Det er noe med amerikanere og konventer, seminarer og alle slags møter der du får muligheten til å henge et kort rundt halsen, få en pose med goodies og umiddelbart går over i smalltalkmodus. Dette kan de.

Man kan ikke påstå at de internasjonale Emmy-utdelingene preger New York. Det er mer som en liten klubb som holder til for seg selv i en av sidegatene ved Times Square. Det er forsåvidt ikke mulig å prege New York med noe som helst, men i kvartalet til det relativt fasjonable hotell Sofitel ser du en strøm av middeladrende mennesker med Emmy-poser hoppe inn og ut av drosjer.

Vel innenfor får du raskt et snapshot av sosiologien i den internasjonale tv-bransjen. Folk er gjerne på min alder, eller eldre, og det setter jeg pris på. På jobben hjemme er jeg liksom uansett alltid den eldste i rommet, det har sine fordeler, men du blir jo smålei av alle trettisene som blir rare i fjeset når du refererer til noe fra åttitallet eller før. Her har alle hørt om Grateful Dead. Folk har lest bøker. De har sett film. Men først og fremst har de elsket tv, og en god håndfull husker da det kom, faktisk.

Det er flere Emmyutdelinger per år, bare for å oppklare det. Jeg sa hjemme at jeg skulle på Emmyutdelingen, og det var et av barna mine som tipset kona om at den hadde vært for flere måneder siden. Så bare for å være tydelig; det er flere utdelinger. Akkurat nå er det den internasjonale, og alle på hotellet snakker med sterk aksent. De har et svare strev med tolker og simultanoversettelser bare de skal åpne en flaske coca her, også. Engelsk er ikke det opplagte språket innen tv-drama for den som måtte tro det. Her nomineres serier fra Hong Kong og Argentina og langt mot øst, og ordstyreren gikk på en smell hver gang kineserne fikk ordet – det var attpåtil to av dem som var nominert, og det blir voldsomt mye høflighet utvekslet dem i mellom. Det var så det nesten gikk for tolkene i alle fraseutvekslingene, og man få ha meg unnskyldt, men øyelokkene blir tunge for min del når vi ser kavalkader med klipp fra veldig episke samuraigreier der alt skytes i totaler, og det aldri er færre enn femti mennesker i bildet.

Vi så noen svært sosialrealistiske greier fra Argentina, også, og selv om spillet var glitrende og temaene viktige og engasjerte, er jeg sannsynligvis så injisert med den amerikanske og engelske estetikken at ordet «VHS» dukker opp på netthinnen. Så hva da når det ruller scener fra Koselig med peis på de samme monitorene? Hvordan ser det ut? Vel, svært rått, for å si det forsiktig. Vi så scenen der Stein Winge har invitert datteren på kaffe og kake, og det var upolert, kornete og hemningsløst sett opp mot det glatte og høyoppløselige andre vi så. Jeg påstår halve salen ikke skjønte bæret, og at den andre halvparten holdt pusten. Koselig med peis er bra, ambisiøst, absurd, morsomt, trist – alt sammen og det tok ikke mange minuttene før Stein Winge, som altså er nominert som beste skuespiller, kuppet seansen.

Ordstyrer, eller moderator som det heter, har jeg glemt navnet på, men hun var en sånn skuespiller du har sett i tredve filmer, og jeg tror hun spilte søsteren i Homeland, også. Men altså, Stein Winge! Han er jo bare makeløs. Og var vel den eneste i rommet som har satt opp alt av Shakespeare tre ganger. Han er jo ikke akkurat typen du ser for deg i smoking – kler seg som en uteligger, men tar rommet, som det heter. Vi merket ikke en gang at han snakket om teater, og slett ikke tv-drama. Hjemme i Norge fremstår han vel mer som arrogant og så dannet at det grenser til det eksentriske. Her ble han den godslige og smågærne landstrykeren, som rent tilfeldigvis bare hadde mer dramaerfaring enn resten av oss i rommet til sammen.

Jeg har ikke sett maken til performance. Ikke at det var tilgjort eller iscenesatt, han er dønn ekte vare, og det virket i grunnen bare helt naturlig at Victoria måtte reise seg å ta applaus, hun også, og det hele i grunnen handlet om far og datter Winge. Stein Winge sitter ikke der og briefer med Oxford-aksent, heller. Det er rett frem og ganske norsk, og det hele er i grunnen en påminnelse om at vi kan kline til å være helt naturlige og rett frem når vi er i utlandet. Sånn sett representerte Wingene den makeløse serien fremragende – de tok rommet – og sekvensene vi fikk se fra Koselig med peis gjorde inntrykk på folk.

Jeg fikk med meg en annen session, ledet av James Manos Jr., han som skapte Dexter, altså, showrunner av det slaget vi ikke tør å tro helt på i Norge. Jeg husker ikke hva programmet handlet om, men å være i samme rom som en co-produsent og forfatter på Sopranos, er mer enn nok for meg. Manos er typisk amerikansk tv-bransje: Kler seg som en vaktmester, tilløp til hestehale, nærmere seksti, askegrå i både tøy, hud og hår. Verbal, karismatisk og vakte allmen munterhet hver gang samtalen dreide inn på sosiale medier. Manos er ikke av dem som synes nye plattformer og transmedia er noe å bry seg med. Han forbød folk å snakke om SoMe så lenge han var der. Befriende. Det handler om drama, rett og slett.

Vi kan ikke vedta oss frem til folk som Manos Jr. i Norge, uansett hvor mange seminarer vi avholder om «Hvor går norsk tv-drama?» eller «Hva kan vi lære av danskene?». Men når Sletaune og Moland sutrer i Dagbladet om at NRK Drama er redd for sterke regissører, trenger man bare å kaste et par blikk på Manos Jr og lytte til det han sier for å forstå at «sterke regissører» ikke er det vi leter etter. Moland og Sletaune får ha meg unnskyldt, men de har ikke laget tv-drama, såvidt jeg kan huske. Sjekker du Manos Jr. på IMDB, forstår du raskt at man ikke bare blir en god showrunner over natten. Manos fikk sin første Emmy i 1999. Det er tv han jobber med. Han skriver. Han er forfatter. Han produserer. Og for mesteparten av tv-bransjen virker det så opplagt nå, at forfatterne er mer enn litt viktige. Tv er industri. Tempo. Når Manos stiller panelet spørsmål, handler det om logistikk og hastighet mer enn kunstneriske visjoner. Det er ikke tid til å rigge til stoler med folks navn på ryggen.

Dagen ble avrundet med cocktail sponset av HBO. Jeg var innom og dyttet i meg noen av disse moderne fingerhamburgerne og lå langt unna brennevinet. Tilbake på hotellet for å skrive om fem nye episoder av Hotel Cæsar. Og på en forunderlig måte føler man seg som en del av en internasjonal industri. Jeg kom i snakk med en fyr svært høyt oppe i et eller annet system. Han spurte hva jeg drev med. «Showrunner, daily soap». Han ga meg et anerkjennende blikk. Hvor mange episoder i uken, spurte han. «Fem», svarte jeg. «Great», sa han og klappet meg på skulderen. «Been there. Done that».

Les Berggrens neste blogginnlegg: En norsk Emmy?