Barnefilmfestivalen er 15 år, og publikum og filmskapere er samlet i Kristiansand til en 5 dagers feiring. Men festivalsjef Danckert Monrad-Krohn er bekymret på vegne av norsk barnefilm.
-Norsk barnefilm mangler kontinuitet
Den 15. Barnefilmfestivalen i Kristiansand arrangeres fra 24. til 28 april. I løpet av 15 år har festivalen vokst seg til å bli Norges største og viktigste kulturarrangement for barn, og en av Europas ledende filmfestivaler for barnefilm. Men festivalsjefen skulle gjerne vist noen flere norske langfilmer.
-Hovedproblemet med norsk barnefilm er kontinuiteten hvis du spør meg. I fjor var det flere barnefilmer, og i år er det nesten ingen. Reisen til Julestjernen kommer jo rett før jul går jeg ut fra, sier Danckert Monrad-Krohn.
-For meg som også jobber på en kino, er det helt tydelig at barnefilmene betyr mye for besøkstallene. Uten barnefilmer taper kinoene penger. De store barnefilmene er som regel blant årets 5 eller 10 mest sette filmer. Og barn fortjener å få se norske historier på kino.
Danckert Monrad-Krohn mener at NFI bør få en egen konsulent for barnefilm, slik man har det i Sverige og Danmark. Han påpeker at Filminstituttet fungerer som en slags bestiller, og når man sier at man har en viss sum til barnefilm vil bransjen ønske å ta del i de pengene.
-Filminstituttet sier at de ikke får søknader på bordet, men setter man av for eksempel 50 millioner til barnefilm, så er det ingen tvil om at det vil komme noen flere søknader.
Han savner også nytenkning når det gjelder norsk barnefilm.
-Det hadde ikke vært helt feil å filmatisere noen barnebøker som ikke er 30 år gamle hvis man først skal lage adapsjoner. Det finnes mye god nyere barnelitteratur som ikke er like kjent.
– Det er også et dilemma at det virker som om barnefilmen går mer og mer over på markedsstøtte. Med all respekt for Knerten, og det er viktig med store filmer og genrefilmer. Men når NFI fikk ny leder, Nina Refseth, så var det første hun sa at de etterlyste ny originalskrevet fiksjonsfilm for barn, og det har vi ikke sett noe til. Siste filmen var Christian Los Bestevenner (2009), det begynner å bli en god stund siden.
I stedet for å lage et retrospektivt program med de 15 siste prisvinnerne til jubileet, viser festivalen et program som heter Dutch Toutch med noen av de nyeste nederlandske barnefilmene.
-For 5-6 år siden gikk flere nederlandske produsenter ut og sa at de ville bli Det nye Skandinavia når det gjaldt barnefilm, og det er de nå i ferd med å få til. De har i forveien en fortellerstruktur som ligner mye på skandinavisk film.
Det kan være et problem at mange fremdeles ser barnefilm som et venstrehåndsarbeid på lik linje med barnekultur generelt, mener Danckert Monrad-Krohn. Selv om norske barnefilmer er viktige for kinoene og dvd-markedet.
-Men det som lages av norske barnefilmer er jo helt strålende, det er veldig forskjellige filmer og de når et stort publikum.
Barnefilmfestivalen i Kristiansand 2012:
Til sammen viser Barnefilmfestivalen 90 filmer. Den franske filmen 17 Girls av Delphine og Muriel Coulin åpnet ungdomsprogrammet og handlingen baserer seg på en virkelig hendelse fra 2008. Andre filmer som vises er den franske Tomboy av Céline Sciamma, estlandske Lotte og månesteinens hemmelighet av Janno Põldma og Heiki Ernits og Mosquita y Mari av Aurora Guerrero, som ble vist under fjorårets Sundance-festival. Det blir et gjensyn med fjorårets åpningsfilm En katt i Paris og en av fjorårets vinnerfilmer Kidnappet av Vibeke Muasya.
Den europeiske barnefilmorganisasjonen ECFA skal presentere sitt nye prosjekt mot homofobi og kjønnsstereotyper og det arrangeres dokumentarfilmverksted og forskjellige animasjonskurs for barn.
I tillegg til å vise barne- og ungdomsfilmer arrangeres festivalen workshops, kurs, verksteder og presentasjoner for barnefilmskapere. Representanter fra animasjonselskapet Aardman Animation gjester Barnefilmfestivalen. Jay Clarke, Ashley Boddy og Andy Jane skal holde en masterclass og et tre dagers skrivekurs. Selskapet står bak suksesser som Wallace and Gromit, Sauen Shaun og kinoaktuelle Piratene.
Lørdag 28. april skal det deles ut flere priser: Film & Kinos barnefilmpris, Don Quijote-prisen, publikumsprisen Ludi-prisen og ECFA-prisen. Her går vinneren automatisk videre til kåringen av Europas beste barnefilm. Vinneren av manuskonkurransen, som arrangeres av Sørnorsk filmsenter og Barnefilmfestivalen, kåres også lørdag ettermiddag.
17 kommentarer til -Norsk barnefilm mangler kontinuitet
Legg igjen en kommentar
-Norsk barnefilm mangler kontinuitet
Barnefilmfestivalen er 15 år, og publikum og filmskapere er samlet i Kristiansand til en 5 dagers feiring. Men festivalsjef Danckert Monrad-Krohn er bekymret på vegne av norsk barnefilm.
Den 15. Barnefilmfestivalen i Kristiansand arrangeres fra 24. til 28 april. I løpet av 15 år har festivalen vokst seg til å bli Norges største og viktigste kulturarrangement for barn, og en av Europas ledende filmfestivaler for barnefilm. Men festivalsjefen skulle gjerne vist noen flere norske langfilmer.
-Hovedproblemet med norsk barnefilm er kontinuiteten hvis du spør meg. I fjor var det flere barnefilmer, og i år er det nesten ingen. Reisen til Julestjernen kommer jo rett før jul går jeg ut fra, sier Danckert Monrad-Krohn.
-For meg som også jobber på en kino, er det helt tydelig at barnefilmene betyr mye for besøkstallene. Uten barnefilmer taper kinoene penger. De store barnefilmene er som regel blant årets 5 eller 10 mest sette filmer. Og barn fortjener å få se norske historier på kino.
Danckert Monrad-Krohn mener at NFI bør få en egen konsulent for barnefilm, slik man har det i Sverige og Danmark. Han påpeker at Filminstituttet fungerer som en slags bestiller, og når man sier at man har en viss sum til barnefilm vil bransjen ønske å ta del i de pengene.
-Filminstituttet sier at de ikke får søknader på bordet, men setter man av for eksempel 50 millioner til barnefilm, så er det ingen tvil om at det vil komme noen flere søknader.
Han savner også nytenkning når det gjelder norsk barnefilm.
-Det hadde ikke vært helt feil å filmatisere noen barnebøker som ikke er 30 år gamle hvis man først skal lage adapsjoner. Det finnes mye god nyere barnelitteratur som ikke er like kjent.
– Det er også et dilemma at det virker som om barnefilmen går mer og mer over på markedsstøtte. Med all respekt for Knerten, og det er viktig med store filmer og genrefilmer. Men når NFI fikk ny leder, Nina Refseth, så var det første hun sa at de etterlyste ny originalskrevet fiksjonsfilm for barn, og det har vi ikke sett noe til. Siste filmen var Christian Los Bestevenner (2009), det begynner å bli en god stund siden.
I stedet for å lage et retrospektivt program med de 15 siste prisvinnerne til jubileet, viser festivalen et program som heter Dutch Toutch med noen av de nyeste nederlandske barnefilmene.
-For 5-6 år siden gikk flere nederlandske produsenter ut og sa at de ville bli Det nye Skandinavia når det gjaldt barnefilm, og det er de nå i ferd med å få til. De har i forveien en fortellerstruktur som ligner mye på skandinavisk film.
Det kan være et problem at mange fremdeles ser barnefilm som et venstrehåndsarbeid på lik linje med barnekultur generelt, mener Danckert Monrad-Krohn. Selv om norske barnefilmer er viktige for kinoene og dvd-markedet.
-Men det som lages av norske barnefilmer er jo helt strålende, det er veldig forskjellige filmer og de når et stort publikum.
Barnefilmfestivalen i Kristiansand 2012:
Til sammen viser Barnefilmfestivalen 90 filmer. Den franske filmen 17 Girls av Delphine og Muriel Coulin åpnet ungdomsprogrammet og handlingen baserer seg på en virkelig hendelse fra 2008. Andre filmer som vises er den franske Tomboy av Céline Sciamma, estlandske Lotte og månesteinens hemmelighet av Janno Põldma og Heiki Ernits og Mosquita y Mari av Aurora Guerrero, som ble vist under fjorårets Sundance-festival. Det blir et gjensyn med fjorårets åpningsfilm En katt i Paris og en av fjorårets vinnerfilmer Kidnappet av Vibeke Muasya.
Den europeiske barnefilmorganisasjonen ECFA skal presentere sitt nye prosjekt mot homofobi og kjønnsstereotyper og det arrangeres dokumentarfilmverksted og forskjellige animasjonskurs for barn.
I tillegg til å vise barne- og ungdomsfilmer arrangeres festivalen workshops, kurs, verksteder og presentasjoner for barnefilmskapere. Representanter fra animasjonselskapet Aardman Animation gjester Barnefilmfestivalen. Jay Clarke, Ashley Boddy og Andy Jane skal holde en masterclass og et tre dagers skrivekurs. Selskapet står bak suksesser som Wallace and Gromit, Sauen Shaun og kinoaktuelle Piratene.
Lørdag 28. april skal det deles ut flere priser: Film & Kinos barnefilmpris, Don Quijote-prisen, publikumsprisen Ludi-prisen og ECFA-prisen. Her går vinneren automatisk videre til kåringen av Europas beste barnefilm. Vinneren av manuskonkurransen, som arrangeres av Sørnorsk filmsenter og Barnefilmfestivalen, kåres også lørdag ettermiddag.
Les også
- IDA med tre priser til «No Other Land».
- Årets filmnavn i Rogaland.
- Norske filmer til «Europas Sundance».
- Sven Wickman – en unik gjenskaper av tidsepoker.
- NFI satser på KI i søknadsbehandlingen.
- Hvor vil KI ta oss i løpet av fem år? (+)
- Aamot-statuetten til Ingvil Giske, Benjamin Ree og Vibeke Skistad.
- «Milliardærøya»-location nominert til internasjonal pris.
- Når får vi en Amanda for beste søknad?
- Rose d’Or til «Dates in real life».
17 Responses to -Norsk barnefilm mangler kontinuitet
-
Flott at den norske barnefilmmangelen endelig får oppmerksomhet.
Håper Rushprint følger opp dette, det er en viktig sak!
Hva sier Kulturministeren og Kulturdepartementet?
Hva sier konsulentene hos NFI?
Hvor mange barnefilmer har fått avslag de siste årene?
Faller barnefilmene mellom to stoler, hvis de ikke er kunstneriske nok til å få konsulentstøtte og ikke store nok til å få markedsstøtte? -
Problemet med TV-serier for barn er vel så stort. Fiksjon for barn blir etter min oppfatning ofte brukt som springbrett til voksen-fiksjon eller genereres av økonomiske interesser.
Kjipt, for barnefilm kan være drabla fett for alle generasjoner…
-
Hei Jørgen og Daniel, det er bra vi har engasjerte lesere. Det var hele tiden tanken å be Kulturministeren og NFI’s ledelse om en kommentar, men rakk det desverre ikke fredag ettermiddag. Har kontaktet Kulturdepartementet i dag.
-
Det kunne vært spennende å høre en kommentar derfra, ja. Husker Huitfeldt snakket om barnefilmsatsning med originale historier rett etter hun ble minister. Problemet er vel manglende forfattere og regissører som brenner for barnefilm. Jeg får vel gjørra no sjæl. 🙂
-
Hvis jeg ikke husker feil, ble Huitfeldt konfrontert med akkurat dette spørsmålet om egen barnefilmkonsulent på et nyhetsinnslag for kanskje ca et halvår siden, da mente hun at hun ikke så det som nødvendig, og var fornøyd med NFIs nåværende ordning. Trist! Spesielt når nye barnefilmer ikke får innvilget støtte, noe jeg kjenner eksempler på selv i løpet av de siste årene. Ingen gunstig situasjon for de som brenner for å lage god barnefilm – og spesielt uheldig for barna selv.
-
Flott, gleder meg til å lese mer om det!
Jeg mener det bør settes av en egen pott til barnefilm, da sikrer vi en jevn produksjon. Nå kan vi brått få 6 norske barnefilmer i 2013 og det er veldig bra, men vi kan ikke risikere at 2014 brått blir som 2012 igjen. -
Eirik, selvfølgelig er det noen barnefilmer som ikke får innvilget tilskudd. Som all annen film vil det også være barne- og ungdomsfilmer som får avslag.
Å sette av egne midler og ansette egen barnefilmkonsulent er etter min mening ikke veien å gå. Barnefilm bør konkurrere på nivå med annen film for å opprettholde høy kvalitet, noe den da også klarer svært ofte. Dessuten må det være en vilje der i utgangspunktet – ikke at man lager barnefilm kun fordi Staten «bestiller» det. Det fins allerede økonomiske incentiver som gjør det attraktivt å produsere barnefilm, men manglende vilje vises tydelig i det lave antallet søknader.
På tross av dette har de sittende konsulentene og markedsordningen gitt tilskudd til film for barn og unge på ønsket nivå i forhold til ambisjonen om 4-5 filmer i året (selv om ikke dette ikke treffer hvert eneste kalenderår pga forsinkelser etc). Der det svikter er på den nye etterhåndsstøtteordningen hvor det så langt bare er produsert en ungdomsfilm. Den nye pakkefinansieringen ivaretar heller ikke ønsket om flere filmer for barn og unge.
Men først og fremst må det være en større vilje og ambisjoner hos manusforfattere, regissører, produsenter og distributører enn det er i dag. Filmer som Bestevenner, Keepern til Liverpool, Jørgen+Anne=Sant og Få meg på for faen viser at det er både vilje hos NFI og interesse hos publikum for gode barne- og ungdomsfilmer i tillegg til de mer åpenbare suksessene som Knerten, Elias og Blåfjell.
Og snart kommer Reisen til julestjernen, Pelle Politibil, Sjalusi, Albert Åberg, Karsten & Petra og Mormor og de åtte ungene – The Musical.
-
Joda, det kommer mye norsk barnefilm SNART, men i 2012 er det noe som har gått galt. Siste norske barnefilm var Blåfjell 2 i november, og siden det var en julefilm var den fort uaktuell igjen. Neste norske barnefilm er i november 2012, dvs at vi går ti måneder uten en eneste ny, norsk barnefilm. (Tenk deg reaksjonen hvis dét skjedde med norsk film for voksne?)
Da må man spørre:
Hvordan skjedde dette?
Hvordan unngår vi at det skjer igjen? -
Bare en liten presisering: Jeg mente at det går ti måneder uten at kinoene hadde ny, norsk barnefilm på programmet, siden Blåfjell 2 gikk frem til starten av januar. (Hvis man regner fra premièredato til premièredato blir det et helt år.)
-
Denne våren har det bare kommet en film som har forhåndstilskudd fra NFI (Kompani Orheim). Dette er resultatet av en ny filmpolitikk der NFI har stadig mindre styring på reportoaret og etterhåndsstøtten gjør at produsentene og distributørene avgjør mer av hva som blir satt i produksjon. Dette har så langt gitt færre barne- og ungdomsfilmer og et mer tilfeldig reportoar. Forøvrig skyldes mangelen på barnefilmer i år at de beste prosjektene som fikk tilskudd sist var animasjonsfilmer som tar lengre tid å fullføre. Når tilfanget av barnefilm er så lavt som det er blir det også vanskeligere å ha en reportoarpolitikk som sikrer en jevn strøm av barnefilm.
-
Jeg er helt uenign med den gode mand Thomas Robsahm. Der er ingen tvivil om at Danmark og Sverige har nydt vældig, vældig godt af at have en Dorektør Henning Camre, somogså satsede på børnefilm og på børnefilmskonsulenter- hele 2 stks. Den kvalitetssatsning har sat sit prægt og vil også gøre på det på Norsk børnefilm, hvis der kom egne konsulenter, som havde det som sit primære focusområde.
-
Fortsetter NFI å tildele midler over samme lest som de siste årene har vi snart ikke kinopublikum igjen. Norske 4-, 5-, 6-, 7-, 8-, 9-, 10-, 11- og 12-åringer trenger og fortjener stadig nye gode og relevante og underholdende norske filmopplevelser. Bare da vil de vokse opp med troen på og fasinasjonen for filmen som opplevelsesmedie, og kinoen som arenaen som får hjertene til å banke og tankene til å vokse.
At manusforfattere, regissører og produsenter av barnefilm må konkurrere om de samme pengene som kolleger innen voksenfilm er like unaturlig som om forfattere av barnebøker skulle konkurrere mot forfattere av voksenbøker eller designere av barnesko måtte slåss mot designere av voksensko. Et barnefilmprosjekt er ulikt et voksenfilmprosjekt på alle tenkelige måter. At kvaliteten skal være av ypperste sort i begge leire, er selvsagt. Robsahms selvforsvarende retorikk er ikke bare diskriminerende og rett ut snål (når ble det egentlig filmkonsulentens oppgave å forsvare Kulturdepartementets overordnede filmstrategi), den ender stadig i feil konklusjoner. Løsningen er enkel: En egen pengepott og egen konsulent helt og holdent viet de yngste kinogjengerne.
Heia barna våre!
-
Ja, heia barna. Selvfølgelig skal de få gode filmer.
Men dersom den eneste måten å få frem gode barne- og ungdomsfilmer er å avsette øremerkede midler og egen konsulent så er det merkelig at vi har hatt så mange gode barne- og ungdomsfilmer i Norge opp gjennom årene uten dette virkemiddelet. I stedet har det vært satset på gunstigere etterhåndsstøtte, noe som gjør det attraktivt å satse på barnefilm. (I Danmark fins ikke etterhåndsstøtte).
På tre år i jobben som konsulent har jeg gitt tilskudd til tre barnefilmer, tre ungdomsfilmer og seks voksenfilmer. Halvparten har altså gått til barne- og ungdomsfilmer på tross av at antall søknader er betydelig lavere enn for voksenfilmer.
Også markedsordningen har de siste årene bevilget omtrent halvparten av midlene til barnefilm.
Hovedproblemet er og blir det lave antallet søknader: I 2011 fikk konsulent Einar Egeland inn kun 6 barnefilmsøknader. Dette utgjorde 15% av den samlede søknadsmengden. Av disse fikk tre produksjonsmidler, to utviklingstilskudd og kun ett prosjekt avslag.
Hvordan dette kan fremstå som «diskriminerende» er vanskelig å forstå.
Et av argument for egen pott og konsulent er at det da ville komme flere søknader. Men man skal ikke bruke mye tid på å sette seg inn i NFI´s målsettinger for å se at barne- og ungdomsfilm er høyt prioritert og gis tilskudd. Så hva venter man på? Hvorfor søker ikke flere?
(Det er forøvrig lite som tyder på at vi er i ferd med å miste publikum på norske filmer da fjoråret var det beste siden 1975 med nesten 3 millioner besøk.)
-
Først en presisjon: Det er ikke fordelingen av tilsagn mellom barne- og voksenfilm jeg anser diskriminerende. Før i dag visste jeg lite om denne, og fra her jeg sitter, snaue 500 km unna Filmens Hus, har jeg uansett lite belegg for å mene noe som helst om konsulentenes prioriteringer.
Det jeg imidlertid opplever som (lettere) diskriminerende er når en utøver av NFIs filmforvaltningsmandat stadig uttaler seg som om det ikke er et problem at det finnes så få norske barnefilmer på kino som det vitterlig gjør om dagen, og i stedet for å vise vilje til nytenkning går rett i forsvar av dagens ordning.
Hvorfor ikke flere produsenter, regissører og manusforfattere utviser større vilje og ønske om å lage barnefilm, kan man undre seg over. Om årsaken er økonomi, eller mengden gode ”voksenprosjekter” som bare må lages eller om sannheten er så brutal at dagens norske filmprodusenter rett og slett ikke er særlig hypp på å lage ny, original norsk barnefilm, det er egentlig uviktig. Det som er viktig er at barna våre sikres muligheten til filmopplevelser som snakker med dem på deres eget språk. Det ansvaret bærer ikke norske produsenter. Ansvaret ligger ene og alene hos politikere og departement. Hvis Huitfeldt, KUD og NFI ønsker at norske barn skal være sikret et visst antall gode, norske (gjerne lokale) filmopplevelser i løpet av barndommen, må det konkrete tiltak til.
Et slikt tiltak kunne vært øremerkede penger, et annet en egen barnefilmkonsulent hos NFI, et tredje et eget utvalg bestående av barn som får være med og bestemme hvilke manus/filmer som skal få støtte (jfr ordningen som ble innført ifm ansettelsen av nytt Barneombud), et fjerde er øremerket slate funding til barnefilmprodusenter, et femte er at det settes et krav om at NFI hvert år skal støtte et visst antall barnefilmer (der minst 50 % er basert på originale manus). Dette er eksempler på tiltak som ville løftet barnefilmen opp og frem i bevisstheten hos voksne og ut og hjem til barna våre.
Det er for så vidt interessant å få innsyn i de kalde fakta internt hos søknadsbehandlerne i NFI. Samtidig understreker både tallene og følgende to fakta alvoret i dagens situasjon: I 2012 kommer det kun én norsk barnefilm på kino; ”Reisen til julestjernen”, en nyinnspilling av en gammel såkalt klassiker. Og selv om det de senere årene har vært flere kinofilmer for de yngste, er det hele 3 år siden den siste norske barnefilmen med originalmanus ble laget – ”Bestevenner”, som kom i 2009.
Mon tro hvordan reaksjonene hadde vært om det her var voksenfilmer vi snakket om. -
Jeg sier ikke at det ikke er et problem at det er så få filmer, jeg sier at det ikke er så få barne- og ungdomsfilmer som noen skal ha det til!
Man kan ikke bruke ett svakt år (2012) som bevis på at det står dårlig til generelt når det faktisk er slik at målet om 4-5 barne- og ungdomsfilmer har blitt innfridd i flere år. Det er selvfølgelig beklagelig at det bare kommer en barnefilm og to ungdomsfilmer i år, men det er et unntak som skyldes forsinkelser på flere produksjoner og gir oss desto mange flere neste år.
Når det gjelder mangelen på originalmanus så er dette også noe som går i bølger. De fleste og beste søknadene for tiden er basert på bøker, men det viktigste er jo at det blir gode filmer som barn har glede av. Å øremerke 50% av en pott til originalmanus vil ikke fungere i praksis. Da låser man seg til noe som er svært vanskelig å innfri uten å senke kravene til kvaliteten i hvert enkelt prosjekt.
De 50 millionene det snakkes om i artikkelen som bør øremerkes til barne- og ungdomsfilm brukes allerede til det formålet. Det er bare å sjekke årsstatistikkene. Så kan man diskutere om det burde være flere barnefilmer enn ungdomsfilmer for eksempel, men målsettingen om 4-5 filmer i året har fungert (bortsett fra i år).
Når det gjelder tiltak for å få flere søknader så kan NFI både bli tydeligere og kanskje utlyse konkurranser el.l. Mye av dette har imidlertid vært gjort før.
Tidligere konsulent Vera Micaelsen gikk tydelig ut med ønske om flere barnefilmer og fungerte på mange måter som en barnefilmkonsulent. Det kom da også flere søknader en periode, men hun endte likevel opp med å gi tilskudd til kun en barnefilm i sin periode (+ fem ungdomsfilmer).
Et problem er åpenbart at for mange filmskapere ikke synes det er like stas å lage barnefilm som voksenfilm. Derfor er søknadsmengden og viljen for lav. Men pengene fins, det er bare å komme med prosjektene!
-
Jeg må si det er lett å kritisere når man står trygt på utsiden av systemet, he he, men likevel vil jeg påstå at holdningen til NFI når det gjelder barne og ungdomsfilm er for passiv.
Som Thomas Robsahm sier så kom det i en periode langt flere søknader på barne og ungdomsfilmer enn det noen gang hadde gjort før, og i 2009 var det flere barne og ungdomsfilmer enn noen gang før i norsk films historie. Og, det er jeg overbevist om at skyldtes nettopp det faktum at det satt noen på NFI med makt og penger som ble oppfattet som spesielt interessert i barne og ungdomsfilm.Det var ikke min fortjeneste at det kom så mange filmer i 2009, for som Thomas sier så ga jeg ikke støtte til mer enn 6 barne og ungdomsfilmer i min tid som konsulent, men signalene filmbransjen fanget opp var at nå kunne det lønne seg å søke med barne og ungdomsfilmer, og da kom det også søknader.
Det er kanskje riktigere å se på tildelingene, enn premierene, da Thomas har rett i at noen produksjoner forsinkes av lang produksjonstid, men det forklarer ikke hvorfor søknadsmengden, spesielt på originalskrevne manus, er så lav.
For å finne ut av det må vi se på hvordan støttesystemet fungerer.Og indirekte fungerer det faktisk som en bestilling. Samme hvor dårlig NFI liker det, så leses alle tildelinger med lupe av produsentene, og så søkes det på det man tror man kan få støtte til. Sånn fungerer det overalt. Jeg merker det selv, nå som jeg er frilanser og søker midler overalt, jeg søker med prosjekter jeg tror kan få støtte.
Derfor må NFI også ta ansvaret med å «bestille».Hvis det var så enkelt at det bare var å komme med prosjektene, så hadde de kommet for lenge siden. Når de likevel ikke gjør det må NFI ta oppgaven mer alvorlig. Det nytter ikke å legge skylda på produsentene og filmskaperne.
Det er sikkert mange tiltak og muligheter som hadde vært strålende å sette igang, men det sterkeste kruttet er at NFI viser tydelig at de mener alvor når de sier at de vil ha barne og ungdomsfilmer. Da først, kommer søknadene.
Og det gjør de ikke nå.
-
Jeg er enig i at NFI kan være enda tydeligere på ønsket om flere barne- og ungdomsfilmer.
Flott at den norske barnefilmmangelen endelig får oppmerksomhet.
Håper Rushprint følger opp dette, det er en viktig sak!
Hva sier Kulturministeren og Kulturdepartementet?
Hva sier konsulentene hos NFI?
Hvor mange barnefilmer har fått avslag de siste årene?
Faller barnefilmene mellom to stoler, hvis de ikke er kunstneriske nok til å få konsulentstøtte og ikke store nok til å få markedsstøtte?
Problemet med TV-serier for barn er vel så stort. Fiksjon for barn blir etter min oppfatning ofte brukt som springbrett til voksen-fiksjon eller genereres av økonomiske interesser.
Kjipt, for barnefilm kan være drabla fett for alle generasjoner…
Hei Jørgen og Daniel, det er bra vi har engasjerte lesere. Det var hele tiden tanken å be Kulturministeren og NFI’s ledelse om en kommentar, men rakk det desverre ikke fredag ettermiddag. Har kontaktet Kulturdepartementet i dag.
Det kunne vært spennende å høre en kommentar derfra, ja. Husker Huitfeldt snakket om barnefilmsatsning med originale historier rett etter hun ble minister. Problemet er vel manglende forfattere og regissører som brenner for barnefilm. Jeg får vel gjørra no sjæl. 🙂
Hvis jeg ikke husker feil, ble Huitfeldt konfrontert med akkurat dette spørsmålet om egen barnefilmkonsulent på et nyhetsinnslag for kanskje ca et halvår siden, da mente hun at hun ikke så det som nødvendig, og var fornøyd med NFIs nåværende ordning. Trist! Spesielt når nye barnefilmer ikke får innvilget støtte, noe jeg kjenner eksempler på selv i løpet av de siste årene. Ingen gunstig situasjon for de som brenner for å lage god barnefilm – og spesielt uheldig for barna selv.
Flott, gleder meg til å lese mer om det!
Jeg mener det bør settes av en egen pott til barnefilm, da sikrer vi en jevn produksjon. Nå kan vi brått få 6 norske barnefilmer i 2013 og det er veldig bra, men vi kan ikke risikere at 2014 brått blir som 2012 igjen.
Eirik, selvfølgelig er det noen barnefilmer som ikke får innvilget tilskudd. Som all annen film vil det også være barne- og ungdomsfilmer som får avslag.
Å sette av egne midler og ansette egen barnefilmkonsulent er etter min mening ikke veien å gå. Barnefilm bør konkurrere på nivå med annen film for å opprettholde høy kvalitet, noe den da også klarer svært ofte. Dessuten må det være en vilje der i utgangspunktet – ikke at man lager barnefilm kun fordi Staten «bestiller» det. Det fins allerede økonomiske incentiver som gjør det attraktivt å produsere barnefilm, men manglende vilje vises tydelig i det lave antallet søknader.
På tross av dette har de sittende konsulentene og markedsordningen gitt tilskudd til film for barn og unge på ønsket nivå i forhold til ambisjonen om 4-5 filmer i året (selv om ikke dette ikke treffer hvert eneste kalenderår pga forsinkelser etc). Der det svikter er på den nye etterhåndsstøtteordningen hvor det så langt bare er produsert en ungdomsfilm. Den nye pakkefinansieringen ivaretar heller ikke ønsket om flere filmer for barn og unge.
Men først og fremst må det være en større vilje og ambisjoner hos manusforfattere, regissører, produsenter og distributører enn det er i dag. Filmer som Bestevenner, Keepern til Liverpool, Jørgen+Anne=Sant og Få meg på for faen viser at det er både vilje hos NFI og interesse hos publikum for gode barne- og ungdomsfilmer i tillegg til de mer åpenbare suksessene som Knerten, Elias og Blåfjell.
Og snart kommer Reisen til julestjernen, Pelle Politibil, Sjalusi, Albert Åberg, Karsten & Petra og Mormor og de åtte ungene – The Musical.
Joda, det kommer mye norsk barnefilm SNART, men i 2012 er det noe som har gått galt. Siste norske barnefilm var Blåfjell 2 i november, og siden det var en julefilm var den fort uaktuell igjen. Neste norske barnefilm er i november 2012, dvs at vi går ti måneder uten en eneste ny, norsk barnefilm. (Tenk deg reaksjonen hvis dét skjedde med norsk film for voksne?)
Da må man spørre:
Hvordan skjedde dette?
Hvordan unngår vi at det skjer igjen?
Bare en liten presisering: Jeg mente at det går ti måneder uten at kinoene hadde ny, norsk barnefilm på programmet, siden Blåfjell 2 gikk frem til starten av januar. (Hvis man regner fra premièredato til premièredato blir det et helt år.)
Denne våren har det bare kommet en film som har forhåndstilskudd fra NFI (Kompani Orheim). Dette er resultatet av en ny filmpolitikk der NFI har stadig mindre styring på reportoaret og etterhåndsstøtten gjør at produsentene og distributørene avgjør mer av hva som blir satt i produksjon. Dette har så langt gitt færre barne- og ungdomsfilmer og et mer tilfeldig reportoar. Forøvrig skyldes mangelen på barnefilmer i år at de beste prosjektene som fikk tilskudd sist var animasjonsfilmer som tar lengre tid å fullføre. Når tilfanget av barnefilm er så lavt som det er blir det også vanskeligere å ha en reportoarpolitikk som sikrer en jevn strøm av barnefilm.
Jeg er helt uenign med den gode mand Thomas Robsahm. Der er ingen tvivil om at Danmark og Sverige har nydt vældig, vældig godt af at have en Dorektør Henning Camre, somogså satsede på børnefilm og på børnefilmskonsulenter- hele 2 stks. Den kvalitetssatsning har sat sit prægt og vil også gøre på det på Norsk børnefilm, hvis der kom egne konsulenter, som havde det som sit primære focusområde.
Fortsetter NFI å tildele midler over samme lest som de siste årene har vi snart ikke kinopublikum igjen. Norske 4-, 5-, 6-, 7-, 8-, 9-, 10-, 11- og 12-åringer trenger og fortjener stadig nye gode og relevante og underholdende norske filmopplevelser. Bare da vil de vokse opp med troen på og fasinasjonen for filmen som opplevelsesmedie, og kinoen som arenaen som får hjertene til å banke og tankene til å vokse.
At manusforfattere, regissører og produsenter av barnefilm må konkurrere om de samme pengene som kolleger innen voksenfilm er like unaturlig som om forfattere av barnebøker skulle konkurrere mot forfattere av voksenbøker eller designere av barnesko måtte slåss mot designere av voksensko. Et barnefilmprosjekt er ulikt et voksenfilmprosjekt på alle tenkelige måter. At kvaliteten skal være av ypperste sort i begge leire, er selvsagt. Robsahms selvforsvarende retorikk er ikke bare diskriminerende og rett ut snål (når ble det egentlig filmkonsulentens oppgave å forsvare Kulturdepartementets overordnede filmstrategi), den ender stadig i feil konklusjoner. Løsningen er enkel: En egen pengepott og egen konsulent helt og holdent viet de yngste kinogjengerne.
Heia barna våre!
Ja, heia barna. Selvfølgelig skal de få gode filmer.
Men dersom den eneste måten å få frem gode barne- og ungdomsfilmer er å avsette øremerkede midler og egen konsulent så er det merkelig at vi har hatt så mange gode barne- og ungdomsfilmer i Norge opp gjennom årene uten dette virkemiddelet. I stedet har det vært satset på gunstigere etterhåndsstøtte, noe som gjør det attraktivt å satse på barnefilm. (I Danmark fins ikke etterhåndsstøtte).
På tre år i jobben som konsulent har jeg gitt tilskudd til tre barnefilmer, tre ungdomsfilmer og seks voksenfilmer. Halvparten har altså gått til barne- og ungdomsfilmer på tross av at antall søknader er betydelig lavere enn for voksenfilmer.
Også markedsordningen har de siste årene bevilget omtrent halvparten av midlene til barnefilm.
Hovedproblemet er og blir det lave antallet søknader: I 2011 fikk konsulent Einar Egeland inn kun 6 barnefilmsøknader. Dette utgjorde 15% av den samlede søknadsmengden. Av disse fikk tre produksjonsmidler, to utviklingstilskudd og kun ett prosjekt avslag.
Hvordan dette kan fremstå som «diskriminerende» er vanskelig å forstå.
Et av argument for egen pott og konsulent er at det da ville komme flere søknader. Men man skal ikke bruke mye tid på å sette seg inn i NFI´s målsettinger for å se at barne- og ungdomsfilm er høyt prioritert og gis tilskudd. Så hva venter man på? Hvorfor søker ikke flere?
(Det er forøvrig lite som tyder på at vi er i ferd med å miste publikum på norske filmer da fjoråret var det beste siden 1975 med nesten 3 millioner besøk.)
Først en presisjon: Det er ikke fordelingen av tilsagn mellom barne- og voksenfilm jeg anser diskriminerende. Før i dag visste jeg lite om denne, og fra her jeg sitter, snaue 500 km unna Filmens Hus, har jeg uansett lite belegg for å mene noe som helst om konsulentenes prioriteringer.
Det jeg imidlertid opplever som (lettere) diskriminerende er når en utøver av NFIs filmforvaltningsmandat stadig uttaler seg som om det ikke er et problem at det finnes så få norske barnefilmer på kino som det vitterlig gjør om dagen, og i stedet for å vise vilje til nytenkning går rett i forsvar av dagens ordning.
Hvorfor ikke flere produsenter, regissører og manusforfattere utviser større vilje og ønske om å lage barnefilm, kan man undre seg over. Om årsaken er økonomi, eller mengden gode ”voksenprosjekter” som bare må lages eller om sannheten er så brutal at dagens norske filmprodusenter rett og slett ikke er særlig hypp på å lage ny, original norsk barnefilm, det er egentlig uviktig. Det som er viktig er at barna våre sikres muligheten til filmopplevelser som snakker med dem på deres eget språk. Det ansvaret bærer ikke norske produsenter. Ansvaret ligger ene og alene hos politikere og departement. Hvis Huitfeldt, KUD og NFI ønsker at norske barn skal være sikret et visst antall gode, norske (gjerne lokale) filmopplevelser i løpet av barndommen, må det konkrete tiltak til.
Et slikt tiltak kunne vært øremerkede penger, et annet en egen barnefilmkonsulent hos NFI, et tredje et eget utvalg bestående av barn som får være med og bestemme hvilke manus/filmer som skal få støtte (jfr ordningen som ble innført ifm ansettelsen av nytt Barneombud), et fjerde er øremerket slate funding til barnefilmprodusenter, et femte er at det settes et krav om at NFI hvert år skal støtte et visst antall barnefilmer (der minst 50 % er basert på originale manus). Dette er eksempler på tiltak som ville løftet barnefilmen opp og frem i bevisstheten hos voksne og ut og hjem til barna våre.
Det er for så vidt interessant å få innsyn i de kalde fakta internt hos søknadsbehandlerne i NFI. Samtidig understreker både tallene og følgende to fakta alvoret i dagens situasjon: I 2012 kommer det kun én norsk barnefilm på kino; ”Reisen til julestjernen”, en nyinnspilling av en gammel såkalt klassiker. Og selv om det de senere årene har vært flere kinofilmer for de yngste, er det hele 3 år siden den siste norske barnefilmen med originalmanus ble laget – ”Bestevenner”, som kom i 2009.
Mon tro hvordan reaksjonene hadde vært om det her var voksenfilmer vi snakket om.
Jeg sier ikke at det ikke er et problem at det er så få filmer, jeg sier at det ikke er så få barne- og ungdomsfilmer som noen skal ha det til!
Man kan ikke bruke ett svakt år (2012) som bevis på at det står dårlig til generelt når det faktisk er slik at målet om 4-5 barne- og ungdomsfilmer har blitt innfridd i flere år. Det er selvfølgelig beklagelig at det bare kommer en barnefilm og to ungdomsfilmer i år, men det er et unntak som skyldes forsinkelser på flere produksjoner og gir oss desto mange flere neste år.
Når det gjelder mangelen på originalmanus så er dette også noe som går i bølger. De fleste og beste søknadene for tiden er basert på bøker, men det viktigste er jo at det blir gode filmer som barn har glede av. Å øremerke 50% av en pott til originalmanus vil ikke fungere i praksis. Da låser man seg til noe som er svært vanskelig å innfri uten å senke kravene til kvaliteten i hvert enkelt prosjekt.
De 50 millionene det snakkes om i artikkelen som bør øremerkes til barne- og ungdomsfilm brukes allerede til det formålet. Det er bare å sjekke årsstatistikkene. Så kan man diskutere om det burde være flere barnefilmer enn ungdomsfilmer for eksempel, men målsettingen om 4-5 filmer i året har fungert (bortsett fra i år).
Når det gjelder tiltak for å få flere søknader så kan NFI både bli tydeligere og kanskje utlyse konkurranser el.l. Mye av dette har imidlertid vært gjort før.
Tidligere konsulent Vera Micaelsen gikk tydelig ut med ønske om flere barnefilmer og fungerte på mange måter som en barnefilmkonsulent. Det kom da også flere søknader en periode, men hun endte likevel opp med å gi tilskudd til kun en barnefilm i sin periode (+ fem ungdomsfilmer).
Et problem er åpenbart at for mange filmskapere ikke synes det er like stas å lage barnefilm som voksenfilm. Derfor er søknadsmengden og viljen for lav. Men pengene fins, det er bare å komme med prosjektene!
Jeg må si det er lett å kritisere når man står trygt på utsiden av systemet, he he, men likevel vil jeg påstå at holdningen til NFI når det gjelder barne og ungdomsfilm er for passiv.
Som Thomas Robsahm sier så kom det i en periode langt flere søknader på barne og ungdomsfilmer enn det noen gang hadde gjort før, og i 2009 var det flere barne og ungdomsfilmer enn noen gang før i norsk films historie. Og, det er jeg overbevist om at skyldtes nettopp det faktum at det satt noen på NFI med makt og penger som ble oppfattet som spesielt interessert i barne og ungdomsfilm.
Det var ikke min fortjeneste at det kom så mange filmer i 2009, for som Thomas sier så ga jeg ikke støtte til mer enn 6 barne og ungdomsfilmer i min tid som konsulent, men signalene filmbransjen fanget opp var at nå kunne det lønne seg å søke med barne og ungdomsfilmer, og da kom det også søknader.
Det er kanskje riktigere å se på tildelingene, enn premierene, da Thomas har rett i at noen produksjoner forsinkes av lang produksjonstid, men det forklarer ikke hvorfor søknadsmengden, spesielt på originalskrevne manus, er så lav.
For å finne ut av det må vi se på hvordan støttesystemet fungerer.
Og indirekte fungerer det faktisk som en bestilling. Samme hvor dårlig NFI liker det, så leses alle tildelinger med lupe av produsentene, og så søkes det på det man tror man kan få støtte til. Sånn fungerer det overalt. Jeg merker det selv, nå som jeg er frilanser og søker midler overalt, jeg søker med prosjekter jeg tror kan få støtte.
Derfor må NFI også ta ansvaret med å «bestille».
Hvis det var så enkelt at det bare var å komme med prosjektene, så hadde de kommet for lenge siden. Når de likevel ikke gjør det må NFI ta oppgaven mer alvorlig. Det nytter ikke å legge skylda på produsentene og filmskaperne.
Det er sikkert mange tiltak og muligheter som hadde vært strålende å sette igang, men det sterkeste kruttet er at NFI viser tydelig at de mener alvor når de sier at de vil ha barne og ungdomsfilmer. Da først, kommer søknadene.
Og det gjør de ikke nå.
Jeg er enig i at NFI kan være enda tydeligere på ønsket om flere barne- og ungdomsfilmer.