De beste filmene i 2013

De beste filmene i 2013

Etter blockbuster-kollapsen i sommer kom kinofilmen sterkt tilbake i høst og vinter. RUSHPRINTs redaktør gir deg en gjennomgang av høydepunktene på kino i 2013, slik han har opplevd dem – fra franske nybølgeskvulp og amerikansk revisjonisme til romjulens kinesiske og italienske storverk.

Før kinohøsten var det mange av oss som var tilbøyelig til å gi de late sofapotetene delvis rett: film kunne være mer interessant, og noen ganger best, på tv. Og da publikum reagerte avvisende på den dårlige kvaliteten som Hollywoods blockbustere kunne framvise i sommer, var filmåret iferd med å bli avskrevet.

”The new abnormal” kaller forfatter Linda Obst den nye tørken i Hollywood i boken Sleepless in Hollywood. Som følge av fallet i dvd-salget og avhengighet av internasjonale markeder som det kinesiske, holder filmstudioene på med å slipe ned siste rest av skarpe kanter. Den norske kinobransjen har på sin side valgt å se på sommertørken som noe unntaksvis abnormt, og ikke den permanente krisen Obst viser til.

Her hjemme førte fallet i dvd-inntektene også til frykt for at det skulle ramme repertoaret, og særlig den smale filmen (som har fått importstøtte via en avgift på dvd-salget). Men 2013 skulle vise seg å bli et godt år for den såkalte kvalitetsfilmen. Woody Allen var tilbake i form med Blue Jasmine og to ekstraordinære filmtrilogier ble bragt til sin naturlige konklusjon: Paradis og Før Midnatt.

Ulrich Seidl har med sin Paradis-trilogi gitt oss noen bemerkelsesverdige kvinneportretter. Her følger vi tre kvinner fra samme familie som på hver sin måte søker lykken i det moderne Østerrike. Den første reiste som sex-turist til Kenya i Kjærlighet, mens den andre, søsteren, dro ut på et katolsk korstog i Tro.

I den siste filmen, Håp, utplasseres datteren på en diet camp for å finne lykken i slankere utgave. Og som før oppstår det en spennende, men problematisk friksjon mellom virkeligheten og fiksjonen. Filmen har ingen ekstreme, grenseoverskridende scener som i Kjærlighet, men man føler seg som en kikker – noe Seidl sannsynligvis ønsker.

Richard Linklaters trilogi er mindre problematisk og mer emosjonell. Men det betyr ikke at den er noe mindreverdig stykke filmkunst. Selv skrev jeg her på rushprint.no i min oppsummering av Linklaters trilogi:

Det er måten Linklater og skuespillerne syr det sammen på, med humor, temperament og troen på kjærligheten, som gjør det til en verdig avslutning på en trilogi som har vokst seg til en sentral plass i moderne filmhistorie” (du kan lese hele min gjennomgang av Linklaters filmtrilogi her).

Quentin Tarantinos Django Unchained var akkurat en så frisk åpning på 2013 som man kunne forvente. Historiske fakta om slavetiden ble freidig skjøvet til side til fordel for “the best post-modern Spaghetti Western film about slavery«, som historiker Henry Louis Gates Jr nylig formulerte det.

Den franske auteur-legenden Leo Carax tok seg like store friheter i sin lek med virkeligheten i Holy Motors. Filmen leder ikke fram til noe forløsende. Likevel er det en stor filmopplevelse som er laget med befriende mye trass og talent. Jeg har knapt sett en rikere fotografert film i videoformat, bildene fra Paris om natten er blant de vakreste jeg har sett fra byen på film.

Som vanlig var det høsten som hadde mest å by på, etter at Django Unchained og Holy Motors lenge rådet grunnen alene ved starten av året.  Helt siden premieren i Cannes var Blå er den varmeste fargen blant årets mest omtalte filmer, men dens fremste kvaliteter lå andre steder enn i de mye omtalte sexscenene.

