En norsk Emmy?

En norsk Emmy?

”Vi er bra nok. Nå må vi bare bli tydeligere”. Arne Berggren blogger videre fra Emmy-utdelingen i New York der norsk tilbakeholdenhet sjelden gir store gevinster.

Sant å si, er vel den norske tv-bransjen litt pissatrengte når det gjelder internasjonale priser  og sånn. Det er veldig om å gjøre med Emmy. At noen ser oss, liksom. Så går man her noen dager, litt halvbrisne og prøver å danne seg et inntrykk. Hva var det med de produksjonene som fikk priser, og hvor gode er vi egentlig selv?

For det første er det jo umulig å si hva norsk tv-drama egentlig er. Det er ingen stil. Ingen retning. Det er litt av hvert, på godt og ondt. Koselig med peis er heller ikke særlig representativ, i den grad noen serier kan sies å være det. Det er en veldig bra serie, man kan ikke annet enn å være fan av Thomas Seeberg Torjussen om man skriver selv, men når du sitter sammen med verden og ser Stein Winge bli korsfestet i tungt delirium, merker man uvilkårlig at dette er spesielle greier.

Det er vanskelig å si hva det er. Det er på et høyt nivå, det er kunstnerisk, fascinerende skrevet og regissert, men det er dønn umulig å forklare andre hva man så, dessverre. Jeg er fan av alt i den serien, i tillegg til manuset kanskje særlig Anders Danielsen Lie og Victoria og Stein Winge, men på herretoalettet i pausen var ihvertfall jeg ute av stand til å forklare sidemannen hva det var disse nordmennene hadde laget.

Jeg har ikke sittet i en Emmy-jury, men det aner meg at det vel er litt tilfeldig hva slags folk som plukkes ut og hvordan man nominerer. At Stein Winges karakter bryter gjennom støyen, er ikke overraskende, mannen vekker oppsikt uansett hva han gjør. Jeg har sett ham ta kveletak på Batman nattestid på Times Square. Folk stanser opp, for å si det sånn. Men serien som internasjonal franchise har jeg mindre tro på. Norwegian Cozy, heter den på engelsk, det tror jeg man må bo i Ullevål Hageby for å skjønne.

De andre seriene som dro avgårde med priser, var veldig tydelige. Du trengte bare å se noen klipp, og så var man med. Det var en argentisk greie som stakk av med prisen for både dame- og manneskuespiller. Jeg var så heldig å ha castingdronning Ellen Michelsen til bords, ellers hadde jeg ikke gjenkjent hun som vant – jeg googler henne nå, et øyeblikk – Christina Banegas. Jeg er dårlig på filmquiz, for å si det sånn. Hun litt eldre flotte latinske damen som jeg satt ved siden av på et av seminarene, var altså den latinske verdens Wenche Foss. Hun var med i Almodovars Snakk til henne, ropte Ellen som var førstemann i stende applaus for den prisen.

Sørg alltid for å få en god caster til bords på sånne utdelinger, sier jeg, og kjøp med deg sigaretter. Du føler deg litt døv, når alle de andre på bordet er ute for å dra en sigg. Jeg har aldri sett meg selv som han som passer på tøy og håndvesker, men jeg er jo forsåvidt i den alderen der man hører «sir» stadig oftere, det liker jeg, men hvis prisen er å holde av plasser, er jeg usikker på om jeg ikke like godt skal begynn å røyke på ordentlig. Det er jo der ute det skjer. De kule i bransjen røyker, vil jeg påstå.

Det var et ganske svært rom, type ballroom, det foregikk i, og selv om jeg teknisk sett har vært sammen med Jessica Lang i et rom, var hun en halv kilometer unna. Storskjermene var det imidlertid flust av, og for dem som måtte lure på hvorfor planetens mest sexy skuespillerinne (før Ewa Fröhling og Fanny Ardant) spiller så godt full, er det fordi hun er det. Alan Alda var også der oppe, holdt en hyggelig tale og dro avgårde med noen slags ærespris. Du vet du er på Emmy når Alan Alda tar i mot noe, Gud vet hvorfor det var så mange amerikanere der oppe og hentet troféer, forresten, når det var internasjonal Emmy, men ingen ved mitt bord hadde noen god forklaring. 

Norman Lear fikk også en bransjepris, og for å spare deg for googling, kan jeg bare nevne at han er tv-dramaets …. vel, han har skapt en haug av viktige serier, der All in the family kanskje regnes som den viktigste fordi den åpnet for en helt ny type humor, man kunne kødde med alvorlige saker, plutselig. Den var absolutt ikke politisk korrekt, og Alan Alda slo også fast at M.A.S.H hadde vært umulig uten Norman Lears serier i forkant. Norman Lear var, såvidt jeg skjønte, nitti år nå, og dro en vittig, ironisk, sarkastisk og forbanna bra takketale og hev like godt inn en pitch på slutten, også – den foregikk ikke så overaskende på et gamlehjem, men Lear mer enn antydet at tittelen kanskje ikke tente kanalene – «Guess Who Died».

Men altså, tydelighet. Hva handler serien om? Skaper den et tydelig etterlatt inntrykk?

Jeg mener vel norske serier kommer seg dag for dag. Vi har Lillyhammer og ja, Dag, naturligvis, som rører på seg der ute. Felles for begge er at premisset er klart og tydelig, du kan snakke om det på herretoalettet, ikke minst, det har jeg selv sett Duracellprodusent Anders Tangen gjøre, han selger Dag til alt som rører på seg, han pitcher på toaletter, i drosjer og i falaffelkø. Jeg har sett ham bryte inn i grupper av cocktailkonverserende, skumle amerikanske bransjefolk i smoking bare for å hevde at Atle Antonsen er planetens beste skuespiller.

Og her er vel oppskriften, kanskje – en serie med sterke opphavsmenn som beholder kontrollen tvers gjennom, paret opp med en hyper og entusiastisk produsent som ikke tar et nei for et nei.

Tangen er typen som googler bransjefolks ansikter på nettet for så å henge ved rulletrappen og stanse dem og pitche. I tillegg er han en fyr som deler med andre. Det er jo forsåvidt noe trøndersk over det, de greier ikke å holde kjeft om det de driver med, men det er her litt av suksessen ligger begravet kanskje – som folkeferd må vi bli vesentlig stoltere av det vi driver med, vi må snakke om det, skryte, dele, spørre.

You dont ask – you dont get, sier amerikanerne ofte, og det gjelder å ikke ta et nei for et nei. Broen ble vel som serie lagt ned fem ganger, første gang i 2006, så om man er redd for at ingen gidder å høre pitchen din, er man kanskje i feil bransje. Enda verre er det vel om man som nasjon pisker seg selv med seminarer der man om og om igjen stiller seg selv spørsmålet om hvorfor vi ikke er bra nok. Vi er for faen bra nok, når en av de norske seriene er nominert med beste mannlige skuespiller. Vi er bra nok når hele bransjen har hørt om Lillyhammer. Eller når såpass mange snuser på Dag. Å tro noe annet er tapermentalitet, dessverre. Vi er bra nok. Nå må vi bare bli tydeligere.

 

Les også Berggrens første blogg fra New York: Når Winge tar rommet

            

11 kommentarer til En norsk Emmy?

  1. Jeg synes det er ganske klart hva «Koselig med peis» er. Det er en svart komedie om en dysfunksjonell familie med en perfekt balanse mellom humor og alvor. Denne serien går utapå det meste jeg har sett, også fra HBO. Stein Winge er helt rå!

  2. Hvordan skal man gjøre norske serier bedre? Først vil produsentene ha all makt. Så vil regissørene ha den og til slutt vil forfatterne ha makten. Som om ikke det var nok blir det hevdet at det dårlige ryktet egentlig er et markedsføringsproblem, ikke noe reelt.

  3. Hei Arne B i NY, det jeg skriver nå blir kanskje litt utenom denne artikkelen, men du skriver jo så mye nå, så:
    Apropos «pissatrengt» som du også skriver om i Dagbladet hvor du skriver at store regi egoer har noe å lære av Hotel Cesar og at de ikke har noe i tv bransjen å gjøre:
    Jeg trodde det var var tvert om? At gode regissører er gode til å fortelle historier, punktum. Synes du helt ærlig at regi av tv drama er så annerledes? Film regissører er også vant til å jobbe under tidspress, samarbeide, formidle, snakke med skuespillere, fotografer etc
    Det første jeg gjorde etter filmskolen var tv-serie i Svergie for SVT, og det gikk veldig fint, det var ikke noe der jeg ikke kunne forstå. Hva mener du egentlig?
    Tror du virkelig at spillefilmregissører har navnet sitt på en egen stol, slik det står i Dagbladet?
    At vi ikke forstår den dramaturgiske forskjellen på tv drama og film? eller er det produksjonsforutsetningene du tenker på?
    Mener du at spillefilmregissører kan bli tv regissører, men en teateranmelder kan bli en dramasjef for NRK og bør bli sittende til evig tid?
    Det er nemlig dette debatten har dreid seg om: Rossine er kanskje en god dramasjef, men bør ikke denne stillingen være på åremål? Bør drama produseres av folk som er fast ansatt og får oppdrag ovenifra?
    Enig i at «Koselig med peis» er kjempebra!, men den er vel ikke produsert i nrk? Så vidt jeg kan huske gikk dramasjefen ut offentlig og sa at denne serien ikke nådde opp til nrk standar rett etter den hadde premiere?
    Kan man diskutere dette overhodet elller blir man da straffet ved at NRK ikke vil samarbeide om prosjekter man jobber med? Uansett vil vi vel alle det samme? At tv-drama skal bli så bra som mulig og da må kunne være uenige uten å hate hverandre.
    Til slutt; jeg forstår helt ærlig ikke metaforen «pissatrengt», er det at noen vil tisse, eller tisse på andre?
    vennlig hilsen sara

  4. beklager alle skrivefeil og det skal stå:
    «Mener du at spillefilmregissører ikke bør bli tv regissører, men en teateranmelder kan bli en dramasjef for NRK og bør bli sittende til evig tid?

  5. Hei, Sara J. Takk for interessante spørsmål/kommentarer. Jeg forsøker å svare fra hofta med caps lock under her (ikke fordi jeg er aggressiv mann men lav selvfølelse, men for å skille ditt fra mitt).

    Hei Arne B i NY, det jeg skriver nå blir kanskje litt utenom denne artikkelen, men du skriver jo så mye nå, så:
    Apropos «pissatrengt» som du også skriver om i Dagbladet hvor du skriver at store regi egoer har noe å lære av Hotel Cesar og at de ikke har noe i tv bransjen å gjøre:
    Jeg trodde det var var tvert om? At gode regissører er gode til å fortelle historier, punktum.

    NJA, JEG TROR IKKE REGI ER EN PROFESJON DU KAN UTØVE PÅ TVERS AV FORMATER/SJANGRE. JEG TROR IKKE STEIN WINGE KAN JUMPE FRA TEATER TIL SPILLEFIM UTEN VIDERE. MEN Å SI AT SPILLEFILMREGISSØRER IKKE HAR NOE I TV-BRANSJEN Å GJØRE, ER NATURLIGVIS FEIL. DET MENER JEG IKKE.

    Synes du helt ærlig at regi av tv drama er så annerledes? Film regissører er også vant til å jobbe under tidspress, samarbeide, formidle, snakke med skuespillere, fotografer etc
    Det første jeg gjorde etter filmskolen var tv-serie i Svergie for SVT, og det gikk veldig fint, det var ikke noe der jeg ikke kunne forstå. Hva mener du egentlig?

    JA, JEG MENER DET ER NOE VESENTLIG FORSKJELLIG I UTVIKLINGEN AV TV-DRAMA IFT SPILLEFILM. MEN DET FINS UTALLIGE VARIANTER. JEG TROR DET ER EN GRUNN TIL AT IKKE TUNGE/STERKE SPILLEFILMREGISSØRER I SÆRLIG STOR GRAD HAR DREVET LANGSERIER TVERS GJENNOM. DET ER IKKE DERES MEDIUM. MEN SOM JEG SIER – VI HAR BRUK FOR DEM/DERE, NATURLIGVIS. DERFOR VILLE JEG JO GJERNE HA DEG MED PÅ HVALER, MEN JEG/VI KLØNA DET TIL, TROR JEG.

    Tror du virkelig at spillefilmregissører har navnet sitt på en egen stol, slik det står i Dagbladet?

    NEI, JEG TROR IKKE DET. MEN DET FINS EN AURA OG MYSTIKK RUNDT FILMREGISSØRER (SOM JEG ER LITT MISUNNELIG PÅ), OG SOM JEG SYNES DET ER INNAFOR Å KARIKERE OG OVERDRIVE LITT. MEN DU MÅ INNRØMME AT «STOLFAKTOREN» ER NOE HØYERE I FILM ENN TV?

    At vi ikke forstår den dramaturgiske forskjellen på tv drama og film? eller er det produksjonsforutsetningene du tenker på?

    JEG SKAL IKKE VÆRE SÅ BASTANT MHT FORSTÅELSEN, MEN DET ER VEL IKKE SÅ MANGE SPILLEFILMREGISSØRER SOM HAR MYE ERFARING MED LANGSERIER? DERE BLIR MEST BOLKEREGISSØRER ELLER OPPSTARTSREGISSØRER. NÅR DET GJELDER PRODUKSJONSFORSTÅELSEN: JA, DER VIL DET VÆRE VANSKELIG FOR EN REGISSØR Å DRIVE PROSJEKTET SAMTIDIG SOM DET UTVIKLES – DET ER DET SOM ER REALITETEN, DE FLESTE SERIER SKRIVES MENS DE ER I PRODUKSJON. ET FERDIG MANUS PÅ F.EKS 12 EPISODER I FORKANT, ER DRØMMETENKING SLIK BRANSJEN SER UT NÅ.

    Mener du at spillefilmregissører kan bli tv regissører, men en teateranmelder kan bli en dramasjef for NRK og bør bli sittende til evig tid?

    JEG MENER ALLE KAN BLI ALT, MEN MAN MÅ FORSTÅ FORSKJELLENE PÅ SJANGER OG FORMAT. DU SKRIVER FORØVRIG BEDRE ENN DE FLESTE. VIL JEG PÅSTÅ AT DU IKKE HAR NOE TV-BRANSJEN Å GJØRE? SELVFØLGELIG IKKE. MEN TYPISK «STERKE» SPILLEFILMREGISSØRER SOM IKKE SKRIVER SINE EGNE MANUS, HAR LITE ANNET Å HENTE INNEN TV-DRAMA ENN SOM KONSEPTUERENDE REGISSØR.

    Det er nemlig dette debatten har dreid seg om: Rossine er kanskje en god dramasjef, men bør ikke denne stillingen være på åremål? Bør drama produseres av folk som er fast ansatt og får oppdrag ovenifra?

    DE FLESTE KRINGKASTERE SENDER JO BESTILLINGENE NEDOVER I SYSTEMET – SÅ SÅNN SETT LEVERER DE FLESTE PRODUSENTER, ENTEN DET ER EKSTERNT ELLER INTERNT, TIL NOEN OVER DEM. JEG SYNES SYSTEMET MED KRINGKASTER ER VELDIG FORVIRRENDE OG ALLE DE ULIKE OMSTRUKTURERINGENE AV BL.A DRAMAAVDELINGEN FØRT TIL MYE FREM OG TILBAKE. NÅR DET GJELDER HVA SOM BØR VÆRE HENHOLDSVIS FASTE OG ÅREMÅLSBASERTE STILLINGER I KULTURLIVET, SYNES JEG DET ER EN VRIEN DEBATT. UANSETT HVA JEG MÅTTE MENE, BLIR DET NOK OPPFATTET SOM EN FORM FOR INHABILITET I DEN ENE ELLER ANNEN RETNING. DERFOR MENER JEG HELLER IKKE SÅ VELDIG STERKT RUNDT OM MAN BØR HA BÅDE EN INTERN- OG EN EKSTERNAVDELINGER I NRK. JEG FØLER JEG STÅR LANGT FRIERE TIL Å DISKUTERE MODELLENE DE TIL ENHVER TID VELGER. ELLER MANGEL PÅ MODELL. DET HAR VÆRT MYE VINGLING OG UKLARE SIGNALER TIL DRAMATIKERMILJØET LENGE. DET HAR VÆRT DÅRLIG KONTINUITET FOR FORFATTERE (OG SIKKERT OGSÅ REGISSØRER). NÅ SYNES JEG VI FORFATTERE SKAL VÆRE FORNØYDE OG STØTTE DEN KURSEN VI HAR ETTERLYST, RETT OG SLETT.

    Enig i at «Koselig med peis» er kjempebra!, men den er vel ikke produsert i nrk? Så vidt jeg kan huske gikk dramasjefen ut offentlig og sa at denne serien ikke nådde opp til nrk standar rett etter den hadde premiere?
    Kan man diskutere dette overhodet elller blir man da straffet ved at NRK ikke vil samarbeide om prosjekter man jobber med?

    DET VET JEG IKKE. MEN JEG HUSKER THOMAS SEEBERG TORJUSSEN KRITISERTE DEM GANSKE FRISKT I ETTERKANT AV UTTALELSENE DU REFERERER TIL, OG HAN HAN HADDE VEL ET GODT ENGASJEMENT DER RETT ETTER. MEN AT THOMAS IKKE HAR HATT PENGER HEVET ETTER SEG ETTER KOSELIG MED PEIS, PÅ DEN ENE ELLER ANDRE MÅTEN, MENER JEG ER ET SYMPTOM PÅ NOE SOM ER GALT I HELE BRANSJEN, OG DET HAR JEG SKREVET OM TIDLIGERE I RUSHPRINT. MIN ERFARING ER FORØVRIG AT DET ER FÅ LANGSINTE HEVNERE I DENNE BRANSJEN. FÅR MAN IKKE JOBBER, ER DET NOK HELST FORDI MAN IKKE HAR GJENNOMFØRINGSKRAFT ELLER GREIER Å SELGE INN PROSJEKTENE SINE (SOM ER TO SIDER AV SAMME SAK).

    Uansett vil vi vel alle det samme? At tv-drama skal bli så bra som mulig og da må kunne være uenige uten å hate hverandre.

    JA, DET HAR DU HELT RETT I.

    Til slutt; jeg forstår helt ærlig ikke metaforen «pissatrengt», er det at noen vil tisse, eller tisse på andre?

    NEI, DET ER IKKE EN AV MINE STOLTESTE METAFORER, DET MÅ JEG INNRØMME. ER DET NOEN SOM VIRKER PISSATRENGT, ER DET SANNSYNLIGVIS JEG.

    vennlig hilsen sara
    ALT GODT FRA ARNE

  6. Jeg lurer litt på det du sier Arne B. Om man går til imdb ser vi jo at mange store regissører i USA først har begynt i Tv serier og så gått til filmen. Scorcese gikk jo andre veien. Det er veldig vanskelig å generalisere om hva regissørene kan og ikke kan, om man vurderer empirien i det hele. Du har jo selv sagt at Hotel Ceasar var en fin dramaskole. At enkelte ting ved serien ikke kan overføres til film er nok riktig, men mennesker er jo fleksible. Regissørene må kanskje jekke litt ned på egoet i en lengre Tv serie, det tror jeg nok stemmer. Jeg har inntrykket av at det er det du egentlig mener: at man bør ha en praktisk og fleksibel holdning til det man driver og at regissørene ikke bør bli fanget av «myten» om seg selv.

  7. Må virkelig alle tv-serier kunne forklares over et besøk på herretoalettet? Er det ikke vidunderlig at det finnes tv-serier som ikke kan oppsummeres og forklares via dramatugiske modeller sånn fem minutter etter siste episode.

  8. Ja, Michael, jeg tror det er uhyre mange varianter her, og de seriene jeg snakker om er først og fremst langseriene med flere sesonger. Når jeg snakker om showrunneren, er jeg jo klar over at de kommer fra regisiden, også – men når det gjelder Scorcese ser du egentlig akkurat det jeg mener blir den typisk sterke regissørenes oppgave – han setter serien, er konseptuerende regissør, han gjorde piloten – showrunneren og skaperen er en annen.

    Og kjære Tone Johnsen – om det så er herre- eller dametoalettet er jeg rungende enig med deg. De beste seriene er veldig vanskelig å få grep om analytisk. Og det er derfor det er så forbanna spennende å snakke om dem. Men jeg er sånn at når jeg leser analyse som peker på samme mønster i Star Wars som i Snorre, blir jeg begeistret og interessert. Det betyr ikke at jeg tror jeg kan skrive Snorre eller Star Wars. Jeg er forsåvidt også svært interessert i hvordan dere snakker om tv-drama på dametoalettet. Men det er nok en guttegreie – vi skal knekke koden mens dere er mer undrende og ydmyke, for alt jeg vet. (Hvis jeg sitter og tisser kjenner jeg meg nok også mer tankefull, slår det meg nå. Når man står i styrer strålen er man mer i et mer kynisk modus, tror jeg.)

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

En norsk Emmy?

En norsk Emmy?

”Vi er bra nok. Nå må vi bare bli tydeligere”. Arne Berggren blogger videre fra Emmy-utdelingen i New York der norsk tilbakeholdenhet sjelden gir store gevinster.

Sant å si, er vel den norske tv-bransjen litt pissatrengte når det gjelder internasjonale priser  og sånn. Det er veldig om å gjøre med Emmy. At noen ser oss, liksom. Så går man her noen dager, litt halvbrisne og prøver å danne seg et inntrykk. Hva var det med de produksjonene som fikk priser, og hvor gode er vi egentlig selv?

For det første er det jo umulig å si hva norsk tv-drama egentlig er. Det er ingen stil. Ingen retning. Det er litt av hvert, på godt og ondt. Koselig med peis er heller ikke særlig representativ, i den grad noen serier kan sies å være det. Det er en veldig bra serie, man kan ikke annet enn å være fan av Thomas Seeberg Torjussen om man skriver selv, men når du sitter sammen med verden og ser Stein Winge bli korsfestet i tungt delirium, merker man uvilkårlig at dette er spesielle greier.

Det er vanskelig å si hva det er. Det er på et høyt nivå, det er kunstnerisk, fascinerende skrevet og regissert, men det er dønn umulig å forklare andre hva man så, dessverre. Jeg er fan av alt i den serien, i tillegg til manuset kanskje særlig Anders Danielsen Lie og Victoria og Stein Winge, men på herretoalettet i pausen var ihvertfall jeg ute av stand til å forklare sidemannen hva det var disse nordmennene hadde laget.

Jeg har ikke sittet i en Emmy-jury, men det aner meg at det vel er litt tilfeldig hva slags folk som plukkes ut og hvordan man nominerer. At Stein Winges karakter bryter gjennom støyen, er ikke overraskende, mannen vekker oppsikt uansett hva han gjør. Jeg har sett ham ta kveletak på Batman nattestid på Times Square. Folk stanser opp, for å si det sånn. Men serien som internasjonal franchise har jeg mindre tro på. Norwegian Cozy, heter den på engelsk, det tror jeg man må bo i Ullevål Hageby for å skjønne.

De andre seriene som dro avgårde med priser, var veldig tydelige. Du trengte bare å se noen klipp, og så var man med. Det var en argentisk greie som stakk av med prisen for både dame- og manneskuespiller. Jeg var så heldig å ha castingdronning Ellen Michelsen til bords, ellers hadde jeg ikke gjenkjent hun som vant – jeg googler henne nå, et øyeblikk – Christina Banegas. Jeg er dårlig på filmquiz, for å si det sånn. Hun litt eldre flotte latinske damen som jeg satt ved siden av på et av seminarene, var altså den latinske verdens Wenche Foss. Hun var med i Almodovars Snakk til henne, ropte Ellen som var førstemann i stende applaus for den prisen.

Sørg alltid for å få en god caster til bords på sånne utdelinger, sier jeg, og kjøp med deg sigaretter. Du føler deg litt døv, når alle de andre på bordet er ute for å dra en sigg. Jeg har aldri sett meg selv som han som passer på tøy og håndvesker, men jeg er jo forsåvidt i den alderen der man hører «sir» stadig oftere, det liker jeg, men hvis prisen er å holde av plasser, er jeg usikker på om jeg ikke like godt skal begynn å røyke på ordentlig. Det er jo der ute det skjer. De kule i bransjen røyker, vil jeg påstå.

Det var et ganske svært rom, type ballroom, det foregikk i, og selv om jeg teknisk sett har vært sammen med Jessica Lang i et rom, var hun en halv kilometer unna. Storskjermene var det imidlertid flust av, og for dem som måtte lure på hvorfor planetens mest sexy skuespillerinne (før Ewa Fröhling og Fanny Ardant) spiller så godt full, er det fordi hun er det. Alan Alda var også der oppe, holdt en hyggelig tale og dro avgårde med noen slags ærespris. Du vet du er på Emmy når Alan Alda tar i mot noe, Gud vet hvorfor det var så mange amerikanere der oppe og hentet troféer, forresten, når det var internasjonal Emmy, men ingen ved mitt bord hadde noen god forklaring. 

Norman Lear fikk også en bransjepris, og for å spare deg for googling, kan jeg bare nevne at han er tv-dramaets …. vel, han har skapt en haug av viktige serier, der All in the family kanskje regnes som den viktigste fordi den åpnet for en helt ny type humor, man kunne kødde med alvorlige saker, plutselig. Den var absolutt ikke politisk korrekt, og Alan Alda slo også fast at M.A.S.H hadde vært umulig uten Norman Lears serier i forkant. Norman Lear var, såvidt jeg skjønte, nitti år nå, og dro en vittig, ironisk, sarkastisk og forbanna bra takketale og hev like godt inn en pitch på slutten, også – den foregikk ikke så overaskende på et gamlehjem, men Lear mer enn antydet at tittelen kanskje ikke tente kanalene – «Guess Who Died».

Men altså, tydelighet. Hva handler serien om? Skaper den et tydelig etterlatt inntrykk?

Jeg mener vel norske serier kommer seg dag for dag. Vi har Lillyhammer og ja, Dag, naturligvis, som rører på seg der ute. Felles for begge er at premisset er klart og tydelig, du kan snakke om det på herretoalettet, ikke minst, det har jeg selv sett Duracellprodusent Anders Tangen gjøre, han selger Dag til alt som rører på seg, han pitcher på toaletter, i drosjer og i falaffelkø. Jeg har sett ham bryte inn i grupper av cocktailkonverserende, skumle amerikanske bransjefolk i smoking bare for å hevde at Atle Antonsen er planetens beste skuespiller.

Og her er vel oppskriften, kanskje – en serie med sterke opphavsmenn som beholder kontrollen tvers gjennom, paret opp med en hyper og entusiastisk produsent som ikke tar et nei for et nei.

Tangen er typen som googler bransjefolks ansikter på nettet for så å henge ved rulletrappen og stanse dem og pitche. I tillegg er han en fyr som deler med andre. Det er jo forsåvidt noe trøndersk over det, de greier ikke å holde kjeft om det de driver med, men det er her litt av suksessen ligger begravet kanskje – som folkeferd må vi bli vesentlig stoltere av det vi driver med, vi må snakke om det, skryte, dele, spørre.

You dont ask – you dont get, sier amerikanerne ofte, og det gjelder å ikke ta et nei for et nei. Broen ble vel som serie lagt ned fem ganger, første gang i 2006, så om man er redd for at ingen gidder å høre pitchen din, er man kanskje i feil bransje. Enda verre er det vel om man som nasjon pisker seg selv med seminarer der man om og om igjen stiller seg selv spørsmålet om hvorfor vi ikke er bra nok. Vi er for faen bra nok, når en av de norske seriene er nominert med beste mannlige skuespiller. Vi er bra nok når hele bransjen har hørt om Lillyhammer. Eller når såpass mange snuser på Dag. Å tro noe annet er tapermentalitet, dessverre. Vi er bra nok. Nå må vi bare bli tydeligere.

 

Les også Berggrens første blogg fra New York: Når Winge tar rommet

            

11 Responses to En norsk Emmy?

  1. Jeg synes det er ganske klart hva «Koselig med peis» er. Det er en svart komedie om en dysfunksjonell familie med en perfekt balanse mellom humor og alvor. Denne serien går utapå det meste jeg har sett, også fra HBO. Stein Winge er helt rå!

  2. Hvordan skal man gjøre norske serier bedre? Først vil produsentene ha all makt. Så vil regissørene ha den og til slutt vil forfatterne ha makten. Som om ikke det var nok blir det hevdet at det dårlige ryktet egentlig er et markedsføringsproblem, ikke noe reelt.

  3. Hei Arne B i NY, det jeg skriver nå blir kanskje litt utenom denne artikkelen, men du skriver jo så mye nå, så:
    Apropos «pissatrengt» som du også skriver om i Dagbladet hvor du skriver at store regi egoer har noe å lære av Hotel Cesar og at de ikke har noe i tv bransjen å gjøre:
    Jeg trodde det var var tvert om? At gode regissører er gode til å fortelle historier, punktum. Synes du helt ærlig at regi av tv drama er så annerledes? Film regissører er også vant til å jobbe under tidspress, samarbeide, formidle, snakke med skuespillere, fotografer etc
    Det første jeg gjorde etter filmskolen var tv-serie i Svergie for SVT, og det gikk veldig fint, det var ikke noe der jeg ikke kunne forstå. Hva mener du egentlig?
    Tror du virkelig at spillefilmregissører har navnet sitt på en egen stol, slik det står i Dagbladet?
    At vi ikke forstår den dramaturgiske forskjellen på tv drama og film? eller er det produksjonsforutsetningene du tenker på?
    Mener du at spillefilmregissører kan bli tv regissører, men en teateranmelder kan bli en dramasjef for NRK og bør bli sittende til evig tid?
    Det er nemlig dette debatten har dreid seg om: Rossine er kanskje en god dramasjef, men bør ikke denne stillingen være på åremål? Bør drama produseres av folk som er fast ansatt og får oppdrag ovenifra?
    Enig i at «Koselig med peis» er kjempebra!, men den er vel ikke produsert i nrk? Så vidt jeg kan huske gikk dramasjefen ut offentlig og sa at denne serien ikke nådde opp til nrk standar rett etter den hadde premiere?
    Kan man diskutere dette overhodet elller blir man da straffet ved at NRK ikke vil samarbeide om prosjekter man jobber med? Uansett vil vi vel alle det samme? At tv-drama skal bli så bra som mulig og da må kunne være uenige uten å hate hverandre.
    Til slutt; jeg forstår helt ærlig ikke metaforen «pissatrengt», er det at noen vil tisse, eller tisse på andre?
    vennlig hilsen sara

  4. beklager alle skrivefeil og det skal stå:
    «Mener du at spillefilmregissører ikke bør bli tv regissører, men en teateranmelder kan bli en dramasjef for NRK og bør bli sittende til evig tid?

  5. Hei, Sara J. Takk for interessante spørsmål/kommentarer. Jeg forsøker å svare fra hofta med caps lock under her (ikke fordi jeg er aggressiv mann men lav selvfølelse, men for å skille ditt fra mitt).

    Hei Arne B i NY, det jeg skriver nå blir kanskje litt utenom denne artikkelen, men du skriver jo så mye nå, så:
    Apropos «pissatrengt» som du også skriver om i Dagbladet hvor du skriver at store regi egoer har noe å lære av Hotel Cesar og at de ikke har noe i tv bransjen å gjøre:
    Jeg trodde det var var tvert om? At gode regissører er gode til å fortelle historier, punktum.

    NJA, JEG TROR IKKE REGI ER EN PROFESJON DU KAN UTØVE PÅ TVERS AV FORMATER/SJANGRE. JEG TROR IKKE STEIN WINGE KAN JUMPE FRA TEATER TIL SPILLEFIM UTEN VIDERE. MEN Å SI AT SPILLEFILMREGISSØRER IKKE HAR NOE I TV-BRANSJEN Å GJØRE, ER NATURLIGVIS FEIL. DET MENER JEG IKKE.

    Synes du helt ærlig at regi av tv drama er så annerledes? Film regissører er også vant til å jobbe under tidspress, samarbeide, formidle, snakke med skuespillere, fotografer etc
    Det første jeg gjorde etter filmskolen var tv-serie i Svergie for SVT, og det gikk veldig fint, det var ikke noe der jeg ikke kunne forstå. Hva mener du egentlig?

    JA, JEG MENER DET ER NOE VESENTLIG FORSKJELLIG I UTVIKLINGEN AV TV-DRAMA IFT SPILLEFILM. MEN DET FINS UTALLIGE VARIANTER. JEG TROR DET ER EN GRUNN TIL AT IKKE TUNGE/STERKE SPILLEFILMREGISSØRER I SÆRLIG STOR GRAD HAR DREVET LANGSERIER TVERS GJENNOM. DET ER IKKE DERES MEDIUM. MEN SOM JEG SIER – VI HAR BRUK FOR DEM/DERE, NATURLIGVIS. DERFOR VILLE JEG JO GJERNE HA DEG MED PÅ HVALER, MEN JEG/VI KLØNA DET TIL, TROR JEG.

    Tror du virkelig at spillefilmregissører har navnet sitt på en egen stol, slik det står i Dagbladet?

    NEI, JEG TROR IKKE DET. MEN DET FINS EN AURA OG MYSTIKK RUNDT FILMREGISSØRER (SOM JEG ER LITT MISUNNELIG PÅ), OG SOM JEG SYNES DET ER INNAFOR Å KARIKERE OG OVERDRIVE LITT. MEN DU MÅ INNRØMME AT «STOLFAKTOREN» ER NOE HØYERE I FILM ENN TV?

    At vi ikke forstår den dramaturgiske forskjellen på tv drama og film? eller er det produksjonsforutsetningene du tenker på?

    JEG SKAL IKKE VÆRE SÅ BASTANT MHT FORSTÅELSEN, MEN DET ER VEL IKKE SÅ MANGE SPILLEFILMREGISSØRER SOM HAR MYE ERFARING MED LANGSERIER? DERE BLIR MEST BOLKEREGISSØRER ELLER OPPSTARTSREGISSØRER. NÅR DET GJELDER PRODUKSJONSFORSTÅELSEN: JA, DER VIL DET VÆRE VANSKELIG FOR EN REGISSØR Å DRIVE PROSJEKTET SAMTIDIG SOM DET UTVIKLES – DET ER DET SOM ER REALITETEN, DE FLESTE SERIER SKRIVES MENS DE ER I PRODUKSJON. ET FERDIG MANUS PÅ F.EKS 12 EPISODER I FORKANT, ER DRØMMETENKING SLIK BRANSJEN SER UT NÅ.

    Mener du at spillefilmregissører kan bli tv regissører, men en teateranmelder kan bli en dramasjef for NRK og bør bli sittende til evig tid?

    JEG MENER ALLE KAN BLI ALT, MEN MAN MÅ FORSTÅ FORSKJELLENE PÅ SJANGER OG FORMAT. DU SKRIVER FORØVRIG BEDRE ENN DE FLESTE. VIL JEG PÅSTÅ AT DU IKKE HAR NOE TV-BRANSJEN Å GJØRE? SELVFØLGELIG IKKE. MEN TYPISK «STERKE» SPILLEFILMREGISSØRER SOM IKKE SKRIVER SINE EGNE MANUS, HAR LITE ANNET Å HENTE INNEN TV-DRAMA ENN SOM KONSEPTUERENDE REGISSØR.

    Det er nemlig dette debatten har dreid seg om: Rossine er kanskje en god dramasjef, men bør ikke denne stillingen være på åremål? Bør drama produseres av folk som er fast ansatt og får oppdrag ovenifra?

    DE FLESTE KRINGKASTERE SENDER JO BESTILLINGENE NEDOVER I SYSTEMET – SÅ SÅNN SETT LEVERER DE FLESTE PRODUSENTER, ENTEN DET ER EKSTERNT ELLER INTERNT, TIL NOEN OVER DEM. JEG SYNES SYSTEMET MED KRINGKASTER ER VELDIG FORVIRRENDE OG ALLE DE ULIKE OMSTRUKTURERINGENE AV BL.A DRAMAAVDELINGEN FØRT TIL MYE FREM OG TILBAKE. NÅR DET GJELDER HVA SOM BØR VÆRE HENHOLDSVIS FASTE OG ÅREMÅLSBASERTE STILLINGER I KULTURLIVET, SYNES JEG DET ER EN VRIEN DEBATT. UANSETT HVA JEG MÅTTE MENE, BLIR DET NOK OPPFATTET SOM EN FORM FOR INHABILITET I DEN ENE ELLER ANNEN RETNING. DERFOR MENER JEG HELLER IKKE SÅ VELDIG STERKT RUNDT OM MAN BØR HA BÅDE EN INTERN- OG EN EKSTERNAVDELINGER I NRK. JEG FØLER JEG STÅR LANGT FRIERE TIL Å DISKUTERE MODELLENE DE TIL ENHVER TID VELGER. ELLER MANGEL PÅ MODELL. DET HAR VÆRT MYE VINGLING OG UKLARE SIGNALER TIL DRAMATIKERMILJØET LENGE. DET HAR VÆRT DÅRLIG KONTINUITET FOR FORFATTERE (OG SIKKERT OGSÅ REGISSØRER). NÅ SYNES JEG VI FORFATTERE SKAL VÆRE FORNØYDE OG STØTTE DEN KURSEN VI HAR ETTERLYST, RETT OG SLETT.

    Enig i at «Koselig med peis» er kjempebra!, men den er vel ikke produsert i nrk? Så vidt jeg kan huske gikk dramasjefen ut offentlig og sa at denne serien ikke nådde opp til nrk standar rett etter den hadde premiere?
    Kan man diskutere dette overhodet elller blir man da straffet ved at NRK ikke vil samarbeide om prosjekter man jobber med?

    DET VET JEG IKKE. MEN JEG HUSKER THOMAS SEEBERG TORJUSSEN KRITISERTE DEM GANSKE FRISKT I ETTERKANT AV UTTALELSENE DU REFERERER TIL, OG HAN HAN HADDE VEL ET GODT ENGASJEMENT DER RETT ETTER. MEN AT THOMAS IKKE HAR HATT PENGER HEVET ETTER SEG ETTER KOSELIG MED PEIS, PÅ DEN ENE ELLER ANDRE MÅTEN, MENER JEG ER ET SYMPTOM PÅ NOE SOM ER GALT I HELE BRANSJEN, OG DET HAR JEG SKREVET OM TIDLIGERE I RUSHPRINT. MIN ERFARING ER FORØVRIG AT DET ER FÅ LANGSINTE HEVNERE I DENNE BRANSJEN. FÅR MAN IKKE JOBBER, ER DET NOK HELST FORDI MAN IKKE HAR GJENNOMFØRINGSKRAFT ELLER GREIER Å SELGE INN PROSJEKTENE SINE (SOM ER TO SIDER AV SAMME SAK).

    Uansett vil vi vel alle det samme? At tv-drama skal bli så bra som mulig og da må kunne være uenige uten å hate hverandre.

    JA, DET HAR DU HELT RETT I.

    Til slutt; jeg forstår helt ærlig ikke metaforen «pissatrengt», er det at noen vil tisse, eller tisse på andre?

    NEI, DET ER IKKE EN AV MINE STOLTESTE METAFORER, DET MÅ JEG INNRØMME. ER DET NOEN SOM VIRKER PISSATRENGT, ER DET SANNSYNLIGVIS JEG.

    vennlig hilsen sara
    ALT GODT FRA ARNE

  6. Jeg lurer litt på det du sier Arne B. Om man går til imdb ser vi jo at mange store regissører i USA først har begynt i Tv serier og så gått til filmen. Scorcese gikk jo andre veien. Det er veldig vanskelig å generalisere om hva regissørene kan og ikke kan, om man vurderer empirien i det hele. Du har jo selv sagt at Hotel Ceasar var en fin dramaskole. At enkelte ting ved serien ikke kan overføres til film er nok riktig, men mennesker er jo fleksible. Regissørene må kanskje jekke litt ned på egoet i en lengre Tv serie, det tror jeg nok stemmer. Jeg har inntrykket av at det er det du egentlig mener: at man bør ha en praktisk og fleksibel holdning til det man driver og at regissørene ikke bør bli fanget av «myten» om seg selv.

  7. Må virkelig alle tv-serier kunne forklares over et besøk på herretoalettet? Er det ikke vidunderlig at det finnes tv-serier som ikke kan oppsummeres og forklares via dramatugiske modeller sånn fem minutter etter siste episode.

  8. Ja, Michael, jeg tror det er uhyre mange varianter her, og de seriene jeg snakker om er først og fremst langseriene med flere sesonger. Når jeg snakker om showrunneren, er jeg jo klar over at de kommer fra regisiden, også – men når det gjelder Scorcese ser du egentlig akkurat det jeg mener blir den typisk sterke regissørenes oppgave – han setter serien, er konseptuerende regissør, han gjorde piloten – showrunneren og skaperen er en annen.

    Og kjære Tone Johnsen – om det så er herre- eller dametoalettet er jeg rungende enig med deg. De beste seriene er veldig vanskelig å få grep om analytisk. Og det er derfor det er så forbanna spennende å snakke om dem. Men jeg er sånn at når jeg leser analyse som peker på samme mønster i Star Wars som i Snorre, blir jeg begeistret og interessert. Det betyr ikke at jeg tror jeg kan skrive Snorre eller Star Wars. Jeg er forsåvidt også svært interessert i hvordan dere snakker om tv-drama på dametoalettet. Men det er nok en guttegreie – vi skal knekke koden mens dere er mer undrende og ydmyke, for alt jeg vet. (Hvis jeg sitter og tisser kjenner jeg meg nok også mer tankefull, slår det meg nå. Når man står i styrer strålen er man mer i et mer kynisk modus, tror jeg.)

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY