Å sitte i NFTFs jury under Nordic talents var et ærefullt og takknemlig oppdrag.

Nordic talents er et årlig arrangement i regi av Den danske filmskolen som i samarbeid med Nordisk film og Tv-fond inviterer avgangselever ved de nordiske filmskolene til å vise sine avgangsfilmer og pitche ideer til nye prosjekter. Etter seansen deles det ut to priser fra NFTF, én fra SF og én fra Filmlance International. I tillegg inviteres den etablerte bransjen til å komme og fange opp nye talenter.

18 prosjekter var valgt ut for å pitche og hadde gjennomgått en pitcheworkshop i forkant. Vinnerpitchen, som fikk en pris på 250 000 NOK, gikk igjen til en avgangselev fra Den danske filmskolen. Og da er det selvfølgelig nærliggende igjen å stille spørsmålet om hvordan vi kan bli like gode som danskene – denne gangen med blikket rettet mot Lillehammer.

Siden Den norske filmskolen ikke har noen avgangselever i år, var den ikke representert. Så ingen grunn til å sutre over det, altså. Derimot mener jeg det var andre kvaliteter ved årets talentfulle avgangselever som er verd å merke seg i forhold til våre forhold.

Av de 18 prosjektene som ble pitchet, var flere definert som dokumentarer. At dokumentarprosjekter ofte egner seg godt i pitch-formatet kom ikke som noen stor overraskelse.  Det er heller ikke første gangen et dokumentarprosjekt vinner prisen for beste pitch under Nordic Talent. Men det er dessverre ikke noen mulighet for at dokumentarfilmregissører fra Den norske filmskolen skal stikke av med prisen neste gang. For de finnes ikke. I motsetning til Den danske filmskolen har vi ingen egen linje for dokumentar på Den norske filmskolen.

Her hjemme på berget har vi de seneste årene sett en sterk profesjonalisering og internasjonalisering av dokumentarfilmbransjen – men vi er stadig ikke på nivå med våre nærmeste naboer, som gjerne topper det hele med å bli nominert til Oscar for sine beste dokumentarer (slik tilfellet var med svenske Searching for Sugarman, som vant en Oscar, og danske The Act of Killing som er på Danmarks Oscar-shortliste).

Jeg mener at en vesentlig brikke å få på plass for den generelle hevingen av kompetanse og talenter ligger i å utdanne dokumentarregissører på samme nivå som fiksjons-regissører. Dokumentarfilmsjangeren byr ikke på færre utfordringer enn fiksjonen. Talentfulle regissører blir bedre av å samarbeide med talentfulle manusforfattere, fotografer, klippere og produsenter – som er opptatt av film – i ulike sjangere. Mange regissører treffer klipperen i sitt liv på filmskolen. Mange produsenter bygger sine viktigste nettverk i skoleårene. Noen årskull treffer bransjen som en storm. Men altfor mange dokumentarister jobber alene. Jeg tror den største utfordringen for norske dokumentarister er at de tror de må gjøre det hele selv – i mangelen på gode erfaringer fra samarbeid.

Forholdet mellom fiksjon og ”virkelighet” er i stadig endring – og det oppstår mye spennende i dette kryssningspunktet;  metodisk, formmessig, innholdsmessig, filmatisk, filosofisk… .  ”Eta, sova, dø” … «Play», «Kapringen», «Ambassadøren», «The Act of Killing» – er alle eksempler på prisvinnende filmer som åpenbart har hentet både inspirasjon og verktøy fra ”den andre siden”. Men først og fremst har de mye felles; film er samarbeid, det er håndverk, det er dramaturgi og billedfortelling – og de skal finansieres og lanseres.

Å  gi dokumentarsjangeren sin naturlige plass på filmskolen, ved siden av fiksjonsfilmen, tror jeg vil bidra til nyskapende historier, originale fortellerformer,  metodisk bevissthet og  samfunnsmessig relevans – kort sagt, det vil heve det kunstnerisk vågemotet, slett ikke bare for dokumentarfilmen, men også for fiksjonsfilmen.

Mange av dansk films store fiksjonsregissører startet med dokumentarfilm. For eksempel har Tobias Lindholm og Michael Noer  åpenbart tatt med seg dokumentarerfaringen på filmer som «R» og «Kapringen» og «Nordvest». På vårt årlige møte for nordiske filmkonsulenter ble vi nylig presentert for samarbeidet mellom Per Fly og  Mads Brøgger (Ambassadøren) – et møte som ville vært lite sannsynlig uten Den danske filmskolen.

Er det ikke på tide at Den norske filmskolen åpner døra for virkeligheten? Det vil helt sikkert bidra til større mangfold – både kunstnerisk og statistisk.

KriStine Ann Skaret er dokumentarkonsulent i Norsk filminstitutt.