Overskriften høres kanskje ut som en kommentar til den pågående debatten om NRK Drama, men er hentet fra programmet for det årlige Dokumentarkonventet, som starter i dag. Likevel tenker jeg på de siste dagers utspill om TV-drama, og gjør som Arne Berggren og skriver…

Kjære Hadia

I likhet med deg skal jeg dessverre ikke på Dokumentarkonventet. Jeg vet ikke hva grunnen din er, men kanskje er det fordi det passer best med TV-dramakonventet i år? Grunnen min er at jeg gjerne vil være hjemme med min nyfødte datter, og siden jeg derfor ikke får fortalt din utsendte statssekretær hva jeg mener, skriver jeg til deg: Noe er riv ruskende galt med norsk dokumentarfilmbransje.

Jeg sier ikke at det er noe galt med filmene som blir produsert, selv om de nok både kan og bør bli bedre, men det kommer etter min mening ikke til å skje uten at vi løser interessekonflikten mellom Norsk Filminsitutt (NFI) og TV-kanalene. Konsekvensen er en vedvarende, umulig spagat for de uavhengige produsentene. Vi lever i et paradoks der TV-kanalene og NFI i alt for stor grad etterspør forskjellige filmer. Likevel er vi som produsenter avhengig av finansiering fra begge kilder. Jeg mener at det er NFI, i egenskap av å være en offentlig tilskuddsforvalter, og ikke en publisist, som må endre sine prioriteringer.

Den viktigste forutsetningen

I Forskrift for tilskudd til audiovisuelle produksjoner heter det i det overordnede formålet at ”Tilskuddene skal bidra til kontinuerlig og kostnadseffektiv produksjon av audiovisuelle produksjoner…” og ”også bidra til et profesjonelt og sterkt miljø.” Jeg kan ikke med sikkerhet si hvordan situasjonen er for filmskapere som jobber innen de andre sjangrene, men den pågående TV-dramadebatten sier i alle fall noe om arbeidsforholdene der. Det som dessverre ikke har kommet godt nok frem i offentligheten er hvordan vi – ’de fattige fetterne’ – har det. (Dokumentarfilmskaperne blir faktisk kalt det i bransjen).

I forbindelse med at jeg forsøkte å påpeke at kulturtesten i den aktuelle forskriften slår uheldig ut for dokumentarfilmskapere, mest sannsynlig fordi den ble skrevet av mennesker som er mest opptatt av fiksjonsfilm, oppdaget jeg en annen forskjellsbehandling i virkemiddelapparatet: NFI utarbeider gode statistikker og rapporter for norsk kinofilm, men på det dokumentarfilmområdet, som er størst målt i antall filmer og publikumsoppslutning, står vi nesten uten faktagrunnlag.

Vi vet med andre ord ikke hva tilstanden er, og debatten om denne sjangeren er derfor nesten fraværende. Jeg håper det vil inspirere deg til å få undersøkt om virkemiddelapparatet leverer i forhold til de politiske målsettingene, slik at vi har god kunnskap om alle sjangrene før rammebetingelsene blir endret neste gang.

Jeg sikter da til at EU-kommisjonen holder på å reviderer sitt Cinema Communication, noe vi har blitt fortalt av Nina Refseth at dikterer våre nasjonale forskrifter. Og i følge et veldig byråkratisk brev fra departementet til NFI den 21.11.12 er endringer i forskriften uaktuelt før EU-kommisjonen er ferdig. Jeg vil tro det gir oss god tid til å forberede oss på endringene som vil komme.

Negativ forskjellsbehandling

Inntil forskriften blir revidert må vi leve med en negativ forskjellsbehandling av filmsjangrene, i stedet for at hver sjangers egenart blir tatt på alvor og gitt kvalitative og kvantitative rammevilkår basert på sine egne premisser. Det gjelder ikke bare kulturtesten, men også tilskudd til samproduksjon, som ikke er regulert for dokumentarfilm som ikke er kinofilm, pakkefinansiering, som bare kan tildeles til utvikling for dokumentar (som ikke er kinofilm), mens også for produksjon av kinofilm. Jeg kan nevne i fleng. Markedsstøtte, etterhåndsstøtte, you name it. Det eneste virkemiddelet som er felles for alle sjangrene er ordningen med tildeling fra konsulent.

Når målsettingene om et stabilt produksjonsmiljø er de samme, hvorfor er mange av virkemidlene forbeholdt andre sjangre?

Kjære kollegaer og konkurrenter

I programmet for Dokumentarkonventet stilles spørsmålet ”Hva er kvalitet og hva er suksess?” Er det å overleve i bransjen? Ha høye seertall, kommersiell suksess, vinne internasjonale priser, å lage store, dypsindige filmer eller noe helt annet?

Selv om jeg ikke får vært tilstede på på konventet, vil jeg melde meg på debatten og si at jeg syns kvalitet og suksess er ord som alt for ofte blir forvekslet med hverandre. Dessverre måles vi alt for ofte på suksess, selv om vi later som vi snakker om kvalitet, og når vi prøver å definere kvalitet, bruker alt for snevre kriterier – for selv dokumentarfilm er ingen ensartet sjanger. Og for en dokumentarist burde det være en selvfølge at det ikke finnes noen objektiv sannhet; alt vi presenterer er utvalgt og satt sammen med et formål for øyet. Vi må med andre ord klargjøre hvilke kvaliteter vi snakker om, og for hvem. Men makter vi med et slikt premiss å sette de riktige målene og levere kvalitet, som står seg over tid?

Etter det første Dokumentarkonventet i 2010 reiste jeg rett til Scandinavian Think Tank i København, for å holde et innlegg for den skandinaviske spillefilmbransjen. Bakgrunnen for at jeg var invitert til å snakke på begge arrangementene var for det første at jeg hadde fått NRK til å gå med på et pilotprosjekt med såkalt pakkefinansiering til å utvikle minst 3 dokumentarfilmer samtidig, samt at spillefilmen jeg produserte hadde hatt premiere med såkalt Creative Commons-lisens på The Pirate Bay. Og når jeg tenker over hva som står på agendaen på Dokumentarkonventet, så er det ikke så ulikt det vi snakket om den gang. Det får meg til å tenke at sårt tiltrengte forandringer jammen kommer sakte.

Dokumentarens eksplosive utvikling

Dokumentarens eksplosive utvikling er i ferd med å komme til syne på festivaler som CPH:DOX, men også på norske TV- og PC-skjermer, og en sjelden gang på kino. Det er bare å gratulerer NRK Brennpunkt med sin ’22/7’ spesial, Indie Film/VGTV med det banebrytende prosjektet ’300 sekunder’, Flimmer Film/TV2 med prestisjepris til Afghanistan-serien ’Krigens pris’ og Sant & Usant/Euforia med hvordan de har skapt engasjement med ’Til ungdommen’. Jeg kunne trukket fram mange, mange eksempler, men for å fokusere på det vi har til felles: hvordan skal vi gjenta suksessene? Eller like viktig: hvordan kan vi fortsette å produsere kvalitet?

Det som skuffer meg med de spede debattene vi har om disse temaene er at vi ikke har orden i faktagrunnlaget, som informerer meningene våre. Så da fortsetter synsingen i det uendelige, til vi gjentar oss selv og skaper selvforsterkende verdensbilder. Enten de er overdrevent negative eller positive. Uansett en dokumentarist uverdig.

På Rushprint.no stod det forleden å lese at avishusene ønsker ”å satse mer på web-dokumentaren, og de utelukker ikke filmpremierer”, samt at ”-Dokumentarister bør gis mulighet til å eksperimentere med nettet som publiseringskanal, men en ny type finansiering må på plass”.

Samtidig er det ikke lenge siden det ble fortalt meg at “Brennpunkt ødelegger de eksterne dokumentarene” og at ”det ikke er NFIs oppgave å subsidiere TV-kanalene”. Begge uttalelsene kom fra NFI-konsulenter, og var formodentlig myntet på de såkalte uavhengig produserte dokumentarene, som noen ganger vises på NRK og andre norske TV-kanaler. Men kanskje var de bare myntet på filmene jeg har produsert og forsøker å produsere? Mitt poeng er at det har oppstått et forvrengt bilde i bransjen av begrepene kvalitet og suksess. Selv er jeg langt stoltere av å levere kvalitet til NRK1, i konkurranse med NRKs egenproduksjon, enn den såkalte suksessen som kommer med en festivalvisning for et lite publikum i utlandet. Selv med den dansk-norske samproduksjonen ‘Burma VJ’ er det viktigere for meg hva vi oppnådde i Norge enn at den ble Oscar-nominert.

Hvorfor skulle det ikke være positivt at prøveprosjektet med pakkefinansiering fra NRK nå har blitt lyst ut som en permanent ordning med åpen anbudskonkurranse? Jeg blir provosert når NFI-konsulenter (og programmet for Dokumentarkonventet) insinuerer at NRK dermed tar sterkere redaksjonell kontroll, og at det, hvis det er tilfelle, er negativt. For de som sier og skriver slikt aldri spurt om å få høre om erfaringene vi gjorde oss, og som nå har ført til at NRK revitaliserer sin dokumentarstrategi og satser mer målbevisst enn på lenge. Er det ikke det vi har etterspurt i så mange år? Da gjør vi oss selv en bjørnetjeneste når nettet blir kalt for den uavhengige dokumentarens nye hjem.

Hvorfor trekkes visning av dokumentarfilm i avishusenes nett-TVer fram som ”mer uavhengig” enn for eksempel visning på TV? Hvorfor skulle det være mer OK om NFI-støtte de facto subsidierte avishusene, som stort sett er dobbeltfinansiert gjennom direkte og indirekte pressestøtte? Det meste av kultur og medier er jo faktisk subsidiert av staten, gjennom lisensordningen, allmennkringkastingsavtale, direkte eller indirekte pressestøtte eller tilskudd. Man skal bare være klar over at ikke alle distribusjonsformer alene kan nå målet om stor publikumsoppslutning for norsk film. Slik markedet ser ut nå kan man legge ut filmen på en webside uten å få betalt for det, velge en av avisenes plattform og få litt betalt, men bare nå et par-titalls tusen seere, eller få anstendig betalt hvis innholdet er godt, vise det på TV og nett og få 500 000 seere i beste sendetid.

Gi pressestøtte til TV-dokumentaren

Det bringer meg til et annet av målene i forskriften for tilskudd til audiovisuelle produksjoner. Målet om mangfold. Det er selvfølgelig positivt at nye plattformer gir større mangfold, selv om de bare tilbyr en brøkdel av seerne som kringkasting gir. Men kanskje er det omlegging av pressestøtten Maria Konow-Lund har i tankene når hun uttaler at det trengs en ny type finansiering? Ingen dum idé, tenker jeg, å gi den avslørende, journalistiske eller på andre måter bredt anlagte dokumentarfilmen et hjem i pressestøtten i stedet. Samfunnet trenger hele bredden av dokumentarfilm og NFI har dessverre en klar føring i forskriften om å prioritere den kunstneriske kvaliteten. De har nok heller ikke verken budsjett eller vilje til å ivareta sjangerbredden, og sterke føringer med kulturtesten. Samtidig slipper man unna viktige problemstillinger i forhold til påvirkning av det journalistiske innhold og redaktøransvar.

Poenget mitt er at det er banebrytende når noe gjøres for første gang, og VG har vel bare indirekte pressestøtte, men det er ikke sikkert en slik distribusjonsform lar seg gjenta eller oppskalere uten å havne i subsidiedebatten, men hvis det gjør det; skal NFI-konsulentenes påvirkning av innholdet stå over redaktørenes, når en dokumentarfilm distribueres på lik linje med annet presseinnhold? Det er selvfølgelig umulig. Enten har man redaktør- og repertoaransvar, eller så har man det ikke.

Slik bransjen fungerer nå så krever TV-kanalene større grad av skreddertilpasning til sin kanal desto mer de betaler. Er ikke det bare rett og rimelig? Det gjør ikke dokumentaren mer eller mindre uavhengig, interessant, viktig, grensesprengende eller produsenten mindre avhengig av subsidier om de betaler mye og programmerer den i beste sendetid. Det gjør bare levedyktigheten til en uavhengig produksjonsbransje større, og dermed grunnlaget for en viktig grein på mangfoldsstammen sterkere. For som kjent må man produsere litt av hvert for å overleve i denne bransjen, med ulike kvaliteter og formål, og for ulike målgrupper. Hvis vi distanserer oss fra TV-kanalene, så kapper vi av den tykkeste greina vi sitter på.

For å illustrere dette nærmere har jeg selv bidratt til å lage statistikk som viser i hvor stor grad NFI subsidierer NRK i de tre første tildelingsrundene for dokumentarfilm i inneværende år. NFI-representanter har flere ganger uttalt seg negativt om å støtte dokumentarer som NRK bidrar med mye finansiering til, med henvisning til subsidieargumentet.

Mitt poeng er at tallene viser det motsatte: siden nesten alle dokumentarer blir innkjøpt av NRK for en billig penge, vil høye tilskudd til disse dokumentarene i realiteten føre til større subsidiering av kanalen. Og siden lavere pris fra NRKs side betyr mindre skreddersøm i forhold til kanalens behov, vil eksponeringen bli dårligere og dokumentaren marginalisert over tid.

Kjære kulturminister. Du har det største politiske ansvaret for både film, TV og resten av mediebransjen. Akkurat nå er samspillet mellom disse i krise. Kan du bare sitte å se på? Jeg håper jeg kan fortelle min yngste datter at dokumentarfilmbransjen også fikk en kaffeinvitasjon, slik at jeg i det minste ikke slutter med dokumentarfilm før bransjens visjoner og drømmer har blitt hørt.

Torstein Nybø, produsent