Nettopp fordi filmen framstiller sex på en så naturlig og likefram måte, forsvinner forhåpentligvis også behovet for å gjøre så stort nummer av den, skrev jeg, kanskje litt naivt, i min anmeldelse. Den unge Exarchopoulos kaster seg ut i hovedrollen med samme fryktløshet som Adele kaster seg ut i livet i filmen. Regissør Abdellatif Kechiche kobler de to kvinnenes klassebakgrunn til hvordan det feberhete forholdet utvikler seg, på en måte man sjelden ser på film.

De mer stillferdige Frances Ha og O’Boy var også to definitive høydepunkter for meg. De har begge den lettheten små ”indiefilmer” gjerne har og er samtidig vakre portretter av henholdsvis New York og Berlin. I likhet med Sofia Coppolas The Bling Ring tegner filmene et varsomt og lite bombastisk generasjonsportrett.

Greta Gerwig var lenge kjent fra subsjangeren ”mumblecore”, der regissør Baumbach også var assosiert medlem. Frances Ha er den første filmen som utnytter Gerwigs unike kvaliteter til fulle. Hun mumler og avsier replikkene på uortodoks vis, javisst, men med timing og presisjon, denne gangen. Selv når hun går på trynet skjer det med timing. Det er vanskelig å ikke trekke paralleller til tv-serien Girls eller Woody Allens filmer der også denne kampen for å finne seg selv i New York skjer gjennom en brutal, selvutleverende humor.

I Oh Boy følger vi en ung mann gjennom 24 timer i Berlin der han forsøker å kjøpe en helt vanlig kopp kaffe. Det er alt, men heller ikke så lite. Det som først og fremst kjennetegner filmen er en nærhet til Berlin og menneskene der – med Tom Schillings ansikt som effektfullt speil. Han spilte strålende i den tyske krigsserien Krigens unge hjarte som nylig gikk på norsk tv, og bærer denne filmens sorgmuntre kappe elegant på sine skuldre.

Meksikanske Gullburet og sørstatsperlen MUD fikk kanskje beskjeden omtale og plass på kino, men havner på listen over mine ti beste kinoopplevelser. Sjelden er blodveien mot Rio Grande og elveløpene i Mississippi blitt skildret med samme kunstneriske mesterskap på film.

Det er beundringsverdig hvordan langfilmdebutanten Quemada-Diez i Gullburet forvandler sine innledende bilder på drømmen om Amerika, til noe bedragersk som først viser seg i sluttscenen. Han hamrer ikke inn sitt nedslående verdenssyn, han gir oss luft nok til å sette pris på hans menneskesyn, som er atskillig mer oppløftende.

Da regissør og manusforfatter Jeff Nichols startet innspillingen av Mud ba han Matthew McConaughey om å lese Huckleberry Finn. Jeg har sjelden sett en film de siste tiårene som med samme patos framkaller Mark Twains klassiker, der gutteaktig eventyrlyst, fare og romantikk står sentralt. Dette klassiske, og noen vil si gammeldagse premisset, kunne fort blitt klisjefylt og i overkant romantisk. Men Nichols sikre grep om universet og den regionale autensiteten, og de tre sentrale skuespillernes kjemi, skaper en uimotståelig fortelling

Om kinobransjen deppet etter sommertørken, skulle Gravity få fram optimismen igjen. For første gang siden Avatar fikk vi se en blockbuster som med nysgjerrighet og eventyrlyst utforsket 3D-formatet. Resultatet ble nettopp den storslåtte, unike filmopplevelsen som bare kinoen kan tilby.

Gravity må være den første filmen om det å befinne seg verdensrommet som i fysisk forstand gir et rystende inntrykk av det. Her er få distanserende grep som i gjorde Stanley Kubricks 2001 – en romodyssé til sammenlikning en kontemplativ og trygg opplevelse. Men vi befinner oss heller ikke i den actionfylte romskipsfilmens klaustrofobiske univers. Det er ikke én alien å se, bare den tyste uendeligheten og frykten for dødelige fragmenter som farer forbi. Det skaper en vakker og samtidig fryktinngytende atmosfære.

Det var ikke noe godt år for den biografiske filmen. Filmene om to av vår tids sentrale personligheter, Steve Jobs og Julian Assange, var lite ambisiøse og ble forspilte sjanser til å si noe essensielt om den tiden vi lever i.  Kanskje burde de gjort som Lee Daniels gjorde i fortellingen om den eneste svarte mannen i Det hvite hus før Obama, The Butler – han kastet originalen ut av vinduet og diktet videre på sin egen visjon, med alt det innebærer av etiske snubletråder. The Butler er en av de store, til nå ukjente historier, om de som ikke bare sto ringside når historien ble skrevet, men var en del av den. Men ikke på den måten vi kanskje forventer.

Kinoåret har vist en stigende formkurve som kulminerer med premieren på tre av årets definitive høydepunkter i romjulen. Rumensk film fortsetter å dyrke fram lavt budsjetterte, sterke filmer. Denne gangen om destruktiv morskjærlighet i Mor og sønn som vant Gullbjørnen i Berlin. Luminita Gheorghiu er skremmende god som moren fra helvete, der djevelen ligger i detaljene – i måten hun skritt for skritt tyranniserer sønnen og omgivelsene med sitt kontrollbehov. Alt skjer i beste mening, det er uttrykk for en mors grenseløse kjærlighet, og der ligger også tragedien.

Den bredt anlagte Touch of Sin er den første kinesiske filmen som for alvor bretter ut baksiden av den episke kinesiske overgangen fra kommunisme til markedsøkonomi. Her møter vi på en voldelig kinesisk samtid vi ikke har sett på film før utenfor kampsport-sjangeren, og det er taperne i kampen om den nye rikdommen regissør Jia Zhang-ke velger å fokusere på. Vi møter et kinesisk samfunn i dramatisk endring der korrupsjonen blomstrer og folks røtter rives brutalt opp. Filmen fikk overraskende nok finansiering hjemme i Kina. Men den synes altfor kontroversiell til å få ordinær kinodistribusjon der.

Den store skjønnheten er Paolo Sorrentinos comeback etter ørkenvandringen med This must be the place. Her gir han oss vår tids La Dolce Vita, både en hyllest og utlevering av de glamorøse, intellektuelle og pretensiøse festløvene i ”den evige byen”, Roma. Det er selvsagt altfor fristende å trekke en parallell mellom denne dekadansen (og den Fellini harselerte med i sin klassiker) og den som har florert i kjølvannet av flere tiår under Berlusconismen. Sorrentino er kanskje ikke så bitende og pervers som han var i Il Divo, men han har fortsatt tenner og kan by på romjulens mest sofistikerte, overdådige smørgåsbord på kino.

Hva så med de norske filmene?  Det er neppe oppsiktsvekkende å konkludere at det var et ganske middelmådig år.

Både Iram Haq og Eirik Svensson leverte anstendige førstegangsfilmer, og Stian Kristiansen befestet sin status som mer enn bare en flink regissør. Erik Skjoldbjærgs Pionér var noe svakere enn hans forrige, Nokas, Bård Breien var overraskende myk i Detektiv Downs etter brodden han viste i Kunsten å tenke negativt. Av alle filmene som ble spilt inn utenfor Norge, var det få som faktisk ”sto fram” med en utenlandsk profil. Erik Poppes Tusen ganger godnatt var opprinnelig ment for en norsk skuespillerinne i hovedrollen. Men det er umulig i dag å forestille seg filmen uten Juliette Binoche i rollen. Hennes tilstedeværelse er så sterk og forførende at selv de svakere partiene av dialogen får en kattemyk avlevering (som en spennende inngang til filmåret, som gir de norske filmene den plassen de fortjener, vil jeg anbefale Øystein Stenes oppsummering av årets skuespillerprestasjoner på film i nyeste utgaven av Rushprint).

