Det som preger den klassiske langserien (Picket Fences, Sopranos, Mad Men, Breaking Bad, Broen, Forbrytelsen) er at den skrives mens den er i produksjon. Det byr på enorme utfordringer for forfatteren. Elsker du kaos, er langserie noe for deg. Er du kontrollfreak og perfeksjonist, bør du sannsynligvis styre langt unna.

Det første du oppdager er at produksjonen er i gang før du er ferdig med storyline og manus. Du får panikk, men etter hvert oppdager du også at du nå har en gylden sjanse til å gjøre kvalifiserte justeringer. Sannsynligvis får du tilgang på en server der du kan laste ned det som skytes fortløpende. Du kan være på settet og du kan bruke leseprøvene til å lære mer om karakterene. Den åpenbare svakhetene ved langserien, som gjør det vanskelig å produksjonsplanlegge og legge opp logistikken for mer enn tre til seks episoder av gangen, er din beste venn som forfatter.

For å lære deg å storyline bør du analysere og brekke ned serier du ser. Ta for eksempel Mad Men, sett deg ned med en stoppeklokke og penn og papir. Ta hver episode og merk deg hver gang en ny konfliktlinje startes opp. Hvor mange konflikter per episode? Merk deg i hvor mange scener hver konflikt behandles og se om du kan knekke forfatterens struktur.

Er det mer enn én konflikt i en scene? Hvem driver scenene? Hvem starter scenen og hvem avslutter dem? Er det A-, B- og C-linjer? Skrives det i sekvenser – det vil si at strukturen er preget av mange småhistorier satt sammen av enkeltscener – eller er det bare en rad av enkeltscener?

Det er gøy å se hvordan de store forfatterne tar snarveier eller bare hvordan de glemmer spørsmål som er reist. Hvor ble det av han homofile designeren i Mad Men? Hadde ikke du også en følelse av det skulle vært noe mer med ham? Tror du han kommer tilbake? Kanskje ble skuespilleren syk? Eller for dyr? Kanskje han var dritings under opptak og lagde bråk? Kanskje han var dobbelbooket? Kanskje en annen skuespiller gjorde det umulig? Eller ta en titt på Bates i Downton Abbey –  skifter han ikke karakter? Til å begynne med var han da ubetinget snill, men nå er jeg sannelig ikke sikker på hva slags type han er. Er han feil castet? Er det en sving som ble kuttet vekk? Det er noe som skurrer.

Eller hva med Sarah Lund i Forbrytelsen 3? Forfatterne har gnidd inn i episode etter episode i flere sesonger at hun alltid velger jobben før privatlivet. Det er det som er hennes greie. Det og strikkegensere. Så når hun i det viktigste øyeblikket i sesong tre står med hele verden på sine skuldre med barnekidnapping og millioner i en koffert og en omnipotent gjerningsmann på telefon og så bli fjetret fordi hun ser sønnen sin på en perrong, virker det mildt sagt out of character.

Jeg er helt sikker på at det var en god idé på whiteboard i storylinerommet, men ingen i hele Skandinavia gikk med på at sånn gjør Sarah Lund for helvede. For det er også en greie med storylining at langserie-karakterene begynner faktisk å leve sitt eget liv, ganske uavhengig av hva vi som forfattere måtte ønske oss. Du kan ikke tvinge dem.

Du kan skrive så mange karakterbibler du vil, men skuespilleren tar med seg langt mer inn enn du forventer. Det mest spennende i castingen og storyliningen er kanskje hvordan dette går opp i en høyere enhet sammen med regissørenes valg. Og nettopp fordi du storyliner deg videre fremover og oppdager stadig nytt terreng underveis, kan du skrive inn det du ser i den enkelte karakters relasjon til de andre.

Det er nesten ingen grenser for hva du kan påstå om en karakters bakgrunn, hvis du bare tar utgangspunkt i det du ser på monitor. Julian Fellowes (Gosford Park, Downton Abbey) bruker disse oppdagelsene hemningsløst. Han er lite villig til å svare på skuespillernes spørsmål om alt som ikke står i manuset. Har den eller den møtt hverandre før? Har han hatt lungebetennelse? Er han god i cricket? Fellowes sier at han ikke vet noe mer om dette enn andre. Derfor hiver han da også inn uventede opplysninger som plutselig brukes i storyline. Dette er klassisk såpe. En slektning melder seg på banen. En skjult lyte. En fryktelig hemmelighet. Den slemme broren. Barndomsopplevelsen som fortsatt hjemsøker.

På Dauinger som jeg gjorde for NRK Super sammen med Maggi Bergheim (regi) oppdaget vi en jente (Camilla Klaudiussen) blant statistene. Jeg kjente henne igjen fra castingtapene, hun var sånn jente gutta legger merke til og blir fascinert av. Jeg visste at hun kunne ta regi, men vi hadde ikke en rolle til henne. Vi var altså omtrent midtveis i innspillingen da jeg foreslo for Maggi at hun kunne være en av dauingene. Maggi kommenterte tørt at det går dessverre ikke, vi har jo sett at hun er sammen med de levende og at hun ikke ser de døde.  Jeg er sta og ville allikevel ha henne inn, så nettopp derfor fins det egen sekvens der Yasmin plutselig dukker opp og forklarerer for hovedpersonene at hun har sett dem hele tiden. Vi hadde fått vår Hermine Grang, sent men veldig godt.

Jeg elsker Broen. Ikke fordi jeg er så glad i sånne konseptuelt orienterte seriemordere, men fordi storyliningen er så herlig organisk. Du får den deilige følelsen av at forfatterne vet like lite som deg noen ganger. I en thriller skal jo hvert eneste ord være signifikant, hver person skal ha en dramatisk funksjon og være med å drive historien fremover mot den store avsløringen.

Men ganske tidlig i Broen fikk man denne rare følelsen av at dette ikke var helt som det pleier. Denne gufne sosialarbeideren Stefan for eksempel, som smørte seg inn med kremer og hjalp svakerestilte kvinner på en seriemorderaktig måte – hva var det egentlig for en historie? Det var en linje som bare såvidt sneiet innom hovedlinjen, men hva han egentlig drev med ble aldri avklart. Enhver dramaturg vrir seg sannsynligvis i smerte ved analyse av den og flere andre linjer i Broen, men de storylinerne jeg kjenner, elsket det. Nettopp fordi det var så organisk. Det var så lite planlagt. Det var en historie med en sterk åpning, knapt et midtpunkt og ingen slutt. Sånn kan man unne seg når veien blir til mens man går.

Arne Berggren er serieskaper og forfatter.

Les noen av hans tidligere innlegg:

En norsk Emmy?

Når Winge tar rommet

Kjære Hadia

Kunsten å skrive enkelt

10 tiltak som vil styrke norsk tv-drama