BERLINALEN 2013: Det varte og rakk før det på årets Berlinale dukket opp en film som virket god nok til å kunne ta hjem Gullbjørnen. De første dagene mumlet tyske aviser om hva den ene og andre filmen hadde å gjøre i konkurranseprogrammet på en A-festival. I salene falt kritikere og journalister  i søvn, og noen av oss begynte å vurdere filmer med antall sovetegn istedenfor terningkast: zzzz… Det mest påfallende trekket var at hele tre personer i to ulike filmer ble drept i bjørnefeller i Canada, noe en canadisk journalist irriterte seg over fordi hun ikke hadde sett ei eneste  bjørnesaks i hele sitt førtiårige liv. Den tydeligste trenden på programmet var  sterke-kvinner-og-svake-menn, et konsept så vanlig at det begynte å likne på en festivalklisjé. Endelig, på den femte dagen, mandag klokka halv ni om morgenen, skjer det noe. Vi sitter i Berlinale Palast og ser en liten film fra Romania når folk begynte å rette seg opp i setene, og på vei ut av salen hører jeg lovord mumles omkring meg på en rekke ulike språk.

Partygirl på seksti

Fram til dette var konkurranseprogrammet mangfoldig. Vi møtte østerrikske tenåringer på slankeleir (PARADIES: Hoffnung av Ulrich Seidl), homofile katolske prester i Polen (In the name of av Malgoska Szumowska), lesbiske katolske nonner i Frankrike (The Nun av Guillaume Nicloux, basert på Diderots 1700-tallsroman), en tysk western eller kanskje anti-western (Gold av tysk-tyrkiske Thomas Arslan, om tyske nybyggere på vei til Klondyke for å vaske gull), en amerikansk eastern, hvor naiv amerikansk turist møter østeuropeisk mafia (The Necessary Death of Charlie Countryman av svenske Fredrik Bond med Evan Rachel Wood og Shia LaBeouf), et lesbisk Bonnie & Clyde-par forfulgt av en Kill Bill-aktig hevnerske (canadiske Vic+Flo saw a bear av Denis Côté), én russisk og én amerikansk Don Quijote-karakter i kamp mot storkapitalen (A Long and Happy Life av Boris Khlebnikov og Promised Land av Gus Van Sant med Matt Damon i hovedrollen), og ikke minst: en 60 år gammel chilensk partygirl som vil danse, flørte og knulle rundt uansett om hun nærmer seg pensjonsalderen (Gloria av Sebastián Lelio).

Sistnevnte film, Gloria, kan, basert på tyske og internasjonale kritikker, ha prisvinnersjanser. Personlig likte jeg den ikke noe særlig, for selv om en energisk og godt voksen kvinnelig helt aldri kan være helt feil, er problemet at livene til denne eldre singles-generasjonen er så rungende tomme og overflatiske. De driver inn og ut av hverandres armer, fortsetter å dyrke tenåringsinteresser som discodansing, sjekking og paintball, og møter emosjonelle konflikter med flukt eller et likegyldig skuldertrekk. Til slutt blir åttitallsslageren Gloria, sunget av italopopstjernen Umberto Tozzi, forfremmet til en slags kvasipoesi som skal uttrykke personen Glorias indre, og jeg får lyst til å stikke. Intensjonene kan likevel være god, for slik regissøren sa det på pressekonferansen:

– Jeg mener at temaet eldres livsutfoldelse blir stadig mer aktuelt, ettersom folk blir eldre og holder seg friskere lenger. Jeg tror verden er full av mennesker som Gloria, ikke bare i Chile, men også i Europa. De vil være lykkelige og kunne starte et helt nytt liv i moden alder. I en verden som virker besatt av ungdom er det da flott å se en godt voksen kvinne som stråler av glede og krever denne sjansen til kjærlighet og lykke?

Mødre og sønner

Men tilbake til den lille rumenske Gullbjørnfavoritten, Child’s Pose. I sentrum for filmen står en overbeskyttende mor (Luminita Gheorghiu) og en ambivalent, passiv-aggressiv sønn (Bogdan Dumitrache) som når historien starter er på vei vekk fra denne tilsynelatende symbiosen, med et samboerforhold moren misliker som krykke. Men så skjer det en ulykke, han kjører over et barn, og havner på et øyeblikk tilbake i en slags barnslig hjelpeløshet hvor moren kan ta over. Hun plasserer ham på gutterommet og setter i gang med å bestikke vitner, få leger og andre eksperter til å skrive usanne farlige opplysninger inn i rapportene, oppsøker offerets foreldre, vil betale for begravelsen etc. Hun er kort sagt istand til å gå over lik for å gi sønnen en god framtid.

