kan vurdere om jeg må blande meg. Og det gjør jeg bare om noe går veldig galt eller kan bli komplisert – f.eks. om det er vann i scener, eller om det skal være blod på kostymer, og vi må sørge for ekstra sett. Slike ting vil jeg ha kontroll på. Og i forhold til set design og location scouting er jeg tidlig involvert.
B&D: Hvor mye skyter dere på location i forhold til i studio?
IL: Vi budsjetterer med fire dager ute på location og to dager hjemme i studio. Og ser vi hele første sesongen under ett, lander vi omtrent på det forholdstallet – men mellom hver episode kan det være enorme forskjeller. De to første episodene var f.eks. nesten hele tiden i studio, mens en del senere var vi kun på location. I sesong to var ni av de første elleve dagene i studio, og jeg tenkte – hei, dette er lett. Men så gjorde vi to episoder på rappen hvor vi ikke var i studio i det hele tatt.
B&D: Hvem tar slike beslutninger – er det kun Lenas privilegium å bestemme hvor det skal filmes?
IL: Om det er location eller studio springer ut av manus. Det ene manuset foregår f.eks. helt og holdent i ett hus, og jeg vil jo heller finne det huset, enn å bygge et. Mens en annen historie handler om når de drar ut på landet, så da gir det seg selv. Men hvor location ender opp med å være, vel, der har jeg sterke meninger. Ikke bare i forhold til det endelige valget, men også hvor vi sender scoutene på leting. Noen må sette parameterne; hvor langt vi kan tåle å reise? Finnes det andre begrensninger? Jeg tar praktiske hensyn, så vi ikke legger opp en løp hvor vi kommer til å mislykkes.
B&D: Hvor mange folk er dere på location? Hvor mange biler, etc? Grovt sett?
IL: Ikke så mange. Teamet mitt er sånn omtrent på 125 mann, men på location er vi bare 75-80 mann.
B&D: Bare? Etter norsk standard er det en ganske enorm stab! Må være mye logistikk å tenke på?
IL: Vel, ja, det er mye logistikk. Men det er så hektisk i New York nå at det er vanskelig å få tak i de rette folkene. På Girls skyter vi vår og sommer, først og fremst fordi det passer historien, men det er også en stor fordel at det er lettere å skaffe folk og få tilgang til locations i den perioden – mens de store «network»-showene ikke filmer. New York er ikke så stor som resten av verden gjerne tror. Vi prøver å holde vårt «fotavtrykk» så lite som mulig, helt ned til størrelsen på bilene. Vi bruker mindre biler og kombinerte «trailers» til skuespillerne, etc.
B&D: Bare for å få et inntrykk – hvor mange folk er det på noen av de forskjellige avdelingene?
IL: Sju griper, sju på lys, tre set-rekvisitører, en påkleder, to på hår, to på make-up, tre på lyd, en script… en DIT og to fulle kameracrew. De vanlige standard 5 på innspillingsledelse med bl.a. 1st AD, 2nd AD, 2nd-2nd AD og noen assistenter. Vi har heldigvis ikke så mange statister, og dermed ikke behov for større stab på kostyme og make-up. Så har vi egne «rigging crews», som aldri er der når vi skyter, men som kommer før og etter og rigger opp og ned utstyret for oss. Det er jo litt luksus, og de brukes mest på location. Det er såpass vanskelig å få gode folk at det er viktig å ha nok mennesker tilgjengelig – for man sparer på locationkostnadene når man kan begrense antall dager per location. Det er billigere å betale 4-8 mann ekstra for å rydde oss ut etter en dags opptak, enn å leie location til 30.000 dollar en dag til.
BD: Men dette koster! Har du lov til å fortelle oss hva budsjettene dine er?
IL: Nei! (Ler høyt). Da får jeg en på kjeften…! Men på et show som Girls liker jeg å ha det erfarne, «union»-crewet som vi har. Det koster mer, men det hjelper oss å kunne gjennomføre alt det forfatterne skriver i manus. Man kan forflytte seg fortere, klargjøre kjappere, så det blir mer tid til skuespillerne. Jeg sier aldri «la oss få mer utstyr, og færre folk». Jeg sier heller «la oss skjære ned på mengden utstyr, så trenger vi færre folk». Så når vi får ønskelistene fra hver avdeling etter teknisk befaring, må det gjerne kuttes. Og på vårt show prøver vi å unngå forflytninger. Om vi har en forflytning på en opptaksdag er det nok – vi har aldri 3-4 av dem. Jeg jobber mye med å holde kostnadene nede, men jeg vil ikke f.eks. fortelle fotografen hva han må kutte. Det er hans valg, men jeg vil kunne si at «her må det kuttes – så bestem deg for hva du vil ta bort». På show som Girls og Sopranos har vi gjerne råd til «leketøyene». Det er ikke de 1500 dollarene man betaler for en kran med remotehode som er problemet – det vi ikke har råd til er tiden det tar å leke med det.
B&D: Vi intervjuet nettopp dramasjefen for Danmarks Radio. Hun fortalte at de f.eks. har kvittet seg med alle dramaturgene sine, og at de i det hele hadde færre folk involvert i den mest kreative delen av prosessen. At det gir mer stabilitet og høyere kvalitet – er det noe du kjenner deg igjen i?
IL: Ja, absolutt. Mitt «modus operandi» har dessuten alltid vært at jeg synes det er viktig at folk snakker direkte sammen. At produksjonsdesigneren er med på møter mellom regi og foto, for eksempel, i stedet for mange separate møter. At man samler dem som trenger å vite noe i samme rom – det behøver ikke bety at det blir 50 mennesker i rommet. Det er klart at det er tider hvor regi og foto trenger tid alene, men når det nærmer seg opptak og man skal bestemme hvordan ting skal gjøres, må man samle folkene som skal gi sin input. Så når fotografen sier at dette tar 10 timer, kan AD-en si «vi har bare tre…». Så vi får alt på bordet. Min erfaring er at jo mer info alle har, jo mer olja blir maskinen. Noen liker ikke å jobbe sånn, ikke minst de kreative – forfattere og regissører – som sier at «dette er et teknisk spørsmål».
Men jeg sier alltid «nei, dere blir. Jeg trenger at dere forstår hva problemet er».
Med en såpass myndig sluttreplikk fant vi det passende å avslutte intervjuet. Men samtalen fortsatte selvsagt likevel, og på vei ut fikk vi med oss en liten anekdote til…
B&D: Sopranos har jo en av tidenes beste piloter, og en rar scene og et subplot vi virkelig likte var historien om endene som slo seg ned i svømmebassenget….
IL: (Ler) Det der var ikke lett, skal jeg fortelle deg. Den dagen vi skulle filme at endene lettet, ville de bare ikke gjøre det. Vi hadde flere menn som plasket i bassenget med planker og greier. Men de fordømte endene ville bare ikke fly. Det var noe med at bassenget var for tett på huset, slik at de ikke fikk nok fart og plass til å lette. Så jeg dro tilbake med en steadycam-fotograf neste dag, og noen menn til å hjelpe oss. Jeg fikk tre menn ut i bassenget, som tok en and i hver hånd, og kastet dem opp i lufta som fotballer, og da kom de seg endelig høyt nok til å komme på vingene…
TILBAKE TIL: B&DS KONTOR PÅ JAR:
– Korfor insisterte du på å få med den siste greia der eigentleg, Trygve? Det blir liksom fleire sluttar her.
– Jeg vet. Men noen gange må man bryte reglene.
– …fordi?
– Det er bare noe vakkert med den anekdoten, syns jeg. Spesielt sett i lys av intervjuet. Noe med å være «hands on». Ikke for å kontrollere og holde ting nede, men for å løfte det. Få det til å fly…
Pingler! Da jeg var 1st AD på Rockpoint PD filmet vi 37-40 sider på 4 dager (12 timer på skuespillerene, gjerne 13-14 på crewet)… 😛
Fint intervju, og fint å få fram kontrastene mellom europeiske og amerikanske forhold. Tror ikke vi nødvendigvis skal la oss inspirere av alt fra dem der borte…
Pingler! Da jeg var 1st AD på Rockpoint PD filmet vi 37-40 sider på 4 dager (12 timer på skuespillerene, gjerne 13-14 på crewet)… 😛
Fint intervju, og fint å få fram kontrastene mellom europeiske og amerikanske forhold. Tror ikke vi nødvendigvis skal la oss inspirere av alt fra dem der borte…
Utrolig bra og innsiktsfullt intervju! Deilig når man faktisk prater fag i det som tross alt er et fagtidsskrift.
Det er som alltid bra, men nok engang bommer dere på et navn. Det er Jenni(fer) Konner, og ikke Jenny Connor. http://www.imdb.com/name/nm1493255/