Alle snakker om tv-serier for tiden. Ikke rart man får lyst til å være forfatter, si. Og vi er kanskje på vei inn i Norges seriegullalder, men før du kaster deg ut i det er det viktig å huske at dette er en industri. Du bruker minst to-tre år på å lære deg spillereglene. Alt handler om erfaring, ikke ideer først og fremst. Du får ikke din egen serie sånn over natten akkurat. Her er noen spørsmål du bør stille deg underveis.

1. Er det dette jeg vil?

Jeg har møtt endel forfattere og folk som vil bli det opp igjennom. Felles for mange av dem er det triste faktum at de strengt tatt ikke liker å skrive. Er det et yrke som kan se mer forlokkende og spennende ut enn det egentlig er, så er det å skrive. Jeg har til og med møtt endel unge mennesker som sier at de liker å skrive, men som ikke gjør det. Hvis du liker å skrive, har du sannsynligvis alltid gjort det. Du skilte deg ut allerede på barneskolen. Det var det du kunne. Felles for de fleste som skriver er at de skriver.

2. Vet jeg hva drama er?

Hvis du ikke har svaret på tungen, bør du sette av én uke i sommer på å lese deg opp. Du finner tonnevis med bøker på Amazon, men det holder med 3-4 av dem til å begynne med. 1. «Aristotle’s Poetics for screenwriters» 2. Lajos Egri: «The Art of Dramatic Writing» 3. Blake Snyder: «Save The Cat» og 4. Christopher Vogler: «The Writer’s Journey» dekker det meste. Du kan også skumme litt her og der i Robert McKee: «Story» og kanskje finne en bok om arketyper, men husk at det er ikke sånn at du bli bedre til å skrive, desto mer du leser. Nevnte bøker er proppfulle av referanser og analyser, så her har du inngangsporten til alle klassikerne. Nei, du kommer deg ikke unna Ibsen, Shakespeare, Williams, Pinter denne gangen, heller.

3. Hvem er nettverket mitt?

Poenget er at tv-drama er en industri. Ingen spør etter papirene dine. Du kommer deg inn via kontakter. På Westerdals får du kontakter. På Blindern. Lillehammer. Grip fatt i folk du liker å tenke sammen med. Tenk langsiktig. Husk at noen av folkene på din egen alder som du i dag synes er middelmådige idioter og som ikke når ditt geni til anklene, helt sikkert er morgendagens premissleverandører. Sjekk cv’ene til folk du ser opp til. Hvordan kom de seg dit de er i dag? Skaff deg en gjeng. Gjør deg synlig. Sett i gang prosjekter. Det meste går i dass og blir bare prat, men plutselig er du i gang.

4. Hvor mange prosjekter har jeg?

Det er ikke noe som er lettere i verden enn å ha en idé til en tv-serie. De fleste på Løkka har også en roman de venter på å få skrevet ut. Du er strengt tatt ikke kunstner. Tenk arkitektur.  Ingen sier at de har en idé til et hus, de skal bare finne tid til å bygge det. Glem ordet «idé». Finn ut hva en pitch er. Kan du beskrive serien din i fire setninger som til sammen utgjør et dramatisk premiss, og har en slags fremdriftsplan og vet hvem du vil jobbe med, har du vips et prosjekt. Idéer er luft. Prosjekter kan du få penger ut av. Du kommer til å trenge penger, men du kommer aldri til å få tid nok til bare å skrive. Aldri! Det kommer kemnere, kjærester, sykdom, dødsfall, forelskelser, ferier, barn, motorhavarier, bruddskader, svik, brennmaneter, oppkast, flere barn. Derfor skal du ha mange prosjekter og lytte til eldre folk som råder deg til å ha noe solid i bånn.  Ingen prosjekter varer evig. Det fins knapt faste jobber tv-bransjen og ingen for forfattere. Det er prosjekter som er valutaen i dette universet. Ikke idéer.

5. Er jeg villig til å jobbe gratis?

Det er med tv-bransjen som med de fleste interessante bransjer: Du kommer ikke inn i den før du er innenfor. Catch 22 igjen. Derfor må du spekke, skrive et manus uten å ha en bestilling. Fordi ingen betaler deg for å skrive før de ser at du kan skrive. I Hollywood har alle tre-fire spec scripts i hanskerommet. De skriver episoder på flere forskjellige kjente serier for å vise at de duger. Jeg har vurdert rundt femti forfattere de siste to årene, men ingen har levert annet enn egne idéer. Selv ikke på Cæsar spekker unge folk med det opplagte – en episode av Cæsar. Leverer du et middels spekkmanus på Cæsar, har du jobb på dagen. Sender du fra deg pitchen til den neste Breaking Bad, kan jeg love deg at du har en lang vei å gå. Jeg vet at fagforeninger hater det, men hvor ble det av disse unge spirene som jobbet gratis med hva som helst for å komme seg innenfor? Er alle føkkings baristaer eller på øyloffing?

6. Kjenner jeg min plass?

Tv-drama er et enormt gruppearbeid under ledelse av noen. Endel forfattere har vanskelig for å svelge akkurat dette. Vi har digre egoer som vil ta over kloden og herske alene. Der andre har selvfølelse, har mange av oss et sort hull som sluker energien fra folk rundt oss. Du kan like gjerne øve deg på at andre bestemmer. Full kunstnerisk frihet innen tv-drama er en illusjon. Det er alltid en redaktør, prosjektleder eller noen hos en kanal som bestemmer. Selv The Wire var et tøft innsalg. Man får motstand. Og notes. Har du kommet deg inn på en produksjon, må du forstå at du er der for å hjelpe andres visjon frem, eller for å levere noe som andre har bestilt. Det er uinteressant for dem om du ville laget en helt annen serie eller jobbet på en annen måte. Vil produsenten eller showrunner ha innspill, får du helt sikkert beskjed om det. Hvis ikke gjør du bare som du blir bedt om. Det er som regel mer enn nok. Spill gjerne inn forslag, men ikke bli grinete og sår om du ikke får særlig respons. Du er ikke på leirskole eller på videregående.

7. Vet jeg hva som foregår på et sett?

I utgangspunktet er det ingen som trenger deg under innspilling. Jeg husker første gangen jeg besøkte settet på en film jeg hadde skrevet. Følelsen av å være uønsket, overflødig, være i veien. Dessuten er det kjedelig der. Med mindre du tar grep om din sosiale angst og bestemmer deg for å lære. Det er alltid noen som trenger en hånd. Dra kabler. Skjenk kaffe. Spør om å få kikke i monitor. Lån headsettet.  Heng med rekvisitørene. Bli kjent med fotografen. Lær av scripten. Du er ikke i veien. Du virker bare skummel eller uinteressert. Skaff deg venner i staben. Bli med på bolkefesten. Jo mer du forstår av det som skjer på settet, desto bedre skriver du neste gang.

8. Brenner jeg broer?

Vi har store egoer og blir lett såret. Og forbanna. Hevn er en ikke ukjent ingrediens i store forfatterskap. Hevn over foreldre, lærere, søsken, ekskjærester eller bare samfunnet og Gud. Noen ganger drømmer vi, som alle andre, om den drepende replikken, formuleringen som utsletter en produsent, regissør eller showrunner. Noen av oss har en stolthetsfølelse og en rettferdighetssans som knapt kjenner grenser. Kombinert med et sårbart ego. Det kan være en prøvelse å vende det andre kinnet til, når noen har skuffet eller provosert oss. Og det er alltid noen som heier på deg når du brenner broer. Men skal du fortsatt jobbe i tv-bransjen, lønner det seg dessverre å bite tenna sammen og gå videre. Eller vente. Dette er den største prøvelsen av alle. Telle til tusen. Om og om igjen. Ha tillit. Vise tillit. Utslette sitt eget ego. Drite i å ta igjen. Vite at man uansett gjør feil hele tiden og at det meste ser annerledes ut om tre år og treogtredve dager.

Arne Berggren er serieskaper og forfatter.

Les noen av hans tidligere innlegg:

Du trodde Netflix var en revolusjon?

Når korthusene faller

Storylining i farta

En norsk Emmy?

Når Winge tar rommet

Kjære Hadia

Kunsten å skrive enkelt

10 tiltak som vil styrke norsk tv-drama