Det fascinerende med historien er ikke bare den latinske mor/sønn-dynamikken, men det påfallende klasseperspektivet med denne rike familien som er vant til å få det som de vil, stilt ansikt til ansikt med fattige mennesker som har mistet noe som for dem var alt. Temaet minner om om Matthias Glasners Nåde, som ble vist på Berlinalen i fjor og hadde norsk kinopremiere 18. januar i år. Child’s Pose et liknende soningsdilemma relatert til å kjøre på et barn – men er langt mer finstilt og vellykket gestaltet.

Utover i festivaluka steg kvaliteten på bidragene jevnt, men det ble også plass til lettere amerikanske filmer, som Side Effects av Steven Soderbergh, en klassisk thriller om sex, løgner og psykofarmaka med bedragerske psykiatere og pasienter i sentrum, og Prince Avanlance som er regissert av David Gordon Green, en grei amerikansk remake av den islandske B-filmen Á annan veg (Either Way) fra 2011.

Ikke før på nest siste Berlinaledag dukker neste gullfavoritt opp, det kasakhstanske dramaet Harmony Lesson med regi av Emir Baigazin. På en skole i en landlig provins lever guttene i et brutalt hierarki der noen tyranniser og andre blir tyrannisert. Eldre gjenger tvinger yngre gutter til å presse penger av medelevene, før når det hele eksploderer i en brutal forbrytelse og det lokale politiet bruker voldelige midler for å oppklare saken.

Sprengstoffet i filmen kom klart fram på pressekonferansen, hvor russere i salen grillet filmskaperne om språkvalg (hvorfor snakker bare de utdannete russisk?) og midler (kan kasakhiske filmer i framtida co-produseres også med russiske midler, eller bare med vestlige slik det er her?), og hvor noen ville vite hva som var regissørens forhold til religion (siden ei jente i filmen insisterer på å bruke hijab til skoleuniformen), noen han nektet å svare på. Sist men ikke minst uttalte regissøren seg på en for enkelte svært provoserende måte, da han hevdet at politivold og tortur var nødvendig. Senere gikk imot sitt eget utsagn da han ble presset, før han like etter gjentok det igjen. En journalist kollega mente årsaken kunne være et par tause bøller som satt og stirret på regissøren og kanskje var agenter for regjeringen, men jeg vet ikke. Døm selv etter uttalelsene:

– Poenget for meg var ikke å vise at det utøves vold i fengsel, men det kan være den eneste måten å snakke med forbrytere på. De må forstå at de vil bli snakket til med samme språk som de selv har brukt. Min personlige holdning til tortur er naturligvis negativ, men samtidig nytter det ikke å lyve. Jeg mener at vi må forholde oss til virkeligheten, og da vet vi at man ikke kan snakke med forbrytere på andre måter.

Coming of age på slankeleir

For å gå nærmere inn på noen flere enkeltfilmer vil jeg nevne PARADIS: Håp, den tredje filmen i Ulrich Seidls Paradis-trilogi. Den handler om unger på slankeleir, men er langtfra det freakshowet jeg forventet. Tvert imot får i et finstemt coming of age-drama hvor de lubne tenåringene først og fremst får være ungdom. I Berlin har jeg hørt mange si at PARADIS: Håp er den svakeste i trilogien, gjerne begrunnet med at den er mindre besk, en betegnelse vi er blitt vant til å forbinde med Seidl. Men kan det være negativt om regissøren nok en gang velger å gå imot forventningene våre?

Det ligger i kortene at når Ulrich Seidl sender noen på slankeleir kommer ingen til å ta av et gram, et scenario som kjennes forfriskende sammenliknet med den vanlige bot&bedring-formelen for slankereality. Selv om ingen på den uglamorøse sommerleiren anstrenger seg mer enn de må ligger det både et håp og et potensiale i tenåringenes normale livsglede og tilsynelatende kompleksfrihet. De sniker seg til kjøkkenet og stjeler sjokolade, inviterer gutter på rommet og leker flasketuten peker på, har knisende venninnesamtaler i senga og sniker seg ut for å feste på den lokale baren. Som unge er vi alle fortsatt mer potensiale enn vi er skjebne, og dermed blir den unge patetiske aldri helt uten håp. Da blir det også logisk at det Seidl velger å blottstille ikke er ungdommene, men de voksnes lattervekkende system av linjegymnastikk, diettlære og mislykket disiplin.

På pressekonferansen fortalte manusforfatter Veronika Franz, som skriver i tett samarbeid med Ulrich Seidl, at idéen var å fortelle en Lolita-historie, men ikke fra mannens perspektiv. Å gjøre jenta til offer kjentes for billig og oppbrukt, så Melanie får tvert imot en ubehagelig aktiv rolle. Hun er rammet av «forelska i læreren»-syndromet og vil ingenting heller enn at den vennlige, femtiårige diettlegen skal gjengjelde følelsene hennes. Men selv om han ville, hvordan kunne han overskride moralgrensene?

– Alle de tre Paradis-filmene handler om lengsel, og om å prøve å få svar på lengselen sin. Forskjellen på moren, som drar til Kenya i den første filmen, og datteren Melanie, er at her handler det om et barn… og barn kan jo ikke noe for det. Jeg hadde denne idéen om å lage film om tre kvinner, og vi hadde to søstre, men fant ut at den tredje måtte være yngre for å få inn generasjonsaspektet, forklarer Ulrich Seidl.

Desperat brev fra desperat mann

Mest omtale i forkant av Berlinalen var nok gått til den iranske filmen Pardé, på engelsk Closed Curtain, regissert av Jafar Panahi med med hans venn Kamboziya Partovi som co-regissør. Dette er Panahis andre utsmuglede film siden han fikk yrkesforbud i 2010, og står under stadig trussel om å måtte sone fengelsstraffen han er idømt. I likhet med This Is Not a Film fra i fjor er Pardé i mindre grad en film enn et klaustrofobisk visuelt brev fra en stadig mer desperat filmskaper, utestengt fra det eneste han virkelig brenner for i livet, som er å lage film. Pardé har noen elegante scener, men er ellers  ikke noe mesterverk, men en metaberetning fra et sommerhus ved havet hvor gardinene stadig dras for og fra av ulike personer som går inn og ut av bildet. Det er som en forviklingskomedie på teater, bortsett fra at de hysteriske geberdene mangler.

I sommerhuset møter vi først en manusforfatter som gjemmer hunden sin, fordi det er kommet et forbud mot dette «urene» kjæledyret som fører til offentlige hundemassakrer. De neste gjestene er et søskenpar som gjemmer seg for politiet etter å ha syndet ved å feste med vennegjengen sin på stranda, før Panahi selv på et tidpunkt dukker inn i bildet og det er slutt på realismen. Vi ser drømme­sekvenser og hører tanker, folk går ut i havet og blir borte, for i neste scene å være tilstede igjen. På et tidspunkt forlater hunden og eieren huset, men i siste scene ser vi dem kjøre bort i taxi sammen med Panahi. Den mystiske kvinnen blir igjen i det låste huset, og vi forstår at hun er et slags tankespøkelse. Jafar Panahi fikk ikke slippe ut av Iran for å å komme til Berlinalen, men co-regissør Kamboziya Partovi gjør et forsøk på å gi oss nøkkelen til en forståelse av filmen.

– Har jeg lukket meg inne? Kan noen likevel trenge inn i livet mitt, selv om jeg har stengt alle dører? Kan jeg likevel være kreativ innenfor disse rammene? Det Jafar Panahi lager nå handler sikkert mest om ham selv. Siden han ikke får snakke om samfunnsforhold, må han snakke om seg selv, mener Partovy.

Dyster ufrihet for Camille Claudel

Da jeg hørte at festivalsliteren Bruno Dumont skulle lage film om Camille Claudel var min første tanke: Blir dette mest Bruno Dumont, eller mest Camille Claudel? Jeg tilhører tross alt generasjonen som ble betatt av Isabelle Adjani i Bruno Nuyttens film fra 1988, der den tragiske kvinnelige skulptøren framstår i sin langt mer romantiske og bohemiske ungdom. Vel, ingen grunn til å tvile: Årets Camille Claudel 1915 er en fullblods Bruno Dumont, med alt det innebærer av blasse landskaper, dårig vær, lidende ansikter, groteske bikarakterer og religiøse konnotasjoner. Vi møter Camille Claudel (Juliette Binoche) på et asyl når hun er nærmere femti år gammel. Det er to år siden innleggelsen, og tjue år etter at det ble slutt mellom henne og mesterskulptøren Auguste Rodin i Paris, når hun er desillusjonert, kjeder seg intenst, men fortsatt håper at familien skal la henne slippe ut av institusjonslivet. «Jeg vil leve et lite liv hos meg selv, et sted hvor jeg kan lukke døra bak meg,» sier hun til broren Paul Claudel, den religiøse grubleren og forfatteren som besøker henne i nest siste scene.

Fram til da har filmen vært en tilstandsbeskrivelse fra asylet, med et veritabelt freakshow av siklende, brølende og uartikulert bablende medpasienter (Dumont bruker autister og andre handikappede i rollene, hvorav enkelte ikke er i stand til å gi sitt samtykke selv, noe som har fått enkelte til å skrike opp om uetisk utbytting). På en måte er dette den andre filmen ved Berlinalen om frustrerte kunstnere som hemmes av ytre stengsler og andres grensesetting, og det er uten tvil kvinnen som kommer verst ut. Regissør Jafar Panahi får i det minste lage selvmedlidende filmer i strandhuset sitt, mens ansiktet til Camille Claudel (altså Juliette Binoche) griner nakent mot oss mens hun skriver bønnfallende brev, eller går tur i vinden og blir skitten på hendene av å knuge og klemme på tilfeldige leirklumper hun i hjelpeløs skapervilje vil modellere til et eller annet – samme hva.

Sterkt om romfolk

Én av filmene i hovedkonkurransen nærmer seg dokumentarsjangeren. Den bosniske An Episode in the Life of an Iron Picker (En episode i livet til en jernplukker) av Danis Tanovic er en reenactment av en virkelig hendelse, lagd med amatører i rollene som seg selv. En romfamilie i Tuzla-regionen kommer i vanskeligheter etter en spontanabort og trenger operasjon, men det er ikke lett å få til uten sykeforsikring. Hun blir avvist med tilbudet om å betale en stor pengesum, langt over hva familien kan greie. Mannen ber om å få betale i avdrag, men situasjonen er akutt, kona kan dø uten operasjon, men sykehusdirektøren er ubøyelig. Langt om lenge lykkes det familien å få gjennomført operasjonen på et annet sykehus under falskt navn og med et lånt forsikringskort.

Dette er enkle mennesker, og skuespillet er ikke det beste, karakterene går omkring med stive og ubevegelig ansikter og viser oss hva de gjør til vanlig: baker, hugger opp biler for å levere til den lokale skraphandleren. Det som gjør filmen sterk er selvsagt autentisiteten, sammen med regissørens vilje til å gjennom­føre prosjektet, til slutt med et budsjett på bare 17 000€, «en sum du ikke engang kan kjøpe en bil for,» som en journalist sa. Familiefaren Nazif Mujic fortalte da også hvor takknemlig han er, og har oppkalt sin nyfødte sønn etter regissøren. Danis Tanovic presiserte at selv om filmen beskriver en romfamilie havner også andre fattige i Bosnia i liknende situasjoner.

– Det er utrolig det som skjer i landet vårt for tida. Jeg har bodd i utlandet de siste årene, og en dag satt jeg med noen venner og diskuterte om ryktene kunne stemme? Vi sendte en journalist til Bosnia, og hun kom tilbake og sa: «Ja, det stemmer.» Det er virkelig mye galt som skjer, nesten ingen får tilstrekkelig helsebehandling. Krigen er over, men samtidig ikke, for det er mange problemer, nesten ingenting fungerer.

Kampen om bjørnene

Som sagt er det to filmene på festivalen som inneholder bjørnesakser, men det er lite trolig at noen av dem vil greie å fange bjørnen. Tyske Nina Hoss (i fjor aktuell med Barbara) gjør riktignok en respektabel innsats som nybyggerheltinne i Gold. Den canadiske indiefilmen Flo+Vic ont vu un ours (Flo og Vic har sett en bjørn) likte jeg også, den er en sjarmerende og ikke så lite weird blanding av lesbisk relasjonsdrama og hevngjerrig into-the-woods sjangerfilm som nok vil appellere til mang en Tarantion-fan, og har hele tre interessante kvinneroller. Som beste kvinnelige skuespiller holder jeg en knapp på Juliette Binoche i rollen som Camille Claudel, Luminita Gheorghiu som den dominerende moren i Child’s Pose, eller belgiske Pauline Etienne for hovedrollen i den franske Diderot-adaptasjonen La réligieuse (Nonnen), hvor også Isabelle Huppert gjør en respektabel (om noe klisjéartet) innsats som påtrengende og lesbisk abbedisse.

Kandidatene til årets pris for beste kvinnelige skuespiller ser ut til nærmest å stå i kø, mens det er langt mer åpent på herresiden. Kanskje når Bogdan Dumitrache opp som svak og unnvikende sønn i Child’s Pose, eller Andrzej Chyra belønnes for rollen som den homofile katolske presten med sjelekvaler i In the name of. Om en tysktalende skuespiller skulle være aktuell må det være Joseph Lorenz, som spiller motvillig love interest for Melanie, den lubne tenåringsjenta i PARADIS: Håp. En annen mulighet er August Diehl for rollen som den skumle og bare halvveis sympatiske fyren hvis far blir overkjørt i sørafrikanske Layla Fourie (regissert av Pia Marais). Mitt heteste tips er likevel den unge amatøren som spiller mobbet skolegutt i kasakhstanske Harmony Lesson, Timur Aidarbekov. Med minimal og presis mimikk greier han å uttrykke både mot, raseri og noe uberegnelig.

Mange har kalt 2013 de sterke kvinnenes år i Berlin, selv om dette først og fremst gjelder skuespillerne. På regisiden er juryen det gledelige unntaket: Hele 4 (av 7) medlemmer er kvinner, og alle er regissører! Det er et eksempel til etterfølgelse for andre festivaler, særlig slike som er beryktet for å invitere mannlige, godt voksne regissører sammen med unge, vakre og glamorøse skuespillerinner. Er noen kvinne aktuell for regiprisen må det være polske Malgoska Szumowska for innsatsen i In the Name of, en film som tidlig i uka var manges favoritt til Gullbjørnen. Mer sannsynlige kandidater er antaeklig Ulrich Seidl for PARADIS: Håp, kasakhstanske Emir Baigazin for Harmony Lessons, eller rumenske Călin Peter Netzer for Child’s Pose. De to sistnevnte kan også være aktuelle for Gullbjørnen.

Denne artikkelen er skrevet torsdag kveld, når to filmer fra konkurranse­programmet ennå ikke har blitt vist. Det knytter seg høye forventninger til sørkoreanske Nobody’s Daughter Haewon av Hong Sangsoo og franske Elle s’en va (On my Way) av Emmanuelle Bercot (med Catherine Deneuve i hovedrollen), og om de innfris kommer jeg tilbake med en oppdatering her senere. Stikk gjerne innom denne artikkelen igjen fredag kveld eller lørdag morgen, i forkant av prisutdelingen lørdag kveld.

Oppdatering 1, lørdag 16. februar kl 10

De to filmene som ble vist fredag var helt greie, men ganske lettbeinte. Elle s’en va med Catherine Deneuve er en blanding av roadmovie og familiefilm om en bestemor som stikker av fra jobben og hjemmet når hun blir dumpet av mannen for en 25-åring, og kjører omkring i Frankrike, først alene, deretter med et barnebarn som selskap, før det hele ender i et muntert og happy familiecrescendo. Det er en film som kan få et bredt publikum, og det ble meg fortalt i går at den er kjøpt inn for å vises på kino i Norge. Nobody’s Daughter Haewon av Hong Sangsoo kan være omtrent det samme for et ungt publikum som Deneuve-komedien for et voksent. Det er en litt pratsom affære med vakre unge mennesker som går omkring og prøver å finne ut av livet og kjærligheten. Tross sjarmen vil jeg bli overrasket om noen av disse filmene vinner priser ikveld. Derimot kan jeg fortelle at den rumenske Child’s Pose, min egen favoritt som er utførlig beskrevet ovenfor, vant den internasjonale filmkritikerprisen FIPRESCI i går kveld.

Oppdatering 1, lørdag 16. februar kl 20

Da er prisutdelingen nettopp over, med følgende resultat:

• Gullbjørnen for beste film gikk til rumenske Child’s Pose, regissert av Călin Peter Netzer.
• An Episode in the Life of an Iron Picker dro inn to sølvbjørner: Jury Grand Prix og beste mannlige skuespiller til Nazif Mujić (morsomt at en skuespillerpris går til en mann som spiller seg selv).
• Sølvbjørnen for beste regi gikk til David Gordon Green for Prince Avalance, den amerikanske remaken av en islandsk film (kanskje kveldens merkeligste valg).
• Alfred Bauer-prisen (sølvbjørnen for å åpne nye perspektiver) gikk til Vic+Flo ont vu un ours (Vic og Flo har sett en bjørn).
• Beste skuespillerinne ble Paulina García i Gloria av Sebastián Lelio.
• Sølvbjørnen for beste manus gikk til Jafar Panahi for Pardé (Closed Curtain).
• Sølvbjørnen i de tekniske kategoriene gikk til fotograf Aziz Zhambakiyev for innsatsen i kasakhstanske Uroki Garmonii (Harmony Lessons) av Emir Baigazin.
• I tillegg delte juryen ut to hederlige omtaler, til Promised Land av Gus Van Sant og det sørafrikanske thrillerdramaet Layla Fourie av Pia Marais.