Der mange norske filmfestivaler orienterer seg mot den engelskspråklige verden, eller eksplisitt unngår vår egen del av verden (Film fra Sør), har Tromsø Internasjonale Filmfestival tradisjon for å vise mye film fra det kontinentaleuropeiske Europa. Ikke sjelden har jeg flydd sørover etter TIFF med større innsikt i tidas europeiske trender, særlig fra den tyske, franske og slaviske kultursfæren. Kanskje ligger det en viss logikk i dette, for selv om karakteristikken «Nordens Paris» aldri har truffet helt ligger det nordlige Nord-Norge i en viss forstand nærmere den europeiske kroppen enn Sør-Norge gjør. Skal du reise uten å krysse vann er jo Tromsø den landsdels­hoved­staden vår som har korteste vei til fastlands-Europa!

Trender og tall

Den europeiske dominansen i de utvalgte filmene til TIFF viser seg i år særlig i konkurranseprogrammet, hvor hele 7 av 11 filmer er europeiske. Horisonter-programmet er som navnet tilsier geografisk bredere, og 24 filmer hvorav 8 europeiske.

Kjønnsbalansen under årets TIFF er akseptabel i de to hovedprogrammene, om enn noe lav blant filmene som kan vinne de viktigste prisene. (Dette er en generell trend på verdens festivaler som jeg har skrevet om tidligere, blant annet her.) Konkurranse­programmet består av 2 filmer med kun kvinnelig regissør, 9 med kun mannlig, og 1 film med både kvinnelig og mannlig regissører. Horisonter trekker opp kvinneandelen med hele 9 kvinnelige, mot 17 mannlige regissører. Blant sideprogrammenes vel førti filmer er derimot kun 4 regissert av kvinner, noe som er mindre dramatisk enn det høres ut, siden det omfatter retrospektivene med to mannlige mesterregissører og filmene fra det mannsdominerte skatemiljøet.

Sjangermessig er årets TIFF gledelig sterkt innen dokumentar, med dokudrama inspirert av kunstfilm som den nye hotte gråsonen. (Samme tendens så vi under Kortfilmfestivalen i Grimstad i 2012.) En dokumentar i TIFFs israelske sideprogram er sågar blitt Oscar-nominert, The Gatekeepers av Dror Moreh. Her blir seks tidligere ledere for sikkerhetstjenesten intervjuet om organisasjonens metoder og filosofi. For øvrig finnes det sideprogrammer med fokus på Russland, fenomenet skating, samt sjangerfilm (blant annet med Cubas og Russlands aller første zombiefilmer). Aller best er likevel utvalget innen drama, både den alvorlige og muntrere typen, med særlig vekt på noen få, men uvanlig gode oppvekstfilmer. Konkurranseprogrammet omfatter 2 dokumentarer, 7 dramaer og 2 rene komedier, mens Horisonter har 6 dokumentarer og 18 spillefilmer.

Oscar-nominasjoner

Hele to filmer på Horisonter-programmet er Oscar-nominert (innen kategorien Beste ikke-engelskspråklige film, hvor også norske Kon-Tiki konkurrerer). Begge har norsk distribusjon gjennom Arthaus og får kinopremiere senere i vår.

Canadiskproduserte War Witch er det nærmeste TIFF 2013 kommer en film fra Afrika. Handlingen foregår i Kongo, i et miljø av barnesoldater og borgerkrig. Ei 12-årig jente blir kidnappet og tvunget til å krige for opprørsstyrkene, etter først å ha blitt tvunget til å drepe foreldrene sine. Det viser seg snart at hun har særlige evner: Hun ser ånder som advarer henne når det er fientlige soldater i skogen. Dette gjør henne verdifull for lederne og skaffer henne en viss posisjon, uttrykt gjennom det beskyttende tilnavnet «heks». De neste to årene byr ikke bare på lidelser og voldtekt, men også kameratskap, omsorg og kjærlighet, før hun endelig kan dra tilbake til hjemmet og begrave foreldrene.

Regissør Kim Nguyen er fransk-kanadier med vietnamesisk bakgrunn, men hadde lengre opphold i Kongo og Burundi mens han jobbet med prosjektet, som tok over ti år. Amatøren Rachel Mwanza som spiller hovedrollen vant en fortjent Sølvbjørn som beste skuespillerinne i Berlin, og sjarmerte alle fra scenen på pressekonferansen, selv om hun bare snakket sitt lokale stammespråk gjennom tolk. Hun har selv vært fattig og levd på gata, men har nå fått sjansen til skolegang og et bedre liv.