Det nærmeste norsk film kom et mesterverk i 2013 var den dansk-britisk-norske dokumentaren The Act of Killing. Jeg har viet den filmen mye plass tidligere, og kan bare gjenta hva jeg skrev der:

«I The Act of Killing lar regissør Joshua Oppenheimer overgripere fra et storstilt massemord få iscenesette seg selv og rettferdiggjøre sine forbrytelser foran kamera. Men ikke bare det: Vi får trivielle opptak av massemorderne mens de shopper med familien og spiller golf, mens de viser ømhet for barn og barnebarn. Oppenheimer nøyer seg ikke med å vise ”ondskapens banalitet”, slik Hannah Arendt en gang beskrev det dagligdagse ved nazi-bødlenes opptreden. Han tar oss med på innsiden av bødlenes sinn der vi må dele deres fantasier og deres syn på tilværelsen. Det er kanskje unødvendig å nevne at det er et ubehagelig sted å være. Men det åpner for et innblikk i en verden du ikke trodde eksisterte – og som vi aldri før har sett på film».

I fjor protesterte den 104-årige filmregissøren Manoel de Oliveira foran parlamentet i Lisboa mot 100 prosent kutt i den nasjonale filmstøtten. “Å slutte er å dø”, ropte han. Jeg nevner dette til slutt som kontrast til den norske filmvirkelighetens ”splendid isolation” – der det knapt finnes eldre filmskapere og filmkuttene i forhold er små. Mens hardt rammede land som Hellas og Romania fortsetter å produsere tankevekkende, interessante lavbudsjettfilmer, som nevnte Mor og sønn, sitter man med følelsen av at det er lite som står på spill i norsk film.

Vi svøper barna våre inn i trygge fortellinger fra hine dager, enten det er Mormors eller Flåklypas univers, og fortsetter å lage enkle heltehistorier om krigen og Store nordmenn. Når norsk film først bryter ut av sin lange taushet om krigens kompleksitet, skjer det gjennom en traust og viktig dokumentar, Det siste vitnet. Og når vi endelig får en lekse i hvordan det kan gjøres glimrende med fiksjonsfilmens virkemidler, skjer det – av alle ting – gjennom en tysk tv-serie, Krigens unge hjarte. Så det skal innrømmes: på noen områder var film fortsatt best på tv i 2013.

Kjetil Lismoen er redaktør av Rushprint. Denne gjennomgangen er delvis basert på hans tidligere anmeldelser av filmene i Aftenposten.

 

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

De beste filmene i 2013

De beste filmene i 2013

Etter blockbuster-kollapsen i sommer kom kinofilmen sterkt tilbake i høst og vinter. RUSHPRINTs redaktør gir deg en gjennomgang av høydepunktene på kino i 2013, slik han har opplevd dem – fra franske nybølgeskvulp og amerikansk revisjonisme til romjulens kinesiske og italienske storverk.

Før kinohøsten var det mange av oss som var tilbøyelig til å gi de late sofapotetene delvis rett: film kunne være mer interessant, og noen ganger best, på tv. Og da publikum reagerte avvisende på den dårlige kvaliteten som Hollywoods blockbustere kunne framvise i sommer, var filmåret iferd med å bli avskrevet.

”The new abnormal” kaller forfatter Linda Obst den nye tørken i Hollywood i boken Sleepless in Hollywood. Som følge av fallet i dvd-salget og avhengighet av internasjonale markeder som det kinesiske, holder filmstudioene på med å slipe ned siste rest av skarpe kanter. Den norske kinobransjen har på sin side valgt å se på sommertørken som noe unntaksvis abnormt, og ikke den permanente krisen Obst viser til.

Her hjemme førte fallet i dvd-inntektene også til frykt for at det skulle ramme repertoaret, og særlig den smale filmen (som har fått importstøtte via en avgift på dvd-salget). Men 2013 skulle vise seg å bli et godt år for den såkalte kvalitetsfilmen. Woody Allen var tilbake i form med Blue Jasmine og to ekstraordinære filmtrilogier ble bragt til sin naturlige konklusjon: Paradis og Før Midnatt.

Ulrich Seidl har med sin Paradis-trilogi gitt oss noen bemerkelsesverdige kvinneportretter. Her følger vi tre kvinner fra samme familie som på hver sin måte søker lykken i det moderne Østerrike. Den første reiste som sex-turist til Kenya i Kjærlighet, mens den andre, søsteren, dro ut på et katolsk korstog i Tro.

I den siste filmen, Håp, utplasseres datteren på en diet camp for å finne lykken i slankere utgave. Og som før oppstår det en spennende, men problematisk friksjon mellom virkeligheten og fiksjonen. Filmen har ingen ekstreme, grenseoverskridende scener som i Kjærlighet, men man føler seg som en kikker – noe Seidl sannsynligvis ønsker.

Richard Linklaters trilogi er mindre problematisk og mer emosjonell. Men det betyr ikke at den er noe mindreverdig stykke filmkunst. Selv skrev jeg her på rushprint.no i min oppsummering av Linklaters trilogi:

Det er måten Linklater og skuespillerne syr det sammen på, med humor, temperament og troen på kjærligheten, som gjør det til en verdig avslutning på en trilogi som har vokst seg til en sentral plass i moderne filmhistorie” (du kan lese hele min gjennomgang av Linklaters filmtrilogi her).

Quentin Tarantinos Django Unchained var akkurat en så frisk åpning på 2013 som man kunne forvente. Historiske fakta om slavetiden ble freidig skjøvet til side til fordel for “the best post-modern Spaghetti Western film about slavery«, som historiker Henry Louis Gates Jr nylig formulerte det.

Den franske auteur-legenden Leo Carax tok seg like store friheter i sin lek med virkeligheten i Holy Motors. Filmen leder ikke fram til noe forløsende. Likevel er det en stor filmopplevelse som er laget med befriende mye trass og talent. Jeg har knapt sett en rikere fotografert film i videoformat, bildene fra Paris om natten er blant de vakreste jeg har sett fra byen på film.

Som vanlig var det høsten som hadde mest å by på, etter at Django Unchained og Holy Motors lenge rådet grunnen alene ved starten av året.  Helt siden premieren i Cannes var Blå er den varmeste fargen blant årets mest omtalte filmer, men dens fremste kvaliteter lå andre steder enn i de mye omtalte sexscenene.

Nettopp fordi filmen framstiller sex på en så naturlig og likefram måte, forsvinner forhåpentligvis også behovet for å gjøre så stort nummer av den, skrev jeg, kanskje litt naivt, i min anmeldelse. Den unge Exarchopoulos kaster seg ut i hovedrollen med samme fryktløshet som Adele kaster seg ut i livet i filmen. Regissør Abdellatif Kechiche kobler de to kvinnenes klassebakgrunn til hvordan det feberhete forholdet utvikler seg, på en måte man sjelden ser på film.

De mer stillferdige Frances Ha og O’Boy var også to definitive høydepunkter for meg. De har begge den lettheten små ”indiefilmer” gjerne har og er samtidig vakre portretter av henholdsvis New York og Berlin. I likhet med Sofia Coppolas The Bling Ring tegner filmene et varsomt og lite bombastisk generasjonsportrett.

Greta Gerwig var lenge kjent fra subsjangeren ”mumblecore”, der regissør Baumbach også var assosiert medlem. Frances Ha er den første filmen som utnytter Gerwigs unike kvaliteter til fulle. Hun mumler og avsier replikkene på uortodoks vis, javisst, men med timing og presisjon, denne gangen. Selv når hun går på trynet skjer det med timing. Det er vanskelig å ikke trekke paralleller til tv-serien Girls eller Woody Allens filmer der også denne kampen for å finne seg selv i New York skjer gjennom en brutal, selvutleverende humor.

I Oh Boy følger vi en ung mann gjennom 24 timer i Berlin der han forsøker å kjøpe en helt vanlig kopp kaffe. Det er alt, men heller ikke så lite. Det som først og fremst kjennetegner filmen er en nærhet til Berlin og menneskene der – med Tom Schillings ansikt som effektfullt speil. Han spilte strålende i den tyske krigsserien Krigens unge hjarte som nylig gikk på norsk tv, og bærer denne filmens sorgmuntre kappe elegant på sine skuldre.

Meksikanske Gullburet og sørstatsperlen MUD fikk kanskje beskjeden omtale og plass på kino, men havner på listen over mine ti beste kinoopplevelser. Sjelden er blodveien mot Rio Grande og elveløpene i Mississippi blitt skildret med samme kunstneriske mesterskap på film.

Det er beundringsverdig hvordan langfilmdebutanten Quemada-Diez i Gullburet forvandler sine innledende bilder på drømmen om Amerika, til noe bedragersk som først viser seg i sluttscenen. Han hamrer ikke inn sitt nedslående verdenssyn, han gir oss luft nok til å sette pris på hans menneskesyn, som er atskillig mer oppløftende.

Da regissør og manusforfatter Jeff Nichols startet innspillingen av Mud ba han Matthew McConaughey om å lese Huckleberry Finn. Jeg har sjelden sett en film de siste tiårene som med samme patos framkaller Mark Twains klassiker, der gutteaktig eventyrlyst, fare og romantikk står sentralt. Dette klassiske, og noen vil si gammeldagse premisset, kunne fort blitt klisjefylt og i overkant romantisk. Men Nichols sikre grep om universet og den regionale autensiteten, og de tre sentrale skuespillernes kjemi, skaper en uimotståelig fortelling

Om kinobransjen deppet etter sommertørken, skulle Gravity få fram optimismen igjen. For første gang siden Avatar fikk vi se en blockbuster som med nysgjerrighet og eventyrlyst utforsket 3D-formatet. Resultatet ble nettopp den storslåtte, unike filmopplevelsen som bare kinoen kan tilby.

Gravity må være den første filmen om det å befinne seg verdensrommet som i fysisk forstand gir et rystende inntrykk av det. Her er få distanserende grep som i gjorde Stanley Kubricks 2001 – en romodyssé til sammenlikning en kontemplativ og trygg opplevelse. Men vi befinner oss heller ikke i den actionfylte romskipsfilmens klaustrofobiske univers. Det er ikke én alien å se, bare den tyste uendeligheten og frykten for dødelige fragmenter som farer forbi. Det skaper en vakker og samtidig fryktinngytende atmosfære.

Det var ikke noe godt år for den biografiske filmen. Filmene om to av vår tids sentrale personligheter, Steve Jobs og Julian Assange, var lite ambisiøse og ble forspilte sjanser til å si noe essensielt om den tiden vi lever i.  Kanskje burde de gjort som Lee Daniels gjorde i fortellingen om den eneste svarte mannen i Det hvite hus før Obama, The Butler – han kastet originalen ut av vinduet og diktet videre på sin egen visjon, med alt det innebærer av etiske snubletråder. The Butler er en av de store, til nå ukjente historier, om de som ikke bare sto ringside når historien ble skrevet, men var en del av den. Men ikke på den måten vi kanskje forventer.

Kinoåret har vist en stigende formkurve som kulminerer med premieren på tre av årets definitive høydepunkter i romjulen. Rumensk film fortsetter å dyrke fram lavt budsjetterte, sterke filmer. Denne gangen om destruktiv morskjærlighet i Mor og sønn som vant Gullbjørnen i Berlin. Luminita Gheorghiu er skremmende god som moren fra helvete, der djevelen ligger i detaljene – i måten hun skritt for skritt tyranniserer sønnen og omgivelsene med sitt kontrollbehov. Alt skjer i beste mening, det er uttrykk for en mors grenseløse kjærlighet, og der ligger også tragedien.

Den bredt anlagte Touch of Sin er den første kinesiske filmen som for alvor bretter ut baksiden av den episke kinesiske overgangen fra kommunisme til markedsøkonomi. Her møter vi på en voldelig kinesisk samtid vi ikke har sett på film før utenfor kampsport-sjangeren, og det er taperne i kampen om den nye rikdommen regissør Jia Zhang-ke velger å fokusere på. Vi møter et kinesisk samfunn i dramatisk endring der korrupsjonen blomstrer og folks røtter rives brutalt opp. Filmen fikk overraskende nok finansiering hjemme i Kina. Men den synes altfor kontroversiell til å få ordinær kinodistribusjon der.

Den store skjønnheten er Paolo Sorrentinos comeback etter ørkenvandringen med This must be the place. Her gir han oss vår tids La Dolce Vita, både en hyllest og utlevering av de glamorøse, intellektuelle og pretensiøse festløvene i ”den evige byen”, Roma. Det er selvsagt altfor fristende å trekke en parallell mellom denne dekadansen (og den Fellini harselerte med i sin klassiker) og den som har florert i kjølvannet av flere tiår under Berlusconismen. Sorrentino er kanskje ikke så bitende og pervers som han var i Il Divo, men han har fortsatt tenner og kan by på romjulens mest sofistikerte, overdådige smørgåsbord på kino.

Hva så med de norske filmene?  Det er neppe oppsiktsvekkende å konkludere at det var et ganske middelmådig år.

Både Iram Haq og Eirik Svensson leverte anstendige førstegangsfilmer, og Stian Kristiansen befestet sin status som mer enn bare en flink regissør. Erik Skjoldbjærgs Pionér var noe svakere enn hans forrige, Nokas, Bård Breien var overraskende myk i Detektiv Downs etter brodden han viste i Kunsten å tenke negativt. Av alle filmene som ble spilt inn utenfor Norge, var det få som faktisk ”sto fram” med en utenlandsk profil. Erik Poppes Tusen ganger godnatt var opprinnelig ment for en norsk skuespillerinne i hovedrollen. Men det er umulig i dag å forestille seg filmen uten Juliette Binoche i rollen. Hennes tilstedeværelse er så sterk og forførende at selv de svakere partiene av dialogen får en kattemyk avlevering (som en spennende inngang til filmåret, som gir de norske filmene den plassen de fortjener, vil jeg anbefale Øystein Stenes oppsummering av årets skuespillerprestasjoner på film i nyeste utgaven av Rushprint).

Det nærmeste norsk film kom et mesterverk i 2013 var den dansk-britisk-norske dokumentaren The Act of Killing. Jeg har viet den filmen mye plass tidligere, og kan bare gjenta hva jeg skrev der:

«I The Act of Killing lar regissør Joshua Oppenheimer overgripere fra et storstilt massemord få iscenesette seg selv og rettferdiggjøre sine forbrytelser foran kamera. Men ikke bare det: Vi får trivielle opptak av massemorderne mens de shopper med familien og spiller golf, mens de viser ømhet for barn og barnebarn. Oppenheimer nøyer seg ikke med å vise ”ondskapens banalitet”, slik Hannah Arendt en gang beskrev det dagligdagse ved nazi-bødlenes opptreden. Han tar oss med på innsiden av bødlenes sinn der vi må dele deres fantasier og deres syn på tilværelsen. Det er kanskje unødvendig å nevne at det er et ubehagelig sted å være. Men det åpner for et innblikk i en verden du ikke trodde eksisterte – og som vi aldri før har sett på film».

I fjor protesterte den 104-årige filmregissøren Manoel de Oliveira foran parlamentet i Lisboa mot 100 prosent kutt i den nasjonale filmstøtten. “Å slutte er å dø”, ropte han. Jeg nevner dette til slutt som kontrast til den norske filmvirkelighetens ”splendid isolation” – der det knapt finnes eldre filmskapere og filmkuttene i forhold er små. Mens hardt rammede land som Hellas og Romania fortsetter å produsere tankevekkende, interessante lavbudsjettfilmer, som nevnte Mor og sønn, sitter man med følelsen av at det er lite som står på spill i norsk film.

Vi svøper barna våre inn i trygge fortellinger fra hine dager, enten det er Mormors eller Flåklypas univers, og fortsetter å lage enkle heltehistorier om krigen og Store nordmenn. Når norsk film først bryter ut av sin lange taushet om krigens kompleksitet, skjer det gjennom en traust og viktig dokumentar, Det siste vitnet. Og når vi endelig får en lekse i hvordan det kan gjøres glimrende med fiksjonsfilmens virkemidler, skjer det – av alle ting – gjennom en tysk tv-serie, Krigens unge hjarte. Så det skal innrømmes: på noen områder var film fortsatt best på tv i 2013.

Kjetil Lismoen er redaktør av Rushprint. Denne gjennomgangen er delvis basert på hans tidligere anmeldelser av filmene i Aftenposten.

 

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY