For noen av oss som ble voksne på 1990-tallet og reiste på interrail, er Richard Linklaters film Før soloppgang (94) noe av det mest romantiske vi kan tenke oss. Filmens inderlige utforskning av en plutselig romantisk blomstring mellom to unge reisende som møtes på toget mellom Paris og Wien, ble skildret med en tidløs romantikk, uten noen fysisk fullbyrdelse. Den kom imidlertid i oppfølgeren Før solnedgang i 2004, og det er resultatet av denne gjenforeningen vi introduseres for i Before Midnight som hadde norsk kinopremiere på fredag.

Jeg tilhører generasjonen som nå har vokste opp med disse tre filmene. Jeg liker å tro at deres ulike livsfaser speiler mine livsfaser, fra de første spontane basketakene med en alvorsfylt kjærlighet i 20-årsalderen til den litt desperate ”kvartlivsfasen” nær 30-årene til ekteskapets mer pragmatisme krav. Det er sjelden en film gir oss muligheten til å føre en dialog med oss selv over flere tiår, om kjærlighetens vilkår, slik denne unike trilogien gjør. Og det spørs om det noensinne er gjort på en vakrere måte.

Før soloppgang forlot kinoene nesten like fort som den kom i 1994. Filmens alvorlige holdning til kjærligheten harmonerte dårlig med tidsepokens ironi (som riktignok var på hell). De to elskende, Jesse og Celine, spilt av Ethan Hawke og Julie Delpy, ga kanskje inntrykk av å være noen tidstypiske ”slackere”,  men de befant seg langt unna mer tidstypiske ”slackerfilmer” som Reality Bites (der Ethan Hawke også hadde en sentral rolle) eller Linklaters egen Slacker.

I første filmen møttes amerikaneren Jesse og franske Celine tilfeldig på toget mellom Budapest og Wien, og de bestemte seg for å utforske den østerrikske hovedstaden sammen de neste tolv timene, før de igjen dro hver sin vei. Det var selvsagt hverandre de ønsket å utforske, og deres unge alder åpnet for en spontan utveksling av tanker om de store spørsmålene i livet. De var ikke så ulike norske interrailere som nettopp hadde rundet 20 og ennå var fordypet i Jens Bjørneboes frihetsfilosofi. De var bare mer attraktive, siden de ble fortolket av to filmstjerner, og fant en kjemi i Wien som det var umulig å ikke la seg rive med av. Og filmens undrende spørsmål er selvsagt evig aktuelt: Hvorfor kan vi huske noen timers samvær med én person vi ikke kjenner, bedre enn flere års samvær med en annen?

En måtelig interessert tv-seer som zapper innom begge filmer en kveld foran skjermen vil kanskje ikke se forskjellen på Før soloppgang og oppfølgeren Før solnedgang som kom i 2004. De utspiller seg riktignok i hver sin by, Wien og Paris, med ti års mellomrom, men filmstilen og kameras innramming av paret er den samme, og noen av samtalene er tilsynelatende identiske.
De som har latt seg innvie i filmenes magi, vil imidlertid se forskjellen, og nettopp Jesse og Celines livserfaring siden forrige gang de møttes, får en dramatisk effekt i oppfølgeren.

Det gnistrende spillet av Hawke og Delphi i den første filmen hadde ikke tapt noe av sin intensitet i Før solnedgang. Men både skuespillerne og rollefigurene var blitt eldre, noe som er en sentral undertekst i filmen.
Vi hadde selvsagt lurt på om de to virkelig møtte hverandre igjen et halvt år senere, slik de avtalte i den første filmen, og vi får svar i Før solnedgang. Kanskje er det ikke svaret vi ønsket oss, men det glemmer vi fort når vi omsider ser dem sammen igjen.

(NB! Traileren starter med klipp fra første filmen før den går over i «For solnedgang».)

Linklater gjør gjenforeningen så enkel og åpenbar som mulig: Jesse er i Paris for å promotere sin bok, som handler om hans skjellsettende møte med den franske kvinnen i Wien ti år tidligere, og under en opplesning han holder i en bokcafé i den franske hovedstaden, dukker hun opp. Vi ser ved andre øyekast at han har fanget opp hennes tilstedeværelse, og at det var noe han håpet på, men vi kan samtidig fornemme usikkerheten vi også deler: Vil denne gjenforeningen bli en nedtur?

Det blir den ikke. Men i motsetning til deres forrige møte, har Jesse bare halvannen time før flyet hans går, og ingen av dem er like spontane og åpne som i den første filmen. Knappheten på tid er det dramatiske premiss som holder på spenningen, og det er først i de siste 20 minuttene at Jesse og særlig Celine senker guarden og forteller hvordan de virkelig har det i sine separate, men likevel sammenfiltrede liv. Drosjeturen nær filmens sluttparti må være en av de mest underspilte, komplekse kjærlighetserklæringer i moderne filmhistorie, og den er over før betydningen av den har begynt å demre for oss.

Før soloppgang og Før solnedgang er noe så sjeldent som romantiske filmer som baserer seg utelukkende på dialogen mellom de to skuespillerne. Det er få kyss eller berøringer. Mens Wien fikk spille en viss rolle som romantisk bakteppe i Før Soloppgang, er det ikke så mye av Paris vi får se i den andre filmen, fordi kamera følger så tett på dem.

I Before Midnight foretar Linklater (i samarbeid med Hawke og Delpy som denne gangen er kreditert som manusforfattere) en dristig manøver, når de erstatter fortidens romantikk med ekteskapets trivialiteter, i et feriehus på en gresk øy.

Allerede på vei fra flyplassen panoreres det over på tvillingene i baksetet i bilen og så snart de er fremme møter vi et ”gresk kor” av venner. Det er helt ok, men ikke det vi (som kjenner de foregående filmene) venter på. Vi vil tilbake til god, gammel ”walking and talking”, der de forteller oss hvem de er blitt og hva de betyr for hverandre nå. Men først må de rive seg løs fra de andre, og det skjer etter en halvtime. Da begir Jesse og Celine seg ut på en vandring i vakre omgivelser som ikke akkurat tar dem til nattens ende, men som vil ryste ekteskapet i grunnvollene og fortelle oss noe om hva det er verd.

Mye er forandret siden sist. Mens Jesse har oppnådd en viss suksess som forfatter, har Celine for en periode måttet legge karrieren på is under svangerskapet. Hun bærer fortsatt litt nag til Jesse for at han skrev henne inn i debutromanen sin, og er iferd med å ta et valg som går på tvers av de verdiene de begge satte så høyt da de var yngre (hun vurderer å slutte i et nonprofit firma til fordel for en jobb under en sjef hun ikke kan fordra). De synes begge de har forsaket mye, men det kan virke som Jesse synes at hans forsakelser kan måle seg med hennes. Det er når diskusjonene berører dette ømme punktet, at de fleste voksne par kan nikke gjenkjennende og, når det bryter ut i heftig krangel, krympe seg over hvordan det rammer.

Men heldigvis har de begge humoren og selvironien intakt. De gjentar flere ganger at de er dårlige foreldre, slik bare foreldre som innerst inne tror de er gode foreldre sier det, og Celine kan koste på seg en kommentar om sin ”feite rumpe”. De er eldre og klokere, men er de lykkelige? Det er de sannelig ikke sikre på selv, men måten Linklater rammer det hele inn, tyder på det. ”Hvis vi giftet oss ville du hatet noen av uvanene mine”, sa Jesse allerede i den første filmen. Og slik er det blitt. Men heldigvis er kjærligheten mellom dem fortsatt en rå nok materie til at den kan slå gnister.

I den avsluttende sekvensen bryter deres konflikter opp til overflaten, men de finner tilbake til hverandre – og magien er der. Det er måten Linklater og skuespillerne syr det sammen på, med humor, temperament og troen på kjærligheten, som gjør det til en verdig avslutning på en trilogi som har vokst seg til en sentral plass i moderne filmhistorie.

Kjetil Lismoen er redaktør av Rushprint.

Denne artikkelen er basert på hans tidligere anmeldelser av de to første filmene.