Den andre Oscar-nominasjonen gikk til NO av Pablo Larrain, en hybridfilm hvor arkivmateriale og fiksjon smeltes sammen i en fiffig omgang med historiske fakta. I 1988 gjorde press fra utlandet at Chiles diktator Augusto Pinochet følte seg tvunget til å skrive ut folkeavstemning. Valget var ja eller nei til 8 nye år med Pinochet, og ble det nei måtte nyvalg skrives ut. I denne blandingen av thriller, dramakomedie og dokumentar kretser handlingen rundt reklamebyrået som får i oppdrag å lage tv-reklame for Nei-siden… og Ja-siden! To kolleger konkurrerer og spionerer på hverandre, mens kampen om opinionen bølger fram og tilbake. Aldri har vel Gael García Bernal spilt sårere, morsommere og mer ambivalent, med en idealistisk melankoli som bare ka følge av bittersøte seire. På norske kinoer vil filmen få tittelen Stem nei.

Kvinnestemmer og makt

Felles for oppvekstskildringene i årets TIFF-program er at de ikke viser en vanlig, hverdagslig oppvekst, men særegne unger i en eksepsjonell kontekst.

Foruten War Witch var den oppvekstfilmen som gjorde sterkest inntrykk på meg Wadjda (også innkjøpt av Arthaus, med planlagt premiere til høsten). Filmen er banebrytende på flere måter: Det er den aller første spillefilmen som i sin helhet er spilt inn i Saudi-Arabia, og har attpåtil kvinnelig regissør og ei ung jente i hovedrollen. Regissør Haifaa Al Mansour har studert ved universitetet i Sydney og ved Det amerikanske universitetet i Kairo, men den første filmen sin måtte hun regissere delvis fra baksetet av en bil, over walkietalkie med sine mannlige assistenter. Til gjengjeld gir hun oss innpass i miljøer vi ellers aldri ser på film.

Vi møter ei liten jente som ønsker seg en sykkel, selv om det i Saudi-Arabia er nærmest uhørt for ei jente å sykle. Hun prøver å skaffe penger til å kjøpe den fine grønne jentesykkelen fra den lokale butikken, enten ved å selge forbudte, selvlagde armbånd til venninnene, eller løpe sendebud mellom dem og beundrerne deres. Når skolen annonserer en religiøs konkurranse hvor vinneren vil få en stor pengepremie bestemmer Wadjda seg for å bli from og lære seg å resitere Koranen vakrere og mer perfekt enn noen annen. Dette er en film med feministisk undertone, men uten tunge overgrep eller store ord. Vekten ligger på hverdagens tilsynelatende trivielle små frustrasjoner, som at du blir innkalt til rektor for å bruke neglelakk, eller at din mor ikke kan komme seg til jobben alene etter en krangel med privatsjåføren. Djevelen ligger i detaljene, og det er lett å føle med når den unge, pene, strenge lærerinnen sier til Wadjda i starten av filmen: «Ikke snakk høyt! Stemmen din må ikke kunne høres utenfor. En kvinnes stemme er hennes nakenhet.» For en vestlig tilskuer er det åpenbart at hun tar feil, at den påførte tausheten ikke gir deg klær. En kvinnes stemme er ikke hennes nakenhet, men hennes makt.

Målbevisste koreanere

Et annet land som nærmest er ukjent på internasjonale filmfestivaler, til forskjell fra sin rikere og åpnere nabo i sør, er Nord-Korea. I år viser TIFF det unike prosjektet Comerade Kim Goes Flying, den første spillefilmen som i sin helhet er lagd i Nord-Korea med vestlig finansiering. Et regissørteam fra tre land har vært i sving: Briten Nicholas Bonner (som har gjestet TIFF to ganger tidligere, da med dokumentarfilm om Nord-Korea), belgiske Anja Daelemans og nord-koreanske Kim Gwang-hun. Comerade Kim Goes Flying handler om en kvinnelig gruvearbeider som drømmer om å bli trapeskunstner, men blir latterliggjort under opptaksprøven av en kjekk mannlig trapesstjerne. For å nå målet må hun få hjelp av kameratene fra gruva – og kan den frekke mannen bli mer sjarmerende underveis?

På Horisonter-programmet står også en sørkoreansk film som berører Nord-Korea, eller rettere sagt det vanskelige forholdet mellom de to nabostatene. Dramaet As One av Moon Hyun-sung er basert på virkelig historie fra 1991, da Sør-Korea og Nord-Korea stilte med et felles lag i bordtennis-VM for å slå erkefienden Kina. Vi følger de kvinnelige spillerne gjennom mistenksomhet og ambisjoner.

Krig og voyeurisme

En av de utenlandske Oscar-kandidatene som ikke nådde opp til å bli nominert, men som jeg gleder meg til å se på TIFF, er den australske. Det tyskspråklige oppvekstdramaet Lore er lagd av australske Cate Shortland (f.1968), og er hennes etterlengtede andre film, som kommer 8 år etter det prisbelønte tenåringsdramaet Somersault (2004). I Lore foregår handlingen umiddelbar etter 2. verdenskrig, når det i Tyskland hersker kaos, sult og nærmest lovløse tilstander. En søskenflokk på fem må reise alene fra hjemmet i Bayern til sin bestemor i Hamburg, fordi nazistforeldrene deres blir jaget og arrestert av de allierte styrkene. Før de reiser sier moren (Ursina Lardi fra Hanekes Det hvite båndet): «Ikke glem hvem du er!» Uttalelsen får en bittersøt dobbelhet etterhvert som 14 år gamle Lore gradvis skjønner hva foreldrene har vært del i, og dessuten blir betatt av en jevnaldrende jødisk gutt hun får hjelp av på veien.

Lore er en adaptasjon av romanen The Dark Room av den britiske forfatteren Rachel Seiffert (f.1971), som er tospråklig og vokste opp i England med foreldre fra Østerrike og Tyskland. Selv er regissør Cate Shortland gift med en jødisk mann og har konvertert til jødedommen. Som i sin første film legger hun stor vekt på skjønnhet i kameraarbeidet. Filmen er skutt på location i fire delstater av Tyskland, og har allerede vunnet priser i Hamburg, London, Locarno og Stockholm.

Den fjerde oppvekstfilmen jeg vil nevne er In the House av François Ozon, om et farlig spill mellom en elev med litterære evner og hans fransklærer. De to går stadig lengre i et litterært prosjekt hvor eleven utspionerer familien til en venn, og skriver om det han ser. Hvor god kontroll har læreren på det som foregår, og hvor gode hensikter har eleven? Temaene her går rett inn i tida: Selveksponering og privatlivets fred, voyeurisme, manipulasjon og klassespørsmål. Regissør Ozon er kjent for et norsk kinopublikum blant annet for 8 kvinner (2002) og Swimming Pool (2003). Hans forrige film heter Potiche (2010) og er en fjollete komedie som gikk på norske kinoer i 2011 under tittelen Frustrert fransk frue, men det er grunn til å håpe at årets mer thrilleraktige plott passer regissøren bedre.

Engasjerende dokumentar

De siste årene har dokumentarfilmsjangeren gjennomgått en revolusjon hvor grensene til fiksjon har blitt stadig mer utvisket. Blant de mest konservative typene er fortsatt naturdokumentaren, som i de fleste tilfeller har beholdt sin glossy National Geographic-estetikk, sin svulstige musikk og en pedagogisk, allvitende forteller. Under årets TIFF kan vi se et ganske radikalt forsøk på å fornyelse, for enkelte helt sikkert altfor radikalt.

Leviathan av Lucien Castaing-Taylor og Véréna Paravel tar oss med på en reise med fiskerbåt over Nord-Atlanteren, minutiøst dokumentert ved hjelp av en rekke minikameraer plassert både ombord og utenfor rekka, til og med under vann. Visuelt kommer vi nærmest klaustofobisk tett på enkelthendelsene: måker, havets bølger, motorlyd og fiskernes arbeid. Enkeltpersoner og klar dialog trer derimot i liten grad fram. Tittelen er hentet fra Bibelens sjømonster, og vi seiler gjennom området fra Herman Melvilles roman Moby Dick, hvor naturkreftene er like sterke i virkeligheten som i fiksjonen. Sanseinntrykkene er intense og forvirrende, om enn noe monotone, og det er vanskelig å unngå å ønske seg litt mer brutal klipping her. Den engelsk-franske regissørduoen jobber til vanlig på Harvard-universitetets såkalte etnografiske sanselaboratorium, og lager film i skjæringsfeltet mellom visuell kunst, dokumentar og antropologi. Leviathan var et av de mest originale innslagene på filmfestivalen i Locarno i Sveits ifjor, og burde kunne finne sitt publikum på en festival omgitt av så mye Atlanterhavsnatur som Tromsø.

Også Horisonter-programmet har mange gode dokumentarinnslag. Størst spenning knytter det seg antakelig til den nederlandske 22. juli-dokumentaren Wrong Time Wrong Place av John Appel. Hva skjer med de brutale hendelsene på Utøya og i Regjeringskvartalet når de betraktes med utenfrablikk?

Også Scarlett Road av Catherine Scott kan vekke oppsikt, med sitt kontroversielle tema om prostituerte som selger sex til funksjonshemmede. Kjøp og salg av sex er tillatt i Australia, noe som gjør rammen litt annerledes enn i Norge og kanskje gjør det lettere å se temaet fra flere sider.

Engasjerende og sterk er den norskproduserte dokumentarfilmen Gulabi Gang, som får ordinær norsk kinopremiere under TIFF. På den indiske landsbygda kjemper en gruppe rosakledde aktivister (tittelen betyr «Den rosa gjengen») mot overgrep som rammer kvinner, et tema som er blitt høyaktuelt etter den brutale gjengvoldtekten og drapet på en ung kvinnelig busspassasjer i New Delhi i desember, som førte til store protestdemonstrasjoner over hele landet. Regissør Nishta Jain kommer selv fra New Delhi og er utdannet regissør fra byen Pune sørøst for Mumbai. En tidligere versjon av Gulabi Gang ble ifjor vist under Kortfilmfestivalen i Grimstad, hvor den vant Gullstolen for beste dokumentar.

Hukommelse, fortid og framtid

Skandinaviske filmer er det få av på årets TIFF-program. Foruten dem som inngår i retrospektivene har jeg bare greid å finne to nordiske filmer av full lengde, én fra Sverige og én fra Finland, begge i Horisonter.

Det svenske bidraget er utvilsomt det sterkeste. Äta sova dö av Gabriela Pichler har i Sverige blitt kalt mest spennende debut siden Lukas Moodyssons Fucking Åmål – en karakteristikk som forsåvidt sitter løst hos svenskene ved lovende debuter, blant annet da Lisa Aschan lanserte Apflickorna i 2011. Äta sova dö likner uansett ikke på noen av disse, den er langt mørkere og mer politisk. Pichler har selv bakgrunn fra Balkan, og har ønsket å riste svenskene gjennom denne filmens bilde av et hardt arbeidsliv og en arbeiderklasse mange helst ikke vil vite at eksisterer. Det handler om å være ufaglært og føle seg utrygg på jobben, men også om tilhørighet og omsorg i familien. Kanskje er Pichler for svensk film hva Yarden-forfatter Kristian Lundberg har vært for svensk litteratur, en revitalisering av klasseperspektivet i en brutalisert virkelighet langt fra de gamle sosialdemokratenes arbeidersolidaritet.

I stemning kjennes Äta sova dö mer europeisk enn skandinavisk, når den rendyrker alvoret og de sosialrealistiske kulissene vi kjenner fra Dardenne-brødrene eller britisk kitchen sink-tradisjon. Det er et sjokk å plutselig innse hvor sjelden, kanskje aldri, vi ser annet enn middelklasse i skandinavisk film, med unntak av karikerte gangstere og aktører i buskiskomedier. Äta sova dö får ordinær norsk kinopremiere 1. mars og distribueres av Arthaus.

Det eneste finske bidraget er roadmovien Finnish Blood, Swedish Heart av Mika Ronkainen, i dokusjangeren «sønn tar sin far med til tilbakehalvglemt fortid». Vi møter en finsk rockeartist som også føler seg litt svensk, siden han tilbrakte store deler av barndommen i Sverige, hvor faren var arbeidsinnvandrer. Hvorfor flyttet familien til Sverige i utgangspunktet, og hva dro dem tilbake til Finland? Underveis i filmen framfører svenske og finske artister sanger om denne arbeidsinnvandringen, akkompagnert av bandet Månskensorkestern.

Til temaet hukommelse, fortid og framtid finnes det også en annen dokumentarfilm jeg har forventninger til, Stories we tell av canadiske Sarah Polley (f.1979). Hun er både skuespiller, regissør og manusforfatter, og gjorde lykke på norske kinoer for noen år siden med den gripende Alice Munro-filmatiseringen Away From Her (2006), om en mann som brakte sin Alzheimer-syke kone til sykehjem og måtte se på at hun forelsket seg i en annen. Men Stories We Tell utforsker Polley temaet glemsel fra en annen vinkel, ved å male fram bildet av sin egen mor som døde mens hun var lite barn. Polley supplerer sine egne minner ved å se gamle amatørfilmer og gjøre intervjuer eldre søsken, men hvor mye av sannheten om et annet menneske kan vi avdekke på denne måten?

Rullebrettmani

Årets kanskje mest interessante sideprogram heter Fokus: Skate. Det omfatter tre klassiske filmer av den amerikanske skateren og filmskaperen Stacy Peralta, samt to nyere filmer om det norske skatemiljøet fra regissørene Emil Trier og Jørgen Østbye Johannessen. For et bredere publikum vil to andre filmer være mest interessante, hvor skating settes i en ramme av politikk og menneskelighet.

Mest inntrykk på meg gjorde Skateistan: Four Wheels and a Board in Kabul av tyske Kai Sehr, en dokumentar om noe så usannsynlig som en skateskole i Afghanistan. Både små og store gutter og jenter får delta, og skatingen brukes som inngangsport til annen skolegang. Visse scener i filmen er så vakre, truende og håpefulle at jeg ble sittende med gråt og latter i halsen samtidig. Når lærerne tar med seg hele gjengen av unger på skating gjennom bytrafikken i et travelt Kabul, som demonstrasjon av livsglede og at skolen forsvarer sin plass, eller når en gruppe voksne profesjonelle skatere på besøk fra USA våger seg ut på støvete landeveier med rullebrettet… Dette er nok den filmen jeg husker best fra Film fra Sør 2011.

Ikke mindre morsom og sterk er den tyske filmen This Ain’t California av Marten Persiel. Her møter vi en gruppe dedikerte skatere på et sted og et tidspunkt som virker like usannsynlig enn dagens Kabul, nemlig 1980-tallets DDR. Rammen er at kameratgjengen treffes tjue år etter, for å markere at en av kameratene er død. Filmens sjarm ligger dels i tidsspennet og det genuine inntrykket av levd liv, dels i et deilig rocka lydspor som akkompagnerer ungdommenes egne amatørfilmer fra det siste tiåret staten DDR eksisterte. This Ain’t California er en gledesbombe av en film, med rom for både ettertanke og en fin, ikke-nostalgisk melankoli.

Kritikernes valg

Filmene i programmet Kritikeruka er valgt ut av filmkritikere, noe som gjerne betyr både formmessig utfordring og høy kvalitet. I år vil jeg spesielt framheve en liten perle valgt ut av formannen i årets FIPRESCI-jury, Dominik Kamalzadeh, som til vanlig er filmredaktør i den østerrikske avisa Der Standard.

Museum Hours er lagd av New York-auteuren Jem Cohen, som denne gangen står for både har manus, regi og delvis foto. Vi møter den godt voksne, homofil Johann som etter en vilter ungdomstid som promoagent for rockegrupper har slått seg til ro med en roligere hverdag som museumsvakt. Han rusler rundt på et museum i Wien for eldre kunst, hvor han har god tid til å filosoferer over livet og menneskene. En dag blir han kjent med Anne, en jevnaldrende kanadisk kvinne som er i byen for å besøke en slektning som ligger i koma, og ikke vet helt hva hun skal bruke døgnets øvrige timer til. Johann skaffer henne et årskort på museet, slik at hun kan komme så ofte hun vil, og på fritida begynner han å vise henne rundt i byen. Det er ikke turistfellene de besøker, men slike ofte unnselige favorittsteder du bare kan ha når du selv bor i en by og kjenner den godt. Underveis prater de sammen, både om kunst og ting som skjer, heller ikke dette spektakulært, men sjarmerende, ofte klokt og iblant hverdagslig. Innimellom får vi høre Johanns tanker gjennom en lavmælt og nærmest litterært vakker voiceover, og det var særlig denne som gjorde at jeg ble forelska i filmen. Amerikanske kritikere har kalt Museum Hours en voksenversjon av filmene Before Sunrise (1995) og Before Sunset (2004) med Ethan Hawke og Julie Delply, og sammenlikningen er ikke så dum.

Filmskaper Jem Cohen er en av de etterhvert ganske mange kunstfilmerne som velger å prøve seg på kinofilm, og dette skal være hans hittil mest konvensjonelle verk. Bakgrunnen som kunstner er kanskje det som gjør at han virker så hjemme i utstillingssalene på Wiens Kunsthistoriske Museum. Johann spilles Bobby Sommer, en amatørskuespiller som i virkeligheten visstnok ikke er museumsvakt, selv om roen i kroppen hans når han går rundt i salene kunne ha lurt meg. Anne spilles av kultsangerinnen Mary Margaret O’Hara, som i filmen også får synge lavmælte sanger. Filmen blander fiksjon med virkelighet i en underspilt tone, og viser oss forbindelser mellom Wiens hverdagslige detaljer og kunsten på museet, særlig ved å benytte bildene til den flamske maleren Pieter Brueghel.

Nordiske retrospektiver

TIFF har i år funnet plass til to retrospektiver over filmskapere, som kulminerer i et finsk-svensk mestermøte på scenen fredag kveld. Minst kjent for de fleste er Peter von Bagh (f. 1943), kunstnerisk leder for to filmfestivaler (Midnight Sun Film Festival og Il Cinema Ritrovato) samt filmprofessor, kritiker og programleder på tv. Blant filmene hans er det flest dokumentarer, og fokus ligger gjerne på finsk historie og selvforståelse. I Tromsø får vi servert hans dokumentarer om så ulike emner som sport, krigen, en tangosanger og en kunstnerfamilie, samt et drama basert på en sann historie hvor en ekteskapssvindler spiller seg selv!

Mer storslagen virker retrospektiven viet den svenske regissørlegenden Jan Troell (f.1931), som i sitt 81 år fortsatt er aktiv filmskaper. Troell er en ekte auteur av den typen som får andre til å blekne, siden han foretrekker å både ha regi, manus, foto og klipp på filmene sine!

Rett før jul 2012 kom den biografiske spillefilmen Dom över död man på svenske kinoer, hvor Troell nok en gang viser sin evne til å trekke fram individer som har markert seg i avgjørende historiske epoker. Filmen handler om den uredde svenske avisredaktøren Torgny Segerstedt, som helt fra 1933 ytret seg kritisk til nazismen og det som skjedde i Tyskland. En slik holdning var ikke selvsagt i et Sverige som fikk stadig større vansker med å holde seg nøytralt, og Segerstedt ble etter hvert en hodepine for den svenske staten. Filmen har fått glimrende anmeldelser i svenske aviser, og blant annet vunnet pris for beste regi ved filmfestivalen i Toronto. Om vi får se den på kino eller tv i Norge er ennå uklart, så la ikke sjansen gå fra deg til å se den i Tromsø bare én måned etter den svenske kinopremieren! Tittelen Dom över död man er hentet fra Håvamål-strofen som på norsk lyder slik:

Døyr fe, døyr frendar,
døyr sjølv det same.
Men eitt veit eg som aldri døyr:
Domen om dauan kvar.

I tillegg viser festivalen flere av Troells øvrige klassikere, hvorav de fleste også finnes tilgjengelig på DVD: Maria Larssons eviga ögonblick, Il Capitano, Sagolandet og Utvandrarna. En Troell-film du derimot neppe får tilgang til andre steder er det tidlige verketOle Dole Doff (1968), som i sin tid vant selveste Gullbjørnen i Berlin! Denne filmen er innspilt på en skole i Malmö hvor Troell selv jobbet før han ble filmregissør, og gir er et psykologisk portrett av en mislykket lærer. Hovedrollen spilles av Per Oscarsson, en av Troells favorittskuespillere.

Sjekk ut det øvrige programmet på TIFF 2013 her.