Dokumentarfilmen er ikke lenger hva den var, hevdes det gjerne. Men det har den vel heller aldri vært. Helt siden Robert Flaherty iscenesatte den ”autentiske” dokumentaren om enuitten Nanook i 1922 har filmskapere diktet ganske fritt innenfor dokumentaren realistiske rammer. Med ny digital teknologi har sjangeren vært i fritt fall de siste 15 årene, og ingen vet utgangen på denne hybridiseringen av dokumentaren.

Med den dansk-norsk-britiske The Act of Killing, som har norsk premiere denne uken, innledes et nytt, komplekst kapittel i dokumentarfilmens historie. I den oppsiktsvekkende filmen, som siste halvåret har skapt sterke reaksjoner overalt hvor den er vist, begår regissør Joshua Oppenheimer hva de fleste dokumentarister ville anse som helligbrøde: Han lar overgripere fra et storstilt massemord få iscenesette seg selv og rettferdiggjøre sine forbrytelser foran kamera.

Men ikke bare det: Vi får trivielle opptak av massemorderne mens de shopper med familien og spiller golf, mens de viser ømhet for barn og barnebarn. Oppenheimer nøyer seg ikke med å vise ”ondskapens banalitet”, slik Hannah Arendt en gang beskrev det dagligdagse ved nazi-bødlenes opptreden. Han tar oss med på innsiden av bødlenes sinn der vi må dele deres fantasier og deres syn på tilværelsen. Det er kanskje unødvendig å nevne at det er et ubehagelig sted å være. Men det åpner for et innblikk i en verden du ikke trodde eksisterte – og som vi aldri før har sett på film.

Filmelskende gangstere

Oppenheimer kom over det nesten glemte massemordet da han gjorde opptak til en dokumentar om sammenhengen mellom militarisme og økonomisk utbytting i Indonesia. I 1965 tok General Suharto makten ved militærkupp og en brutal forfølgelse av kommunister og andre meningsmotstandere fulgte. Man regner med at opp mot en million mennesker ble drept i det som er etterkrigstidens best tilslørte massemord. Suharto tok del i kampen mot kommunismen og Vesten valgte derfor å se en annen vei. Som så mange andre seierherrer skrev militærdiktaturet om på historien: Bødlene reddet Indonesia fra kommunismens klør, het det heretter fra offisielt hold, og til Oppenheimers overraskelse lever overgriperne i beste velgående i dag. Ja, deres økonomiske suksess har sin årsak i den frykten de spredte i Indonesias gater på 1960-tallet og noen av dem behandles i dag som populærkulturelle ikoner hjemme.

Anwar Kongo er en av disse gangsterne, som de kaller seg. Han hevder å ha vært med på å myrde opp mot tusen mennesker, kanskje hundre av dem egenhendig. Oppenheimer initierte dokumentaren som et forsoningsprosjekt, med like mye fokus på ofrene, men han møtte sterk motstand blant de militære. Det ble isteden gjennom disse gangsterne, som i dag utgjør en paramilitær styrke med én million medlemmer, at han finner nøkkelen til filmen.

Det viser seg at mange av dem har stor forkjærlighet for film, og amerikanske gangsterfilmer i særdeleshet. Anwar forteller at han var inspirert av gangsterfilmer i sitt arbeid med å likvidere kommunister på 60-tallet – den gangen kommunistpartiet ville forby slike filmer. Og i den paramilitære gruppens ”klubbhus” er en lang rekke gangsterhelter avbildet, med Al Pacinos Scarface på hedersplass. Anwar har en stor garderobe med fargerike dresser som er snytt ut av en blaxploitation-film fra 1970-tallet. Hans partner in crime, Erman, kler seg mer enn gjerne ut som en drag queen.

Det symbiotiske forholdet mellom gangstere og film er jo ikke noe nytt – det er skildret i bøker som Gomorra og tv-serier som Sopranos. Det som gjør gangsterne her annerledes, er at de tar direkte del i filmskapingen. Oppenheimer inngår en pakt med djevelen: Anwar og hans gangsterkolleger får lov til å lage en film i filmen, der de skildrer massemordene slik de selv opplever dem. På denne måten blir vi vitne til en av filmhistoriens mest bisarre og urovekkende iscenesettelser.

Grotesk overmot foran kamera

For Oppenheimer er fallhøyden like svimlende som den er for overgriperne: Han står i fare for å styrke deres status og selvbilde som helter, mens de risikerer å få søkelyset mot noe som ikke tåler dagslys. Oppenheimers plan er å komme så tett på dem at de utleverer seg. Han oppnår isteden noe som overgår hans villeste drømmer. Ikke bare blottstiller gangsterne seg med sjokkerende åpenhet – de inviterer sågar til refleksjon over de uhyrlige overgrepene de har begått.

Uten blygsel foran kamera gjenskaper de flere av mordene, og viser en særlig stolthet over effektiviteten ved flere av metodene. Anwar og kameratene i den paramilitære gruppen skrider til verket med stor entusiasme og bestemmer seg snart for å heve ambisjonsnivået. De forflytter location fra studio til jungelen der de gjenskaper massakren av en landsby. Det er en skremmende, surrealistisk opplevelse der mange av statistene og Anwar selv en stund ikke lenger makter å skille fiksjonen fra virkelighet.

Spørsmålet alle som ser filmen stiller seg er: hvorfor gjør de dette? Har ikke disse gangsterne, som virker så moderne innrettet på andre måter, en forståelse av hvordan det globale mediesamfunnet fungerer eller næringsvett nok til å hyre en medierådgiver?

Svaret finner vi i deres forfengelighet og en forestilling om at de er usårlige. Og langt inne, viser det seg, verker en skyldfølelse som iblant kommer til uttrykk gjennom demoner som hjemsøker dem i drømme. Hovedårsaken til deres groteske hybris overfor kamera er at de ikke bare var på seierherrenes side under kampen mot kommunistene, men at de ble belønnet og opphøyd til helter som takk for innsatsen. I en scene er Anwar og den paramilitære gjengen invitert til den nasjonale statskanalen for å snakke om det nye filmprosjektet. Det hele ender i en kvalmende, grotesk feststemning der den unge, vakre programlederen gratulerer gangsterne for deres effektive utryddelse av kommunistene.

Hva med ofrene?

Filmen er full av slike hårreisende øyeblikk. Det bemerkelsesverdige er hvordan de inntreffer som noe tilsynelatende normalt, uten dramatiske effekter. Oppenheimers store fortjeneste er at han lar disse scenene passere uten kommentarer. Det er først når Anwar hevder at han kan forstå lidelsene til de som er myrdet, fordi han har gjenskapt dem på film, at Oppenheimer gir ham motstand fra bak kamera.

I filmen sammenlikner den mest veltalende av morderne sine handlinger med overgrepene i Abu Ghraib-fengselet og fangeleiren på Guantanamo. George Bush hadde også de beste intensjoner, sier han. Errol Morris, som er medprodusent på denne filmen, iscenesatte overgrepene i Abu Ghraib i dokumentaren Standard Operating Procedure. Der forsøkte også han å menneskeliggjøre de som medvirket til torturen, for å bringe oss nærmere en forståelse. Oppenheimers metode kan minne om Morris sin, men ved å anvende overgriperne i hovedrollene blir filmen rikere og han trenger dypere. Vi har en naturlig motstand mot å sympatisere med en massemorder, men det er umulig å ikke bli grepet av Anwars underlige psykodrama, selv om det også er frastøtende. Og filmens konklusjon er ikke noe mindre urovekkende: noen ser ut til å kunne leve greit med massemord på samvittigheten.

 The Act of Killing blir derfor for mange en problematisk film. Og man kan spørre seg: hva med ofrene? I filmen kommer de sjelden til syne som vitner, selv om frykten som gangsterne baserer sin virksomhet på alltid lurer i bakgrunnen. For min del gikk det ikke et sekund uten at jeg tenke på ofrene. Og vi merker at hovedpersonen, Anwar, i voksende grad innhentes av ofrenes lidelser, selv om han ikke alltid forstår det selv. Etter den internasjonale premieren på filmen har massemyrderiene i Indonesia blitt satt på agendaen. For militærdiktaturet er filmen en pr-katastrofe, men landets sensurlov forhindret ikke Oppenheimer fra å vise filmen for landets intellektuelle. Selv møtte jeg nylig en indonesisk journalist som kalte filmen et kulturelt jordskjelv som ville få store følger for Indonesia.

Du har ikke sett en film som er maken til The Act of Killing. Det nærmeste vi kommer en dokumentar som på liknende måter avkler et monster må være Barbet Schroeders portrett av Idi Amin, General Idi Amin Dada: Autoportrait. Ikke siden Claude Lanzmanns Shoa har vi sett et like djervt forsøk på film på å si noe meningsfullt om ondskap satt i system gjennom et massemord – og levendegjøre det slik ingen arkivopptak kan. The Act of Killing er en moderne klassiker som vi garantert vil vende ofte tilbake til i årene som kommer.

The Act of Killing har ordinær kinopremiere denne uken. Det norske selskapet Piraya er en av hovedprodusentene på den internasjonale co-produksjonen.

Denne artikkelen har tidligere stått på trykk i Aftenposten.