Innføringen av et råttent eple eller to ville sette i gang et intrigemønster som Bigelow ikke ønsket seg. Men hva hjelper det? Det anonyme preget karakterene har gjør filmen svakere, og var underveis i filmen med på å distansere meg, mener Jonny Halberg om «Zero Dark Thirty».
«Zero Dark Thirty» plasserer seg i et mylder av filmer som har tatt opp og beskrevet lignende temaer som Kathryn Bigelow skildrer i sin film. Man har patriotiske krigs- og spionfilmer (Behind enemy lines og Patriot games), krigsfilmer som mesker seg i vold (Platoon), de som både er patriotiske og desillusjonerte (Three Kings), eller de spektakulære og så smått utrolige (Charlie Wilsons War og Wag the Dog). Det finnes også noen få filmer som bruker grepet med å overby når det kommer til vold og hensynsløse grusomheter, som i Apocalypse Nå (Kilgore som tvinger unge gutter til å surfe i en vietnamesisk bukt under granatbeskyting, og som vitne til en napalmbombing ytrer de berømte ordene: ’I love the smell of napalm in the morning.’ For ikke å glemme oberst Kurtz groteske forsøk på drive krigens logikk til den ytterste grense).
I Zero Dark Thirty har man krigen (Afghanistan, og «krigen» mot terrorister), etterretning og spionasje (Pakistan og Afghanistan), og dessuten menneskejakt: Hovedpersonen Maya (spilt av Jessica Chastain) får jobbe i CIA med etterretning i sporene av 11.september 2001, og kommer i sin jakt langsomt nærmere og nærmere den store gullfuglen. Vi vet hvordan det gikk, uten at det skulle spille noen rolle for opplevelsen av filmen.
Det har vært så mye mediaomtale og snakk om denne filmen at forventningene er store, og fallhøyden like stor. Etter den spennende og gode The Hurt Locker ser man frem til nok en politisk farget film av Kathryn Bigelow, med krig som bakteppe og terror i forgrunnen. Spørsmålene om fremstillingen av tortur mot fangene på Guantanamo Bay har blitt mye diskutert. Og er filmen patriotisk? La oss først se på filmen som film.
Den begynner med 11.september, uten bilder av Twin Towers. Vi hører det som skjer denne dagen på en svart skjerm. Etter det er vi på Guantanamo Bay, i et av torturrommene. Filmen er i gang. De ansvarlige for terroren den 11. september, og i siste instans, Osama Bin Laden skal finnes eller jaktes ned. Det skal vise seg å være et oppdrag som etter hvert virker umulig å gjennomføre, på tross av intens jobbing fra agentene. Etter hvert viser det seg at Maya, hennes kolleger og overordnede, pluss noen arbeidsmaur ute i felten (Pakistan, Afghanistan, Kuwait osv), er den eneste gruppen som jobber med å identifisere og finne Al Qaidas kurerer og betrodde, og i enden komme frem til Osama bin Laden. Som tiden går uten at stort skjer er agentene i gruppen i ferd med å gi opp. Med unntak av en – eller ei.
Kathryn Bigelow er en dyktig regissør. Hun kan sitt håndverk. Skuespillerne leverer innenfor de rammene de har. Miljøene er troverdige. De dramatiske hendelsene må ha vært en ønskedrøm å jobbe med for special effects-staben; teknisk sett.
Teknisk sett?
Den filmatiske stilen i Zero Dark Thirty minner meg om en del andre temmelig sterile amerikanske filmer/TV-serier. Jeg mener ikke at den noe upersonlige stilen ikke kler filmen, slik den har blitt, men den styrker den heller ikke. Etter hvert som filmen går sin gang oppdager man at Bigelow har valgt to viktige grep: Det ene er å holde seg tett til den opprinnelige historien, og med det praktisere en nærmest flat dramaturgi. Det skjer dramatiske og voldsomme ting, men det er hendelser som hører mer til i thriller- og action-sjangeren, og berører ikke filmens indre liv – med ett unntak. Det andre er at Bigelow også har valgt å fremstille karakterene som funksjoner; uten bakhistorier, psykologiske egenskaper og særtrekk, eller med andre særegenheter som ville spikret dem som denne ene personen.
Med å være tro mot et hendelsesforløp som har skjedd kan man fort risikere at en ender opp med å bli like entydig og flat som den virkeligheten en regissør tar utgangspunkt i. Etter min mening skjer det her. Jeg skjønner at Bigelow har forsøkt å følge en tendens i tiden med å filmatisere en historie som ’har skjedd’. Hvis man turnerer et dokumentarisk utgangspunkt kan mye skje. Det gjør det dessverre ikke her. Vi blir servert lange sekvenser fra CIAs kontorlandskaper, hvor Maya og kollegene diskuterer frem og tilbake om hvem de mulige al Quaida-kontaktene er, uten at stort mer skjer. Poenget er selvfølgelig stillstanden i etterforskningen; og den økende frustrasjonen over at de stanger i veggen. Men denne måten å skildre agentenes situasjon på, faller gjennom på grunn av andre valg.
For: Det uinteressante forsterkes med karakterenes mangel på egenskaper. Maya har energi og pågangsmot, sjefen hennes kan være harsk og spydig, men det er alt, for alle i filmen. Og, som om ikke det er nok: Det finnes ingen personkonflikter å snakke om. Man snakker og snakker. Langt ute i filmen kommer det til sammenstøt med Maya og hennes overordnede, i kjølvannet av bombingen som ble avverget på Times Square. Enhetens ledere vil legge ned jakten på Osama Bin Laden, og konsentrere seg om nasjonens fiender, innenfor USAs grenser. Men Maya er en sta og drivende dyktig kvinne: Hun får tvunget gjennom at jakten skal fortsette.
Kathryn Bigelow har valgt grepene som er gjort bevisst. Det er ikke dermed sagt at filmen er noe bedre av den grunn. Det kan være at mengden av fiksjonsfilmer og TV-serier gjennom så mange år har gjort de dramaturgiske grepene, intrigene, karakterbyggingen så standardiserte at man altfor ofte vet akkurat hva som kommer. Etter den overveldende mengden av fiksjonfilmer blir folk mer og mer interessert i et fortellingsgrunnlag som er «virkelig», og at filmer er basert tett på noe som har «skjedd». Det kan fungere bra, men jeg skjønner ikke hva poenget er med å velge løsninger som fører til at historien blir så uspennende, eller at karakterene blir så distanserte at seeren ikke kommer på innsiden av filmen. Karakterene interesserer meg ikke. Da Mayas kvinnelige kollega drar til Afghanistan for å møte en viktig afghansk Al Qaida-betrodd på en base, og dør i et bombeattentat, reagerer jeg ikke. Hennes død engasjerer meg overhodet ikke.
Motsatt er det i The Hurt Locker, som det er relevant å sammenligne Zero Dark Thirty med. Her finnes det en reell konflikt mellom soldaten som desarmerer bilbomber og andre bomber, siden han trosser løytnantens ordrer flere ganger, og tar sjanser som er hinsides det løytnanten ønsker han skal ta. Filmen har også en nerve; siden hovedpersonen har blitt desarmeringsnarkoman og tar de store sjansene, er mulighetene for en ulykke med døden til følge hele tiden til stede.
Hva så med de politiske aspektene? Her mener jeg at Bigelow har latt være å ta et valg. Hun vil ha det både-og, ikke enten-eller, eller altfor-langt i den ene eller andre retningen. Når det kommer til torturen, hadde The Guardian en interessant observasjon: Først hører vi de desperate stemmene fra de døende under attentatene den 11.9. Deretter klippes det til torturkammeret på Guantanamo, hvor en al Qaida-assosiert araber blir banket og mishandlet, hengende etter reip bundet til armene. Det er, som The Guardian bemerker, «payback time». I bakkant av hendelsene i New York, Pentagon og andre steder fortjener denne araberen å bli ført rundt på alle fire i hundehalsbånd foran Maya, med buksene nede og med bæsj i rompa. Torturen er realistisk skildret, og det som skjer er motbydelig, men samtidig er torturisten en folkelig-frikete fyr med krøllete hår og en omgjengelig tone; i hvert fall utenfor rommet hvor araberen henger. Han er en av de mest sympatiske karakterene i filmen, når han ikke torturerer.
Det kan være at Bigelow ville bryte med klisjebilder av torturister, men samtidig mildner denne hyggelige og frittalende fyren torturscenene, på tross at han tvinger i fangen vann gjennom håndklær og gjennom trakter. Maya, som er et passivt vitne, snur seg i begynnelsen stadig vekk, men mindre og mindre. En gang hun blir alene med den blodige og mørbankede fangen i rommet, hvisker han: «Help me». Hun går langsomt mot ham (hva kommer hun til å gjøre?), bøyer seg litt frem og ber ham om å hjelpe seg selv. Som i denne sammenhengen er å gi opplysninger, men likevel: Tvetydig.
En ting jeg ikke forstår, ut fra et filmperspektiv, er alt bråket omkring torturscenene. Hvor mange amerikanske filmer har vi ikke sett hvor torturen er hardere og mer grusomt skildret? Hvorfor skulle man bli så opprørt av at det også skjer her? Ja, hvorfor? Kan det være at det denne gangen er amerikanerne som torturerer, og at torturen stammer fra dette «som virkelig skjedde», og at torturen i siste omgang handler om et politisk spørsmål? I filmen står en svært så dobbeltmoralsk Obama og forsikrer nasjonen over TV at amerikanerne ikke driver med tortur på Guantanamo. Her mener jeg at man kan se hvordan vurderingene av en film blir fordreid, fordi den er så tett på den rene dokumentarismen. At torturscenene skulle virke terapeutisk eller avskrekkende på grunn av referansene til virkeligheten på Guantanamo har jeg ikke noe tro på, heller. Etter det jeg kan se er scenene scener om tortur på film, som ellers.
Hva så med patriotismen?
Det som slår meg, når jeg skriver dette, er at man ikke finner en eneste usympatisk amerikansk karakter i filmen. Hvorfor ikke? Om ett av målene med filmen er å legge den nært opp til hendelsene, skjønner jeg ikke at det vi får se utelukkende er en bukett med hardtarbeidende agenter, spioner og elitesoldater, som nok kan gjøre en feil i ny og ne, men som i bunn og grunn er gode karer – og kvinner. Hvem av oss er det ikke som kjenner til en drittsekk eller to – eller både tre og fire? Her finnes det ingen på amerikansk side. Sånn sett er filmen absolutt patriotisk.
Jeg antar at innføringen av et råttent eple eller to ville sette i gang et intrigemønster som Bigelow ikke ønsket seg. Men hva hjelper det? Det anonyme preget karakterene har gjør filmen svakere, og var underveis i filmen med på å distansere meg. Det finnes ingen dybde, ikke noe man kan trenge inn i, under overflaten. Teflon er fint å bruke til matlaging, men passer dårlig i en film.
En annen ting, som også berører patriotismen, er at filmen så klart er på amerikanernes side. Noe annet ville vært overraskende, og sikkert vanskelig å få til. Sånn sett er også Zero Dark Thirty patriotisk, selv om både Bigelow og Chastain har forsikret at den ikke er det.
Det er så klart en del som fungerer her. Men det er de elementene som drar mot ren thrillerunderholdning og actionfilm. Her, et siste eksempel på hva som ikke skjer: Vi ser ikke at Maya reagerer følelsesmessig underveis, etter å ha blitt vitne til tortur, eller blitt blåst gjennom en halv restaurant under bombeattentatet mot Marriot-hotellet i Islamabad. Nei, beklager, tre ganger ser vi at hun reagerer. Etter å ha fått den skuddsikre bilen sin pepret med maskingeværkuler på gaten i Pakistan, legger hun hodet på rattet. Etter at den kvinnelige kollegaen hennes dør blir hun sittende på gulvet, lent mot veggen. Og, til slutt, etter at det går opp for henne at mange års hardnakket arbeid med ett mål for øyet: Å finne Osama Bin Laden og drepe ham, er over. Hun står alene inne i en Hercules etter Bin Ladens død, og blir spurt av piloten om hvor hun vil dra (underforstått: Hva gjør du nå?). Maya klarer ikke å si noe. Her ser man en adekvat psykologisk reaksjon; egentlig den eneste etter to timer og trettisju minutter. Men den slutten er som tatt fra en ordinær fiksjonfilm, amerikansk eller ikke.
Jonny Halberg er forfatter av skjønnlitterære bøker og filmmanus (bl.a «Budbringeren»).
Les også Kjetil Lismoens artikkel om torturen i Zero Dark Thirty, med historisk sidespeil til tv-serier som «24» og dokumentarklassikeren «Kampen om Algerie».
Innføringen av et råttent eple eller to ville sette i gang et intrigemønster som Bigelow ikke ønsket seg. Men hva hjelper det? Det anonyme preget karakterene har gjør filmen svakere, og var underveis i filmen med på å distansere meg, mener Jonny Halberg om «Zero Dark Thirty».
«Zero Dark Thirty» plasserer seg i et mylder av filmer som har tatt opp og beskrevet lignende temaer som Kathryn Bigelow skildrer i sin film. Man har patriotiske krigs- og spionfilmer (Behind enemy lines og Patriot games), krigsfilmer som mesker seg i vold (Platoon), de som både er patriotiske og desillusjonerte (Three Kings), eller de spektakulære og så smått utrolige (Charlie Wilsons War og Wag the Dog). Det finnes også noen få filmer som bruker grepet med å overby når det kommer til vold og hensynsløse grusomheter, som i Apocalypse Nå (Kilgore som tvinger unge gutter til å surfe i en vietnamesisk bukt under granatbeskyting, og som vitne til en napalmbombing ytrer de berømte ordene: ’I love the smell of napalm in the morning.’ For ikke å glemme oberst Kurtz groteske forsøk på drive krigens logikk til den ytterste grense).
I Zero Dark Thirty har man krigen (Afghanistan, og «krigen» mot terrorister), etterretning og spionasje (Pakistan og Afghanistan), og dessuten menneskejakt: Hovedpersonen Maya (spilt av Jessica Chastain) får jobbe i CIA med etterretning i sporene av 11.september 2001, og kommer i sin jakt langsomt nærmere og nærmere den store gullfuglen. Vi vet hvordan det gikk, uten at det skulle spille noen rolle for opplevelsen av filmen.
Det har vært så mye mediaomtale og snakk om denne filmen at forventningene er store, og fallhøyden like stor. Etter den spennende og gode The Hurt Locker ser man frem til nok en politisk farget film av Kathryn Bigelow, med krig som bakteppe og terror i forgrunnen. Spørsmålene om fremstillingen av tortur mot fangene på Guantanamo Bay har blitt mye diskutert. Og er filmen patriotisk? La oss først se på filmen som film.
Den begynner med 11.september, uten bilder av Twin Towers. Vi hører det som skjer denne dagen på en svart skjerm. Etter det er vi på Guantanamo Bay, i et av torturrommene. Filmen er i gang. De ansvarlige for terroren den 11. september, og i siste instans, Osama Bin Laden skal finnes eller jaktes ned. Det skal vise seg å være et oppdrag som etter hvert virker umulig å gjennomføre, på tross av intens jobbing fra agentene. Etter hvert viser det seg at Maya, hennes kolleger og overordnede, pluss noen arbeidsmaur ute i felten (Pakistan, Afghanistan, Kuwait osv), er den eneste gruppen som jobber med å identifisere og finne Al Qaidas kurerer og betrodde, og i enden komme frem til Osama bin Laden. Som tiden går uten at stort skjer er agentene i gruppen i ferd med å gi opp. Med unntak av en – eller ei.
Kathryn Bigelow er en dyktig regissør. Hun kan sitt håndverk. Skuespillerne leverer innenfor de rammene de har. Miljøene er troverdige. De dramatiske hendelsene må ha vært en ønskedrøm å jobbe med for special effects-staben; teknisk sett.
Teknisk sett?
Den filmatiske stilen i Zero Dark Thirty minner meg om en del andre temmelig sterile amerikanske filmer/TV-serier. Jeg mener ikke at den noe upersonlige stilen ikke kler filmen, slik den har blitt, men den styrker den heller ikke. Etter hvert som filmen går sin gang oppdager man at Bigelow har valgt to viktige grep: Det ene er å holde seg tett til den opprinnelige historien, og med det praktisere en nærmest flat dramaturgi. Det skjer dramatiske og voldsomme ting, men det er hendelser som hører mer til i thriller- og action-sjangeren, og berører ikke filmens indre liv – med ett unntak. Det andre er at Bigelow også har valgt å fremstille karakterene som funksjoner; uten bakhistorier, psykologiske egenskaper og særtrekk, eller med andre særegenheter som ville spikret dem som denne ene personen.
Med å være tro mot et hendelsesforløp som har skjedd kan man fort risikere at en ender opp med å bli like entydig og flat som den virkeligheten en regissør tar utgangspunkt i. Etter min mening skjer det her. Jeg skjønner at Bigelow har forsøkt å følge en tendens i tiden med å filmatisere en historie som ’har skjedd’. Hvis man turnerer et dokumentarisk utgangspunkt kan mye skje. Det gjør det dessverre ikke her. Vi blir servert lange sekvenser fra CIAs kontorlandskaper, hvor Maya og kollegene diskuterer frem og tilbake om hvem de mulige al Quaida-kontaktene er, uten at stort mer skjer. Poenget er selvfølgelig stillstanden i etterforskningen; og den økende frustrasjonen over at de stanger i veggen. Men denne måten å skildre agentenes situasjon på, faller gjennom på grunn av andre valg.
For: Det uinteressante forsterkes med karakterenes mangel på egenskaper. Maya har energi og pågangsmot, sjefen hennes kan være harsk og spydig, men det er alt, for alle i filmen. Og, som om ikke det er nok: Det finnes ingen personkonflikter å snakke om. Man snakker og snakker. Langt ute i filmen kommer det til sammenstøt med Maya og hennes overordnede, i kjølvannet av bombingen som ble avverget på Times Square. Enhetens ledere vil legge ned jakten på Osama Bin Laden, og konsentrere seg om nasjonens fiender, innenfor USAs grenser. Men Maya er en sta og drivende dyktig kvinne: Hun får tvunget gjennom at jakten skal fortsette.
Kathryn Bigelow har valgt grepene som er gjort bevisst. Det er ikke dermed sagt at filmen er noe bedre av den grunn. Det kan være at mengden av fiksjonsfilmer og TV-serier gjennom så mange år har gjort de dramaturgiske grepene, intrigene, karakterbyggingen så standardiserte at man altfor ofte vet akkurat hva som kommer. Etter den overveldende mengden av fiksjonfilmer blir folk mer og mer interessert i et fortellingsgrunnlag som er «virkelig», og at filmer er basert tett på noe som har «skjedd». Det kan fungere bra, men jeg skjønner ikke hva poenget er med å velge løsninger som fører til at historien blir så uspennende, eller at karakterene blir så distanserte at seeren ikke kommer på innsiden av filmen. Karakterene interesserer meg ikke. Da Mayas kvinnelige kollega drar til Afghanistan for å møte en viktig afghansk Al Qaida-betrodd på en base, og dør i et bombeattentat, reagerer jeg ikke. Hennes død engasjerer meg overhodet ikke.
Motsatt er det i The Hurt Locker, som det er relevant å sammenligne Zero Dark Thirty med. Her finnes det en reell konflikt mellom soldaten som desarmerer bilbomber og andre bomber, siden han trosser løytnantens ordrer flere ganger, og tar sjanser som er hinsides det løytnanten ønsker han skal ta. Filmen har også en nerve; siden hovedpersonen har blitt desarmeringsnarkoman og tar de store sjansene, er mulighetene for en ulykke med døden til følge hele tiden til stede.
Hva så med de politiske aspektene? Her mener jeg at Bigelow har latt være å ta et valg. Hun vil ha det både-og, ikke enten-eller, eller altfor-langt i den ene eller andre retningen. Når det kommer til torturen, hadde The Guardian en interessant observasjon: Først hører vi de desperate stemmene fra de døende under attentatene den 11.9. Deretter klippes det til torturkammeret på Guantanamo, hvor en al Qaida-assosiert araber blir banket og mishandlet, hengende etter reip bundet til armene. Det er, som The Guardian bemerker, «payback time». I bakkant av hendelsene i New York, Pentagon og andre steder fortjener denne araberen å bli ført rundt på alle fire i hundehalsbånd foran Maya, med buksene nede og med bæsj i rompa. Torturen er realistisk skildret, og det som skjer er motbydelig, men samtidig er torturisten en folkelig-frikete fyr med krøllete hår og en omgjengelig tone; i hvert fall utenfor rommet hvor araberen henger. Han er en av de mest sympatiske karakterene i filmen, når han ikke torturerer.
Det kan være at Bigelow ville bryte med klisjebilder av torturister, men samtidig mildner denne hyggelige og frittalende fyren torturscenene, på tross at han tvinger i fangen vann gjennom håndklær og gjennom trakter. Maya, som er et passivt vitne, snur seg i begynnelsen stadig vekk, men mindre og mindre. En gang hun blir alene med den blodige og mørbankede fangen i rommet, hvisker han: «Help me». Hun går langsomt mot ham (hva kommer hun til å gjøre?), bøyer seg litt frem og ber ham om å hjelpe seg selv. Som i denne sammenhengen er å gi opplysninger, men likevel: Tvetydig.
En ting jeg ikke forstår, ut fra et filmperspektiv, er alt bråket omkring torturscenene. Hvor mange amerikanske filmer har vi ikke sett hvor torturen er hardere og mer grusomt skildret? Hvorfor skulle man bli så opprørt av at det også skjer her? Ja, hvorfor? Kan det være at det denne gangen er amerikanerne som torturerer, og at torturen stammer fra dette «som virkelig skjedde», og at torturen i siste omgang handler om et politisk spørsmål? I filmen står en svært så dobbeltmoralsk Obama og forsikrer nasjonen over TV at amerikanerne ikke driver med tortur på Guantanamo. Her mener jeg at man kan se hvordan vurderingene av en film blir fordreid, fordi den er så tett på den rene dokumentarismen. At torturscenene skulle virke terapeutisk eller avskrekkende på grunn av referansene til virkeligheten på Guantanamo har jeg ikke noe tro på, heller. Etter det jeg kan se er scenene scener om tortur på film, som ellers.
Hva så med patriotismen?
Det som slår meg, når jeg skriver dette, er at man ikke finner en eneste usympatisk amerikansk karakter i filmen. Hvorfor ikke? Om ett av målene med filmen er å legge den nært opp til hendelsene, skjønner jeg ikke at det vi får se utelukkende er en bukett med hardtarbeidende agenter, spioner og elitesoldater, som nok kan gjøre en feil i ny og ne, men som i bunn og grunn er gode karer – og kvinner. Hvem av oss er det ikke som kjenner til en drittsekk eller to – eller både tre og fire? Her finnes det ingen på amerikansk side. Sånn sett er filmen absolutt patriotisk.
Jeg antar at innføringen av et råttent eple eller to ville sette i gang et intrigemønster som Bigelow ikke ønsket seg. Men hva hjelper det? Det anonyme preget karakterene har gjør filmen svakere, og var underveis i filmen med på å distansere meg. Det finnes ingen dybde, ikke noe man kan trenge inn i, under overflaten. Teflon er fint å bruke til matlaging, men passer dårlig i en film.
En annen ting, som også berører patriotismen, er at filmen så klart er på amerikanernes side. Noe annet ville vært overraskende, og sikkert vanskelig å få til. Sånn sett er også Zero Dark Thirty patriotisk, selv om både Bigelow og Chastain har forsikret at den ikke er det.
Det er så klart en del som fungerer her. Men det er de elementene som drar mot ren thrillerunderholdning og actionfilm. Her, et siste eksempel på hva som ikke skjer: Vi ser ikke at Maya reagerer følelsesmessig underveis, etter å ha blitt vitne til tortur, eller blitt blåst gjennom en halv restaurant under bombeattentatet mot Marriot-hotellet i Islamabad. Nei, beklager, tre ganger ser vi at hun reagerer. Etter å ha fått den skuddsikre bilen sin pepret med maskingeværkuler på gaten i Pakistan, legger hun hodet på rattet. Etter at den kvinnelige kollegaen hennes dør blir hun sittende på gulvet, lent mot veggen. Og, til slutt, etter at det går opp for henne at mange års hardnakket arbeid med ett mål for øyet: Å finne Osama Bin Laden og drepe ham, er over. Hun står alene inne i en Hercules etter Bin Ladens død, og blir spurt av piloten om hvor hun vil dra (underforstått: Hva gjør du nå?). Maya klarer ikke å si noe. Her ser man en adekvat psykologisk reaksjon; egentlig den eneste etter to timer og trettisju minutter. Men den slutten er som tatt fra en ordinær fiksjonfilm, amerikansk eller ikke.
Jonny Halberg er forfatter av skjønnlitterære bøker og filmmanus (bl.a «Budbringeren»).
Les også Kjetil Lismoens artikkel om torturen i Zero Dark Thirty, med historisk sidespeil til tv-serier som «24» og dokumentarklassikeren «Kampen om Algerie».
Legg igjen en kommentar