Såret som ikke vil gro

Såret som ikke vil gro

Torturspøkelset etter krigen mot terror fortsetter å hjemsøke amerikansk film med kinoaktuelle «Zero Dark Thirty». Men fremmer den troen på at tortur virker, slik tv-serien 24 og dokumentarklassikeren «Slaget om Algerie» gjorde det?

Forholdet mellom Hollywood og Washington har alltid vært preget av gjensidig nytte og mistro. Mer enn noen gang har dette kommet til uttrykk i vinter. Det var da Hollywood kom presidenten til unnsetning med sterk økonomisk og politisk støtte i valgkampen, og tv-filmen Seal Team Six, som fremhever en handlekraftig Obama i jakten på Osama bin Laden, fikk premiere rett før valget.

Samtidig har en annen film om jakten på Osama bin Laden framkalt kraftige reaksjoner i Washington. Zero Dark Thirty har fått senatorer som John McCain (R) og Dianne Feinstein (D) til å gå hardt ut mot filmen for framstillingen av CIAs bruk av tortur i jakten på Bin Laden. I filmen møter vi den kvinnelige CIA-agenten Maya som kommer på sporet av Bin Laden blant annet ved hjelp av tortur. Carl Levin, leder av senatets forsvarskomité som nylig leverte en rapport om torturen under ”krigen mot terror”, anklager regissør Kathryn Bigelow og manusforfatter Mark Boal for å omskrive historien. Tortur er en lite effektiv avhørsmetode, og det var ikke bruk av tortur som ledet CIA fram til Osama bin Laden, hevder han.

Zero Dark Thirty motsier ikke nødvendigvis Levins påstand om at tortur ikke virker. Problemet for mange er at den ikke utelukker muligheten eller tar klar stilling til den.

Filmen utspiller seg under Georg W. Bush siste presidentperiode, da CIA fortsatt fikk lov til å bedrive såkalt waterboarding (simulert drukning) som avhørsmetode. Om noen lurer på om metoden kvalifiserer til tortur, er filmen en langt mer ubehagelig bekreftelse på det enn Christopher Hitchens kjente gonzo-test i Vanity Fair. Det er scener i filmen som indikerer at nyttig informasjon kan hentes inn ved hjelp av tortur – og scener som viser at det ledet CIA på villspor. Det som gjør Zero Dark Thirty spesiell, og noen vil si arrogant, er at filmskaperne forutsetter at vi har kunnskaper om krigen mot terror og tortur. I likhet med Maya må vi manøvrere oss gjennom en høystakk av koder, avlyttinger og internettsøk på jakt etter nålen, kun med den konteksten vi selv tar med inn i kinosalen. Det eneste filmskaperne tydelig måtte mene om tortur er at det er grufullt. Som Bigelow selv har sagt til filmens forsvar: Å beskrive en inhuman prosess er ikke det samme som å gå god for den. Kritikerne angriper budbringeren istedenfor de som har hatt det overordnede ansvaret for den inhumane praksisen, mener hun.

Torturisten i "Zero Dark Thirty" betrakter effekten på offeret.
Torturisten i «Zero Dark Thirty» betrakter effekten på offeret.

Den mørke siden

Bigelows film er ikke den første som utforsker ”den mørke siden” av krigen mot terroren, som daværende visepresident Dick Cheney mente CIA måtte beherske etter 11.09.01. I flere dokumentarer, blant annet Taxi to the Dark Side og Standard Operating Procedure, er metodene i denne hemmelige krigen gradvis blitt avdekket. Zero Dark Thirty er imidlertid den første store Hollywoodfilmen som forsøker å skildre torturen på en realistisk måte, og har således en helt annen gjennomslagskraft. Som ingen annen film i nyere tid har den skapt bølger i Washington og Pentagon, og særlig republikanerne er provosert av hvordan Bigelow fikk eksklusiv tilgang til Det hvite hus under research-fasen av filmen. Mens Obama-administrasjonen og CIA har distansert seg fra praksisen med waterboarding, tar haukene som ivret for praksisen filmen til inntekt for at ”tortur virker”. Det har igjen ført til at mange, også menneskerettighets-aktivister, har stilt seg kritisk til filmen før de selv har sett den (et unntak her hjemme er Jan Egeland som nylig sa til NRK at han håper filmen skaper debatt).

Den massive responsen tyder på at filmskaperne skraper i et betent sår som den amerikanske offentligheten ikke er ferdig med, og som berører fundamentale spørsmål om USAs frihetsidealer og selvbilde. I begynnelsen virket det som Bigelow og Boal hadde undervurdert dette sprengstoffet, når de hevdet at de ”bare” hadde laget en fiksjonsfilm, ikke en dokumentar – til tross for at de anvender dokumentariske grep og gjengir faktiske hendelser. Men etter hvert som kritikken tiltok i styrke, også fra kolleger i Hollywood, måtte de i større grad anerkjenne en forpliktelse overfor den virkeligheten de beskriver og ta del i debatten.

Jack Bauer ordner opp

Det kan være verd å sammenlikne reaksjonene på Bigelows film med de tv-serien 24 ble utsatt for da den begynte å skildre tortur rett etter 11.09.01. Den høyspente spenningsserien skulle som ingen annen film eller tv-serie gripe inn i sin samtid, og påvirke amerikanernes syn på tortur. Selv om ekspertene hadde påpekt at tortur ikke virker, beviste seriens helt Jack Bauer det motsatte, enten han torturerte terrorister eller selv ble torturert av dem. Merkelig nok reagerte ikke kritikere som McCain den gangen. Han uttrykte isteden begeistring for serien på The Daily Show (”I’m a Jack Bauer kind of guy”) og medvirket i en episode som skuespiller. Mens debatten rundt Bush-administrasjonens aksept av waterboarding raste, pekte enkelte neokonservative politikere på Jack Bauer som et forbilde. Det viste seg snart at også halvparten av amerikanerne mente at tortur kunne rettferdiggjøres – fordi Bauer hadde vist at det virker. Som om ikke dette var fantastisk nok, kom det fram i en bok av Philippe Sands (Torture Team) at voktere på fangeleiren Guantanamo hadde testet ut torturmetoder etter inspirasjon fra serien. Bauer-fansen hadde altså rett: Jack fikk ting til å skje.

24_605-sc555_068_f.preview
Jack Bauer i aksjon i tv-serien «24».

En annen årsak til at 24 ikke møtte like sterk kritikk var at serien i stor grad ble oppfattet som en fantasi. Den var laget for å skremme oss med sine apokalyptiske terrortrusler, men den viste også hvordan torturisten mistet sin menneskelighet i prosessen. Hva tortur gjør med overgriperen er noe Zero Dark Thirty nesten ikke berører, bortsett fra i en scene der lederen for avhørene konstaterer at man ikke kan holde på for lenge i jobben, at den ”gjør noe” med deg.

Parallellen i Algerie

Da manusforfatter Boal nylig var i Frankrike for å lansere Zero Dark Thirty, bemerket han at responsen på torturscenene var mer positiv der, kanskje fordi franskmennenes egen historie med tortur har vært mørkelagt. Jeg vet ikke om Boal har studert Kampen om Algerie, men mye tyder på det. Dokudramaet fra 1966 skildrer terrorkampanjen som frigjøringsbevegelsen FLN igangsatte mot den franske kolonimakten fra 1956, og den franske motreaksjonen i form av arrestasjoner, henrettelser og tortur.

 

Som i Zero Dark Thirty anser de militære strategene torturen som et legitimt virkemiddel – og mener det virker. Filmen er blitt et så sentralt referanseverk i ”krigen mot terror” at Pentagon har arrangert spesialvisninger for ansatte. Zbigniew Brzezinski anbefalte den sterkt som et historisk sidespeil for krigen i Irak. Det har festnet seg et inntrykk fra filmen om at franskmennenes bruk av tortur virket. Men som Zero Dark Thirty er den mer kompleks enn som så.  Kritikeren Pauline Kael mente den var første filmen som fikk et (vestlig) middelklassepublikum til å tro på nødvendigheten av å bombe uskyldige mennesker. Og når både Pentagon, Black Panters og Hamas har benyttet filmen i sine studiesirkler, tyder det på flere innganger til forståelse. Det fikk Slate-kommentator Charles Freund til å spekulere på om CIA faktisk tolket filmen dit hen at tortur kan være et effektivt virkemiddel å møte terrorisme med, og at filmen på den måten bidro til beslutningen om å anvende tortur.

lebanesessar5
«Kampen om Algerie» inne i cashbaen.

 

Ikke siden Kampen om Algerie har en film om tortur framkalt så sterke reaksjoner som Zero Dark Thirty. Men om den vil oppnå samme klassikerstatus er tvilsomt, og uansett for tidlig å si. Det gikk flere tiår før Hollywood fikk hull på verkebyllen fra Vietnamkrigen, mens her kommer Bigelow med sin film bare 18 måneder etter at Bin Laden ble innhentet. Som filmskaper har hun kanskje valgt et nærsynt og actionfylt perspektiv nettopp av den grunn – det er for tidlig å omgi Maya med en kontekst som virker trygg å støtte seg på. Én ting er i hvert fall sikkert: Krigen mot terroren og dens omkostninger vil ikke forsvinne med det første fra kinolerretet.

Denne artikkelen har tidligere stått på trykk i Aftenposten.  @kjetillismoen

Les også Jonny Halbergs anmeldelse av Zero Dark Thirty.

 

 

 

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Såret som ikke vil gro

Såret som ikke vil gro

Torturspøkelset etter krigen mot terror fortsetter å hjemsøke amerikansk film med kinoaktuelle «Zero Dark Thirty». Men fremmer den troen på at tortur virker, slik tv-serien 24 og dokumentarklassikeren «Slaget om Algerie» gjorde det?

Forholdet mellom Hollywood og Washington har alltid vært preget av gjensidig nytte og mistro. Mer enn noen gang har dette kommet til uttrykk i vinter. Det var da Hollywood kom presidenten til unnsetning med sterk økonomisk og politisk støtte i valgkampen, og tv-filmen Seal Team Six, som fremhever en handlekraftig Obama i jakten på Osama bin Laden, fikk premiere rett før valget.

Samtidig har en annen film om jakten på Osama bin Laden framkalt kraftige reaksjoner i Washington. Zero Dark Thirty har fått senatorer som John McCain (R) og Dianne Feinstein (D) til å gå hardt ut mot filmen for framstillingen av CIAs bruk av tortur i jakten på Bin Laden. I filmen møter vi den kvinnelige CIA-agenten Maya som kommer på sporet av Bin Laden blant annet ved hjelp av tortur. Carl Levin, leder av senatets forsvarskomité som nylig leverte en rapport om torturen under ”krigen mot terror”, anklager regissør Kathryn Bigelow og manusforfatter Mark Boal for å omskrive historien. Tortur er en lite effektiv avhørsmetode, og det var ikke bruk av tortur som ledet CIA fram til Osama bin Laden, hevder han.

Zero Dark Thirty motsier ikke nødvendigvis Levins påstand om at tortur ikke virker. Problemet for mange er at den ikke utelukker muligheten eller tar klar stilling til den.

Filmen utspiller seg under Georg W. Bush siste presidentperiode, da CIA fortsatt fikk lov til å bedrive såkalt waterboarding (simulert drukning) som avhørsmetode. Om noen lurer på om metoden kvalifiserer til tortur, er filmen en langt mer ubehagelig bekreftelse på det enn Christopher Hitchens kjente gonzo-test i Vanity Fair. Det er scener i filmen som indikerer at nyttig informasjon kan hentes inn ved hjelp av tortur – og scener som viser at det ledet CIA på villspor. Det som gjør Zero Dark Thirty spesiell, og noen vil si arrogant, er at filmskaperne forutsetter at vi har kunnskaper om krigen mot terror og tortur. I likhet med Maya må vi manøvrere oss gjennom en høystakk av koder, avlyttinger og internettsøk på jakt etter nålen, kun med den konteksten vi selv tar med inn i kinosalen. Det eneste filmskaperne tydelig måtte mene om tortur er at det er grufullt. Som Bigelow selv har sagt til filmens forsvar: Å beskrive en inhuman prosess er ikke det samme som å gå god for den. Kritikerne angriper budbringeren istedenfor de som har hatt det overordnede ansvaret for den inhumane praksisen, mener hun.

Torturisten i "Zero Dark Thirty" betrakter effekten på offeret.
Torturisten i «Zero Dark Thirty» betrakter effekten på offeret.

Den mørke siden

Bigelows film er ikke den første som utforsker ”den mørke siden” av krigen mot terroren, som daværende visepresident Dick Cheney mente CIA måtte beherske etter 11.09.01. I flere dokumentarer, blant annet Taxi to the Dark Side og Standard Operating Procedure, er metodene i denne hemmelige krigen gradvis blitt avdekket. Zero Dark Thirty er imidlertid den første store Hollywoodfilmen som forsøker å skildre torturen på en realistisk måte, og har således en helt annen gjennomslagskraft. Som ingen annen film i nyere tid har den skapt bølger i Washington og Pentagon, og særlig republikanerne er provosert av hvordan Bigelow fikk eksklusiv tilgang til Det hvite hus under research-fasen av filmen. Mens Obama-administrasjonen og CIA har distansert seg fra praksisen med waterboarding, tar haukene som ivret for praksisen filmen til inntekt for at ”tortur virker”. Det har igjen ført til at mange, også menneskerettighets-aktivister, har stilt seg kritisk til filmen før de selv har sett den (et unntak her hjemme er Jan Egeland som nylig sa til NRK at han håper filmen skaper debatt).

Den massive responsen tyder på at filmskaperne skraper i et betent sår som den amerikanske offentligheten ikke er ferdig med, og som berører fundamentale spørsmål om USAs frihetsidealer og selvbilde. I begynnelsen virket det som Bigelow og Boal hadde undervurdert dette sprengstoffet, når de hevdet at de ”bare” hadde laget en fiksjonsfilm, ikke en dokumentar – til tross for at de anvender dokumentariske grep og gjengir faktiske hendelser. Men etter hvert som kritikken tiltok i styrke, også fra kolleger i Hollywood, måtte de i større grad anerkjenne en forpliktelse overfor den virkeligheten de beskriver og ta del i debatten.

Jack Bauer ordner opp

Det kan være verd å sammenlikne reaksjonene på Bigelows film med de tv-serien 24 ble utsatt for da den begynte å skildre tortur rett etter 11.09.01. Den høyspente spenningsserien skulle som ingen annen film eller tv-serie gripe inn i sin samtid, og påvirke amerikanernes syn på tortur. Selv om ekspertene hadde påpekt at tortur ikke virker, beviste seriens helt Jack Bauer det motsatte, enten han torturerte terrorister eller selv ble torturert av dem. Merkelig nok reagerte ikke kritikere som McCain den gangen. Han uttrykte isteden begeistring for serien på The Daily Show (”I’m a Jack Bauer kind of guy”) og medvirket i en episode som skuespiller. Mens debatten rundt Bush-administrasjonens aksept av waterboarding raste, pekte enkelte neokonservative politikere på Jack Bauer som et forbilde. Det viste seg snart at også halvparten av amerikanerne mente at tortur kunne rettferdiggjøres – fordi Bauer hadde vist at det virker. Som om ikke dette var fantastisk nok, kom det fram i en bok av Philippe Sands (Torture Team) at voktere på fangeleiren Guantanamo hadde testet ut torturmetoder etter inspirasjon fra serien. Bauer-fansen hadde altså rett: Jack fikk ting til å skje.

24_605-sc555_068_f.preview
Jack Bauer i aksjon i tv-serien «24».

En annen årsak til at 24 ikke møtte like sterk kritikk var at serien i stor grad ble oppfattet som en fantasi. Den var laget for å skremme oss med sine apokalyptiske terrortrusler, men den viste også hvordan torturisten mistet sin menneskelighet i prosessen. Hva tortur gjør med overgriperen er noe Zero Dark Thirty nesten ikke berører, bortsett fra i en scene der lederen for avhørene konstaterer at man ikke kan holde på for lenge i jobben, at den ”gjør noe” med deg.

Parallellen i Algerie

Da manusforfatter Boal nylig var i Frankrike for å lansere Zero Dark Thirty, bemerket han at responsen på torturscenene var mer positiv der, kanskje fordi franskmennenes egen historie med tortur har vært mørkelagt. Jeg vet ikke om Boal har studert Kampen om Algerie, men mye tyder på det. Dokudramaet fra 1966 skildrer terrorkampanjen som frigjøringsbevegelsen FLN igangsatte mot den franske kolonimakten fra 1956, og den franske motreaksjonen i form av arrestasjoner, henrettelser og tortur.

 

Som i Zero Dark Thirty anser de militære strategene torturen som et legitimt virkemiddel – og mener det virker. Filmen er blitt et så sentralt referanseverk i ”krigen mot terror” at Pentagon har arrangert spesialvisninger for ansatte. Zbigniew Brzezinski anbefalte den sterkt som et historisk sidespeil for krigen i Irak. Det har festnet seg et inntrykk fra filmen om at franskmennenes bruk av tortur virket. Men som Zero Dark Thirty er den mer kompleks enn som så.  Kritikeren Pauline Kael mente den var første filmen som fikk et (vestlig) middelklassepublikum til å tro på nødvendigheten av å bombe uskyldige mennesker. Og når både Pentagon, Black Panters og Hamas har benyttet filmen i sine studiesirkler, tyder det på flere innganger til forståelse. Det fikk Slate-kommentator Charles Freund til å spekulere på om CIA faktisk tolket filmen dit hen at tortur kan være et effektivt virkemiddel å møte terrorisme med, og at filmen på den måten bidro til beslutningen om å anvende tortur.

lebanesessar5
«Kampen om Algerie» inne i cashbaen.

 

Ikke siden Kampen om Algerie har en film om tortur framkalt så sterke reaksjoner som Zero Dark Thirty. Men om den vil oppnå samme klassikerstatus er tvilsomt, og uansett for tidlig å si. Det gikk flere tiår før Hollywood fikk hull på verkebyllen fra Vietnamkrigen, mens her kommer Bigelow med sin film bare 18 måneder etter at Bin Laden ble innhentet. Som filmskaper har hun kanskje valgt et nærsynt og actionfylt perspektiv nettopp av den grunn – det er for tidlig å omgi Maya med en kontekst som virker trygg å støtte seg på. Én ting er i hvert fall sikkert: Krigen mot terroren og dens omkostninger vil ikke forsvinne med det første fra kinolerretet.

Denne artikkelen har tidligere stått på trykk i Aftenposten.  @kjetillismoen

Les også Jonny Halbergs anmeldelse av Zero Dark Thirty.

 

 

 

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY