Filmbransjen består av kunnskapsrike, reflekterte og interesserte aktører. Likevel finnes en berøringsangst overfor akademia blant bransjens organisasjoner, foreninger og styrerepresentasjoner. Hvorfor er det slik, spør Audun Engelstad.
Nylig fremholdt Jan Erik Holst her i Rushprint behovet for å kople en styrking av utviklingen av norsk filmproduksjon sammen med forskning, og viste blant annet til toppidretten som et mulig eksempel til etterfølgelse. Slik er det ikke ofte man leser eller hører.
Jeg skal vokte meg vel for å trekke inn interne forhold fra min arbeidsplass, Høgskolen i Lillehammer, der også Den norske filmskolen er plassert. Det er heller ikke meningen å vekke til live debatten om filmskolens innretning og organisering. Men jeg vil gjerne dele noen inntrykk av filmbransjen og deres forhold til akademia.
Min egen personlige erfaring med filmbransjen er så godt som udelt positiv. I forbindelse med forskningsprosjekter har jeg ved flere anledninger hatt møter med produsenter, regissører, manusforfattere, klippere og fotografer, som alle velvillig har stilt opp som informanter.
Samtlige har stilt sin tid sjenerøst til rådighet, delt erfaringer, innsikt og kunnskap, reflektert over de spørsmålene jeg har stilt, vist interesse for det feltet jeg har holdt på med, og generelt inntatt en åpen holdning. Jeg har opplevd disse samtalene som givende, og mitt bestemte inntrykk er at denne opplevelsen er delt av de jeg har snakket med.
For min forskning har disse møtene vært en fantastisk ressurs, og jeg vet av egen erfaring at filmbransjen består av en rekke kunnskapsrike, reflekterte og interesserte aktører. Jeg nevner dette ikke fordi det liksom skal være en oppsiktsvekkende nyhet i seg selv, men fordi filmbransjen også har rykte på seg – og ikke uten grunn – for å være avvisende overfor akademia og fiendtlig innstilt overfor teori. Dette er på ingen måte enestående for filmbransjen, men gjelder for store deler av kultursektoren. Som jeg har skrevet om tidligere her i Rushprint har dette også konsekvenser for kulturpolitikken. Jeg strever med å forstå hva denne holdningen grunner i.
I disse dager arbeides det med å etablere et helt nytt senter for film, tv og nye medier på Høgskolen i Lillehammer, der filmskolen vil være helt sentral. Det akademiske miljøet innen film og fjernsyn – som i dag er lokalisert et par hundre meter unna filmskolen – er ikke tiltenkt en plass i dette sentret, til tross for at vi over mange år har viet norsk film en sentral plass i våre studier.
Løfter man blikket litt ser man at dagens utredningsavdeling ved Norsk filminstitutt er helt marginalisert, uten at det faktum ser ut til å vekke særlig interesse. Og for den saks skyld, de fleste filmmeldingene fra Kulturdepartementet er skrevet helt uten bruk av referanser til akademisk litteratur – i alle fall lar ikke det seg spore i form av litteraturlister. Mitt inntrykk er også at det er relativt sjelden at akademikere inviteres til å bidra på bransjeseminarer, for eksempel på Filmfestivalen i Haugesund. For all del, bildet er ikke like entydig som fremstilt her, men tendensen er likevel ganske klar.
Det er mye som tyder på at filmbransjen, slik den fremstår gjennom sine organisasjoner og foreninger og styrerepresentasjoner, utviser en berøringsangst overfor akademia, eller i beste fall et fravær av interesse. Hvorfor er det slik, all den stund filmbransjen også har så mange aktører som er kunnskapsrike, høyt utdannete, og engasjerte? Jeg har ikke noe godt svar på dette, men her er noen forsøksvise forklaringer.
1) Bruksverdien er usynlig: Filmarbeidere med akademisk utdannelse opplever at hverdagens arbeidsoppgaver er et godt stykke unna det de studerte. Ikke det at de angrer på studiene sine, men verken 1600-tallsromanen, det ikoniske helgenbildet, eller sydasiatisk stammekultur er særlig aktuell kunnskap for realiseringen av de fleste filmprosjekter. Da hadde et ledelseskurs fra BI vært mer nyttig å ha i bagasjen. Akademias nytteverdi fremstår som gåtefull for filmbransjen. Akademisk kunnskap kaster lite av seg, og er dermed ikke verd å bruke noe særlig krefter på.
2) Øst er øst, og vest er vest: Akademia henvender seg til de få, mens filmbransjen er interessert i å nå de mange. Akademikere og filmarbeidere befinner seg således på to forskjellige planeter. Akademikere har en elitistisk smak, med forkjærlighet for modernistisk estetikk, og er tilsvarende nedlatende for det rent underholdende. Akademikere behandler film som om det var sudoku og glemmer at det dreier seg om følelser. Skal filmbransjen oppnå de publikumstallene de ønsker er de nødt til å holde seg langt unna akademikere.
3) Seminar = skallebank: Det er i dag en populær forestilling at norsk film på 1970-tallet, 1980-tallet og til dels 1990-tallet var lite annet enn en forlengelse av rødvinsbefengte seminarer. Filmskaperne fremsto som intellektuelle debattanter, med kjønnsundertrykkelse og kapitalismens forjævligsering som fremste temaer, og filmene hadde mer til felles med en kronikk i Dagbladet enn den gode fortelling. Det siste filmbransjen ønsker seg er tilbake til denne tiden. Akademia på sin side forbindes nettopp med å være unødvendig komplisert, livsfjern, og lite interessert i å være formidlende. Her står dessuten kombinasjonen av seminar og rødvin høyt i kurs. Filmbransjens anti-akademiske holdning anses som et nødvendig forsvar mot det alvorstunge og vanskelige.
4) Krybben og hesten: Selv om tildelinger til filmsektoren og forskning på et overordnet plan sikkert kan oppfattes som betydelige, er det ingen tvil om at mange opplever en stadig hardere kamp om knappe midler. Forskning er som kjent langt fra gratis, heller ikke filmproduksjon. Tanken om å åpne filmbransjen i større grad for akademia følges nok at en frykt for at de skal gjøre innhogg i budsjettpostene.
Som man skjønner baserer disse forklaringene seg på polemiske generaliseringer. Alle punktene over kan tilbakevises med moteksempler, men det betyr ikke at de ikke har et snev av sannhet ved seg. Og ikke minst, at holdningene disse forklaringene skisserer er virksomme i større eller mindre grad. Det er ikke urimelig å hevde at vi akademikere bør bli flinkere til å kommunisere hva vi holder på med, og ikke minst fremheve relevansen det kan ha for omverden. Likeledes kan filmbransjen med fordel fremstå som mer åpne for andres perspektiver og meninger, og hegne litt mindre om egne revirer.
Så hva kan gjøres for at man får opprettet en felles plattform som er stor nok til at begge parter kan få boltre seg med sine egne særegenheter, og samtidig ikke større enn at man hele tiden kan ha den andre innenfor synsradaren? En kulturendring innen filmoffentligheten er et sted å begynne.
Akademia og filmbransjen bør bli flinkere til å pleie omgang med hverandre i tidsskriftspalter og avisinnlegg, på seminarer, på festivaler, og andre steder der man utveksler innsikt og kunnskap om film og fjernsyn. Det vil også være naturlig at når man etablerer et senter for film, fjernsyn og nye medier, så gir man samtidig plass til både bransje og akademia. At noe er et senter tilsier tross alt at det er et møtepunkt, og da bør man legget til rette for at det kan være nettopp det.
Audun Engelstad er førsteamanuensis ved Høgskolen i Lillehammer. Han skriver fast for Rushprint.no
Tidligere innlegg av Engelstad:
Har vi den filmoffentlighet vi fortjener?
Om hundre dager er allting glemt
Den norske sjangerfilmen appell
Nylig fremholdt Jan Erik Holst her i Rushprint behovet for å kople en styrking av utviklingen av norsk filmproduksjon sammen med forskning, og viste blant annet til toppidretten som et mulig eksempel til etterfølgelse. Slik er det ikke ofte man leser eller hører.
Jeg skal vokte meg vel for å trekke inn interne forhold fra min arbeidsplass, Høgskolen i Lillehammer, der også Den norske filmskolen er plassert. Det er heller ikke meningen å vekke til live debatten om filmskolens innretning og organisering. Men jeg vil gjerne dele noen inntrykk av filmbransjen og deres forhold til akademia.
Min egen personlige erfaring med filmbransjen er så godt som udelt positiv. I forbindelse med forskningsprosjekter har jeg ved flere anledninger hatt møter med produsenter, regissører, manusforfattere, klippere og fotografer, som alle velvillig har stilt opp som informanter.
Samtlige har stilt sin tid sjenerøst til rådighet, delt erfaringer, innsikt og kunnskap, reflektert over de spørsmålene jeg har stilt, vist interesse for det feltet jeg har holdt på med, og generelt inntatt en åpen holdning. Jeg har opplevd disse samtalene som givende, og mitt bestemte inntrykk er at denne opplevelsen er delt av de jeg har snakket med.
For min forskning har disse møtene vært en fantastisk ressurs, og jeg vet av egen erfaring at filmbransjen består av en rekke kunnskapsrike, reflekterte og interesserte aktører. Jeg nevner dette ikke fordi det liksom skal være en oppsiktsvekkende nyhet i seg selv, men fordi filmbransjen også har rykte på seg – og ikke uten grunn – for å være avvisende overfor akademia og fiendtlig innstilt overfor teori. Dette er på ingen måte enestående for filmbransjen, men gjelder for store deler av kultursektoren. Som jeg har skrevet om tidligere her i Rushprint har dette også konsekvenser for kulturpolitikken. Jeg strever med å forstå hva denne holdningen grunner i.
I disse dager arbeides det med å etablere et helt nytt senter for film, tv og nye medier på Høgskolen i Lillehammer, der filmskolen vil være helt sentral. Det akademiske miljøet innen film og fjernsyn – som i dag er lokalisert et par hundre meter unna filmskolen – er ikke tiltenkt en plass i dette sentret, til tross for at vi over mange år har viet norsk film en sentral plass i våre studier.
Løfter man blikket litt ser man at dagens utredningsavdeling ved Norsk filminstitutt er helt marginalisert, uten at det faktum ser ut til å vekke særlig interesse. Og for den saks skyld, de fleste filmmeldingene fra Kulturdepartementet er skrevet helt uten bruk av referanser til akademisk litteratur – i alle fall lar ikke det seg spore i form av litteraturlister. Mitt inntrykk er også at det er relativt sjelden at akademikere inviteres til å bidra på bransjeseminarer, for eksempel på Filmfestivalen i Haugesund. For all del, bildet er ikke like entydig som fremstilt her, men tendensen er likevel ganske klar.
Det er mye som tyder på at filmbransjen, slik den fremstår gjennom sine organisasjoner og foreninger og styrerepresentasjoner, utviser en berøringsangst overfor akademia, eller i beste fall et fravær av interesse. Hvorfor er det slik, all den stund filmbransjen også har så mange aktører som er kunnskapsrike, høyt utdannete, og engasjerte? Jeg har ikke noe godt svar på dette, men her er noen forsøksvise forklaringer.
1) Bruksverdien er usynlig: Filmarbeidere med akademisk utdannelse opplever at hverdagens arbeidsoppgaver er et godt stykke unna det de studerte. Ikke det at de angrer på studiene sine, men verken 1600-tallsromanen, det ikoniske helgenbildet, eller sydasiatisk stammekultur er særlig aktuell kunnskap for realiseringen av de fleste filmprosjekter. Da hadde et ledelseskurs fra BI vært mer nyttig å ha i bagasjen. Akademias nytteverdi fremstår som gåtefull for filmbransjen. Akademisk kunnskap kaster lite av seg, og er dermed ikke verd å bruke noe særlig krefter på.
2) Øst er øst, og vest er vest: Akademia henvender seg til de få, mens filmbransjen er interessert i å nå de mange. Akademikere og filmarbeidere befinner seg således på to forskjellige planeter. Akademikere har en elitistisk smak, med forkjærlighet for modernistisk estetikk, og er tilsvarende nedlatende for det rent underholdende. Akademikere behandler film som om det var sudoku og glemmer at det dreier seg om følelser. Skal filmbransjen oppnå de publikumstallene de ønsker er de nødt til å holde seg langt unna akademikere.
3) Seminar = skallebank: Det er i dag en populær forestilling at norsk film på 1970-tallet, 1980-tallet og til dels 1990-tallet var lite annet enn en forlengelse av rødvinsbefengte seminarer. Filmskaperne fremsto som intellektuelle debattanter, med kjønnsundertrykkelse og kapitalismens forjævligsering som fremste temaer, og filmene hadde mer til felles med en kronikk i Dagbladet enn den gode fortelling. Det siste filmbransjen ønsker seg er tilbake til denne tiden. Akademia på sin side forbindes nettopp med å være unødvendig komplisert, livsfjern, og lite interessert i å være formidlende. Her står dessuten kombinasjonen av seminar og rødvin høyt i kurs. Filmbransjens anti-akademiske holdning anses som et nødvendig forsvar mot det alvorstunge og vanskelige.
4) Krybben og hesten: Selv om tildelinger til filmsektoren og forskning på et overordnet plan sikkert kan oppfattes som betydelige, er det ingen tvil om at mange opplever en stadig hardere kamp om knappe midler. Forskning er som kjent langt fra gratis, heller ikke filmproduksjon. Tanken om å åpne filmbransjen i større grad for akademia følges nok at en frykt for at de skal gjøre innhogg i budsjettpostene.
Som man skjønner baserer disse forklaringene seg på polemiske generaliseringer. Alle punktene over kan tilbakevises med moteksempler, men det betyr ikke at de ikke har et snev av sannhet ved seg. Og ikke minst, at holdningene disse forklaringene skisserer er virksomme i større eller mindre grad. Det er ikke urimelig å hevde at vi akademikere bør bli flinkere til å kommunisere hva vi holder på med, og ikke minst fremheve relevansen det kan ha for omverden. Likeledes kan filmbransjen med fordel fremstå som mer åpne for andres perspektiver og meninger, og hegne litt mindre om egne revirer.
Så hva kan gjøres for at man får opprettet en felles plattform som er stor nok til at begge parter kan få boltre seg med sine egne særegenheter, og samtidig ikke større enn at man hele tiden kan ha den andre innenfor synsradaren? En kulturendring innen filmoffentligheten er et sted å begynne.
Akademia og filmbransjen bør bli flinkere til å pleie omgang med hverandre i tidsskriftspalter og avisinnlegg, på seminarer, på festivaler, og andre steder der man utveksler innsikt og kunnskap om film og fjernsyn. Det vil også være naturlig at når man etablerer et senter for film, fjernsyn og nye medier, så gir man samtidig plass til både bransje og akademia. At noe er et senter tilsier tross alt at det er et møtepunkt, og da bør man legget til rette for at det kan være nettopp det.
Audun Engelstad er førsteamanuensis ved Høgskolen i Lillehammer. Han skriver fast for Rushprint.no
Tidligere innlegg av Engelstad:
Har vi den filmoffentlighet vi fortjener?
Om hundre dager er allting glemt
Den norske sjangerfilmen appell
1. Uten å være akademiker så studerte jeg Walter Benjamin og skrev kronikk i Dagbladet/Dag og Tid om mediesamfunnet. Så det var ikke bare rødvin for en ikke akademiker.
2. Det er jo alltid hyggelig å være sammen med min fetter filosofen. I Norge er det ikke noen stor avstand mellom akademikere og filmkunstnere. Utdannelse var en knapphet, far hadde jo innsikt selv om han var håndverker.
3. Jeg møtte Lasse Glomm som ga ut Fant da vi jobba på Fornebu og fikk en del nummer av han dengang i 1970 og det var vel et akademisk blad? Med realskole var jeg alltid skeptisk mot akademikere, men vi fikk lært litt. Senere i dh-Volda laget jeg en anti-akademisk film, møtte Erik Løchen og hadde mange samtaler. Men jeg de var ikke akademiske, bare på jakt etter tråder i landskapene – både politisk og andre tråder.
4. Som mangeårig redaktør tok vi inn de tanker som fantes.
5. I mine refleksive kunst og filmprosjekter bygger jeg både på Benjamin og Hockney og kan f eks ta utgangspunkt i skillet mellom katolisisme og reformasjonen for å fortelle fansy-historien og bringe den opp til våre dager. Og vi bryter historikernes trange rammer. Derfor er vi filmfolk. Tore Severin Netland, Torshov, Kaffebrenneriet.
Forøvrig er det ikke noe galt med rødvin.
Takk for viktig og betimelig innspill!
Etter å ha lest Gjørv-rapporten – som tok en samlet norsk presse på senga der nesten ingen klarte å formulere klare spørsmål etter fremleggelsen- har det slått meg at filmbransjen også kunne trenge et slikt granskende blikk utenfra. Underforstått: Pressen har ikke peiling – ikke på politi, ikke på statsledelse og helt sikkert ikke på filmproduksjon heller. Vi trenger derfor akademias blikk på norsk film av (minst) tre grunner:
-unngå historieløshet
-avdekke status i bransjen og hos publikum
-diskutere fremtidens film(innhold- verdier) og produksjonskultur (praksis, kost-nytte, rettighetsværn etc.)
Et slikt avdekkende og problematiserende blikk utenfra vil både kunne klargjøre forholdet mellom bransjen og det politiske miljø/ bevilgende myndighet, men også kunne bidra til økt kompetanse og ryddighet i produksjonsmiljøet og det kreative miljø.
Litteraturhuset er en arena hvor forfattere, akademikere, presse og menigmann møtes. Vi har Filmens hus – men hva skjer der?
Jeg tror vi må være konkrete og finne arenaer hvor vi kan krysse klinge og utveksle kunnskap og perspektiver. Kurs og seminarer er en annen mulighet. Som ny kurskoordinator for Norsk filmforbund tar jeg gjerne imot forslag og innspill som kan bygge bro mellom filmens praktikere og teoretikere!
Spørsmålet om «hvorfor» det har oppstått et gap mellom teori og praksis må jeg imidlertid grunne videre på, men har en misstanke om at svarene ligger oppe i dagen. Det avhenger også av hvor i bransjen man er: Pengemaker, kunstner eller håndverker.
[email protected]
1. Uten å være akademiker så studerte jeg Walter Benjamin og skrev kronikk i Dagbladet/Dag og Tid om mediesamfunnet. Så det var ikke bare rødvin for en ikke akademiker.
2. Det er jo alltid hyggelig å være sammen med min fetter filosofen. I Norge er det ikke noen stor avstand mellom akademikere og filmkunstnere. Utdannelse var en knapphet, far hadde jo innsikt selv om han var håndverker.
3. Jeg møtte Lasse Glomm som ga ut Fant da vi jobba på Fornebu og fikk en del nummer av han dengang i 1970 og det var vel et akademisk blad? Med realskole var jeg alltid skeptisk mot akademikere, men vi fikk lært litt. Senere i dh-Volda laget jeg en anti-akademisk film, møtte Erik Løchen og hadde mange samtaler. Men jeg de var ikke akademiske, bare på jakt etter tråder i landskapene – både politisk og andre tråder.
4. Som mangeårig redaktør tok vi inn de tanker som fantes.
5. I mine refleksive kunst og filmprosjekter bygger jeg både på Benjamin og Hockney og kan f eks ta utgangspunkt i skillet mellom katolisisme og reformasjonen for å fortelle fansy-historien og bringe den opp til våre dager. Og vi bryter historikernes trange rammer. Derfor er vi filmfolk. Tore Severin Netland, Torshov, Kaffebrenneriet.
Forøvrig er det ikke noe galt med rødvin.
Takk for viktig og betimelig innspill!
Etter å ha lest Gjørv-rapporten – som tok en samlet norsk presse på senga der nesten ingen klarte å formulere klare spørsmål etter fremleggelsen- har det slått meg at filmbransjen også kunne trenge et slikt granskende blikk utenfra. Underforstått: Pressen har ikke peiling – ikke på politi, ikke på statsledelse og helt sikkert ikke på filmproduksjon heller. Vi trenger derfor akademias blikk på norsk film av (minst) tre grunner:
-unngå historieløshet
-avdekke status i bransjen og hos publikum
-diskutere fremtidens film(innhold- verdier) og produksjonskultur (praksis, kost-nytte, rettighetsværn etc.)
Et slikt avdekkende og problematiserende blikk utenfra vil både kunne klargjøre forholdet mellom bransjen og det politiske miljø/ bevilgende myndighet, men også kunne bidra til økt kompetanse og ryddighet i produksjonsmiljøet og det kreative miljø.
Litteraturhuset er en arena hvor forfattere, akademikere, presse og menigmann møtes. Vi har Filmens hus – men hva skjer der?
Jeg tror vi må være konkrete og finne arenaer hvor vi kan krysse klinge og utveksle kunnskap og perspektiver. Kurs og seminarer er en annen mulighet. Som ny kurskoordinator for Norsk filmforbund tar jeg gjerne imot forslag og innspill som kan bygge bro mellom filmens praktikere og teoretikere!
Spørsmålet om «hvorfor» det har oppstått et gap mellom teori og praksis må jeg imidlertid grunne videre på, men har en misstanke om at svarene ligger oppe i dagen. Det avhenger også av hvor i bransjen man er: Pengemaker, kunstner eller håndverker.
[email protected]