I våres var jeg med på å arrangere en filmsamtale der målet blant annet var å avdekke partiet Høyres filmpolitikk. Ansporet av Olemic Thommesens påstand om at det meste ville bli uforandret, kalte vi inn en av de unge ”ideologene” tilknyttet tidsskriftet Minerva, Kristian Meisingset. Han mente Høyre ikke er like opptatt av film og at filmfeltet egentlig burde overlates mer til det private. Paradokset var likevel at norsk film ikke ville eksistert uten statlig støtte, og den floken har høyresiden ennå ikke løst.

Til tross for denne iherdige dempingen av forventninger, kan vi i hvert fall på ett område se at den blå regjeringen vil noe annet enn den rødgrønne. Den ønsker å omfordele noe av makten til fordel for de regionale aktørene.

Når regionene ute blir styrket, vil hovedstadens politikere måtte ta stilling til noe de ikke før har tenkt på: sin identitet som filmregion. Den norske filmbransjen har tradisjonelt vært sterkt forankret i Oslo, der de største produsentene holder til. Men med en voksende demokratisering av produksjonsmidlene har det regionale maktforholdet begynt å endre seg. Man kan bare se til Sverige for å se hvordan gründere med næringsliv og politikere på laget kan transformere en filmnasjon. Der har regionaliseringen til fordel for Film i Väst vært så dynamisk at furtne stockholmere har kalt politikken for regionalromantisk.

Akkurat nå er det fint lite Oslo gjør for filmen på kommunalt nivå. Som Aftenposten nylig påpekte, brukte Oslo kommune 1,5 millioner på filmtiltak i fjor – og tjente 600 millioner på salget av Oslo kino.

Nylig inviterte den borgerlige byråden til en slags innspillskonferanse for kulturlivet i hovedstaden. Tilbakemeldingen fra deler av filmlivet var at Oslo trenger et eget filmsenter og regionalt filmfond. Terskelen til Filmens Hus er like høy for unge håpefulle i Oslo som i regionene. På profesjonelt nivå går Oslo glipp av inntekter og mister fagfolk. Dersom kommunen ønsker at Oslo skal være en filmby må det satses. I København har etableringen av et nytt filmfond som skal sette byen på det internasjonale filmkartet, vist veien videre.

Så langt har kulturbyråd Hallstein Bjercke mumlet i skjegget om at Oslo forsøker å lokke den amerikanske produsenten til hovedstaden for å spille inn Jo Nesbøs Snømannen. Men ingen har foreløpig hørt snakk om insentiver på kommunalt nivå. Og de 600 millionene går til helt andre formål enn filmfeltet, slik inntektene fra Oslokino gjorde i over en mannsalder.

Byrådens passivitet føyer seg inn i et mønster, der også det foreløpig strandete forsøket på å etablere alternativ kino inngår. For ikke lenge siden ble Viken filmsenter etablert i Drammen for å betjene Oslofjordregionen. Lengre inn bor det over en halv million mennesker som ikke en gang har et filmsenter. Oslo er blitt en sovende tiger på filmfeltet. Noen må se til å vekke den.

Kjetil Lismoen er redaktør av Rushprint.

Denne kommentaren har også stått på trykk i Aftenposten.