Provokatøren

Provokatøren

-«Ambassadøren» handler også om fantasier. Europeere og afrikanere har mange forskellige fantasier om hverandre. Mr. Cortzen er nok den ultimate afrikanske fantasi om en europeisk forretningsmanns-diplomat, sier «verdens mest provoserende regissør» Mads Brügger.

Mads Brügger ville portrettere «fettlaget» rundt makten i et fullstendig glemt land. Et land hvor korrupsjonen – menneskelig, moralsk og materielt – er fullbyrdet og påvirker alle aspekter av alt menneskeliv. Den Sentralafrikanske Republikk er en ‘hund spiser hund’-verden, hvor de med makt også lever i frykt. Ambassadøren er på samme tid en underholdende, foruroligende og gjennomført kontroversiell dokumentarfilm. Den var åpningsfilmen på IDFA, verdens viktigste dokumentarfestival, og Brügger ble kaldt«verdens mest provoserende regissør» i forbindelse med visningen på Sundance.

 

Du har sagt at du spiller rollen som kyniker blant kynikere i Ambassadøren. Det er ikke empati, men eksibisjonismen som driver deg?

-Det ene utelukker vel ikke det andre. Man er nødt til at legge empatien til side når man er i et land som Den Sentralafrikanske Republikk. Hvis du ikke er istand til å være kynisk når du kommer dit, så går du til grunne psykisk. Du blir hele tiden nødt til å ta stilling til forferdelige problemstillinger og ubegribelige tragedier. Hele tiden. Kynismen er overlevelse, ellers holder du ikke ut å være der.
Eksibisjonistiske mennesker sier jo ofte at de egentlig er sjenerte, og det henger ofte sammen: Det bluferdige og trangen til å vise seg frem. Det gjelder nok også meg, jeg har alltid fryktet alt som handlet om skuespill. Det å stå på en scene og opptre faller ikke naturlig for meg. Jeg har det ikke lett med å stå foran et publikum, men nå har jeg gjort det så mange ganger at jeg har på en måte utviklet et ‘gehør’ for det å opptre.

 

Når bestemte du deg for å lage en dokumentar om Afrika?

-I 2007 oppdaget jeg et «diplomatmegler-firma» på nettet, og tenkte med det samme at det ville være et brilliant utgangspunkt for en dokumentarfilm. Å kjøpe en diplomat-tittel. Siden gikk jeg i flere år – mellom andre prosjekter – og tenkte over filmens persona og valgte rekvisittene jeg skulle bruke. Det er mye situasjonisme i metoden, og jeg sparret med manusforfatteren Maja Juul Larsen. Det er ikke vanskelig å få folk til å tro på at du er en annen enn den du er. Man vil som regel klamre seg til håpet om at den man sitter overfor, også virkelig èr den man sitter overfor. Det avgjørende er når man er kommet over det punktet hvor folk tror på at man er noe som man ikke er, hva skal skje da? Hva skulle jeg si og gjøre – hva ville jeg oppnå?

 

Hvorfor akkurat den Sentralafrikanske Republikk?

-Dokumentarfilmen skulle foregå et sted som ville gjøre seg estetisk på film. Et gåtefullt sted i Afrika hvor du fremdeles kan oppleve restene av kolonitiden på 1950- og 1960-tallet. Da jeg møtte den danske journalisten Peter Tygesen (Kongo-spesialist, journ. anm.) og fortalte om min ide, sa han med det samme at jeg burde velge Den Sentralafrikanske Republikk. Uran kunne vært omdreiningspunktet, men det er ikke like estetisk som diamanter og vanskeligere å få fingrene i. Diamanthandelen er en del av den hvite manns fantasier om Afrika. Jeg ble tidlig klar over at fantasi-spillet skulle være sentralt for filmens estetikk, og forsto at dette ville fungere best i Den Sentralafrikanske Republikk. Det er jo et stort land på størrelse med Storbritannia, men vi hører jo aldri noe om hva som foregår inne i dette store og glemte landet. Maja Juul Larsen og jeg snakket mye om hvem min persona i filmen skulle være, og hva jeg skulle, hvor grensen for hva man kunne tillate seg lå. Samtidig ble jeg en Sentralafrikansk Republikk-nerd. Jeg leste alt jeg kunne kom over om landet, alt fra akademiske avhandlinger til internasjonale rapporter. Jeg har sett alt som finnes av filmer om SAR, som Werner Herzogs Echo’s aus einem düsteren Reich (1990). Jeg trakk også en tråd fra den filmen til min egen film: Hovedpersonen i Herzogs film er en engelsk journalist ved navn Michael Goldsmith som holdt på å bli slått i hjel av Bokassas menn. Goldsmith var i SAR for å dekke kroningen av Bokassa og skulle sende en reportasje med faks, men det var en feil på faksmaskinen. Teksten så derfor ut som en kryptert tekst og ble fanget opp av etterretningstjenesten som trodde at han var en spion. Til slutt i Herzogs film får vi vite at Goldsmith siden døde i Liberia mens han dekket borgerkrigen der, og jeg blir jo Generalkonsul i Liberia.

 

Er du fremdeles generalkonsul?

-Passet gjelder i to år, men jeg regner med at jeg fremdeles er fungerende generalkonsul. Jeg har ikke hørt fra dem i det siste, for å si det sånn. Men for noen uker siden fikk jeg en mail med et offisielt diplom og utnevnelsespapirene scannet inn. De ville gjerne sende det til meg på offisiellt papir og ba om min adresse, men den vil jeg jo ikke gi dem. Helst vil de at jeg kommer til Bangui og henter papirene, men det har jeg ikke tenkt meg å gjøre. Det ville være dumdristig.

 

Falt du noensinne ut av rollen?

-Når man går inn i et så ekstremt rollespill er man nødt til å blokkere og gå helt inn i rollen. Hotellet som jeg bodde på er et samlingspunkt for alle som har noe de skal ha sagt i Den Sentralafrikanske Republikk. Det er der de holder forretningsmøter, møter sine elskerinner, og offiserer og diplomater samles og drikker coctails til langt ut på natten. Fordi jeg oppholdt meg der hele tiden, ble jeg også nødt til å være i karakter hele tiden. Jeg kunne ikke tillate meg å være meg selv på noe tidspunkt. Det gjorde det også lettere å overleve at jeg alltid var i karakter, i en periode på 7 uker. Men da jeg kom hjem til København var det litt av en omstilling. Jeg ble helt enkelt nødt til å ha et par uker hjemme og stirre i veggen.

 

Du blir nesten fanget av dine løgner opp til flere ganger. Er det ikke naivt å tro at du ikke vil bli avslørt, selv i ‘mørkeste Afrika’?

-Jo, kanskje. Men jeg forsøkte helt bevisst å styre utenom noen sammenhenger. Jeg var blant annet invitert til en mottakelse på den amerikanske ambassaden, men avslo med det samme. Jeg unngikk å møte organisasjoner og representanter for land som sannsynligvis hadde ressurser til å finne ut hvem jeg var. Jeg prøvde å unngå amerikanerne og franskmennene, og russerne som også har en stor ambassade i hovedstaden Bangui. Men til en mottakelse en kveld dukket det opp en sør-afrikansk etteretningssjef som er sjef for en gruppe sør-afrikanske soldater som er stasjonert i landet. Han tok meg til side og ville snakke med meg under fire øyne. Mannen referer direkte til presidenten og har en del makt. Jeg tenkte: Nå er spillet over, min venn. Vi gikk inn i et sideværelse og han sier: «Herr ambassadør, jeg vet godt at du ikke kan kommentere på det jeg nå vil si, men jeg vil si det allikevel. Du skal vite at jeg har lagt merke til at du har alle de typiske kjennetegnene for en erfaren leder av etterretningstjenesten, som jeg tror du er. Og jeg tror at Johan (som er fotografen, journ. anm.) er din militærattache». Jeg kunne jo ikke gjøre annet enn å le. På en måte var det jo ett kompliment, men det var også et varsel om at jeg hadde drevet rollespillet litt for langt.

-Samtidig er det ikke naivt å tro at jeg ikke ville bli avslørt, fordi Den Sentralafrikanske Republikk er et av de mest glemte landene i Afrika. Hvis du er utstasjonert der, så er det en straff. Du blir utstasjonert der fordi du er komplett inkompetent, eventuelt alkoholisert eller kriminell. Det er et sted hvor du blir parkert hvis du er uønsket. Det ville være langt farligere å spille mitt spill hvis jeg var i et annet afrikansk land, som Sør-Afrika, hvor diplomatiet og sentraladministrasjonen fungerer bedre og man ville fulgt mer med på hva jeg foretok meg. Den Sentralafrikanske Republikk er et av de få land i verden hvor dette rollespillet rent faktisk var mulig.

 

 

«Ambassadøren» har flere temaer?

-Jeg ville vise at de fleste diplomater har flere dagsordener. En offisiell dagsorden som består av godhet og filantropi, og opp til flere skjulte dagsordener som kun handler om å sikre seg så mange ressurser som mulig på vegne av landet man representerer. Der syns jeg fyrstikker og diamanter passet godt sammen. Jeg ønsket å virke nøyaktig så hyklerisk som mange diplomater faktisk er.

 

Hvis «Ambassadøren» var en tradisjonell dokumentar ville avsløringene sannsynligvis skapt oppstyr. Kommer du i veien for din egen fortelling?

-Det gjør jeg jo i èn forstand. Men jeg forsøker å fortelle om Afrika på en annen måte enn man har gjort tidligere. Jeg forsøker å styre utenom de vanlige genrekodene som vi alle gjenkjenner fra dokumentarer fra Afrika. Dilemmaet er: Når du sier noe alvorlig, kan du da tillate seg å si noe morsomt samtidig? Opphever humoren det alvorlige?

-Det har atter igjen vært en ny debatt i Frankrike i høst omkring Francafrique, forbindelsen mellom den franske regjeringen og de tidligere kolonistatene. Sarkozy hadde lovet å ta et oppgjør, men så kom det fram at det tvert imot er blitt verre, de samme relasjonene består i det skjulte den dag i dag. Blant annet har en mektig fransk-libanesisk advokat arrangert transporten av utallige kofferter med dollar fra flere afrikanske statsledere direkte til den franske presidenten. Men avsløringene får ingen konsekvenser. Det skjer ikke noe fordi korrupsjonen er blitt så integrert, i forhold til Afrika er den journalistiske kausaliteteten opphørt. Etter 50 år med afrikansk uavhengighet er vi kommet til punkt hvor vi bare aksepterer tingenes tilstand. I Europa er man begynt å snakke om «good enough governance», som er likegyldighet og en erkjennelse av at ‘det blir aldri bedre’. Det er uutholdelig for mange mennesker å se dokumentarfilmer fra Afrika, det er ren lidelsespornografi. Og hvis du har sett èn dokumentar derfra, har du faktisk sett de fleste. Det er så grusomme vilkår at folk orker ikke å forholde seg til disse dokumentarfilmene lenger.

 

Du har laget tv-dokumentarserier fra USA og Nord-Korea. Nå er du blitt så kjent at det blir vanskelig å fortsette?

-Det tror jeg ikke at jeg vil. Det er viktig å beholde overraskelsesmomentet. Jeg tror også at jeg har nådd grensen for hva jeg er i stand til innenfor denne sjangeren, også når det gjelder det omfattende arbeidet det krever mentalt. På et praktisk nivå kunne jeg nok oppnådd det samme igjen med en avansert forkledning. Men med en stor nok parykk og noen pupiller med farge klarer jeg nok en ny runde!

 

«Ambassadøren» er støttet av det danske filminstituttets talentordning, i motsetning til tv-dokumentarseriene som er finansiert av Danmarks Radio. Ga det noen andre arbeidsvilkår?

-Ambassadøren ville det ikke vært mulig å lage hos Danmarks Radio. DR har en etisk manual på 64 sider som heter «Etik, tak». Formmessig er det scener i filmen som ville blitt fjernet, som der jeg spiller hval-sang for pygmeerne. Det er jo en helt irrasjonell og forstyrrende scene. Den samme sensuren er ikke nødvendig i en regissør-dreven dokumentar, i dokumentarfilmene med støtte fra DFI har regissøren en større kunstnerisk frihet. Jeg diskuterte det mye med Jakob Høgel (kunstnerisk leder for støtteordningen New Danish Screen, journ.anm.) som oppmuntret meg til å lage en film hvor jeg ikke kun brukte min erfaring som journalist, men hvor jeg samtidig skulle utfordre min egen selvforståelse som journalist.

 

Mads Brügger
Mads Brügger (f. 1972) er journalist, dokumentarfilmregissør og kanalsjef på Danmarks nyeste radiostasjon. Han er kjent for å innfiltrere forskjellige miljøer under falske forutsetninger, hans journalistiske metode er i stil med New Journalism og Gonzo-journalistikken. Brügger har jobbet som journalist, tv-tilrettelegger, redaktør og programleder hos Danmarks Radio. Han har vært redaktør og skrivende journalist på flere magasiner, og er medforfatter på flere sakprosabøker, blant annet Ingen kender Dagen om det mislykkede danske avisprosjektet Dagen. I 2011 skiftet Brügger fra DR til jobben som kanalsjef for radiostasjonen 24/7 sammen med en tidligere DR-kollega Mikael Bertelsen.

Lysten til å bli journalist fikk han da han 19 år gammel deltok i en essay-konkurranse arrangert av Berlingske Tidende. Hans essay handlet om en reise til Sør-Amerika. Han beskrev blant annet at han hadde møtt en jente i Brasil som han hadde dyrket analsex med, og nå var han redd for at han kanskje hadde fått AIDS. Redaktøren hos Berlingske ringte og fortalte at han hadde vunnet konkurrensen, men de kunne ikke trykke avsnittet om analsex. Opplevelsen av å bli sensurert ga Brügger mot på å bli journalist: «Da visste jeg, at jeg ville være journalist. Det vigtigste der kan ske for èn der har et budskab, er at blive censureret. Ofte er det bedre, at folk er imod det man skriver, end at de bifalder det, for bifald kan være ligegyldighed. Det bliver først rigtigt interessant, når man rammer loftet».
Kilde: wikipedia / Berlingske 


Den Sentralafrikanske Republikk
Den Sentralafrikanske Republikk er en innlandsstat i Sentral-Afrika som grenser mot Tsjad, Sudan, Sør-Sudan, Kongo og Kameroun. Landet var fransk koloni fram til 1960 og het da Ubangi-Shari. Frem til tidlig på 1990-tallet ble landet styrt av franskstøttede autokrater fra den sydlige delen av landet. 
SAR har vært preget av ustabilitet og konflikter, og flere ganger er styret blitt skiftet ut ved militærkupp. Den nyeste konstitusjonen ble vedtatt i 2004. Presidenten velges for fem år og kan sitte i to perioder.
I 2005 var landets BNP per innbygger 1100 dollar, korrigert etter kjøpekraft. Det gjør landet til et av de fattigste i verden. Gjelden er omtrent like stor som bruttonasjonalproduktet på omtrent en milliard dollar. 
Økonomien er stort sett basert på jordbruk. SAR har som mange andre fattige afrikanske land store naturressurser, blant annet diamanter, gull og uran. Eksporterer også tømmer, kaffe og tobakk. SAR er ett av de førti landene som har blitt identifisert som kandidat til gjeldslette under HIPC-initiativet, men hører til de landene hvor det enda ikke er tatt noen avgjørelse.
Kilde: www.afrika.no

Trailer, Ambassadøren:

Les også Morten Strøknes anmeldelse av «Ambassadøren» i siste utgave av Rushprint som akkurat på gaten – eller på vei i posten hvis du er abonnent.

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Provokatøren

Provokatøren

-«Ambassadøren» handler også om fantasier. Europeere og afrikanere har mange forskellige fantasier om hverandre. Mr. Cortzen er nok den ultimate afrikanske fantasi om en europeisk forretningsmanns-diplomat, sier «verdens mest provoserende regissør» Mads Brügger.

Mads Brügger ville portrettere «fettlaget» rundt makten i et fullstendig glemt land. Et land hvor korrupsjonen – menneskelig, moralsk og materielt – er fullbyrdet og påvirker alle aspekter av alt menneskeliv. Den Sentralafrikanske Republikk er en ‘hund spiser hund’-verden, hvor de med makt også lever i frykt. Ambassadøren er på samme tid en underholdende, foruroligende og gjennomført kontroversiell dokumentarfilm. Den var åpningsfilmen på IDFA, verdens viktigste dokumentarfestival, og Brügger ble kaldt«verdens mest provoserende regissør» i forbindelse med visningen på Sundance.

 

Du har sagt at du spiller rollen som kyniker blant kynikere i Ambassadøren. Det er ikke empati, men eksibisjonismen som driver deg?

-Det ene utelukker vel ikke det andre. Man er nødt til at legge empatien til side når man er i et land som Den Sentralafrikanske Republikk. Hvis du ikke er istand til å være kynisk når du kommer dit, så går du til grunne psykisk. Du blir hele tiden nødt til å ta stilling til forferdelige problemstillinger og ubegribelige tragedier. Hele tiden. Kynismen er overlevelse, ellers holder du ikke ut å være der.
Eksibisjonistiske mennesker sier jo ofte at de egentlig er sjenerte, og det henger ofte sammen: Det bluferdige og trangen til å vise seg frem. Det gjelder nok også meg, jeg har alltid fryktet alt som handlet om skuespill. Det å stå på en scene og opptre faller ikke naturlig for meg. Jeg har det ikke lett med å stå foran et publikum, men nå har jeg gjort det så mange ganger at jeg har på en måte utviklet et ‘gehør’ for det å opptre.

 

Når bestemte du deg for å lage en dokumentar om Afrika?

-I 2007 oppdaget jeg et «diplomatmegler-firma» på nettet, og tenkte med det samme at det ville være et brilliant utgangspunkt for en dokumentarfilm. Å kjøpe en diplomat-tittel. Siden gikk jeg i flere år – mellom andre prosjekter – og tenkte over filmens persona og valgte rekvisittene jeg skulle bruke. Det er mye situasjonisme i metoden, og jeg sparret med manusforfatteren Maja Juul Larsen. Det er ikke vanskelig å få folk til å tro på at du er en annen enn den du er. Man vil som regel klamre seg til håpet om at den man sitter overfor, også virkelig èr den man sitter overfor. Det avgjørende er når man er kommet over det punktet hvor folk tror på at man er noe som man ikke er, hva skal skje da? Hva skulle jeg si og gjøre – hva ville jeg oppnå?

 

Hvorfor akkurat den Sentralafrikanske Republikk?

-Dokumentarfilmen skulle foregå et sted som ville gjøre seg estetisk på film. Et gåtefullt sted i Afrika hvor du fremdeles kan oppleve restene av kolonitiden på 1950- og 1960-tallet. Da jeg møtte den danske journalisten Peter Tygesen (Kongo-spesialist, journ. anm.) og fortalte om min ide, sa han med det samme at jeg burde velge Den Sentralafrikanske Republikk. Uran kunne vært omdreiningspunktet, men det er ikke like estetisk som diamanter og vanskeligere å få fingrene i. Diamanthandelen er en del av den hvite manns fantasier om Afrika. Jeg ble tidlig klar over at fantasi-spillet skulle være sentralt for filmens estetikk, og forsto at dette ville fungere best i Den Sentralafrikanske Republikk. Det er jo et stort land på størrelse med Storbritannia, men vi hører jo aldri noe om hva som foregår inne i dette store og glemte landet. Maja Juul Larsen og jeg snakket mye om hvem min persona i filmen skulle være, og hva jeg skulle, hvor grensen for hva man kunne tillate seg lå. Samtidig ble jeg en Sentralafrikansk Republikk-nerd. Jeg leste alt jeg kunne kom over om landet, alt fra akademiske avhandlinger til internasjonale rapporter. Jeg har sett alt som finnes av filmer om SAR, som Werner Herzogs Echo’s aus einem düsteren Reich (1990). Jeg trakk også en tråd fra den filmen til min egen film: Hovedpersonen i Herzogs film er en engelsk journalist ved navn Michael Goldsmith som holdt på å bli slått i hjel av Bokassas menn. Goldsmith var i SAR for å dekke kroningen av Bokassa og skulle sende en reportasje med faks, men det var en feil på faksmaskinen. Teksten så derfor ut som en kryptert tekst og ble fanget opp av etterretningstjenesten som trodde at han var en spion. Til slutt i Herzogs film får vi vite at Goldsmith siden døde i Liberia mens han dekket borgerkrigen der, og jeg blir jo Generalkonsul i Liberia.

 

Er du fremdeles generalkonsul?

-Passet gjelder i to år, men jeg regner med at jeg fremdeles er fungerende generalkonsul. Jeg har ikke hørt fra dem i det siste, for å si det sånn. Men for noen uker siden fikk jeg en mail med et offisielt diplom og utnevnelsespapirene scannet inn. De ville gjerne sende det til meg på offisiellt papir og ba om min adresse, men den vil jeg jo ikke gi dem. Helst vil de at jeg kommer til Bangui og henter papirene, men det har jeg ikke tenkt meg å gjøre. Det ville være dumdristig.

 

Falt du noensinne ut av rollen?

-Når man går inn i et så ekstremt rollespill er man nødt til å blokkere og gå helt inn i rollen. Hotellet som jeg bodde på er et samlingspunkt for alle som har noe de skal ha sagt i Den Sentralafrikanske Republikk. Det er der de holder forretningsmøter, møter sine elskerinner, og offiserer og diplomater samles og drikker coctails til langt ut på natten. Fordi jeg oppholdt meg der hele tiden, ble jeg også nødt til å være i karakter hele tiden. Jeg kunne ikke tillate meg å være meg selv på noe tidspunkt. Det gjorde det også lettere å overleve at jeg alltid var i karakter, i en periode på 7 uker. Men da jeg kom hjem til København var det litt av en omstilling. Jeg ble helt enkelt nødt til å ha et par uker hjemme og stirre i veggen.

 

Du blir nesten fanget av dine løgner opp til flere ganger. Er det ikke naivt å tro at du ikke vil bli avslørt, selv i ‘mørkeste Afrika’?

-Jo, kanskje. Men jeg forsøkte helt bevisst å styre utenom noen sammenhenger. Jeg var blant annet invitert til en mottakelse på den amerikanske ambassaden, men avslo med det samme. Jeg unngikk å møte organisasjoner og representanter for land som sannsynligvis hadde ressurser til å finne ut hvem jeg var. Jeg prøvde å unngå amerikanerne og franskmennene, og russerne som også har en stor ambassade i hovedstaden Bangui. Men til en mottakelse en kveld dukket det opp en sør-afrikansk etteretningssjef som er sjef for en gruppe sør-afrikanske soldater som er stasjonert i landet. Han tok meg til side og ville snakke med meg under fire øyne. Mannen referer direkte til presidenten og har en del makt. Jeg tenkte: Nå er spillet over, min venn. Vi gikk inn i et sideværelse og han sier: «Herr ambassadør, jeg vet godt at du ikke kan kommentere på det jeg nå vil si, men jeg vil si det allikevel. Du skal vite at jeg har lagt merke til at du har alle de typiske kjennetegnene for en erfaren leder av etterretningstjenesten, som jeg tror du er. Og jeg tror at Johan (som er fotografen, journ. anm.) er din militærattache». Jeg kunne jo ikke gjøre annet enn å le. På en måte var det jo ett kompliment, men det var også et varsel om at jeg hadde drevet rollespillet litt for langt.

-Samtidig er det ikke naivt å tro at jeg ikke ville bli avslørt, fordi Den Sentralafrikanske Republikk er et av de mest glemte landene i Afrika. Hvis du er utstasjonert der, så er det en straff. Du blir utstasjonert der fordi du er komplett inkompetent, eventuelt alkoholisert eller kriminell. Det er et sted hvor du blir parkert hvis du er uønsket. Det ville være langt farligere å spille mitt spill hvis jeg var i et annet afrikansk land, som Sør-Afrika, hvor diplomatiet og sentraladministrasjonen fungerer bedre og man ville fulgt mer med på hva jeg foretok meg. Den Sentralafrikanske Republikk er et av de få land i verden hvor dette rollespillet rent faktisk var mulig.

 

 

«Ambassadøren» har flere temaer?

-Jeg ville vise at de fleste diplomater har flere dagsordener. En offisiell dagsorden som består av godhet og filantropi, og opp til flere skjulte dagsordener som kun handler om å sikre seg så mange ressurser som mulig på vegne av landet man representerer. Der syns jeg fyrstikker og diamanter passet godt sammen. Jeg ønsket å virke nøyaktig så hyklerisk som mange diplomater faktisk er.

 

Hvis «Ambassadøren» var en tradisjonell dokumentar ville avsløringene sannsynligvis skapt oppstyr. Kommer du i veien for din egen fortelling?

-Det gjør jeg jo i èn forstand. Men jeg forsøker å fortelle om Afrika på en annen måte enn man har gjort tidligere. Jeg forsøker å styre utenom de vanlige genrekodene som vi alle gjenkjenner fra dokumentarer fra Afrika. Dilemmaet er: Når du sier noe alvorlig, kan du da tillate seg å si noe morsomt samtidig? Opphever humoren det alvorlige?

-Det har atter igjen vært en ny debatt i Frankrike i høst omkring Francafrique, forbindelsen mellom den franske regjeringen og de tidligere kolonistatene. Sarkozy hadde lovet å ta et oppgjør, men så kom det fram at det tvert imot er blitt verre, de samme relasjonene består i det skjulte den dag i dag. Blant annet har en mektig fransk-libanesisk advokat arrangert transporten av utallige kofferter med dollar fra flere afrikanske statsledere direkte til den franske presidenten. Men avsløringene får ingen konsekvenser. Det skjer ikke noe fordi korrupsjonen er blitt så integrert, i forhold til Afrika er den journalistiske kausaliteteten opphørt. Etter 50 år med afrikansk uavhengighet er vi kommet til punkt hvor vi bare aksepterer tingenes tilstand. I Europa er man begynt å snakke om «good enough governance», som er likegyldighet og en erkjennelse av at ‘det blir aldri bedre’. Det er uutholdelig for mange mennesker å se dokumentarfilmer fra Afrika, det er ren lidelsespornografi. Og hvis du har sett èn dokumentar derfra, har du faktisk sett de fleste. Det er så grusomme vilkår at folk orker ikke å forholde seg til disse dokumentarfilmene lenger.

 

Du har laget tv-dokumentarserier fra USA og Nord-Korea. Nå er du blitt så kjent at det blir vanskelig å fortsette?

-Det tror jeg ikke at jeg vil. Det er viktig å beholde overraskelsesmomentet. Jeg tror også at jeg har nådd grensen for hva jeg er i stand til innenfor denne sjangeren, også når det gjelder det omfattende arbeidet det krever mentalt. På et praktisk nivå kunne jeg nok oppnådd det samme igjen med en avansert forkledning. Men med en stor nok parykk og noen pupiller med farge klarer jeg nok en ny runde!

 

«Ambassadøren» er støttet av det danske filminstituttets talentordning, i motsetning til tv-dokumentarseriene som er finansiert av Danmarks Radio. Ga det noen andre arbeidsvilkår?

-Ambassadøren ville det ikke vært mulig å lage hos Danmarks Radio. DR har en etisk manual på 64 sider som heter «Etik, tak». Formmessig er det scener i filmen som ville blitt fjernet, som der jeg spiller hval-sang for pygmeerne. Det er jo en helt irrasjonell og forstyrrende scene. Den samme sensuren er ikke nødvendig i en regissør-dreven dokumentar, i dokumentarfilmene med støtte fra DFI har regissøren en større kunstnerisk frihet. Jeg diskuterte det mye med Jakob Høgel (kunstnerisk leder for støtteordningen New Danish Screen, journ.anm.) som oppmuntret meg til å lage en film hvor jeg ikke kun brukte min erfaring som journalist, men hvor jeg samtidig skulle utfordre min egen selvforståelse som journalist.

 

Mads Brügger
Mads Brügger (f. 1972) er journalist, dokumentarfilmregissør og kanalsjef på Danmarks nyeste radiostasjon. Han er kjent for å innfiltrere forskjellige miljøer under falske forutsetninger, hans journalistiske metode er i stil med New Journalism og Gonzo-journalistikken. Brügger har jobbet som journalist, tv-tilrettelegger, redaktør og programleder hos Danmarks Radio. Han har vært redaktør og skrivende journalist på flere magasiner, og er medforfatter på flere sakprosabøker, blant annet Ingen kender Dagen om det mislykkede danske avisprosjektet Dagen. I 2011 skiftet Brügger fra DR til jobben som kanalsjef for radiostasjonen 24/7 sammen med en tidligere DR-kollega Mikael Bertelsen.

Lysten til å bli journalist fikk han da han 19 år gammel deltok i en essay-konkurranse arrangert av Berlingske Tidende. Hans essay handlet om en reise til Sør-Amerika. Han beskrev blant annet at han hadde møtt en jente i Brasil som han hadde dyrket analsex med, og nå var han redd for at han kanskje hadde fått AIDS. Redaktøren hos Berlingske ringte og fortalte at han hadde vunnet konkurrensen, men de kunne ikke trykke avsnittet om analsex. Opplevelsen av å bli sensurert ga Brügger mot på å bli journalist: «Da visste jeg, at jeg ville være journalist. Det vigtigste der kan ske for èn der har et budskab, er at blive censureret. Ofte er det bedre, at folk er imod det man skriver, end at de bifalder det, for bifald kan være ligegyldighed. Det bliver først rigtigt interessant, når man rammer loftet».
Kilde: wikipedia / Berlingske 


Den Sentralafrikanske Republikk
Den Sentralafrikanske Republikk er en innlandsstat i Sentral-Afrika som grenser mot Tsjad, Sudan, Sør-Sudan, Kongo og Kameroun. Landet var fransk koloni fram til 1960 og het da Ubangi-Shari. Frem til tidlig på 1990-tallet ble landet styrt av franskstøttede autokrater fra den sydlige delen av landet. 
SAR har vært preget av ustabilitet og konflikter, og flere ganger er styret blitt skiftet ut ved militærkupp. Den nyeste konstitusjonen ble vedtatt i 2004. Presidenten velges for fem år og kan sitte i to perioder.
I 2005 var landets BNP per innbygger 1100 dollar, korrigert etter kjøpekraft. Det gjør landet til et av de fattigste i verden. Gjelden er omtrent like stor som bruttonasjonalproduktet på omtrent en milliard dollar. 
Økonomien er stort sett basert på jordbruk. SAR har som mange andre fattige afrikanske land store naturressurser, blant annet diamanter, gull og uran. Eksporterer også tømmer, kaffe og tobakk. SAR er ett av de førti landene som har blitt identifisert som kandidat til gjeldslette under HIPC-initiativet, men hører til de landene hvor det enda ikke er tatt noen avgjørelse.
Kilde: www.afrika.no

Trailer, Ambassadøren:

Les også Morten Strøknes anmeldelse av «Ambassadøren» i siste utgave av Rushprint som akkurat på gaten – eller på vei i posten hvis du er abonnent.

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY