I et intervju med Rushprint i forbindelse med den 15. Barnefilmfestivalen i Kristiansand, etterlyste festivaldirektøren Danckert Monrad-Krohn en større kontinuitet i norsk barnefilm. Han viser til at man i Norge – i motsetning til Danmark og Sverige – ikke har noen barnefilmkonsulent, og ser det som et resultat av at NFI ikke satser nok på filmer til barn og unge.

Kulturminister Anniken Huitfeldt, det kommer ingen norske barnefilmer på kino denne våren? 

-Alle er vel skuffet over at det kommer så få barnefilmer i år. Men vi må være forberedt på at tallene vil svinge fra år til år. I fjor hadde vi fem rene barnefilmer, i tillegg til ungdomsfilmene. Neste år ser vi igjen ut til å få mellom fem og sju barnefilmer. Det hadde selvfølgelig vært en fordel om noen av filmene som har premiere neste år, hadde blitt vist i år.

-Hva kan man gjøre for å sikre kontinuiteten?

– NFI har også blitt spurt om dette, og direktør Nina Refseth har rett når hun sier at det muligens kunne vært en bedre spredning av premierene i år. For dette må være et ansvar delt mellom NFI og bransjen. Det er viktig at også bransjen viser interesse og ansvar. Politisk har vi lagt til rette både ved at etterhåndstilskuddet for barnefilm både er nominelt høyere enn for voksenfilm, og ved at det kommer som 200 prosent av inntekten i stedet for 100 prosent. Med det ønsker vi også å redusere risikoen.

-Burde NFI ha en egen filmkonsulent for filmer til barn og unge, som SFI har i Sverige, og DFI i Danmark har to, en for spillefilm og en for kort-og dokumentarfilm?

-Hvordan NFI organiserer konsulentarbeidet er opp til dem selv. Men mitt inntrykk er at kvaliteten på konsulentene er god også på å vurdere søknader om barnefilm. Norsk barnefilm holder dessuten svært høyt internasjonalt nivå, det er nok å se på de mange deltakelsene og prisene vi har fått for barnefilm i Berlin.

-Hvorfor reserverer man ikke et fast beløp eventuelt over flere år til originalskrevet norsk fiksjonsfilm for barn?

-Det kan selvfølgelig diskuteres. Det finnes allerede en ordning for støtte til flere filmer, såkalt pakkefinansiering. Denne kan godt også gjelde for barnefilm, men NFI opplyser at det ikke har vært slike søknader fra barnefilmprodusenter til nå. Det er heller ikke noe som tyder på at det har vært en mangel på ressurser som har skapt den situasjonen vi har i år. Forklaringen fra NFI er blant annet at det har blitt gitt støtte til en del animasjonsfilmer som har lengre produksjonstid og at det derfor har hopet seg litt opp akkurat i år.

Nina Refseth, NFIs direktør, gjør oppmerksom på at det er to premierer i år. Kathrine Haugens ungdomsfilm Skvis er produsert uten forhåndstilskudd og skulle hatt premiere i vår, men den er flyttet til høsten. Familiefilmen Reisen til Julestjernen får premiere i november.

Hva kan NFI gjøre for å styrke kontinuiteten i produksjonen av barnefilmer?

-Det kan vi gjøre ved å regulere antallet av tilskudd med en jevn fordelingstakt. Nå blir det mange filmer som er klare neste år.

Dermed risikerer filmene å ‘kannabilisere’ hverandre i 2013?

-Neste år ser de ut til å være godt fordelt. Men det er tidlig å si noe om, for det endrer seg alltid i en viss grad. Utfordringen er å ha oversikten over når filmene blir ferdige. Det vi ikke var oppmerksomme nok på i fjor, var at to av filmene som fikk tilskudd var store animasjonsfilmer som det tar lenger tid å gjøre ferdig.

-Er det et tegn på en manglende kontinuitet når det gjelder produksjonen av lange animasjonsfilmer?

-Vi kan ikke styre når søknadene kommer inn. I fjor fikk vi søknader på to lange animasjonsfilmer tidlig på året, og to søknader på spillefilmer fikk tilskudd litt sent på året. Det har vi sett konsekvensen av i år. Men dette handler også om at vi får veldig få søknader om tilskudd til filmer til barn og unge.

Et av virkemidlene for å få inn flere søknader kan være å arrangere seminarer og workshops med fokus på film til barn og unge?

-Seminarer kan være et av virkemidlene, men vi vil også vurdere å styrke barnefilmen spesielt. Vi er enige med de i debatten som mener at at vi bør gå enda sterkere ut og si at vi ønsker oss flere søknader. For på samme måte som med andre typer filmer, vil det alltid være slik at ikke alle kan få, det skal kun være de beste som får. Men det er en høy andel som får innvilget søknader på barne- og ungdomsfilm.

-Det er to ting vi mener det er nødvendig å se på. Målsetningen har handlet om 5 barne- og ungdomsfilm, og vi vurderer om det er mer hensiktsmessig å ha en målsetning som sier at 3 av disse bør være barnefilmer. Det er det antallet som har fått tilskudd hvert år, med unntak av 2007 og 2010. På tilskuddsnivå er det litt vanskelig å fastsette en endelig aldersgrense fordi filmen ikke er ferdig, men med barnefilm mener vi film for barn opp til 12 år.

-Det andre er at ganske mange familiefilmer har fått støtte på markedsordningen, men småbarnsfilmen med en målgruppe som er yngre enn 7 år, de sliter på markedsordningen, og det gikk litt tid før vi så den dreiningen.

Produksjonsselskapet Filmbin på Lillehammer har som de eneste i landet, gått ut med en langsiktet satsning på film til barn og unge som sitt hovedfokus. Produsent Trine Aadalen forteller at de planlegger flere prosjekter sammen med distributøren SF Norge i årene som kommer, både med originalskrevne manus og filmatiseringer av populær samtidslitteratur.

-Regissør Christian Lo har bevist at han har et talent for å lage filmer til barn og unge med flere kortfilmer og sist langfilmen Bestevenner. Den ble vist på filmfestivalen i Berlin, vant flere internasjonale priser, ble Amanda-nominert, ble solgt til 9 territorier ute i verden, og ble kåret til Beste Norske Barnefilm 2009 av norske kinosjefer.

Det neste spillefilmprosjektet Trine Aadalen har lyst til å gjøre, heter De tøffeste gutta og er basert på en bok av Arne Svingen fra 2003.

-I mars i fjor fikk Filmbin som et av to selskaper, pakkefinansiert utvikling hvor vi fikk muligheten til å begynne å utvikle 3 nye kinofilmer. Målet med den støtteordningen er å klargjøre prosjektene slik at man kan søke produksjonsstøtte. To av de mest erfarne regissørene fra vår region er knyttet til de tre prosjektene, Christian Lo på to av dem, og Anita Killi på det tredje. Vi søkte om produksjonsstøtte til Christian Los første prosjekt i februar og fikk avslag.

-Når jeg har valgt å klage, er det fordi jeg mener at man prinsipielt må prøve alle de mulighetene som finns. Jeg har også klagd fordi det står flere steder i Stortingsmelding nr. 22 (Veiviseren for det norske filmløftet, journ. anm.) at barnefilm skal prioriteres. Jeg mener ikke at det ble gjort i dette tilfellet, og heller ikke i stor nok grad generelt. Stort mer kan jeg ikke å si om den saken mens klagen er til behandling. Vi håper i det lengste på at det løser seg.

-Jeg er ikke så opptatt av å sitte og syte og klage. Jeg er veldig fremtidsrettet oppe i hodet mitt, og tenker at nå fungerer det ikke optimalt, så hva kan man gjøre for at det skal fungere bedre? Det er ikke nok fokus på hvordan man lager interessante barnefilmer. NFI har en egen kurskatalog, NFI:LAB som alle i bransjen får tilsendt. Der har man forskjellig fokus fra år til år, men det er lenge siden NFI har arrangert noen workshop om det å lage barnefilm. Hvis NFI åpent inviterer og setter ting på agendaen, da blir det viktig for bransjen og vi møter opp. Det gir motivasjon og et klapp på skulderen til oss som gjerne vil lage barnefilm.

Trine Aadalen mener det hadde vært bra om NFI i en periode øremerker midler til norsk barnefilm.

-NFI bør sette et større fokus på film til barn og unge enn det vi har sett hittil. Ønskeløsningen ville være en barnefilmkonsulent med kompetanse på det å lese manus til barnefilmer og som har erfaring med prosjekter rettet til barn og unge. Innenfor barnelitteratur og voksenlitteratur er det forskjellige måter å fortelle historier på, og mye av det samme gjelder også for film. Hele filmområdet har i de siste 10 årene fokusert på å øke produksjonsvolumet for å få flere gode filmer, og det samme burde man nå gjøre med barnefilm.

Aadalen er også opptatt av at barne- og ungdomsfilm egentlig består av tre forskjellige alderssegmenter.

-Opp til 7 år har man filmer som Pelle Politibil, og så har du den kategorien Filmbin har jobbet mest med, film til barn i ung skolealder, 8-13 år, og så er det ungdomsfilm til de over 13 og opp til 16-17 års alderen. Når det gjelder tv-produksjoner er man veldig oppmerksom på hva som produseres til de forskjellige alderstrinn. Det samme gjelder jo egentlig også for kinofilm, i og med at man har en 7-års grense og en 11-års grense osv. NFI styrer repertoaret i stor grad i dag, og ved å ta barnefilm på alvor burde man prioritere slik at det hele tiden blir produsert litt til hver av de tre aldersgruppene.

Det finns mange eksempler på at barnekultur ofte ikke har samme prestisje som voksenkultur. I 2008 fikk vi 2 doktorgrader i barnelitteratur, Sverige fikk sin første doktorgrad i emnet i 1962.

Kristin Ørjasæter, direktør for Norsk Barnebokinstitutt, har lenge sett et behov for et felles faglig barnekultur-nettverk, og mener det er viktig å støtte prosjekter som fører til utvikling av nyskrevne manuskripter og nye filmer til barn og unge.

-Et felles barnekultur-nettverk som likner det man har i Danmark kan være med til å utvikle det tverrfaglige miljøet når det gjelder norsk barnekultur. Vi har veldig mye å lære av hverandre når det gjelder henvendelsen til barn.

–Norsk barnebokinstitutt har en forfatterutdanning med tanke på barne- og ungdomslitteratur, og blant annet et prøveprosjekt med fordypning i å skrive scenetekst for barn og unge. Vi anbefaler filmmiljøet å arbeide for å få frem nye manus, ikke bare basert på utgitte bøker, men like gjerne manus som er skrevet direkte for film. Det er viktig å arbeide med å utvikle og spre kompetanse. Det ville være nok å gjøre for barnefilmkonsulenter som ikke bare har i oppdrag å vurdere manus, men like mye å utvikle og spre grunnlaget for at det skrives nye manus. For å rekruttere nye talenter er det er det viktig å styrke barnefilmen både på produksjonssiden, og ikke  bare når det gjelder formidling.

Ifølge Nina Refseth trenger ikke NFI nødvendigvis en barnefilmkonsulent.

-Når vi ikke har vurdert det som hensiktsmessig med en egen barnefilmkonsulent, er det fordi det ikke ville ha resultert i flere filmer. Beløpet vil være det samme, og vi gir 7-8 tilskudd på konsulentordningen om året, samlet til barn og voksne. Derfor har vi vurdert at de konsulentene vi allerede har også har kapasitet til å gjøre denne vurderingen. Det har vi også fått bevist ved at de filmene som har fått tilskudd også holder et høyt nivå kvalitetsmessig.

Charlotte Giese leder Det Danske Filminstituts avdeling Børn & Unge under området Distribution & Formidling, en avdeling som jobber tett sammen med DFIs to barnefilmkonsulenter, en på spillefilm og en på kort- og dokumentarfilm til barn og unge.

-25 prosent av Det Danske Filminstiuts tilskuddsmidler er øremerket til barn og unge, og vårt mantra er at 25 prosent av DFIs aktiviteter skal være rettet mot denne målgruppen. Det er viktig for oss at man ikke kun snakker om barne- og ungdomsfilm adskilt fra resten av bransjen. Under den årlige bransjedagen for dokumentarfilm og under den årlige Lanseringsdagen, er Barn & Unge en fast del av programmet. Vi arrangerte egne temadager i 2008 og 2009 som handlet om henholdsvis barnefilm og ungdomsfilm, i tillegg til at de 2 barnefilmkonsulentene arrangerer egne workshops.

Intervjuet med Danckert Monrad-Krohn er blitt flittig debattert av en rekke bransjeaktører. De fleste er enige om at det er for få søknader. Vera Micaelsen, tidligere langfilmkonsulent i Norsk Filmfond skriver blant annet:

-Indirekte fungerer det faktisk som en bestilling. Samme hvor dårlig NFI liker det, så leses alle tildelinger med lupe av produsentene, og så søkes det på det man tror man kan få støtte til. Sånn fungerer det overalt. Jeg merker det selv, nå som jeg er frilanser og søker midler overalt, jeg søker med prosjekter jeg tror kan få støtte. Derfor må NFI også ta ansvaret med å bestille. Hvis det var så enkelt at det bare var å komme med prosjektene, så hadde de kommet for lenge siden.