En av de store i filmhistorien

En av de store i filmhistorien

Olav Dalgards siste film Om kjærligheten synger de (1946) er nyrestaurert av Nasjonalbiblioteket. Det gir oss en ny sjanse til å se nærmere på en av de store skikkelsene i norsk filmhistorie, en som jobbet på utsiden av den vanlige filmbransjen, skriver Gunnar Iversen.

”Norsk film ligger begravd under Monolitten.” Dette var i mange år Olav Dalgards beskrivelse av norsk filmproduksjons elendige rammevilkår og begredelige situasjon. Overskuddet fra de kommunale kinokassene gikk til kulturelle formål, men i minimal grad til produksjon av norsk film. I Oslo ble pengene bl.a. brukt på Vigelandsanlegget. Derfor var norsk film begravd under Monolitten.

Olav Dalgard (1898-1980) er en av de store skikkelsene i norsk filmhistorie. I mellomkrigstiden var han en av de fremste filmskaperne her i landet. Likevel jobbet han på utsiden av den vanlige filmbransjen. Han var den viktigste arbeiderfilmregissøren, og sto bak en serie spillefilmer laget innenfor Arbeiderbevegelsen. Oftest var Arbeidernes Opplysningsforbund (AOF) produsent. Hovedverket var Gryr i Norden (1939), men også filmer som Det drønner gjennom dalen (1938) og Lenkene brytes (1938) er viktige spillefilmer fra disse gullalderårene.

Etter krigen lagde han et par vanlige spillefilmer. Filmer som ikke var produsert innenfor arbeiderbevegelsen. Dalgard arbeidet imidlertid mer og mer med litteratur og teater, men gjorde i mange år en stor innsats for norsk film i ulike statlige utvalg, og han bidro gjennom sitt virke til at staten tok et større ansvar for å sikre produksjon av norsk spillefilm. Dalgard spesialiserte seg også på filmmanus, og i 1951 skrev han boken Filmskuespillet om filmmanuskriptet og dets egenart.

Hans to etterkrigsfilmer er lite sett, men nå er hans siste film Om kjærligheten synger de (1946) nyrestaurert av de ansatte ved Nasjonalbiblioteket i Mo i Rana. Det gir oss en ny sjanse til å se nærmere på siste del av Dalgards karriere som filmregissør, og se nærmere på norsk filmproduksjon rett etter krigsslutt. 

Norsk film i 1946

Olav Dalgards siste spillefilm Om kjærligheten synger de fikk premiere i 1946. Dette var i en overgangssituasjon både for landet og for filmen. Usikkerheten i bransjen var stor. Myndighetene signaliserte tidlig at man så annerledes på filmen rett etter krigen. Man hadde forstått at filmen var blitt et viktig kulturuttrykk, som hadde stor betydning i det norske samfunnet, men det tok lang tid før man fikk en ordentlig statsstøtte av filmproduksjonen. Usikkerheten gjaldt imidlertid også selve filmuttrykket. Hva ønsket de krigstrøtte tilskuerne å se? Hvilke historier skal man fortelle i den nye tiden? Tre av de seks spillefilmene som fikk premiere i 1946 var okkupasjonsdramaer, bl.a. Olav Dalgard og Rolf Randalls Vi vil leve, så at krigen var et viktig motiv var sikkert. Utover det var man usikre på hva som skulle lages.

I 1946 ble det laget én komedie, to dramaer og tre okkupasjonsdramaer. Ved siden av Dalgard og Randalls krigsfilm fikk Titus Vibe-Müllers To liv, og Toralf Sandøs Englandsfarere premiere. I tillegg til disse tre okkupasjonsdramaene debuterte Nils R. Müller med kriminaldramaet Så møtes vi i morgen. Av de store regissørene fra slutten av 1930-årene var Dalgard og Tancred Ibsen aktuelle, mens Müller som skulle bli en av etterkrigstidens viktigste og mest produktive regissører fikk sin første famlende start. 1946 var et år da det gamle og det nye brøt mot hverandre, og både nye og gamle feilet i forsøket på å treffe publikums ønsker.

Tancred Ibsen trodde det norske kinopublikummet ville ha komedier. Krigstrøtte som de var trengte de oppmuntring, ikke filmer om krigen, mente han. Derfor lagde Ibsen Et spøkelse forelsker seg i 1946. Filmen ble en stor fiasko, og Ibsen skriver om dette i sin selvbiografi. Her skriver han at han tok skammelig feil når han trodde dette var en sikker suksess, og siterte kritikerne: ”’Tancred Ibsen hadde ikke fulgt med tiden, han var våknet opp av en tornerosesøvn,’ sa pressen”. Heller ikke Nils R. Müllers film ble godt mottatt, og pressen var kritisk. Så både en av bransjens fremste veteraner og en av de nye som skulle bidra til å forme den nye genrefilmen i etterkrigstiden, var i utakt med publikum og presse.

Olav Dalgard hadde også vanskeligheter med å finne tonen i den nye tiden. Vi vil leve er en av de svakeste okkupasjonsdramaene. Det er en ujevn og splittet film som skjemmes av en melodramatisering som underminerer det autentiske materialet. Filmen var basert på virkelige hendelser, og den refererer blant annet til hendelsene i Tælavåg på Sotra i 1942. Samtidig er det et drama om kvinnelig svik, flukt, tortur og motstandskamp.

Umiddelbart etter Vi vil leve hadde hatt premiere begynte Dalgard arbeidet med sin neste film. Hans to filmer fra 1946 illustrerer denne første usikre brytningstidens veksling mellom noe helt nytt, som i okkupasjonsdramaet Vi vil leve, og ønsket om å videreføre motiver, temaer og stilgrep fra mellomkrigstiden. I Om kjærligheten synger de vender Dalgard blikket bakover i tid, både i sitt stoff og temaer, og i måten å forme stoffet på. 

Om kjærligheten synger de

Olav Dalgards film skildrer et knippe mennesker som lever i nød i gamle Vika i Oslo tidlig på 1930-tallet. Filmens hovedperson er Gustav Granbakken (Harald Heide Steen). Han bor på et nedslitt loft sammen med sin hustru Maja (Elisabeth Gording) og et annet par; Måka (Stig Egede-Nissen) og Bella (Berit Brænne). Også Potten (Alfred Solaas) bor på loftet. Tidlig i filmen trues de med utkastelse, fordi verken Gustav eller de andre mennene har ordentlig arbeid, og Gustav minnes den lykkelige tiden da han var privatsjåfør.

Gustav, Måka og tre andre menn, som utgjør filmens hovedpersoner, lever av ”gauking”; de selger ulovlig smuglersprit. Gustav prøver hele tiden å spare penger, for å kjøpe seg en liten pølsevogn, og dermed bli et hederlig og bra menneske. Tidlig i filmen gjør han det klart for de andre at han blir med på sin siste tur med smuglersprit. Han vil bli et annet og bedre menneske. Gjengen tas imidlertid på bar gjerning, og Gustav og Måka havner i arresten.

I rettssalen får Gustav anledning til å fortelle om sitt liv, ettersom hans forsvarer peker på at det ikke er Gustavs egen skyld at han er arbeidsløs, men at det er samfunnet som er skyld i hans skjebne. Dermed rulles Gustavs historie opp i et tilbakeblikk. Gustav hadde en fin jobb som privatsjåfør på et hotell på landet, og hans kjæreste Maja var også ansatt på hotellet. Hotelleieren ønsker å modernisere hotellet, og arrangerer en brann for å få ut forsikringen, og Gustav får skylden for det hele. Under brannen dør en gjest, og til tross for at Gustav frikjennes av mangel på bevis, blir han for alle ”mordbrenneren”. Selv om han og Maja flykter til byen får han ikke jobb. Avisene har hengt ham ut, og ingen leser et lille dementiet, så hans skjebne er forseglet. Uten jobb kan han bare synke nedover i byen.

Foto: Nasjonalbiblioteket

Gustav slipper straff og prøver å realisere sin drøm om ærlig arbeid. Pølsevognen han driver går imidlertid ikke bra. Konkurransen er stor, og han er ingen god forretningsmann. Fortvilet blir flaska en trøst. Dette blir for mye for Maja, som begir seg ut på en lang vandring gjennom natten.

Hotelleieren har på dødsleiet tenkt på Gustav, og testamenterer ham 5000 kroner. Da Gustav får denne beskjeden av pastoren og hotelleierens hustru, oppdager han at Maja er borte, og han begir seg ut på leting etter henne. Maja har fått nok. Hun er utslitt og finner et sted å sove på et teglverk sammen med to uteliggere. Hun ”brenner opp”, som hun selv sier, og Gustav kommer for sent til å redde henne. Han finner henne død.

Fortvilet gir Gustav pengene til Bella, slik at hun og Måka kan få realisert sin drøm om å flytte tilbake til landet og kjøpe et lite småbruk. Hun løper med den gode nyheten til Måka, som så vidt har klart å rømme fra politiet under en smuglertur. Gustav finner avisutklippet han alltid bærer i innerlommen, som forteller om han som mordbrenner. Tar fram en fyrstikk, tenner på utklippet og lar det falle i halmen. Han tar sitt liv gjennom å brenne opp Teglverket der han og Maja befinner seg.

Filmens siste bilder viser Måka og Bella som går langs en vei på landet. Musikken svulmer opp, og de to ankommer småbruket som de nå har skaffet seg. De blir stående og se på det lille huset, kranset av frodige trær og busker, og filmen er slutt. 

Filmens mottakelse

Om kjærligheten synger de fikk premiere 30. oktober 1946 på Klingenberg kino i Oslo. Som vanlig på denne tiden ble filmen ledsaget av faste forfilmer. To kortfilmer ble kjørt før Dalgards film ble satt i gang. Den første het Fyll er ikke fest og var produsert av AOF. Den handlet om avholdssaken, og kritikerne var ikke nådige i deres vurdering. Bedre mottakelse fikk Yngstemann i løypa som var en frisk reportasje fra Tomm Murstads skiskole.

Selv om kritikerne mente at Dalgards film var et hederlig forsøk på en problemfilm, som forsøkte å sette lys på sosiale problemer, og flere av skuespillernes innsatser ble trukket fram, fikk Om kjærligheten synger de hard medfart av de aller fleste anmelderne.

Dagbladets Gunnar Larsen, som ellers var en kritiker som hadde mye godt å si om de aller fleste norske filmer, var kritisk til det meste i Dalgards film. I sin anmeldelse videreførte Larsen en kritikerholdning som tidlig ble vanlig i mellomkrigstiden. Han pekte på norske filmers treghet og omstendelighet i tempo og fortellerrytme, noe som var en vanlig innvending allerede i begynnelsen av 1920-tallet.

Tidlig i sin anmeldelse fyrte Gunnar Larsen av følgende grusomme salve: ”Spenningen er det så som så med, og det hele spinnes ut i det drepende norske tempoet, en amatørmessig omstendelighet, uten nerve og kunstnerisk forkortning. Skal norsk film vinne terreng, så vinner vi det aldri med den somlete ’truverdigheten’, hvorunder selv den velvilligste må skjule en gjesp og skotte ned på håndleddet mot det grå lyset fra lerretet for å se hva klokka er slagen. Replikkene avleveres overdrevent langsomt og tydelig, på en måte utenfor personene, som når noen forsøker å forklare noe i en metallropert.”

En interessant observasjon som Larsen gjør er rettet mot bifigurene Potten, Stoffer og Beine, spilt av Alfred Solaas, Edvard Drabløs og Einar Vaage. Larsen karakteriserer dem som ”tre ’russiske’ typer”. Dalgard hadde vært i Sovjet i 1946, og bl.a. møtt mesterregissøren Vsevolod Pudovkin. Sovjetisk film hadde dessuten vært en viktig inspirasjon for Dalgards arbeiderfilmer. Om kjærligheten synger de har enkelte drag av Maksim Gorkijs teaterstykke Nattherberget over seg, men benytter dette bare som del i miljø- og karakterskildringen.

Den av Dalgards medarbeidere som fikk mest ros av kritikerne var komponisten Pauline Hall, som sto for filmmusikken. I flere av hovedstadsavisene ble filmmusikken anmeldt i en egen spalte, etter anmeldelsen av filmen forøvrig, ofte av en egen anmelder. I Morgenbladet fikk komponisten Finn Ludt, som var ny som musikkritiker i avisen, oppgaven å anmelde filmmusikken, og han var meget positiv: ”Musikken slynger seg om handlingen stadig skiftende: frisk, humørfylt, lyrisk og dramatisk. Komponisten har lykkelig unngått de vanlige, forslitte lydklisjéer vi så ofte blir servert når det dreier seg om ’illustrerende’ musikk; hun er tvert igjennom original.” Etter å ha trukket fram flere scener der musikken er spesielt vellykket, avslutter Ludt sin anmeldelse med ordene: ”Pauline Hall vil nok få flere oppgaver innenfor norsk film, hvis hun da ikke er lei av metronomen og stoppeklokken.”

Heller ikke Pauline Halls musikk var imidlertid noe anmelderne og musikkritikerne kunne enes om som helt vellykket i Dalgards film. Aftenpostens musikkritiker Hans Jørgen Hurum, som også var ny i 1946, hadde lite pent å si om musikken eller om lydteknologien: ”Lydteknisk var skuffelsen stor. Fiolinene var av metall, det fantes knapt en sterk tone som kunne kalles vakker. Veien for norsk film synes sannelig både lang og tornefull.” 

Problemfilm

Dalgards film åpner med en lengre tre-delt tekst, som slår an tonen og forklarer bakgrunnen for dette dramaet. Aller først står det: ”Alle mennesker synger om kjærligheten og drømmer om lykken. Men mange mislykkes når de skal prøve å realisere den. De støter på vansker som de ikke greier å mestre og blir kanskje lokket og tvunget inn på avveie, som de selv forakter og avskyr. Ofte havner de mislykkede inne i de større byene, hvor de frister et usselt liv som ’uteliggere’ og ’bunnfall’”.

Denne første del av teksten følges så av andre del: ”Menneskene i denne filmen levde i gamle Vika, omtrent hvor Rådhuset nå står. Mange av dem hadde vært bra mennesker en gang. ’Havmannen’ eller ’Mannen fra havet’ var noe av en sagnfigur. Han levde og døde sammen med havarerte sjømenn, som også hadde sunget og drømt om kjærlighet og lykke en gang.”

Til slutt kommer siste del av forteksten: ”Det er fra den store krise og arbeidsløshetens tid. Den tok knekken på mange, både gamle og unge. La oss håpe at den tid aldri kommer tilbake.”

På denne måten slår filmen an tonen som problemfilm. Den har et klart formål utover å underholde og bevege, men vil skildre samfunnets påvirkning på enkeltmennesket. Handlingen utspiller seg tidlig på 1930-tallet, og i tilbakeblikket der Gustavs historie og bakgrunn rulles opp for tilskuerne, legges det vekt på hvilke effekter krakket i 1929 og den påfølgende massearbeidsløsheten hadde. Med en montasje av korte tekster over et bilde av avisforsiden gjøres filmens budskap klart og tydelig.

Selv om filmen har klassesamfunnet som en bakgrunn, er hovedfokus på menneskene på bunnen av samfunnet. Utenfor den lille gjengen av arbeidsløse som forsøker å overleve i storbyen er kun hotellets overklassevirkelighet, og pastorens religiøse ”havn” i fra elendigheten, tegnet ut. Alt utenfor de fattigstes liv er imidlertid skisseaktig og anekdotisk skildret.

Samfunnet er i Dalgards film skildret gjennom enkle kontraster og motsetningspar. Det norske samfunnet er først og fremst skildret gjennom vertikale metaforer. Det finnes en topp, og det finnes en bunn. Gustav og Maja og de andre har sunket dypt, de er i ferd med å ”gå til bånns”, som en av karakterene uttrykker det. Noen har drømmer om et annet liv, og vilje til oppdrift, mens andre er fornøyde med livet på bunnen og har tilpasset seg den elendige tilværelsen.

Om kjærligheten synger de er et forsiktig pedagogisk drama. En idé- eller problemfilm som vil identifisere noen samfunnsmessige problemer. I motsetning til sine tidligere arbeiderfilmer finnes imidlertid ikke løsningen på problemene i samhold eller fagorganisering. Metaforene og bildene Dalgard bruker er mer generelle, vage og allmennmenneskelige, og ikke knyttet til en klar klassekamp som i hans 1930-tallsfilmer.

Dette kommer klart fram i framstillingen av Gustav. Han er også en drømmer, som mange av de som befinner seg på samfunnets bunn. At han er god på bunnen, illustreres tidlig i filmen når han våkner og forteller at han har drømt om blomster og planter. Senere har han en ny lignende drøm, og hans samfunns- og livsfilosofi summeres opp i noen enkle ord om at også mennesker trenger omsorg og pleie for å vokse og utvikle seg. Det man trenger er ”menneskestell”.

Her finnes også bakgrunnen for Dalgards valg av å henlegge filmfortellingen til fortiden. De harde 1930-årene skal være et speil for den nye etterkrigstiden, og minne om hvordan mennesker trenger stell for å bli gode. Det er den enkle poetiske visjon Dalgards mørke skjebnedrama formulerer. 

Mellomkrigsbilde og poetisk realisme

Olav Dalgards film er ikke bare en film som utspiller seg i fortiden; i mellomkrigsårene. Det er også en film som i sine temaer og motiver, og i sin stil og form, griper tilbake til mellomkrigstidens filmproduksjon. Først og fremst er Om kjærligheten synger de et forsøk på å føre videre tradisjonen av Oskar Braaten-filmer i norsk 1930-tallsfilm.

På mange måter er Om kjærligheten synger de en film som henter sin inspirasjon fra filmatiseringene av Oskar Braatens skuespill. Spesielt tre filmer er klare referanser for Dalgards film: Den store barnedåpen (Tancred Ibsen, 1931), Bra mennesker (Leif Sinding, 1937) og Ungen (Rasmus Breistein, 1938). Temaer og elementer fra disse filmene veves sammen i Dalgards mørke mellomkrigsbilde.

I motsetning til i Ibsens film er pastoren og religionen skildret relativt positivt. Også hos Dalgard er religionen skildret med mild ironi, ettersom den så å si er maktesløs som samfunns- og menneskeformende kraft. Pastoren kommer riktignok med det gode budskapet om Gustavs arv, og hans hustru hjelper Maja med penger til husleia, men de er først og fremst opptatt av fasaden. De blir lykkelige når de ser at overflaten er blitt bedre, som at Maja har hengt opp en liten plakat som sier ”Syndens sold er døden”, men lykkes ikke i å være et virkelig alternativ. Kirken og religionen kan ikke engang redde Maja. Hun blir frelst mot slutten av filmen, men istedenfor å bli lykkelig fører det til at hun bokstavelig talt ”brenner opp” og dør. Selv om Dalgards film ikke er så humoristisk og satirisk som Ibsens Den store barnedåpen, er religion og presteskap skildret med mild ironi og tydelig kritikk.

Drømmen til Gustav og Maja, Måka og Bella, er å bli ”bra folk”. De får ikke ærlig arbeid, enten fordi dette arbeidet ikke finnes eller fordi de er frosset ut av det gode selskap på grunn av fortiden, som tilfellet er med Gustav, og Dalgards film snur Sindings Braaten-filmen Bra mennesker på hodet, men beholder de sentrale temaene. I Bra mennesker reiser tyven og straffangen David og gatepiken Maggi fra byen til landet, for å bli ”bra mennesker” og kunne leve respektable liv. I den trange bygda får de imidlertid problemer, og de menneskene som er bra oppfører seg dårlig. I Olav Dalgards film blir Gustav og Maja tvunget til å reise fra landet til byen, for å forsøke å gjenvinne respektabilitet etter at han blir anklaget for å være mordbrenner, men byen forhindrer dem i å bli ”bra mennesker”.

I Dalgards film er byen og landet et viktig motsetningspar. I Braaten-filmatiseringene er byen Oslo alltid skildret på en positiv måte. Selv om storbyen har sine farer, og bl.a. får hovedpersonen i Ungen til å forsøke å begå selvmord på samme måte som Gustav, er det snarere landet som er problematisk. I Dalgards film er det helt motsatt. Byen er preget av både menneskelig og miljømessig forfall, og det antydes klart at både Maja og Bella har måttet gå på gata i perioder for å overleve. Sluttscenen knytter snarere an til bygde- og bonderomantikken i 1920-årene enn til 1930-tallets Oskar Braaten-filmatiseringer. Braaten-filmene var på mange måter norsk films vei inn i sin egen tid, gjennom å gå inn i samtiden og forlate skildringene av den lykkelige fortiden på bygda, men Dalgards Om kjærligheten synger de gjenoppretter landet som samfunnets positive pol. Dette var problematisk allerede i de norske 1930-tallsfilmene, og var trolig en medvirkende årsak til at verken publikum eller presse tok i mot Dalgards film med åpne armer. Dalgards visjon var både for enkel og tilbakeskuende. Den passet dessuten enda dårligere i en helt ny tid.

Foto: Nasjonalbiblioteket

Om kjærligheten synger de er et mørkt skjebnedrama som også bringer tankene til den franske poetiske realismen fra slutten av 1930-årene. Filmens rytme er ofte utstudert dvelende, og spesielt tydelig er dette i de mange scenene der mennesker går gatelangs. At kritikerne oppfattet dette som problematisk er én ting, men den sakte vandringen er med på å slå an filmens tone og rytme. Som i mange av de franske skjebnedramaene til Marcel Carné, Julien Duvivier eller Jean Renoir går menneskene i Dalgards film søvngjengeraktige mot sin egen undergang. Spesielt gjelder dette Gustav og Maja, men også trekløveret Potten, Stoffer og Beine, og bare Måka og Bella er unntakene. De klarer å realisere det hovedpersonene i den franske poetiske realismen aldri klarer å få til. I de franske filmene er siste båt alltid gått, og bare døden gjenstår, mens i Dalgards film finnes det en åpning i mørket, og det er reisen ut av byen og på landet.

Også de mange scenene fra havnekvarteret og kaiområdet bringer tankene til fransk poetisk realisme. Filmen har en ramme som består av bilder av to sjømenn som i begynnelsen forlater sin båt for å gå på rangel, og i avslutningen vender de tilbake til båten etter å ha festet på land. Selv om Om kjærligheten synger de utspiller seg over flere dager, og ikke har et skjebnesvangert døgn som ramme, bidrar disse bildene til å skape sammenheng og helhet. De bidrar dessuten til den stilisering som gjør Dalgards realisme poetisk.

Kombinasjonen av en stilisert form, med klare referanser til skjebnedramaene i den franske poetiske realismen, og en tilbakegang til temaer fra norsk 1920- og 1930-tallsfilm, gjør Dalgards film særegen, men ikke dermed sagt vellykket. Det skjebnetunge ligger som en mørk hinne over filmen, bare brutt av scener og replikker som litt for tydelig formulerer filmens problemorientering, og ikke skaper avvekslinger i en ellers tung form. Resultatet er meget interessant sett med dagens øyne, men Om kjærligheten synger de er intet glemt mesterverk. Fiolinene er av metall. At også denne filmen nylig er blitt restaurert er imidlertid meget positivt. 

Nyrestaurert fortidsbilde

De siste årene har Nasjonalbibliotekets restaureringer blitt mer profesjonelle, og de ansatte har gjort en stor innsats for å sikre vår filmarv. At mange av filmene som nå møysommelig blir restaurert ikke blir gjort tilgjengelige for den store allmennheten er negativt, og peker på at vi fremdeles mangler en politikk og en plan når det gjelder formidlingen av vår audiovisuelle hukommelse her i landet, men restaureringen i seg selv er viktig. De restaurerte filmene blir gjenskapt slik at de i så stor grad som mulig får tilbake det uttrykket de hadde da de ble laget og hadde premiere.

De senere årene har vi sett en rekke meget vellykkede restaureringsprosjekter ved Nasjonalbiblioteket. Også i tilfellet med Dalgards film har resultatet blitt usedvanlig vellykket. Om kjærligheten synger de er kanskje ikke noen virkelig god film, men det er intet å utsette på restaureringen. Her har Nasjonalbibliotekets ansatte gjort en kjempejobb. At også de mindre verkene, som ikke vil framstå som glemte storverk, men i bokstavelig forstand er mindre verk, restaureres og gjøres tilgjengelige er avgjørende for forståelsen av norsk filmhistorie.

Den nyrestaurerte versjonen av Dalgards film kan bidra til forståelsen av norsk films dilemma i 1946. En helt ny tid krevde helt nye filmer, men norske filmskapere hadde ennå ikke funnet tonen. Den nyrestaurerte Dalgard-filmen kan også framheve en av norsk films mest betydningsfulle og fargerike personligheter. Det var ikke bare Monolitten og statens filmpolitikk Dalgard hadde spissformuleringer om. Mot slutten av sitt liv skrev han Samtid, et to-binds selvbiografisk verk, som er en skattekiste av historier og fyndord for kultur- og filminteresserte.

De siste årene han levde hadde Dalgard også gjestespill som sensor på det nyopprettede faget ”Drama, film, teater” på Universitetet i Trondheim. Det er merkelig å skrive dette i dag, på det samme universitetet, og tenke på Dalgards innsats i filmfagets første år i Norge. I sin nekrolog i tidsskriftet Filmavisa i 1981 skrev min kollega Bjørn Sørenssen følgende om Dalgards sensorvirke: ”Og hvilken annen sensor hadde vel kunnet varte opp med følgende spørsmål til muntlig eksamen: ’Veit du kva Pudovkin sa til meg i Moskva i 1946?’ Det visste ikke kandidaten, og så fikk vi en kjapp og personlig filmhistorisk sidetur fra sensors side. Og om en kandidat som fikk totalt ’jernteppe’ til muntlig eksamen: ’Ho sa kan hende ikkje noko, men ho hadde dette tause, trygge, trønderske draget i likskap med Duuns Ragnhild.’ Kandidaten ble stående.”

Det vil Olav Dalgard også. Selv om Om kjærligheten synger de ikke hører til hans aller beste filmer, blir Dalgard stående som en av de store personlighetene i norsk filmhistorie.

Gunnar Iversen er professor i filmvitenskap ved NTNU i Trondheim. Han skriver fast for Rushprint.no. Du kan lese hans tidligere artikler her.

3 kommentarer til En av de store i filmhistorien

  1. Hei jeg lurer på om det er noen sjanse for at den restaurerte Dalgard-filmen blir gitt ut på DVD? Så sant jeg vet er ingen av hans filmer på DVD.

  2. Nei, det tror jeg ikke. Den er som jeg skriver nyrestaurert av Nasjonalbiblioteket, men de har intet ansvar for formidling. Det er desverre ikke noe glemt mesterverk heller.

Legg igjen en kommentar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.

En av de store i filmhistorien

En av de store i filmhistorien

Olav Dalgards siste film Om kjærligheten synger de (1946) er nyrestaurert av Nasjonalbiblioteket. Det gir oss en ny sjanse til å se nærmere på en av de store skikkelsene i norsk filmhistorie, en som jobbet på utsiden av den vanlige filmbransjen, skriver Gunnar Iversen.

”Norsk film ligger begravd under Monolitten.” Dette var i mange år Olav Dalgards beskrivelse av norsk filmproduksjons elendige rammevilkår og begredelige situasjon. Overskuddet fra de kommunale kinokassene gikk til kulturelle formål, men i minimal grad til produksjon av norsk film. I Oslo ble pengene bl.a. brukt på Vigelandsanlegget. Derfor var norsk film begravd under Monolitten.

Olav Dalgard (1898-1980) er en av de store skikkelsene i norsk filmhistorie. I mellomkrigstiden var han en av de fremste filmskaperne her i landet. Likevel jobbet han på utsiden av den vanlige filmbransjen. Han var den viktigste arbeiderfilmregissøren, og sto bak en serie spillefilmer laget innenfor Arbeiderbevegelsen. Oftest var Arbeidernes Opplysningsforbund (AOF) produsent. Hovedverket var Gryr i Norden (1939), men også filmer som Det drønner gjennom dalen (1938) og Lenkene brytes (1938) er viktige spillefilmer fra disse gullalderårene.

Etter krigen lagde han et par vanlige spillefilmer. Filmer som ikke var produsert innenfor arbeiderbevegelsen. Dalgard arbeidet imidlertid mer og mer med litteratur og teater, men gjorde i mange år en stor innsats for norsk film i ulike statlige utvalg, og han bidro gjennom sitt virke til at staten tok et større ansvar for å sikre produksjon av norsk spillefilm. Dalgard spesialiserte seg også på filmmanus, og i 1951 skrev han boken Filmskuespillet om filmmanuskriptet og dets egenart.

Hans to etterkrigsfilmer er lite sett, men nå er hans siste film Om kjærligheten synger de (1946) nyrestaurert av de ansatte ved Nasjonalbiblioteket i Mo i Rana. Det gir oss en ny sjanse til å se nærmere på siste del av Dalgards karriere som filmregissør, og se nærmere på norsk filmproduksjon rett etter krigsslutt. 

Norsk film i 1946

Olav Dalgards siste spillefilm Om kjærligheten synger de fikk premiere i 1946. Dette var i en overgangssituasjon både for landet og for filmen. Usikkerheten i bransjen var stor. Myndighetene signaliserte tidlig at man så annerledes på filmen rett etter krigen. Man hadde forstått at filmen var blitt et viktig kulturuttrykk, som hadde stor betydning i det norske samfunnet, men det tok lang tid før man fikk en ordentlig statsstøtte av filmproduksjonen. Usikkerheten gjaldt imidlertid også selve filmuttrykket. Hva ønsket de krigstrøtte tilskuerne å se? Hvilke historier skal man fortelle i den nye tiden? Tre av de seks spillefilmene som fikk premiere i 1946 var okkupasjonsdramaer, bl.a. Olav Dalgard og Rolf Randalls Vi vil leve, så at krigen var et viktig motiv var sikkert. Utover det var man usikre på hva som skulle lages.

I 1946 ble det laget én komedie, to dramaer og tre okkupasjonsdramaer. Ved siden av Dalgard og Randalls krigsfilm fikk Titus Vibe-Müllers To liv, og Toralf Sandøs Englandsfarere premiere. I tillegg til disse tre okkupasjonsdramaene debuterte Nils R. Müller med kriminaldramaet Så møtes vi i morgen. Av de store regissørene fra slutten av 1930-årene var Dalgard og Tancred Ibsen aktuelle, mens Müller som skulle bli en av etterkrigstidens viktigste og mest produktive regissører fikk sin første famlende start. 1946 var et år da det gamle og det nye brøt mot hverandre, og både nye og gamle feilet i forsøket på å treffe publikums ønsker.

Tancred Ibsen trodde det norske kinopublikummet ville ha komedier. Krigstrøtte som de var trengte de oppmuntring, ikke filmer om krigen, mente han. Derfor lagde Ibsen Et spøkelse forelsker seg i 1946. Filmen ble en stor fiasko, og Ibsen skriver om dette i sin selvbiografi. Her skriver han at han tok skammelig feil når han trodde dette var en sikker suksess, og siterte kritikerne: ”’Tancred Ibsen hadde ikke fulgt med tiden, han var våknet opp av en tornerosesøvn,’ sa pressen”. Heller ikke Nils R. Müllers film ble godt mottatt, og pressen var kritisk. Så både en av bransjens fremste veteraner og en av de nye som skulle bidra til å forme den nye genrefilmen i etterkrigstiden, var i utakt med publikum og presse.

Olav Dalgard hadde også vanskeligheter med å finne tonen i den nye tiden. Vi vil leve er en av de svakeste okkupasjonsdramaene. Det er en ujevn og splittet film som skjemmes av en melodramatisering som underminerer det autentiske materialet. Filmen var basert på virkelige hendelser, og den refererer blant annet til hendelsene i Tælavåg på Sotra i 1942. Samtidig er det et drama om kvinnelig svik, flukt, tortur og motstandskamp.

Umiddelbart etter Vi vil leve hadde hatt premiere begynte Dalgard arbeidet med sin neste film. Hans to filmer fra 1946 illustrerer denne første usikre brytningstidens veksling mellom noe helt nytt, som i okkupasjonsdramaet Vi vil leve, og ønsket om å videreføre motiver, temaer og stilgrep fra mellomkrigstiden. I Om kjærligheten synger de vender Dalgard blikket bakover i tid, både i sitt stoff og temaer, og i måten å forme stoffet på. 

Om kjærligheten synger de

Olav Dalgards film skildrer et knippe mennesker som lever i nød i gamle Vika i Oslo tidlig på 1930-tallet. Filmens hovedperson er Gustav Granbakken (Harald Heide Steen). Han bor på et nedslitt loft sammen med sin hustru Maja (Elisabeth Gording) og et annet par; Måka (Stig Egede-Nissen) og Bella (Berit Brænne). Også Potten (Alfred Solaas) bor på loftet. Tidlig i filmen trues de med utkastelse, fordi verken Gustav eller de andre mennene har ordentlig arbeid, og Gustav minnes den lykkelige tiden da han var privatsjåfør.

Gustav, Måka og tre andre menn, som utgjør filmens hovedpersoner, lever av ”gauking”; de selger ulovlig smuglersprit. Gustav prøver hele tiden å spare penger, for å kjøpe seg en liten pølsevogn, og dermed bli et hederlig og bra menneske. Tidlig i filmen gjør han det klart for de andre at han blir med på sin siste tur med smuglersprit. Han vil bli et annet og bedre menneske. Gjengen tas imidlertid på bar gjerning, og Gustav og Måka havner i arresten.

I rettssalen får Gustav anledning til å fortelle om sitt liv, ettersom hans forsvarer peker på at det ikke er Gustavs egen skyld at han er arbeidsløs, men at det er samfunnet som er skyld i hans skjebne. Dermed rulles Gustavs historie opp i et tilbakeblikk. Gustav hadde en fin jobb som privatsjåfør på et hotell på landet, og hans kjæreste Maja var også ansatt på hotellet. Hotelleieren ønsker å modernisere hotellet, og arrangerer en brann for å få ut forsikringen, og Gustav får skylden for det hele. Under brannen dør en gjest, og til tross for at Gustav frikjennes av mangel på bevis, blir han for alle ”mordbrenneren”. Selv om han og Maja flykter til byen får han ikke jobb. Avisene har hengt ham ut, og ingen leser et lille dementiet, så hans skjebne er forseglet. Uten jobb kan han bare synke nedover i byen.

Foto: Nasjonalbiblioteket

Gustav slipper straff og prøver å realisere sin drøm om ærlig arbeid. Pølsevognen han driver går imidlertid ikke bra. Konkurransen er stor, og han er ingen god forretningsmann. Fortvilet blir flaska en trøst. Dette blir for mye for Maja, som begir seg ut på en lang vandring gjennom natten.

Hotelleieren har på dødsleiet tenkt på Gustav, og testamenterer ham 5000 kroner. Da Gustav får denne beskjeden av pastoren og hotelleierens hustru, oppdager han at Maja er borte, og han begir seg ut på leting etter henne. Maja har fått nok. Hun er utslitt og finner et sted å sove på et teglverk sammen med to uteliggere. Hun ”brenner opp”, som hun selv sier, og Gustav kommer for sent til å redde henne. Han finner henne død.

Fortvilet gir Gustav pengene til Bella, slik at hun og Måka kan få realisert sin drøm om å flytte tilbake til landet og kjøpe et lite småbruk. Hun løper med den gode nyheten til Måka, som så vidt har klart å rømme fra politiet under en smuglertur. Gustav finner avisutklippet han alltid bærer i innerlommen, som forteller om han som mordbrenner. Tar fram en fyrstikk, tenner på utklippet og lar det falle i halmen. Han tar sitt liv gjennom å brenne opp Teglverket der han og Maja befinner seg.

Filmens siste bilder viser Måka og Bella som går langs en vei på landet. Musikken svulmer opp, og de to ankommer småbruket som de nå har skaffet seg. De blir stående og se på det lille huset, kranset av frodige trær og busker, og filmen er slutt. 

Filmens mottakelse

Om kjærligheten synger de fikk premiere 30. oktober 1946 på Klingenberg kino i Oslo. Som vanlig på denne tiden ble filmen ledsaget av faste forfilmer. To kortfilmer ble kjørt før Dalgards film ble satt i gang. Den første het Fyll er ikke fest og var produsert av AOF. Den handlet om avholdssaken, og kritikerne var ikke nådige i deres vurdering. Bedre mottakelse fikk Yngstemann i løypa som var en frisk reportasje fra Tomm Murstads skiskole.

Selv om kritikerne mente at Dalgards film var et hederlig forsøk på en problemfilm, som forsøkte å sette lys på sosiale problemer, og flere av skuespillernes innsatser ble trukket fram, fikk Om kjærligheten synger de hard medfart av de aller fleste anmelderne.

Dagbladets Gunnar Larsen, som ellers var en kritiker som hadde mye godt å si om de aller fleste norske filmer, var kritisk til det meste i Dalgards film. I sin anmeldelse videreførte Larsen en kritikerholdning som tidlig ble vanlig i mellomkrigstiden. Han pekte på norske filmers treghet og omstendelighet i tempo og fortellerrytme, noe som var en vanlig innvending allerede i begynnelsen av 1920-tallet.

Tidlig i sin anmeldelse fyrte Gunnar Larsen av følgende grusomme salve: ”Spenningen er det så som så med, og det hele spinnes ut i det drepende norske tempoet, en amatørmessig omstendelighet, uten nerve og kunstnerisk forkortning. Skal norsk film vinne terreng, så vinner vi det aldri med den somlete ’truverdigheten’, hvorunder selv den velvilligste må skjule en gjesp og skotte ned på håndleddet mot det grå lyset fra lerretet for å se hva klokka er slagen. Replikkene avleveres overdrevent langsomt og tydelig, på en måte utenfor personene, som når noen forsøker å forklare noe i en metallropert.”

En interessant observasjon som Larsen gjør er rettet mot bifigurene Potten, Stoffer og Beine, spilt av Alfred Solaas, Edvard Drabløs og Einar Vaage. Larsen karakteriserer dem som ”tre ’russiske’ typer”. Dalgard hadde vært i Sovjet i 1946, og bl.a. møtt mesterregissøren Vsevolod Pudovkin. Sovjetisk film hadde dessuten vært en viktig inspirasjon for Dalgards arbeiderfilmer. Om kjærligheten synger de har enkelte drag av Maksim Gorkijs teaterstykke Nattherberget over seg, men benytter dette bare som del i miljø- og karakterskildringen.

Den av Dalgards medarbeidere som fikk mest ros av kritikerne var komponisten Pauline Hall, som sto for filmmusikken. I flere av hovedstadsavisene ble filmmusikken anmeldt i en egen spalte, etter anmeldelsen av filmen forøvrig, ofte av en egen anmelder. I Morgenbladet fikk komponisten Finn Ludt, som var ny som musikkritiker i avisen, oppgaven å anmelde filmmusikken, og han var meget positiv: ”Musikken slynger seg om handlingen stadig skiftende: frisk, humørfylt, lyrisk og dramatisk. Komponisten har lykkelig unngått de vanlige, forslitte lydklisjéer vi så ofte blir servert når det dreier seg om ’illustrerende’ musikk; hun er tvert igjennom original.” Etter å ha trukket fram flere scener der musikken er spesielt vellykket, avslutter Ludt sin anmeldelse med ordene: ”Pauline Hall vil nok få flere oppgaver innenfor norsk film, hvis hun da ikke er lei av metronomen og stoppeklokken.”

Heller ikke Pauline Halls musikk var imidlertid noe anmelderne og musikkritikerne kunne enes om som helt vellykket i Dalgards film. Aftenpostens musikkritiker Hans Jørgen Hurum, som også var ny i 1946, hadde lite pent å si om musikken eller om lydteknologien: ”Lydteknisk var skuffelsen stor. Fiolinene var av metall, det fantes knapt en sterk tone som kunne kalles vakker. Veien for norsk film synes sannelig både lang og tornefull.” 

Problemfilm

Dalgards film åpner med en lengre tre-delt tekst, som slår an tonen og forklarer bakgrunnen for dette dramaet. Aller først står det: ”Alle mennesker synger om kjærligheten og drømmer om lykken. Men mange mislykkes når de skal prøve å realisere den. De støter på vansker som de ikke greier å mestre og blir kanskje lokket og tvunget inn på avveie, som de selv forakter og avskyr. Ofte havner de mislykkede inne i de større byene, hvor de frister et usselt liv som ’uteliggere’ og ’bunnfall’”.

Denne første del av teksten følges så av andre del: ”Menneskene i denne filmen levde i gamle Vika, omtrent hvor Rådhuset nå står. Mange av dem hadde vært bra mennesker en gang. ’Havmannen’ eller ’Mannen fra havet’ var noe av en sagnfigur. Han levde og døde sammen med havarerte sjømenn, som også hadde sunget og drømt om kjærlighet og lykke en gang.”

Til slutt kommer siste del av forteksten: ”Det er fra den store krise og arbeidsløshetens tid. Den tok knekken på mange, både gamle og unge. La oss håpe at den tid aldri kommer tilbake.”

På denne måten slår filmen an tonen som problemfilm. Den har et klart formål utover å underholde og bevege, men vil skildre samfunnets påvirkning på enkeltmennesket. Handlingen utspiller seg tidlig på 1930-tallet, og i tilbakeblikket der Gustavs historie og bakgrunn rulles opp for tilskuerne, legges det vekt på hvilke effekter krakket i 1929 og den påfølgende massearbeidsløsheten hadde. Med en montasje av korte tekster over et bilde av avisforsiden gjøres filmens budskap klart og tydelig.

Selv om filmen har klassesamfunnet som en bakgrunn, er hovedfokus på menneskene på bunnen av samfunnet. Utenfor den lille gjengen av arbeidsløse som forsøker å overleve i storbyen er kun hotellets overklassevirkelighet, og pastorens religiøse ”havn” i fra elendigheten, tegnet ut. Alt utenfor de fattigstes liv er imidlertid skisseaktig og anekdotisk skildret.

Samfunnet er i Dalgards film skildret gjennom enkle kontraster og motsetningspar. Det norske samfunnet er først og fremst skildret gjennom vertikale metaforer. Det finnes en topp, og det finnes en bunn. Gustav og Maja og de andre har sunket dypt, de er i ferd med å ”gå til bånns”, som en av karakterene uttrykker det. Noen har drømmer om et annet liv, og vilje til oppdrift, mens andre er fornøyde med livet på bunnen og har tilpasset seg den elendige tilværelsen.

Om kjærligheten synger de er et forsiktig pedagogisk drama. En idé- eller problemfilm som vil identifisere noen samfunnsmessige problemer. I motsetning til sine tidligere arbeiderfilmer finnes imidlertid ikke løsningen på problemene i samhold eller fagorganisering. Metaforene og bildene Dalgard bruker er mer generelle, vage og allmennmenneskelige, og ikke knyttet til en klar klassekamp som i hans 1930-tallsfilmer.

Dette kommer klart fram i framstillingen av Gustav. Han er også en drømmer, som mange av de som befinner seg på samfunnets bunn. At han er god på bunnen, illustreres tidlig i filmen når han våkner og forteller at han har drømt om blomster og planter. Senere har han en ny lignende drøm, og hans samfunns- og livsfilosofi summeres opp i noen enkle ord om at også mennesker trenger omsorg og pleie for å vokse og utvikle seg. Det man trenger er ”menneskestell”.

Her finnes også bakgrunnen for Dalgards valg av å henlegge filmfortellingen til fortiden. De harde 1930-årene skal være et speil for den nye etterkrigstiden, og minne om hvordan mennesker trenger stell for å bli gode. Det er den enkle poetiske visjon Dalgards mørke skjebnedrama formulerer. 

Mellomkrigsbilde og poetisk realisme

Olav Dalgards film er ikke bare en film som utspiller seg i fortiden; i mellomkrigsårene. Det er også en film som i sine temaer og motiver, og i sin stil og form, griper tilbake til mellomkrigstidens filmproduksjon. Først og fremst er Om kjærligheten synger de et forsøk på å føre videre tradisjonen av Oskar Braaten-filmer i norsk 1930-tallsfilm.

På mange måter er Om kjærligheten synger de en film som henter sin inspirasjon fra filmatiseringene av Oskar Braatens skuespill. Spesielt tre filmer er klare referanser for Dalgards film: Den store barnedåpen (Tancred Ibsen, 1931), Bra mennesker (Leif Sinding, 1937) og Ungen (Rasmus Breistein, 1938). Temaer og elementer fra disse filmene veves sammen i Dalgards mørke mellomkrigsbilde.

I motsetning til i Ibsens film er pastoren og religionen skildret relativt positivt. Også hos Dalgard er religionen skildret med mild ironi, ettersom den så å si er maktesløs som samfunns- og menneskeformende kraft. Pastoren kommer riktignok med det gode budskapet om Gustavs arv, og hans hustru hjelper Maja med penger til husleia, men de er først og fremst opptatt av fasaden. De blir lykkelige når de ser at overflaten er blitt bedre, som at Maja har hengt opp en liten plakat som sier ”Syndens sold er døden”, men lykkes ikke i å være et virkelig alternativ. Kirken og religionen kan ikke engang redde Maja. Hun blir frelst mot slutten av filmen, men istedenfor å bli lykkelig fører det til at hun bokstavelig talt ”brenner opp” og dør. Selv om Dalgards film ikke er så humoristisk og satirisk som Ibsens Den store barnedåpen, er religion og presteskap skildret med mild ironi og tydelig kritikk.

Drømmen til Gustav og Maja, Måka og Bella, er å bli ”bra folk”. De får ikke ærlig arbeid, enten fordi dette arbeidet ikke finnes eller fordi de er frosset ut av det gode selskap på grunn av fortiden, som tilfellet er med Gustav, og Dalgards film snur Sindings Braaten-filmen Bra mennesker på hodet, men beholder de sentrale temaene. I Bra mennesker reiser tyven og straffangen David og gatepiken Maggi fra byen til landet, for å bli ”bra mennesker” og kunne leve respektable liv. I den trange bygda får de imidlertid problemer, og de menneskene som er bra oppfører seg dårlig. I Olav Dalgards film blir Gustav og Maja tvunget til å reise fra landet til byen, for å forsøke å gjenvinne respektabilitet etter at han blir anklaget for å være mordbrenner, men byen forhindrer dem i å bli ”bra mennesker”.

I Dalgards film er byen og landet et viktig motsetningspar. I Braaten-filmatiseringene er byen Oslo alltid skildret på en positiv måte. Selv om storbyen har sine farer, og bl.a. får hovedpersonen i Ungen til å forsøke å begå selvmord på samme måte som Gustav, er det snarere landet som er problematisk. I Dalgards film er det helt motsatt. Byen er preget av både menneskelig og miljømessig forfall, og det antydes klart at både Maja og Bella har måttet gå på gata i perioder for å overleve. Sluttscenen knytter snarere an til bygde- og bonderomantikken i 1920-årene enn til 1930-tallets Oskar Braaten-filmatiseringer. Braaten-filmene var på mange måter norsk films vei inn i sin egen tid, gjennom å gå inn i samtiden og forlate skildringene av den lykkelige fortiden på bygda, men Dalgards Om kjærligheten synger de gjenoppretter landet som samfunnets positive pol. Dette var problematisk allerede i de norske 1930-tallsfilmene, og var trolig en medvirkende årsak til at verken publikum eller presse tok i mot Dalgards film med åpne armer. Dalgards visjon var både for enkel og tilbakeskuende. Den passet dessuten enda dårligere i en helt ny tid.

Foto: Nasjonalbiblioteket

Om kjærligheten synger de er et mørkt skjebnedrama som også bringer tankene til den franske poetiske realismen fra slutten av 1930-årene. Filmens rytme er ofte utstudert dvelende, og spesielt tydelig er dette i de mange scenene der mennesker går gatelangs. At kritikerne oppfattet dette som problematisk er én ting, men den sakte vandringen er med på å slå an filmens tone og rytme. Som i mange av de franske skjebnedramaene til Marcel Carné, Julien Duvivier eller Jean Renoir går menneskene i Dalgards film søvngjengeraktige mot sin egen undergang. Spesielt gjelder dette Gustav og Maja, men også trekløveret Potten, Stoffer og Beine, og bare Måka og Bella er unntakene. De klarer å realisere det hovedpersonene i den franske poetiske realismen aldri klarer å få til. I de franske filmene er siste båt alltid gått, og bare døden gjenstår, mens i Dalgards film finnes det en åpning i mørket, og det er reisen ut av byen og på landet.

Også de mange scenene fra havnekvarteret og kaiområdet bringer tankene til fransk poetisk realisme. Filmen har en ramme som består av bilder av to sjømenn som i begynnelsen forlater sin båt for å gå på rangel, og i avslutningen vender de tilbake til båten etter å ha festet på land. Selv om Om kjærligheten synger de utspiller seg over flere dager, og ikke har et skjebnesvangert døgn som ramme, bidrar disse bildene til å skape sammenheng og helhet. De bidrar dessuten til den stilisering som gjør Dalgards realisme poetisk.

Kombinasjonen av en stilisert form, med klare referanser til skjebnedramaene i den franske poetiske realismen, og en tilbakegang til temaer fra norsk 1920- og 1930-tallsfilm, gjør Dalgards film særegen, men ikke dermed sagt vellykket. Det skjebnetunge ligger som en mørk hinne over filmen, bare brutt av scener og replikker som litt for tydelig formulerer filmens problemorientering, og ikke skaper avvekslinger i en ellers tung form. Resultatet er meget interessant sett med dagens øyne, men Om kjærligheten synger de er intet glemt mesterverk. Fiolinene er av metall. At også denne filmen nylig er blitt restaurert er imidlertid meget positivt. 

Nyrestaurert fortidsbilde

De siste årene har Nasjonalbibliotekets restaureringer blitt mer profesjonelle, og de ansatte har gjort en stor innsats for å sikre vår filmarv. At mange av filmene som nå møysommelig blir restaurert ikke blir gjort tilgjengelige for den store allmennheten er negativt, og peker på at vi fremdeles mangler en politikk og en plan når det gjelder formidlingen av vår audiovisuelle hukommelse her i landet, men restaureringen i seg selv er viktig. De restaurerte filmene blir gjenskapt slik at de i så stor grad som mulig får tilbake det uttrykket de hadde da de ble laget og hadde premiere.

De senere årene har vi sett en rekke meget vellykkede restaureringsprosjekter ved Nasjonalbiblioteket. Også i tilfellet med Dalgards film har resultatet blitt usedvanlig vellykket. Om kjærligheten synger de er kanskje ikke noen virkelig god film, men det er intet å utsette på restaureringen. Her har Nasjonalbibliotekets ansatte gjort en kjempejobb. At også de mindre verkene, som ikke vil framstå som glemte storverk, men i bokstavelig forstand er mindre verk, restaureres og gjøres tilgjengelige er avgjørende for forståelsen av norsk filmhistorie.

Den nyrestaurerte versjonen av Dalgards film kan bidra til forståelsen av norsk films dilemma i 1946. En helt ny tid krevde helt nye filmer, men norske filmskapere hadde ennå ikke funnet tonen. Den nyrestaurerte Dalgard-filmen kan også framheve en av norsk films mest betydningsfulle og fargerike personligheter. Det var ikke bare Monolitten og statens filmpolitikk Dalgard hadde spissformuleringer om. Mot slutten av sitt liv skrev han Samtid, et to-binds selvbiografisk verk, som er en skattekiste av historier og fyndord for kultur- og filminteresserte.

De siste årene han levde hadde Dalgard også gjestespill som sensor på det nyopprettede faget ”Drama, film, teater” på Universitetet i Trondheim. Det er merkelig å skrive dette i dag, på det samme universitetet, og tenke på Dalgards innsats i filmfagets første år i Norge. I sin nekrolog i tidsskriftet Filmavisa i 1981 skrev min kollega Bjørn Sørenssen følgende om Dalgards sensorvirke: ”Og hvilken annen sensor hadde vel kunnet varte opp med følgende spørsmål til muntlig eksamen: ’Veit du kva Pudovkin sa til meg i Moskva i 1946?’ Det visste ikke kandidaten, og så fikk vi en kjapp og personlig filmhistorisk sidetur fra sensors side. Og om en kandidat som fikk totalt ’jernteppe’ til muntlig eksamen: ’Ho sa kan hende ikkje noko, men ho hadde dette tause, trygge, trønderske draget i likskap med Duuns Ragnhild.’ Kandidaten ble stående.”

Det vil Olav Dalgard også. Selv om Om kjærligheten synger de ikke hører til hans aller beste filmer, blir Dalgard stående som en av de store personlighetene i norsk filmhistorie.

Gunnar Iversen er professor i filmvitenskap ved NTNU i Trondheim. Han skriver fast for Rushprint.no. Du kan lese hans tidligere artikler her.

3 Responses to En av de store i filmhistorien

  1. Hei jeg lurer på om det er noen sjanse for at den restaurerte Dalgard-filmen blir gitt ut på DVD? Så sant jeg vet er ingen av hans filmer på DVD.

  2. Nei, det tror jeg ikke. Den er som jeg skriver nyrestaurert av Nasjonalbiblioteket, men de har intet ansvar for formidling. Det er desverre ikke noe glemt mesterverk heller.

Legg igjen en kommentar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.

MENY