Det er ikke filminstitutter som garanterer langsiktighet. Det er mennesker som Kalle Boman, skriver Mariken Halle om mannen som har hjulpet fram både Roy Andersson, Ruben Östlund og henne selv.
Om Kalle Boman og langsiktighet
Før var det sånn: Jeg så en film og tenkte: Sånn er den regissøren. Sånn som den filmen er, sånn er hun. Og var det en fantastisk film som jeg så igjen og igjen, så tenkte jeg at hun var fantastisk. Var det en dårlig film og jeg begynte å studere stripene i taket på kinoen tenkte jeg at denne regissøren er like viljeløs som sin film. Like slapp, like full av klisjeér.
Da jeg begynte på Filmhögskolan hadde vi en lærer som het Kalle Boman. Han startet som assistent for Bo Widerberg på 60-tallet. Han jobbet på Europafilm som scenearbeider. Han presenterte Roy Andersson for Europafilm mens Roy gikk på filmskolen og de satte i gang med En kärlekshistoria. Han klippet En kärlekshistoria. Han produserte Giliap. Han startet Hinden/Länna Ateljeérna og produserte filmene til Marie Louise Ekman. Han drev en barnefilmskole sammen med Anna Sohlman. Han ga ut Lyckad nedfrysning av Herr Moro sammen med Roy Andersson og andre medarbeidere på Studio 24. En bok som skulle gis til alle svenske gymnaselever for å få flere til å søke seg til omsorgsyrker.
Kalle var veilederen til Ruben Östlund mens han gikk på Filmhögskolan. Ruben har sagt at hadde det ikke vært for Kalle så hadde han aldri trodd han kunne lage film på den måten han ville i Sverige. Han produserte Rubens første film Gitarmongo sammen med Anna Sohlman. Han oppfordret Ruben og Erik (Hemmendorff) til å starte Plattform produktion sammen.
Vi ser en film av Ruben Östlund og tenker: Det er ham. Det er sånn han er. De tankene har han og de lager han film av. Den viljen har han og det lager han film av. Og så sier Ruben: Hadde det ikke vært for Kalle hadde jeg aldri tenkt jeg kunne lage den typen av film i Sverige. Og hadde han ikke tenkt det hadde han ikke gjort det.
Jeg leser i det nyeste Rushprint. Det er mange artikler som tar opp mangelen på kontinuitet som et problem i norsk film. ”Om å gi tillit i et miljø der redselen regjerer” er en av overskriftene. Det store fokuset på debutanter. Hvordan skaper vi kontinuitet? Pakkefinansieringen er et skritt på veien sies det.
Det virker som det er en gjennomgående tanke at det er støttesystemene som skal fikse disse problemene. Men de fleste av oss vil jo aldri motta pakkefinansiering. Hvor skal alle som jobber med film som ikke får pakkefinansiering finne sin trygghet og sin kontinuitet?
Jeg blir så trøtt av å lese om film som om det eneste vi vil alle sammen er å få støtte av NFI. Vi må slutte å ha det som vårt eneste mål. Å få støtte fra et institutt garanterer ikke for langsiktighet. En konsulent som elsker deg slutter etter 4 år og så kommer en annen som elsker en annen. Regjeringer kan forandre seg. Filminstituttet kan bli lagt ned. Å få støtte derfra garanterer ikke for din langsiktighet. Derimot er det å få kontakt med andre som vil jobbe på den måten du vil jobbe på, noe som kan garantere. De som kommer til å legge penger inn i ditt prosjekt fra sitt eget prosjekt når det trengs. Det er menneskene, ikke pakkefinansieringen, som kan gi trygghet og langsiktighet.
Kalle gir veldig ofte råd om at man må bestemme seg før man søker støtte. Og om man får nei får man begynne å filme, så det kan bli tydeligere for andre hva det er man holder på med.
Roy Andersson søkte Svensk Filminstitutt tre ganger over en fem års periode og fikk avslag alle ganger da han skulle lage Sanger fra andre etasje. Det endte med at han brukte egne penger til å filme åtte av scenene, for så å få støtte. Da de skulle lage De ofrivilliga begynte Ruben og Erik å filme en del av scenene uten å ha fått støtte. Om disse filmskaperne hadde ventet på pakkefinansiering hadde ikke disse filmene eksistert.
Og nå tenker jeg at en filmskaper ikke bare er den filmen han eller hun lager, han er alt han har opplevd og alle han har truffet på sin vei. Og kanskje traff han Kalle Boman en kveld.
Og Kalle spurte:
Vad hindrar dig i att göra dom bilder du vill göra? Det som hindrar dig, kan du forändra på det? Vem arbetar du bra tilsammans med? När skall ni filma?
Og filmskaperen svarte: Til sommeren kanskje?
Og da sa Kalle:
Då tycker jag du skall ta dom du arbetar med i handen på det. Och om ni har bestemt er. Da blir det så.
Se utdrag fra intervju med Kalle Boman fra seminaret ”I huved på Kalle Boman” fra Göteborg Filmfestival 2013 her på Rushvideo:
Mariken Halle er filmregissør. Halle og Bodéns kortfilm No Sex Just Understand vant blant annet hovedprisen under kortfilmfestivalen i Grimstad i 2011. Eksamensfilmen fra Filmhøgskolen i Gøteborg, Kanskje i morgen (langfilmformat), ble tatt ut til Independent-seksjonen på Karlovy Vary Film Festival i 2010 og vant prisen Den gyllene Draken under Gøteborg film festival samme året. Deres neste langfilm, «Verden venter», er underveis.
Relevante artikler:
2 kommentarer til Om Kalle Boman og langsiktighet
Legg igjen en kommentar
Om Kalle Boman og langsiktighet
Det er ikke filminstitutter som garanterer langsiktighet. Det er mennesker som Kalle Boman, skriver Mariken Halle om mannen som har hjulpet fram både Roy Andersson, Ruben Östlund og henne selv.
Før var det sånn: Jeg så en film og tenkte: Sånn er den regissøren. Sånn som den filmen er, sånn er hun. Og var det en fantastisk film som jeg så igjen og igjen, så tenkte jeg at hun var fantastisk. Var det en dårlig film og jeg begynte å studere stripene i taket på kinoen tenkte jeg at denne regissøren er like viljeløs som sin film. Like slapp, like full av klisjeér.
Da jeg begynte på Filmhögskolan hadde vi en lærer som het Kalle Boman. Han startet som assistent for Bo Widerberg på 60-tallet. Han jobbet på Europafilm som scenearbeider. Han presenterte Roy Andersson for Europafilm mens Roy gikk på filmskolen og de satte i gang med En kärlekshistoria. Han klippet En kärlekshistoria. Han produserte Giliap. Han startet Hinden/Länna Ateljeérna og produserte filmene til Marie Louise Ekman. Han drev en barnefilmskole sammen med Anna Sohlman. Han ga ut Lyckad nedfrysning av Herr Moro sammen med Roy Andersson og andre medarbeidere på Studio 24. En bok som skulle gis til alle svenske gymnaselever for å få flere til å søke seg til omsorgsyrker.
Kalle var veilederen til Ruben Östlund mens han gikk på Filmhögskolan. Ruben har sagt at hadde det ikke vært for Kalle så hadde han aldri trodd han kunne lage film på den måten han ville i Sverige. Han produserte Rubens første film Gitarmongo sammen med Anna Sohlman. Han oppfordret Ruben og Erik (Hemmendorff) til å starte Plattform produktion sammen.
Vi ser en film av Ruben Östlund og tenker: Det er ham. Det er sånn han er. De tankene har han og de lager han film av. Den viljen har han og det lager han film av. Og så sier Ruben: Hadde det ikke vært for Kalle hadde jeg aldri tenkt jeg kunne lage den typen av film i Sverige. Og hadde han ikke tenkt det hadde han ikke gjort det.
Jeg leser i det nyeste Rushprint. Det er mange artikler som tar opp mangelen på kontinuitet som et problem i norsk film. ”Om å gi tillit i et miljø der redselen regjerer” er en av overskriftene. Det store fokuset på debutanter. Hvordan skaper vi kontinuitet? Pakkefinansieringen er et skritt på veien sies det.
Det virker som det er en gjennomgående tanke at det er støttesystemene som skal fikse disse problemene. Men de fleste av oss vil jo aldri motta pakkefinansiering. Hvor skal alle som jobber med film som ikke får pakkefinansiering finne sin trygghet og sin kontinuitet?
Jeg blir så trøtt av å lese om film som om det eneste vi vil alle sammen er å få støtte av NFI. Vi må slutte å ha det som vårt eneste mål. Å få støtte fra et institutt garanterer ikke for langsiktighet. En konsulent som elsker deg slutter etter 4 år og så kommer en annen som elsker en annen. Regjeringer kan forandre seg. Filminstituttet kan bli lagt ned. Å få støtte derfra garanterer ikke for din langsiktighet. Derimot er det å få kontakt med andre som vil jobbe på den måten du vil jobbe på, noe som kan garantere. De som kommer til å legge penger inn i ditt prosjekt fra sitt eget prosjekt når det trengs. Det er menneskene, ikke pakkefinansieringen, som kan gi trygghet og langsiktighet.
Kalle gir veldig ofte råd om at man må bestemme seg før man søker støtte. Og om man får nei får man begynne å filme, så det kan bli tydeligere for andre hva det er man holder på med.
Roy Andersson søkte Svensk Filminstitutt tre ganger over en fem års periode og fikk avslag alle ganger da han skulle lage Sanger fra andre etasje. Det endte med at han brukte egne penger til å filme åtte av scenene, for så å få støtte. Da de skulle lage De ofrivilliga begynte Ruben og Erik å filme en del av scenene uten å ha fått støtte. Om disse filmskaperne hadde ventet på pakkefinansiering hadde ikke disse filmene eksistert.
Og nå tenker jeg at en filmskaper ikke bare er den filmen han eller hun lager, han er alt han har opplevd og alle han har truffet på sin vei. Og kanskje traff han Kalle Boman en kveld.
Og Kalle spurte:
Vad hindrar dig i att göra dom bilder du vill göra? Det som hindrar dig, kan du forändra på det? Vem arbetar du bra tilsammans med? När skall ni filma?
Og filmskaperen svarte: Til sommeren kanskje?
Og da sa Kalle:
Då tycker jag du skall ta dom du arbetar med i handen på det. Och om ni har bestemt er. Da blir det så.
Se utdrag fra intervju med Kalle Boman fra seminaret ”I huved på Kalle Boman” fra Göteborg Filmfestival 2013 her på Rushvideo:
Mariken Halle er filmregissør. Halle og Bodéns kortfilm No Sex Just Understand vant blant annet hovedprisen under kortfilmfestivalen i Grimstad i 2011. Eksamensfilmen fra Filmhøgskolen i Gøteborg, Kanskje i morgen (langfilmformat), ble tatt ut til Independent-seksjonen på Karlovy Vary Film Festival i 2010 og vant prisen Den gyllene Draken under Gøteborg film festival samme året. Deres neste langfilm, «Verden venter», er underveis.
Relevante artikler:
Les også
- IDA med tre priser til «No Other Land».
- Årets filmnavn i Rogaland.
- Norske filmer til «Europas Sundance».
- Sven Wickman – en unik gjenskaper av tidsepoker.
- NFI satser på KI i søknadsbehandlingen.
- Hvor vil KI ta oss i løpet av fem år? (+)
- Aamot-statuetten til Ingvil Giske, Benjamin Ree og Vibeke Skistad.
- «Milliardærøya»-location nominert til internasjonal pris.
- Når får vi en Amanda for beste søknad?
- Rose d’Or til «Dates in real life».
2 Responses to Om Kalle Boman og langsiktighet
-
Ikke alle prosjekter er lavbudsjettsprosjekter som kan realiseres utelukkende gjennom vilje. Ikke alle har mentorer, produsenter og kontakter som kan hjelpe dem å dra i land prosjekter som blir avvist av NFI.
Ja, mange filmskapere bruker avslag fra NFI som unnskyldning for å prokrastinere, men er dette en grunn til å la være å diskutere hvordan NFI kan skape mer kontinuitet for landets filmskapere? Hvis vi først har et filmfond bør vi vel diskutere hvordan det best mulig kan støtte opp under filmbransjen?
Det går an å oppmuntre filmskapere til å ta eget initiativ samtidig som man tar debatten om offentlig filmstøtte.
-
Kalle Boman er en bra mann. Heldigvis har vi noen som ham også i Norge. Når Sverige en vakker dag innfører pakkefinansiering etter norsk modell, vil både Roy Andersson og Ruben Østlund være soleklare kandidater. Men pakkefinansiering er selvfølgelig ikke eneste veien til kontinuitet og bedre samarbeid mellom filmskapere.
Alle bør lage minst en film uten offentlig tilskudd, gjerne flere om man klarer det. I resten av verden gjøres det hele tiden.
Men også her hjemme har det vært gjort i lang tid. Wam & Vennerød gjorde det, det var en bølge på 90-tallet med lavbudsjettfilmer. Så kom Mongoland, senere Jernanger og de siste årene har vi hatt utallige eksempler. Veldig snart kommer Eventyrland som nok et eksempel.
NFI har et ansvar for å forvalte offentlige midler så godt som mulig. Nettopp fordi konsulenter skiftes hvert fjerde år oppfordes det til at relasjoner mellom manusforfattere, regissører og produsenter etableres og styrkes i miljøet med tanke på langsiktighet. Pakkefinansiering i utviklingsfasen er oppnålig for svært mange. Samme ordning for produksjon er av naturlige årsaker begrenset til færre, men når tre av fire regissører som har fått har laget kun to spillefilmer så bør det gi håp for at også ferske talenter kan oppnå å få den muligheten i ikke alt for fjern fremtid. Det er ikke NFI som finner talentene eller utvikler dem, men NFI bidrar med penger.
Ikke alle prosjekter er lavbudsjettsprosjekter som kan realiseres utelukkende gjennom vilje. Ikke alle har mentorer, produsenter og kontakter som kan hjelpe dem å dra i land prosjekter som blir avvist av NFI.
Ja, mange filmskapere bruker avslag fra NFI som unnskyldning for å prokrastinere, men er dette en grunn til å la være å diskutere hvordan NFI kan skape mer kontinuitet for landets filmskapere? Hvis vi først har et filmfond bør vi vel diskutere hvordan det best mulig kan støtte opp under filmbransjen?
Det går an å oppmuntre filmskapere til å ta eget initiativ samtidig som man tar debatten om offentlig filmstøtte.
Kalle Boman er en bra mann. Heldigvis har vi noen som ham også i Norge. Når Sverige en vakker dag innfører pakkefinansiering etter norsk modell, vil både Roy Andersson og Ruben Østlund være soleklare kandidater. Men pakkefinansiering er selvfølgelig ikke eneste veien til kontinuitet og bedre samarbeid mellom filmskapere.
Alle bør lage minst en film uten offentlig tilskudd, gjerne flere om man klarer det. I resten av verden gjøres det hele tiden.
Men også her hjemme har det vært gjort i lang tid. Wam & Vennerød gjorde det, det var en bølge på 90-tallet med lavbudsjettfilmer. Så kom Mongoland, senere Jernanger og de siste årene har vi hatt utallige eksempler. Veldig snart kommer Eventyrland som nok et eksempel.
NFI har et ansvar for å forvalte offentlige midler så godt som mulig. Nettopp fordi konsulenter skiftes hvert fjerde år oppfordes det til at relasjoner mellom manusforfattere, regissører og produsenter etableres og styrkes i miljøet med tanke på langsiktighet. Pakkefinansiering i utviklingsfasen er oppnålig for svært mange. Samme ordning for produksjon er av naturlige årsaker begrenset til færre, men når tre av fire regissører som har fått har laget kun to spillefilmer så bør det gi håp for at også ferske talenter kan oppnå å få den muligheten i ikke alt for fjern fremtid. Det er ikke NFI som finner talentene eller utvikler dem, men NFI bidrar med penger.