En fredag i juni skulle jeg avtale intervju med filmskaperne Mariken Halle og Clara Bodén. Dagen etter stod jeg midt i en fiktiv filmpremiere utenfor Colosseum kino. I en e-post ble jeg forklart forutsetningene for scenen:

Du heter Jon Inge Faldalen og jobber som journalist. Du skal dekke en premiere på en svensk film på Colosseum som heter Älskade dig i dag. Kontaktpersonen din heter John Lindgren. Han har sagt til deg at Pernilla August er med i filmen.

Du har tenkt på hvordan du skal vinkle saken og vurdert en vinkling som går på: «Hvorfor lager vi i Norden ofte filmer om vanskelige ting som foregår langt borte?», og «Hva sier det om oss som mennesker og filmskapere?» Kanskje får du lyst til å endre vinkling underveis.

Halle forklarte også:

«Alle kommer til å være i rolle hele tiden, så det er fint om du ikke tar kontakt med oss så mye (vi skal snike oss på og helst ikke ta noe særlig oppmerksomhet). Men gjør ellers hva du vil – du kan intervjue folk og spørre folk ut om filmen osv og bevege deg fritt rundt.»

Det gjorde jeg. Seansen var en fascinerende frustrerende opplevelse, med stadig nye potensielle vinklinger.

Jakten på en metode

Halle og Bodén – som har laget Grimstad-vinneren No sex just understand om en sen barsamtale, eksamensfilmen Kanske i morgon om film og livet og nå lager langfilmen Verden venter om tre svenske jenter i Oslo og kortfilmen Lägenhet + bil + alt jag har och äger – opprettet for ikke lenge siden produksjonsselskapet Vapen och dramatik i Oslo.

– Navnet har vi hentet fra noe Kjell Sundvall sa om kvinnelige regissørers dårlige besøkstall på kino. Han mente kvinnene burde stramma upp sig, med mera vapen och dramatik, forteller Halle.

Men hva kjemper de med, hva er deres våpen?

Halle og Bodén er tenkende filmskapere – inspirert av Cassavetes, Breien, Widerberg, Andersson, Olin og Seidl – som tar både virkelighet og fiksjon på alvor. De bruker uvitenhetens strategi og uforutsigbarhetens metode i et forsøk på å fange det fiktive. De lytter til lysten og har et åpent syn på hva film kan være.

Slik ble en innspillingsscene fra Kanske i morgon til en premierescene i Verden venter.

– En sånn scene begynner med en idé: En av skuespillerne i Kanske i morgon mente at vi burde ha med premieren i den neste filmen. «Jojo, det må vi ha,» tenkte vi. Og store, fine Colosseum kino gjør det morsomt. Så fort man har bestemt seg for det, er mye av scenen allerede skapt. Man må så få folk fra Sverige til Oslo. Man må få lov til å filme. Og man må lage et banner. Slik vokser scenen. Vi snakker ikke så mye om hva den betyr, men vi er trygge når vi begynner å le hver gang vi snakker om den, sier Halle.

– Vi jobber med scenografi og noen hovedingredienser, sånn som banneret på tre ganger åtte meter, sier Bodén.

– Man må gjøre det fullt ut. Man kan ikke være gnien. Da faller hele greia. Banneret gir regi til skuespillerne. Når de ser det, får man et uttrykk, et slags alvor. Vi jobbet fram en metode på Kanske i morgon, ut fra å ville være et lite team. Dette var også av økonomiske årsaker. På Filmhøgskolan får man 60 000 kroner til å lage eksamensfilmen. Clara og jeg hadde allerede truffet hverandre. Og vi hadde en på lyd. Å være bare tre personer når man filmer påvirker måten scenen kan spilles inn på. Vi kan ikke ha mat på settet, for eksempel. Alt må skje fort. Samtidig vil vi holde skuespillerne i rolle over lang tid. Da blir de mer interessante mennesker, slik at man kan se scenen mange ganger: «Hva tenker han på der?»

– Vi vil ha de overgangene når folk ikke helt vet hva som skjer

E-postinstruksjon er en vanlig metode.

– Vi jobber mye med mailer som den du fikk. Vi sender dem som regel dagen før. Der skriver vi litt om hva de skal gjøre og viktig bakgrunnsinformasjon, sier Halle.

– Vi er trygge på noen grunnforutsetninger. Om det så kommer inn noen journalister i scenen, vil ikke det gjøre noe, sier Bodén.

– Det var et eldre par som gikk inn og ville kjøpe billett! Folk stopper opp fordi noe spennende skjer. Det er en bra test på om man har noe ordentlig, sier Halle. 

– Vi vil ikke at noe skal kunne stoppe scenen, sier Bodén.

– Vi har en fleksibilitetsstrategi …  

– … et forhold til virkeligheten: «Ok, nå ble han utelåst. Da er han ute,» sier Bodén.

– Vi sier ikke: «Nå bryter vi.» Vi lar ikke noe utenfra stoppe scenen. Vi vil ha de overgangene når folk ikke helt vet hva som skjer. Skuespillerne vet veldig lite, bare det vi vil de skal vite, sier Halle.

– Vår jobb blir å passe på at når den og den kommer inn i scenen, må vi fange den reaksjonen der, sier Bodén.

De bruker uvitenhet for å fange overraskelse, som da Susanne Sundfør spiller i et utdrikningslag på Kunstnernes hus i Verden venter.

– Vi bruker uvitenhet som strategi, særlig i de store scenene. Men vi gjør det også med de tre hovedjentene. Det er for eksempel vanskelig å spille overrasket på ordentlig. Ofte vet vi at vi bare har en sjanse. Da Susanne Sundfør begynte å spille, var det ingen som visste at hun skulle være der. Mye skjer underveis når vi lager film. Men så lenge man er så tydelig man kan til de som er med uten å lyve, får man ofte det man trenger. Vi føler at vi fanger det vi tror at filmen handler om, sier Halle.

– Vi arbeider mellom fiksjon og dokumentar. Vi bruker et veldig dokumentært foto for å gi en følelse av at det skjer bare en gang: en hendelse og et forsøk på å fange den. Vi forholder oss slik til de fiktive situasjonene og forsøker å…

– …fange dem.

– Noen ganger må vi ta noe om igjen. Men vi søker likevel en dokumentær opplevelse, sier Bodén.

– Man må lære ansvar

No sex just understand vant Gullstolen i Grimstad i fjor, og fulgte kort tid etter med Rushprints dvd med det ypperste innen nordisk kortfilm.

– Dialogen er basert på en episode jeg opplevde for fem år siden. Jeg satt der og skrev i virkeligheten, særlig replikkene til den eldste mannen. Jeg tenkte: «Hvis dette hadde vært en film, ville det vært en bra film.» Så ble jeg litt for flink. Jeg skrev for eksempel en versjon hvor hun skulle reise til Thailand for å jobbe som frivillig. Og hvor kvinnen ender opp med å bli med den yngre mannen hjem for penger. Jeg slet med at jeg følte jeg måtte forklare karakterenes relasjoner til hverandre. På et manuskurs fikk jeg høre at jeg måtte ha en hovedkarakter og at jeg ikke kunne ha så lange monologpartier som jeg hadde – uten at jeg syns jeg fikk noen ordentlig forklaring på hvorfor det var sånn. En bra ting med Filmhøgskolan er at man blir oppfordret til å lage sine egne regler. Jeg så arbeid av studenter over meg som Fijona Junozi og Lisa Cornwall som var mer som utsnitt der ingen relasjoner forklares. Det gjorde at jeg turte gå tilbake til situasjonen slik den faktisk var og stole på at det var nok, sier Halle.

Hun mener at filmskoler først og fremst må lære ansvar.

– Det viktigste å lære som filmskaper, særlig som regissør og produsent, er ansvaret som følger med det å lage noe. Man må lære ansvar. Alle mulige ordninger, regler og rammer kan gjøre at filmen ender opp med å bli ingens ansvar. Man gjør bare det beste ut av en situasjon. Slik går man da tre år på en filmskole uten å kjenne på det tunge ansvaret. Det blir veldig feil. Noen spør da om frie rammer: «Skal de bare leke?» Nei. Har du søkt deg til og kommet inn på en filmskole, bør du være kompetent til å bruke den friheten. Man må starte på null. Film er bare bilder som beveger seg, sier Halle.

– Jeg ville se dem alle i samme rom

Eksamensfilmen Kanske i morgon kan være den mest interessante norske filmen fra 2010, en original utfordrer av dikotomien fiksjon og dokumentar. Halles regelfrie nullpunktstankegang gir noen høyst originale rollegestaltninger, med flere typer identitetetsforskyvninger, særlig omkring Bella, en av hovedrollene.

– Sluttscenen var hele veien et middagsselskap med en uforutsigbar og ubehagelig stemning, men lenge var det en lang monolog som Bella løp ut i natten og sa. Clara sa tidlig om manus: «Teksten er fin, men jeg tror ikke at den vil forbli sånn. Følelsen vil være der, men ikke som en monolog.» Man må vite hvilken følelse man sikter mot. Mens vi filmet, kom jeg på at flere forskjellige menn kunne spille kjæresten hennes. Først var det av praktiske årsaker. Hun kunne bare kvelder, og da blir det lettere om kjæresten kunne spilles av hvem som helst, sier Halle.

– Det høres banalt ut, men jeg synes det er en styrke å lytte til den lysten …

– … ikke tenke: «Å nei, det blir kjemperart.»

– Jeg synes det blir veldig fint, litt sånn såpeopera, der en karakter plutselig spilles av en annen skuespiller. Det blir humoristisk, samtidig som det åpner for dypere spørsmål, sier Bodén.

I den enerverende eminente sluttscenen spiller hele sju menn samme karakter: Lukas.

– I teater er det ikke noe revolusjonerende at flere skuespillere deler på en rolle. Man kjenner bare at: «Det har jeg lyst til å se.» Vi hadde en ukes pause i innspillingen, og da vokste ideen fram. Jeg ville se dem alle i samme rom. Sluttscenen tok vi bare en gang. Og slutten av den – fra jeg spiller gitar og ut – er en tagning uten noen klipp. Vi har heller ikke gjort noe med lyden. Jeg synes vi lykkes i det vi prøver på: Å skildre fiktive personer med like stort alvor som virkelige personer. Onkelen min sa at Kanske i morgon handler om filmskapere som søker etter en måte å forholde seg på. En karakter og en filmskaper trenger hverandre, sier Halle.

– Bella-karakteren er oppfunnet av Mariken og er avhengig av fiksjonen. Men jeg kan tenke på eksamensfilmen som en dokumentar tvers igjennom, et filmmanifest som prøver å si ekstremt mye. Man kan se den mange ganger, sier Bodén.

En kime til identitetsforskyvningene fins i filmer Halle laget på Nordland kunst- og filmskole.

– Der lagde jeg en film som heter Trygve med hjertet i postkassa der ureturnerbare asylsøkere fra Etiopia spiller i en typisk norsk oppvekstfilm. Den er filmet på 16mm og med veldig planlagte bilder. Etter det lagde jeg en med eldre skuespillere som spiller tenåringer på leirskole. Der filmet vi hele tiden med to dv-kameraer og det ble veldig vanskelig å klippe. Jeg så på det som et delvis mislykket prosjekt da, siden jeg ikke følte jeg klarte å få det til å henge sammen, men i ettertid tror jeg det var veldig viktig å lage den filmen på den måten. De tingene jeg prøvde på da har jeg videreutviklet og kan lettere styre nå. Det er viktig at skoler ikke blir for korttenkte og redde for at studentene ikke skal produsere ferdige produkter. Man må tørre å tenke ti år frem i tid. Folk som Kalle Boman kan gjøre at man ikke får panikk. Han bryter ned redselen for bransjen, mener Halle.

Kanskje i morgen:

Kanskje i morgen vises på Oslokino og kan ses på www.mubi.no