Hvis vi går fra et kommunalt til et privat kinomonopol i hovedstaden er det ikke til den alternative filmens beste, mener Svend B. Jenssen, daglig leder hos Arthaus. Hvordan ser distributøren, som nylig fylte 20 år, på framtiden?
I høst er det 20 år siden filmdistributøren Arthaus så dagens lys. Distributøren, som gjerne blir kalt “den største av de små”, har i løpet av årene distribuert filmene til en rekke av dagens fremste filmskaperne. Siden starten i 1992 har Arthaus distribuert filmer av Dardenne-brødrene, Ruben Östlund, Theo Angelopolous, Park Chan-wook, Gaspar Noe, Wong Kar-wai og Ulrich Seidl, for å nevne noen. Daglig leder Svend B. Jenssen forteller om bakgrunnen for etableringen av Arthaus i 1992:
– Norsk filmklubbforbund (NFK) begynte på slutten av 1980-tallet å importere filmer som de også tilbød til kinoene. Denne virksomheten ble skilt ut som en egen ikke-næringsdrivende stiftelse i 1992. Stiftelsen fikk navnet Arthaus. De første årene mottok Arthaus en fast årlig støtte fra Norsk Kino og Filmfond (nå Film & Kino) for å kjøpe inn filmer som ellers ikke ville kommet til Norge. Innkjøpsprosessen var veldig regulert slik at filmene Arthaus ønsket å kjøpe måtte klareres med de andre distributørene. Importen av kunstnerisk ærgjerrig film var dalende og de store kinoene ønsker via støtte til Arthaus å sikre import av et knippe alternativ film.
Kan du fortelle litt om hva slags filmer Arthaus distribuerte i starten, og vil du si at fokuset forandret seg?
– Grunnet innkjøpsprosessen (skissert over, journ. anm.) der andre distributører nærmest kunne «sperre» filmer Arthaus ønsket seg, ble ofte filmkjøpene veldig alternative, men det var da også en av målsetningene. Jeg mener ikke Arthaus sitt fokus har endret seg med årene, men etter hvert som vi har vært lenge i «gamet», etablert kontakter med selgere og produsenter og vist gode resultater på filmene vi har lansert, har vi blitt tilbudt mer publikumsvennlig film. Men jeg mener vi heller ikke nå lar publikumspotensial gå foran kunstnerisk kvalitet når vi gjør våre filmvalg.
Til tross for at Arthaus i løpet av årene har distribuert filmene til en rekke av de fremste filmskaperne, så er det hevdet at Arthaus har oversett flere sentrale filmskapere – som for eksempel viktige indieregissører (Kelly Reichardt, Azazel Jacobs, Jeff Nichols, Lena Dunham med flere). Er det utfordrende å skulle tilfredsstille alle filminteresserte sine ønsker?
– Vi har en målsetning om å lansere cirka 12 filmer i året. Det har gjerne blitt nærmere 20, men det er langt fra nok til å ta alle filmene vi gjerne skulle lansert, eller innfri alle ønsker fra våre venner. Vi gjør våre valg og står inne for dem. Et problem med amerikansk indiefilm er at de for kinoene (og kanskje for publikum) ikke representerer et radikalt nok alternativ til annen amerikansk film. Når kinoene skal ta ut film som ikke går bra, er det lettere å ta ut en amerikansk film enn en tysk eller asiatisk som representerer noen annet enn amerikansk på plakaten. Men når det er sagt har vi da hatt flere amerikanske indier som Miranda July, Debra Granik eller Benh Zeitlin. Det er mange filmer vi gjerne skulle hatt, som Hahaha av Hong Sang-soo eller Wendy and Lucy av Kelly Reichardt, eller hennes fantastiske western Meek’s Cutoff. Det er mye fantastisk film vi kunne ha distribuert, og det finnes mange årsaker til at det ikke ble slik. Mange ganger misunner jeg festivalene som viser 100 filmer.
Hvordan vil du beskrive den typiske Arthaus-filmen?
– En Arthaus-film bør være tematisk spennende og/eller formmessig spennende. Filmer som kombinerer begge kalles gjerne nyskapende eller innovative. Da har vi truffet veldig riktig. Filmene våre skal skille seg ut fra de som ellers blir vist på kino.
I løpet av årene har Arthaus introdusert flere av de fremste regissørene for et norskt publikum. Er det noen filmskapere og/eller filmer Arthaus er spesielt glad for å ha oppdaget?
– Å, her er det mye å velge i, og å trekke fram noen er å glemme andre, som å si at man liker det ene barnet sitt bedre enn et annet. Men kanskje spesielt glad for å ha gitt det norske kinopublikummet den første muligheten til å se en film av Hayao Miyazaki (Chihiro og heksene), og de første fantastiske filmene av Wong Kar-wai (Chungking Express), Og mora di også fra Mexico av Alfonso Cuarón, nye britiske talenter som Shane Meadows (This is England), Andrea Arnold (Fish Tank) og Lynne Ramsay (Rottefangeren), Tilbake av Andrey Zvyagintsev, alle filmene til Dardenne-brødrene og Tom Tykwer, og ikke minst de friske svenske vestkyst-filmene med Ruben Östlund og Jesper Ganslandt i spissen. Mange ikke nevnt, men heller ikke glemt.
Arthaus’ største publikumssuksesser gjennom tidene er Requiem for a Dream og Buena Vista Social Club. Hva tror du er grunnen til at akkurat disse filmene ble så populære?
– Det handler om å treffe planken i forhold til hva publikum er opptatt av (tidsånd), kombinert med timing i forhold til andre premierer. Requiem for a Dream ble lansert om sommeren og fikk stor kinokapasitet på grunn av liten konkurranse fra andre tilsvarende filmer. Buena Vista Social Club var en del av en Cuba-bølge der musikken/musikerne var like viktige som filmen.
Er det blitt lettere eller vanskeligere å distribuere Arthaus-film på norske kinoer?
– Vi har i løpet av 20 år etablert oss som en viktig, dedikert og god distributør av kvalitetsfilm i Norge. En av de største og ressurssterke av de små. Det gjør det på mange måter lettere å holde på, men kampen om publikums oppmerksomhet og tid (ikke bare når det gjelder film) synes sterkere og sterkere. Det holder ikke bare å få god presse og så kommer publikum. Man må være mer kreativ og dyrke et publikum. Her mener jeg vi i Arthaus har vært dyktige i å være en tydelig avsender og dermed bli en synlig distributør.
Hvordan har digitaliseringen påvirket Arthaus’ filmer?
– Det er litt tidlig å si noe skråsikkert om digitaliseringen av kinoene har vært til det beste for vår type film. Det som er helt sikkert er at alle filmer får premiere på flere kinoer samtidig, og at en film som tidligere ruslet rundt i landet med tre 35mm-kopier et halvt år, er nå ferdig på 30 kinoer i løpet av en måned. I Oslo opplever vi at filmene våre får større kapasitet i åpningshelgen, og vises gjerne på flere kinoer, men at de fleste filmene likevel holdes lenge på plakaten. Digitaliseringen har ført til at kinoene har større mulighet til aktualitet og fleksibilitet i programmeringen. Det bør være et gode som skal komme kvalitetsfilmen til nytte. Og i tillegg blir ikke kopiene slitte. Selv om jeg savner gløden i en ny god 35mm kopi.
Blir det mer utfordrende å distribuere film på kino, nå som VOD gradvis blir mer populært og kinovanene er i ferd med å forandre seg?
– Jeg tror kinobesøket kommer til å synke, og at mange vil oppleve film på andre arenaer enn kino. Men jeg er overbevist om at mange kinoer kommer til å overleve. Noen kinoer der de store kommersielle blockbusterne som alle vil se går, og alternative filmhus mer dedikert til filmformidlingen og de alternative uttrykkene, men nå snakker jeg om på lang sikt. Jeg tror ikke på noen dramatisk nedgang i kinobesøket de neste fem-ti årene.
Det skjer mye på kinofronten i Oslo for tiden. Både Felix og Eldorado er nå lagt ned, og det mye som tyder på at Oslo Kino blir lagt ut for salg. Samtidig er flere store kinokjeder på vei inn i Oslo. Vil dette påvirke arthousefilmens kår i Oslo?
– Vi er ikke spesielt engstelige for salg av Oslo Kino til en privat aktør, men om denne blir SF Kino (som allerede er på vei til å etablere seg på Akershus festning) så går vi fra et kommunalt til et privat kinomonpol i hovedstaden. Det er kanskje ikke til den alternative filmens beste. Da bør en alternativ uavhengig kino, muligens finansiert av salget av Oslo Kino, være en mulighet.
Til slutt: Er det et eller annet spesielt du husker fra de 20 årene, noe som virkelig har festet seg i hukommelsen?
– Utekino på St. Hanshaugen med Chaplins Moderne Tider i strøken restaurert 35mm kopi med 2-3000 tilskuere som storkoser seg med en av verdens største filmmagikere på lerretet. En magisk stemning.
Trailer, Requiem for a Dream – en av Arthaus’ største publikumssuksesser:
I høst er det 20 år siden filmdistributøren Arthaus så dagens lys. Distributøren, som gjerne blir kalt “den største av de små”, har i løpet av årene distribuert filmene til en rekke av dagens fremste filmskaperne. Siden starten i 1992 har Arthaus distribuert filmer av Dardenne-brødrene, Ruben Östlund, Theo Angelopolous, Park Chan-wook, Gaspar Noe, Wong Kar-wai og Ulrich Seidl, for å nevne noen. Daglig leder Svend B. Jenssen forteller om bakgrunnen for etableringen av Arthaus i 1992:
– Norsk filmklubbforbund (NFK) begynte på slutten av 1980-tallet å importere filmer som de også tilbød til kinoene. Denne virksomheten ble skilt ut som en egen ikke-næringsdrivende stiftelse i 1992. Stiftelsen fikk navnet Arthaus. De første årene mottok Arthaus en fast årlig støtte fra Norsk Kino og Filmfond (nå Film & Kino) for å kjøpe inn filmer som ellers ikke ville kommet til Norge. Innkjøpsprosessen var veldig regulert slik at filmene Arthaus ønsket å kjøpe måtte klareres med de andre distributørene. Importen av kunstnerisk ærgjerrig film var dalende og de store kinoene ønsker via støtte til Arthaus å sikre import av et knippe alternativ film.
Kan du fortelle litt om hva slags filmer Arthaus distribuerte i starten, og vil du si at fokuset forandret seg?
– Grunnet innkjøpsprosessen (skissert over, journ. anm.) der andre distributører nærmest kunne «sperre» filmer Arthaus ønsket seg, ble ofte filmkjøpene veldig alternative, men det var da også en av målsetningene. Jeg mener ikke Arthaus sitt fokus har endret seg med årene, men etter hvert som vi har vært lenge i «gamet», etablert kontakter med selgere og produsenter og vist gode resultater på filmene vi har lansert, har vi blitt tilbudt mer publikumsvennlig film. Men jeg mener vi heller ikke nå lar publikumspotensial gå foran kunstnerisk kvalitet når vi gjør våre filmvalg.
Til tross for at Arthaus i løpet av årene har distribuert filmene til en rekke av de fremste filmskaperne, så er det hevdet at Arthaus har oversett flere sentrale filmskapere – som for eksempel viktige indieregissører (Kelly Reichardt, Azazel Jacobs, Jeff Nichols, Lena Dunham med flere). Er det utfordrende å skulle tilfredsstille alle filminteresserte sine ønsker?
– Vi har en målsetning om å lansere cirka 12 filmer i året. Det har gjerne blitt nærmere 20, men det er langt fra nok til å ta alle filmene vi gjerne skulle lansert, eller innfri alle ønsker fra våre venner. Vi gjør våre valg og står inne for dem. Et problem med amerikansk indiefilm er at de for kinoene (og kanskje for publikum) ikke representerer et radikalt nok alternativ til annen amerikansk film. Når kinoene skal ta ut film som ikke går bra, er det lettere å ta ut en amerikansk film enn en tysk eller asiatisk som representerer noen annet enn amerikansk på plakaten. Men når det er sagt har vi da hatt flere amerikanske indier som Miranda July, Debra Granik eller Benh Zeitlin. Det er mange filmer vi gjerne skulle hatt, som Hahaha av Hong Sang-soo eller Wendy and Lucy av Kelly Reichardt, eller hennes fantastiske western Meek’s Cutoff. Det er mye fantastisk film vi kunne ha distribuert, og det finnes mange årsaker til at det ikke ble slik. Mange ganger misunner jeg festivalene som viser 100 filmer.
Hvordan vil du beskrive den typiske Arthaus-filmen?
– En Arthaus-film bør være tematisk spennende og/eller formmessig spennende. Filmer som kombinerer begge kalles gjerne nyskapende eller innovative. Da har vi truffet veldig riktig. Filmene våre skal skille seg ut fra de som ellers blir vist på kino.
I løpet av årene har Arthaus introdusert flere av de fremste regissørene for et norskt publikum. Er det noen filmskapere og/eller filmer Arthaus er spesielt glad for å ha oppdaget?
– Å, her er det mye å velge i, og å trekke fram noen er å glemme andre, som å si at man liker det ene barnet sitt bedre enn et annet. Men kanskje spesielt glad for å ha gitt det norske kinopublikummet den første muligheten til å se en film av Hayao Miyazaki (Chihiro og heksene), og de første fantastiske filmene av Wong Kar-wai (Chungking Express), Og mora di også fra Mexico av Alfonso Cuarón, nye britiske talenter som Shane Meadows (This is England), Andrea Arnold (Fish Tank) og Lynne Ramsay (Rottefangeren), Tilbake av Andrey Zvyagintsev, alle filmene til Dardenne-brødrene og Tom Tykwer, og ikke minst de friske svenske vestkyst-filmene med Ruben Östlund og Jesper Ganslandt i spissen. Mange ikke nevnt, men heller ikke glemt.
Arthaus’ største publikumssuksesser gjennom tidene er Requiem for a Dream og Buena Vista Social Club. Hva tror du er grunnen til at akkurat disse filmene ble så populære?
– Det handler om å treffe planken i forhold til hva publikum er opptatt av (tidsånd), kombinert med timing i forhold til andre premierer. Requiem for a Dream ble lansert om sommeren og fikk stor kinokapasitet på grunn av liten konkurranse fra andre tilsvarende filmer. Buena Vista Social Club var en del av en Cuba-bølge der musikken/musikerne var like viktige som filmen.
Er det blitt lettere eller vanskeligere å distribuere Arthaus-film på norske kinoer?
– Vi har i løpet av 20 år etablert oss som en viktig, dedikert og god distributør av kvalitetsfilm i Norge. En av de største og ressurssterke av de små. Det gjør det på mange måter lettere å holde på, men kampen om publikums oppmerksomhet og tid (ikke bare når det gjelder film) synes sterkere og sterkere. Det holder ikke bare å få god presse og så kommer publikum. Man må være mer kreativ og dyrke et publikum. Her mener jeg vi i Arthaus har vært dyktige i å være en tydelig avsender og dermed bli en synlig distributør.
Hvordan har digitaliseringen påvirket Arthaus’ filmer?
– Det er litt tidlig å si noe skråsikkert om digitaliseringen av kinoene har vært til det beste for vår type film. Det som er helt sikkert er at alle filmer får premiere på flere kinoer samtidig, og at en film som tidligere ruslet rundt i landet med tre 35mm-kopier et halvt år, er nå ferdig på 30 kinoer i løpet av en måned. I Oslo opplever vi at filmene våre får større kapasitet i åpningshelgen, og vises gjerne på flere kinoer, men at de fleste filmene likevel holdes lenge på plakaten. Digitaliseringen har ført til at kinoene har større mulighet til aktualitet og fleksibilitet i programmeringen. Det bør være et gode som skal komme kvalitetsfilmen til nytte. Og i tillegg blir ikke kopiene slitte. Selv om jeg savner gløden i en ny god 35mm kopi.
Blir det mer utfordrende å distribuere film på kino, nå som VOD gradvis blir mer populært og kinovanene er i ferd med å forandre seg?
– Jeg tror kinobesøket kommer til å synke, og at mange vil oppleve film på andre arenaer enn kino. Men jeg er overbevist om at mange kinoer kommer til å overleve. Noen kinoer der de store kommersielle blockbusterne som alle vil se går, og alternative filmhus mer dedikert til filmformidlingen og de alternative uttrykkene, men nå snakker jeg om på lang sikt. Jeg tror ikke på noen dramatisk nedgang i kinobesøket de neste fem-ti årene.
Det skjer mye på kinofronten i Oslo for tiden. Både Felix og Eldorado er nå lagt ned, og det mye som tyder på at Oslo Kino blir lagt ut for salg. Samtidig er flere store kinokjeder på vei inn i Oslo. Vil dette påvirke arthousefilmens kår i Oslo?
– Vi er ikke spesielt engstelige for salg av Oslo Kino til en privat aktør, men om denne blir SF Kino (som allerede er på vei til å etablere seg på Akershus festning) så går vi fra et kommunalt til et privat kinomonpol i hovedstaden. Det er kanskje ikke til den alternative filmens beste. Da bør en alternativ uavhengig kino, muligens finansiert av salget av Oslo Kino, være en mulighet.
Til slutt: Er det et eller annet spesielt du husker fra de 20 årene, noe som virkelig har festet seg i hukommelsen?
– Utekino på St. Hanshaugen med Chaplins Moderne Tider i strøken restaurert 35mm kopi med 2-3000 tilskuere som storkoser seg med en av verdens største filmmagikere på lerretet. En magisk stemning.
Trailer, Requiem for a Dream – en av Arthaus’ største publikumssuksesser:
Legg igjen en kommentar