Det fins ingen motstand i NFI mot ”ukonvensjonelle arbeidsmetoder” eller regissører med personlighet, skriver spillefilmkonsulent Thomas Robsahm som gleder seg til å se Mariken Halle og Clara Bodéns film.
Mariken Halle og Clara Bodén har gjennom sine filmer fra Filmhögskolan i Gøteborg vist lovende talent som nyskapende filmskapere, inspirert av bl.a. Ruben Østlund.
I Norge har de nylig startet produksjonsselskapet Vapen och Dramatik og inngått et samarbeid med Hinden AB i Sverige, som bl.a. har sikret finansiering til spillefilmprosjektet Verden venter fra SFI. Her hjemme mangler imidlertid selskapet en produsent med erfaring. Alle de nordiske instituttene stiller krav til erfaring, spesielt i produsentleddet da det er produksjonsselskapet som står økonomisk ansvarlig for bruken av de offentlige midlene. Også øvrige finansieringskilder i Europa legger stor vekt på dette. I filmkulturens høyborg Frankrike er for eksempel kravene langt strengere enn her hjemme.
Før opprettelsen av Norsk Filmfond (nå NFI) i 2001 var det svært lite kontroll på det økonomiske og praktiske rundt norsk filmproduksjon. Det ga oss en rekke svake filmer og i enkelte tilfeller økonomiske skandaler og filmer som ikke engang ble fullført. Dette har bedret seg etter at det ble ansatt produksjonsrådgivere og forskriftene ble skjerpet inn.
NFI mottar likevel fortsatt en rekke søknader der produksjonsselskapene åpenbart ikke har erfaring eller kunnskap som produsenter. Dette ser man allerede på søknadenes åpenbare mangler. I slike tilfeller må NFI enten være «rigide» og kreve at selskapet knytter til seg nødvendig kompetanse – eller man må bare ta sjansen på at alle som sier de kan produsere faktisk også er i stand til det. For så vidt ville det siste spart oss for noen byråkrater da alle rådgiverne like gjerne kunne sluttet (og konsulentene ville få enda mer enerådende makt), men det ville raskt koste oss dyrt i form av flere svake filmer. Noen tror åpenbart dette er en pris det er nødvendig å betale for å få frem nye talenter. For noen er profesjonalitet tydeligvis et fremmedord eller filmkunstens ”fiende”. De kan umulig ha satt seg særlig godt inn i norsk filmhistorie. Den tilfeldighetskulturen de ønsker seg har nemlig regjert tidligere.
I mange år var faktisk et godt manus i seg selv kvalifiserende for at man også kunne regissere og produsere – helst samme person og uten at man kunne vise til verken utdannelse eller tidligere arbeider. I dag vil de fleste som har det aller minste peiling på filmproduksjon være enige om at det kreves mer enn en god idé for å lage en bra film. Filmbransjen har ønsket den profesjonaliteten som ligger i det å ikke undervurdere de økonomiske og praktiske aspektene ved filmproduksjon. Derfor har vi dagens forskrifter. Dette står på ingen måte i veien for å få frem nye talenter som med ukonvensjonelle metoder fornyer filmkunsten.
Det er ingen hos NFI som stiller spørsmålstegn ved Halle og Bodéns talent, profesjonalitet eller kunstneriske evner. Det er heller ikke riktig at NFI har krevd at Halle/Boden må gå til en annen produsent eller knytte til seg et «stort og tungt apparat». De ble riktignok rådet til å co-produsere da det er min overbevising at dette ville styrket prosjektet både kunstnerisk, økonomisk og ikke minst i sin kommunikasjon med publikum. (Samme råd ble gitt til Trier/Vogt før Oslo 31. August, de har ikke angret på at de fulgte det). Men når Halle/Bodén ikke ønsket dette var jeg likevel villig til å gi tilskudd. Det eneste kravet som ble stilt var at en produsent eller line-producer ble ansatt i selskapet under produksjonen. Grunnen er ganske enkel: Ingen i selskapet er utdannet som eller har praktisk erfaring som produsenter. Filmhögskolan har ikke engang produsentlinje. (Nei, å produsere skolefilmer er ikke det samme som å produsere kinofilmer med millioner i offentlige tilskudd. Hvis man ikke forstår såpass, så er det i seg selv alarmerende.)
Kravet som ble stilt er ikke noe mer kontroversielt enn å kreve at det leveres regnskap som er godkjent av kvalifisert revisor. At dette på noen som helst måte skulle stå i veien for kunstnerisk frihet eller ukonvensjonelle arbeidsmetoder er bare tøv. Samme krav har blitt stilt til alle de som i dag er etablerte i bransjen, så hvorfor det er så vanskelig å akseptere for Halle/Bodén er en gåte. Vi har ikke gått glipp av et eneste filmgeni pga dette kravet. Derimot har vi mistet mange talenter som følge en naiv og ubevisst filmpolitikk hvor unge filmskapere i altfor stor grad har blitt overlatt til seg selv.
Filmproduksjon er såpass komplisert og uforutsigbart at også etablerte selskaper går på smeller (senest Zentropa med Into The White, som hvis den hadde fått forhåndstilskudd fra NFI ville blitt årets filmskandaleføljetong i norsk presse). Vil vi denne mangelen på profesjonalitet til livs, må NFI faktisk bli mye mer rigide og stille strengere krav til både ferske og etablerte søkere. Å argumentere for at profesjonalitet ikke er så viktig når også de proffe gjør feil bringer oss ingen vei. Det er på tide å snu debatten og spørre: Hva er så farlig med å knytte en smule erfaring til et nystartet selskap når dette overhode ikke går på bekostning av arbeidsmetode, nyskaping eller kunstneriske visjoner?
De fleste jeg kjenner i bransjen i dag tror på den kreative motstanden som ligger i å samarbeide, gjerne nye talenter med erfarne selskaper, slik vi for tiden ser langt flere vellykkede eksempler på enn det motsatte. Myten om at etablerte selskaper og ”gubbeveldet” står i veien for nye talenter er det liten grunn til å dyrke i en tid der filmer som Oslo 31. august, Trolljegeren, Få meg på for faen, Limbo, Sykt lykkelig, Jørgen+ Anne=Sant, Upperdog, Keepern til Liverpool og Kompani Orheim viser hvordan kombinasjonen ferske regissører og etablerte selskaper kan fungere utmerket. Snart får vi også se Sjalusi av Hanne Myren og Det må ha vært kjærlighet av Eirik Svensson som jobber med lignende arbeidsmetoder som Halle og Bodén. Begge er produsert av etablerte selskaper som ønsker nye talenter og arbeidsmetoder velkommen. De er ikke de eneste.
Det fins ingen motstand i NFI mot ”ukonvensjonelle arbeidsmetoder” eller regissører med personlighet. Filmproduksjon vil alltid være forbundet med risiko, og ingen kan garantere for at et prosjekt vil lykkes. NFI har alltid og vil fortsatt gi tilskudd til filmer som ender opp som svakere enn det samtlige involverte håpet og ønsket på forhånd. Men hvis man i stedet for å trekke frem Pax hele tiden ser dette i en litt større sammenheng oppdager man fort at det er de mest erfarne produksjonsselskapene som står for det aller meste av både kvaliteten og publikumsoppslutningen på norske filmer. Dette har blitt synliggjort spesielt godt de siste årene. Likevel er ikke erfaring i seg selv kvalifiserende – selvfølgelig ikke.
Den norske filmdebatten er i ferd med å kjøre seg fast i et paranoid spor der alle som ikke får tilskudd tror dette har en forklaring som handler om noe annet enn at prosjektet ikke er vurdert som godt nok. Regionene ignoreres! Unge talenter slipper ikke til! Menn får ikke tilskudd fordi kvinner kvoteres! Regissørene får ikke møte konsulentene! Ingen vil ha kvinner i hovedrollen! Barnefilm prioriteres ikke! Erfaring teller mer enn talent! NFI gir bare tilskudd til filmer som når 100 000! Alt dette er myter, her er virkeligheten: Konsulentene har møter med regissørene og manusforfatterne hele tiden. Vi gir tilskudd til filmer av og med begge kjønn, fra hele Norge, for barn og voksne. Vi gir til både ferske og etablerte filmskapere i de fleste aldre, av alle legninger og kulturell/religiøs bakgrunn. Vi gir tilskudd – etter beste skjønn – til de prosjektene i søkerbunken vi mener har størst mulighet for å lykkes i forhold til søkernes egne ambisjoner. Der vi er i tvil, henter vi inn vurderinger fra andre. Vi har gitt tilskudd til flere produksjoner uten manus og ferske filmskapere og produksjonsselskaper med nye tanker slipper til jevnt og trutt. Flere filmer hvert år får tilskudd selv om vi vet at de ikke nødvendigvis blir store publikumssuksesser. Er noen i tvil om dette, er det bare å sjekke repertoaret over noen år (ikke siste måned).
De siste ti årene har NFI dessuten tilpasset seg ønsker fra bransjen gjennom innføring av markedsordning, pakkefinansiering, Nye veier, VIP-stipend for regissører, endret etterhåndsstøtte osv. Andre nordiske institutter vurderer nå å innføre ordninger som Norge har introdusert.
Betyr dette at konsulenten selvtilfreds sier seg fornøyd med alt han og NFI gjør?
Nei, langt i fra, mange utfordringer gjenstår og nye kommer hele tiden. Norsk film har fortsatt mye å gå på, men utspill som åpenbart handler om egeninteresser dominerer debatten mens de større perspektivene uteblir. Hvorfor diskuterer ingen om den nye etterhåndsstøtten fungerer? Hvor er debatten om balansen mellom markedsfilmer og de som vurderes på kunstneriske kriterier? Hvorfor er filmene som lages uten forhåndsstøtte så tradisjonelle og hvorfor går de ofte så svakt? Hvorfor får NFI så få barnefilmsøknader? Hvorfor er det nesten ingen kvinnelige søkere i markedsordningen? Og: Hvorfor er det bare en håndfull folk som diskuterer norsk filmproduksjon?
For øvrig gleder jeg meg til å se Halle og Bodén´s nye film. Synd de ikke ønsket å motta tilskuddet jeg ville gi dem.
Thomas Robsahm, spillefilmkonsulent.
Mariken Halle og Clara Bodén har gjennom sine filmer fra Filmhögskolan i Gøteborg vist lovende talent som nyskapende filmskapere, inspirert av bl.a. Ruben Østlund.
I Norge har de nylig startet produksjonsselskapet Vapen och Dramatik og inngått et samarbeid med Hinden AB i Sverige, som bl.a. har sikret finansiering til spillefilmprosjektet Verden venter fra SFI. Her hjemme mangler imidlertid selskapet en produsent med erfaring. Alle de nordiske instituttene stiller krav til erfaring, spesielt i produsentleddet da det er produksjonsselskapet som står økonomisk ansvarlig for bruken av de offentlige midlene. Også øvrige finansieringskilder i Europa legger stor vekt på dette. I filmkulturens høyborg Frankrike er for eksempel kravene langt strengere enn her hjemme.
Før opprettelsen av Norsk Filmfond (nå NFI) i 2001 var det svært lite kontroll på det økonomiske og praktiske rundt norsk filmproduksjon. Det ga oss en rekke svake filmer og i enkelte tilfeller økonomiske skandaler og filmer som ikke engang ble fullført. Dette har bedret seg etter at det ble ansatt produksjonsrådgivere og forskriftene ble skjerpet inn.
NFI mottar likevel fortsatt en rekke søknader der produksjonsselskapene åpenbart ikke har erfaring eller kunnskap som produsenter. Dette ser man allerede på søknadenes åpenbare mangler. I slike tilfeller må NFI enten være «rigide» og kreve at selskapet knytter til seg nødvendig kompetanse – eller man må bare ta sjansen på at alle som sier de kan produsere faktisk også er i stand til det. For så vidt ville det siste spart oss for noen byråkrater da alle rådgiverne like gjerne kunne sluttet (og konsulentene ville få enda mer enerådende makt), men det ville raskt koste oss dyrt i form av flere svake filmer. Noen tror åpenbart dette er en pris det er nødvendig å betale for å få frem nye talenter. For noen er profesjonalitet tydeligvis et fremmedord eller filmkunstens ”fiende”. De kan umulig ha satt seg særlig godt inn i norsk filmhistorie. Den tilfeldighetskulturen de ønsker seg har nemlig regjert tidligere.
I mange år var faktisk et godt manus i seg selv kvalifiserende for at man også kunne regissere og produsere – helst samme person og uten at man kunne vise til verken utdannelse eller tidligere arbeider. I dag vil de fleste som har det aller minste peiling på filmproduksjon være enige om at det kreves mer enn en god idé for å lage en bra film. Filmbransjen har ønsket den profesjonaliteten som ligger i det å ikke undervurdere de økonomiske og praktiske aspektene ved filmproduksjon. Derfor har vi dagens forskrifter. Dette står på ingen måte i veien for å få frem nye talenter som med ukonvensjonelle metoder fornyer filmkunsten.
Det er ingen hos NFI som stiller spørsmålstegn ved Halle og Bodéns talent, profesjonalitet eller kunstneriske evner. Det er heller ikke riktig at NFI har krevd at Halle/Boden må gå til en annen produsent eller knytte til seg et «stort og tungt apparat». De ble riktignok rådet til å co-produsere da det er min overbevising at dette ville styrket prosjektet både kunstnerisk, økonomisk og ikke minst i sin kommunikasjon med publikum. (Samme råd ble gitt til Trier/Vogt før Oslo 31. August, de har ikke angret på at de fulgte det). Men når Halle/Bodén ikke ønsket dette var jeg likevel villig til å gi tilskudd. Det eneste kravet som ble stilt var at en produsent eller line-producer ble ansatt i selskapet under produksjonen. Grunnen er ganske enkel: Ingen i selskapet er utdannet som eller har praktisk erfaring som produsenter. Filmhögskolan har ikke engang produsentlinje. (Nei, å produsere skolefilmer er ikke det samme som å produsere kinofilmer med millioner i offentlige tilskudd. Hvis man ikke forstår såpass, så er det i seg selv alarmerende.)
Kravet som ble stilt er ikke noe mer kontroversielt enn å kreve at det leveres regnskap som er godkjent av kvalifisert revisor. At dette på noen som helst måte skulle stå i veien for kunstnerisk frihet eller ukonvensjonelle arbeidsmetoder er bare tøv. Samme krav har blitt stilt til alle de som i dag er etablerte i bransjen, så hvorfor det er så vanskelig å akseptere for Halle/Bodén er en gåte. Vi har ikke gått glipp av et eneste filmgeni pga dette kravet. Derimot har vi mistet mange talenter som følge en naiv og ubevisst filmpolitikk hvor unge filmskapere i altfor stor grad har blitt overlatt til seg selv.
Filmproduksjon er såpass komplisert og uforutsigbart at også etablerte selskaper går på smeller (senest Zentropa med Into The White, som hvis den hadde fått forhåndstilskudd fra NFI ville blitt årets filmskandaleføljetong i norsk presse). Vil vi denne mangelen på profesjonalitet til livs, må NFI faktisk bli mye mer rigide og stille strengere krav til både ferske og etablerte søkere. Å argumentere for at profesjonalitet ikke er så viktig når også de proffe gjør feil bringer oss ingen vei. Det er på tide å snu debatten og spørre: Hva er så farlig med å knytte en smule erfaring til et nystartet selskap når dette overhode ikke går på bekostning av arbeidsmetode, nyskaping eller kunstneriske visjoner?
De fleste jeg kjenner i bransjen i dag tror på den kreative motstanden som ligger i å samarbeide, gjerne nye talenter med erfarne selskaper, slik vi for tiden ser langt flere vellykkede eksempler på enn det motsatte. Myten om at etablerte selskaper og ”gubbeveldet” står i veien for nye talenter er det liten grunn til å dyrke i en tid der filmer som Oslo 31. august, Trolljegeren, Få meg på for faen, Limbo, Sykt lykkelig, Jørgen+ Anne=Sant, Upperdog, Keepern til Liverpool og Kompani Orheim viser hvordan kombinasjonen ferske regissører og etablerte selskaper kan fungere utmerket. Snart får vi også se Sjalusi av Hanne Myren og Det må ha vært kjærlighet av Eirik Svensson som jobber med lignende arbeidsmetoder som Halle og Bodén. Begge er produsert av etablerte selskaper som ønsker nye talenter og arbeidsmetoder velkommen. De er ikke de eneste.
Det fins ingen motstand i NFI mot ”ukonvensjonelle arbeidsmetoder” eller regissører med personlighet. Filmproduksjon vil alltid være forbundet med risiko, og ingen kan garantere for at et prosjekt vil lykkes. NFI har alltid og vil fortsatt gi tilskudd til filmer som ender opp som svakere enn det samtlige involverte håpet og ønsket på forhånd. Men hvis man i stedet for å trekke frem Pax hele tiden ser dette i en litt større sammenheng oppdager man fort at det er de mest erfarne produksjonsselskapene som står for det aller meste av både kvaliteten og publikumsoppslutningen på norske filmer. Dette har blitt synliggjort spesielt godt de siste årene. Likevel er ikke erfaring i seg selv kvalifiserende – selvfølgelig ikke.
Den norske filmdebatten er i ferd med å kjøre seg fast i et paranoid spor der alle som ikke får tilskudd tror dette har en forklaring som handler om noe annet enn at prosjektet ikke er vurdert som godt nok. Regionene ignoreres! Unge talenter slipper ikke til! Menn får ikke tilskudd fordi kvinner kvoteres! Regissørene får ikke møte konsulentene! Ingen vil ha kvinner i hovedrollen! Barnefilm prioriteres ikke! Erfaring teller mer enn talent! NFI gir bare tilskudd til filmer som når 100 000! Alt dette er myter, her er virkeligheten: Konsulentene har møter med regissørene og manusforfatterne hele tiden. Vi gir tilskudd til filmer av og med begge kjønn, fra hele Norge, for barn og voksne. Vi gir til både ferske og etablerte filmskapere i de fleste aldre, av alle legninger og kulturell/religiøs bakgrunn. Vi gir tilskudd – etter beste skjønn – til de prosjektene i søkerbunken vi mener har størst mulighet for å lykkes i forhold til søkernes egne ambisjoner. Der vi er i tvil, henter vi inn vurderinger fra andre. Vi har gitt tilskudd til flere produksjoner uten manus og ferske filmskapere og produksjonsselskaper med nye tanker slipper til jevnt og trutt. Flere filmer hvert år får tilskudd selv om vi vet at de ikke nødvendigvis blir store publikumssuksesser. Er noen i tvil om dette, er det bare å sjekke repertoaret over noen år (ikke siste måned).
De siste ti årene har NFI dessuten tilpasset seg ønsker fra bransjen gjennom innføring av markedsordning, pakkefinansiering, Nye veier, VIP-stipend for regissører, endret etterhåndsstøtte osv. Andre nordiske institutter vurderer nå å innføre ordninger som Norge har introdusert.
Betyr dette at konsulenten selvtilfreds sier seg fornøyd med alt han og NFI gjør?
Nei, langt i fra, mange utfordringer gjenstår og nye kommer hele tiden. Norsk film har fortsatt mye å gå på, men utspill som åpenbart handler om egeninteresser dominerer debatten mens de større perspektivene uteblir. Hvorfor diskuterer ingen om den nye etterhåndsstøtten fungerer? Hvor er debatten om balansen mellom markedsfilmer og de som vurderes på kunstneriske kriterier? Hvorfor er filmene som lages uten forhåndsstøtte så tradisjonelle og hvorfor går de ofte så svakt? Hvorfor får NFI så få barnefilmsøknader? Hvorfor er det nesten ingen kvinnelige søkere i markedsordningen? Og: Hvorfor er det bare en håndfull folk som diskuterer norsk filmproduksjon?
For øvrig gleder jeg meg til å se Halle og Bodén´s nye film. Synd de ikke ønsket å motta tilskuddet jeg ville gi dem.
Thomas Robsahm, spillefilmkonsulent.
Kjære Thomas Robsahm,
Jeg leser dette som en kommentar til den øvrige debatten rundt Halle/ Bodén-saken og ikke nødvendigvis som et svar til innlegget jeg selv var med på å forfatte under tittelen ”Hva er egentlig profesjonalitet?”. Jeg vil derfor forsøke å gjøre rede for noen misforståelser som direkte berører akkurat vår tekst.
Vår tanke med den, var å utforske selve begrepet profesjonalitet – hvordan det leses, og hvordan det brukes av både av institusjonene og av bransjen. Deretter: Hvilke aspekter ved profesjonaliteten tjener filmbransjen/ filmskaperne på å ta hensyn til? Vi opplever det som et relevant spørsmål – Spesielt med tanke på at ingen synes å kunne enes om hva det betyr i kulturfeltet. Kall det gjerne et fremmedord.
På denne måten var vårt innlegg verken av paranoid eller personlig art (selv har vi til gode å søke produksjonstilskudd hos NFI), men tuftet på ønsket om å forstå hvilke egenskaper man skal kunne tilskrive en profesjonell filmarbeider og en profesjonell kunstner generelt.
Du spør: ”Dreper profesjonaliteten filmkunsten?”
Nei – Det kan man ikke gjøre noen universell sannhet av. Kan en uklar klausul i en vedtekt føre til at noen stiller spørsmål ved den? Ja.
Vår tekst er heller ikke myntet utelukkende på NFI. Det blir likevel naturlig å ta utgangspunkt i instituttet, i og med at utlysningen stammer fra deres vedtekter. Kravet om profesjonalitet farger alle ledd – skolene, settene og produksjonskontorene. Er det gitt at alle disse leddene fortolker dette kravet på en konstruktiv måte?
Hvor alarmerende det enn måtte fremstå for konsulenten, bør unge filmskapere ha mulighet til å stille spørsmål ved NFIs vurderingskriterier, og jeg tror at dette på sikt vil gjøre det lettere for filmskapere med alle slags CV-lengder å ha en åpen dialog med instituttet. Det fremstår som sympatisk, trygt og demystifiserende at en offentlig institusjon legger kortene på bordet og gir publikum innsyn i deres arbeidshverdag.
Så gjenstår det å se hvordan Nye veier til lange filmer-ordningen vil fungere i praksis. Forhåpentligvis vil den dekke et spennende segment i bransjen som hittil ikke har hatt noen ordentlig arena. Jeg gleder meg!
Med vennlig hilsen,
Lars Åndheim
Dreper Grandiosa norsk matkultur?
Vi står nå ved et veiskille eller rettere sagt et klimaskifte i norsk filmskaping, og du sitter på muligheter til å avgjøre hvilken vei det går videre, men som i mange andre forhold, så er det ofte den som sitter på makten som ikke forstår hvorfor man har et problem og derfor heller ikke er motivert til å forandre seg. Hvorfor gjør du deg så vanskelig? Hvorfor hører du ikke på signalene rundt deg? Det har vel sjelden vært mer feedback fra bransjen etter Halle&Boden sitt innlegg før jul. De aller fleste artiklene på rushprint maner sjelden opp til debatt eller annet engasjement, så her var det tydeligvis mange som hadde noe hjertet. Det var ihvertfall en stor mengde med puss og infisert væske som rant utover etter at Halle&Boden rev av plasteret. Jeg tar meg selv i å spørre hvorfor du Thomas av alle virker så negativt innstilt til disse smalere prosjektene? Du har da også produsert en god del smale prosjekter gjennom tidene.
SKJØNN, SKJØNN, SKJØNN.
Det Kjetil ber om er en bedre tilpassingsevne fra deres byråkrati. Du snakker om mindre byråkrati uten produksjonrådgivere etc. men det er jo du som er byråkraten. Du argumenterer for at vi må velge som om vi ikke kan ha mer en produksjonsmodell. Kjetil ber bare om at NFI blir bedre på å vise skjønn ift. de ulike prosjektene.
Teksten din er full av indignasjon og skinnhellighet, men du vil alltid være den som sendte Halle&Boden til Sverige.
De fleste store produksjonsselskapene i Norge kan produsere Knerten triologien i blinde. Dette er ren butikk, men jeg kan love deg en ting og det er at underskogen av filmskapere aldri har stått tettere, og de som nå kommer har ikke nødvendigvis store kommersielle produksjoner på ambisjonslista, og de prosjektene som kommer er det nettopp ikke alle produsenter som har nødvendig tankegods for å være med å bære. Det er forskjell på Kjetil Omberg og Yngve Sæther. Men i følge din retorikk så er «proff» filmproduksjon noe absolutt, håndfast, uforandrelig og i norsk sammenheng helproft som enhvert prosjekt må knytte seg til.
Du skriver; Filmproduksjon er såpass komplisert og uforutsigbart «Hva er så farlig med å knytte en smule erfaring til et nystartet selskap når dette overhode ikke går på bekostning av arbeidsmetode, nyskaping eller kunstneriske visjoner?» Litt av et bombastisk og ikke minst selvmotsigende påstand. Du skriver at filmproduksjon er såpass komplisert of uforutsigbart……og avslutter med «Hva er så farlig med å knytte en smule erfaring til et nystartet selskap når dette overhode ikke går på bekostning av arbeidsmetode, nyskaping eller kunstneriske visjoner? » Hmmm. Så Innenfor dette kompliserte og ufrorutsigbare arbeidsrommet, så er det likevel ikke fare for at det går på bekostning av arbeidsmetode, nyskapning eller kunstneriske metoder??? Puuuh. Takk og lov. Meget troverdig Thomas.
Hvorfor ser du ikke en mulighet her til å åpne dører, og preppe løypa for de som kommer? Jeg fatter det ikke. Det er nå kunsten må komme inn i norsk film. Er det flink pike-syndrom ute og går i NFI´S lokaler? Føler du deg ydmyket etter at Halle&Boden gikk ut offentlig og malte et grått byråkratisk bilde av deg? Er det frykten for å tape ansikt? Er det derfor du bare graver deg dypere ned i skyttergraven, og sender avgårde en patron med påskriften: vi verner om profesjonaliteten. Noe sier meg at Halle&Boden´s innslag på Filmbonanza ikke var den beste reklamen for dem selv. Selv satt jeg med ambivalente følelser av det selvskapte kaoset på settet. Var det virkelig til det beste for prosjektet. Ikke godt å si, men deres tidligere meritter fikk meg til å konkludere med at de VET hva de gjør. Og det er vel etter dette innslaget at du også har gjort opp en eller annen mening ettersom du kommer med denne lurvete kameravekt digresjonen din. Motsalven så kansje tøff ut på papiret, men du verden så skeivt kula forsvant ut fra løpet. Du må gjerne verne om profesjonaliteten opp og ned i mente. Ingen som har noe å utsette på det, men vit at du samtidig i denne saken også har vernet om ensrettingen i fremtidig norsk filmskaping, lukket døren for Halle&Boden og dermed generasjonen som kommer. Og vær så vennlig å droppe denne «vil vi tilbake til bla bla tiden da….?!?» Sier du indirekte at dersom man tar vekk dette proffe produsentleddet som Norge nå liksom har, så hadde vi ikke fått disse vellykkede filmene? At det bare hadde rast sammen i et eneste økonomisk rot? Jeg har vært innom samtlige prod.selskaper i Oslo, og i helvete så mange kompentanseløse adminsitrative arbeidsledere det er der ute.
Vi som nå kommer har lagd filmer siden barnsben av. Vi har gjort det på små budsjetter som vi behersker og utnytter. Og vi gjør det fordi vi må! Vi gir så balle i de skrekkhistoriene du kommer drassende med fra Wam&Whatnot. Vi har ikke noe forhold til det. Vi har helt andre saker i bagasjen enn det dere hadde når dere begynte. Det er som når fattern setter på «Hotel California» av The Eagles for endte gang, fordi det tross alt er et bedre alternativ enn «Living next door to Alice». Slutt og argumenter som om vi kun har to alternativer.
Og disse, joda, vellykkede filmene du nevner gang på gang, som om de er kun et resultat av nfi’s proffe produsentsatsing. Det er ikke derfor disse filmene er vellykkede kjære deg. De har bare blitt laget av folk som har sett og lært hva dere gjorde feil. Ren evolusjon. Akkurat som vi som kommer etter dem tar det med i vår DNA. Tenk deg om Mueller skulle stått og truet med å gå tilbake til gamle lærskøyter når Håvård griner over en bronkitt på banen. Men jo kansje gjør du oss kun en tjeneste, tross alt så etablerte jo punken seg utenfor de etablerte produksjonsformene.
MEN, hold your horses! La meg si; vi er storfornøyde med den nye satsningen Nye veier til lange filmer, og takk for at vi får sitte litt i varmestua. Men vi hadde satt veldig pris på om du kunne la være å åpne døra på gløtt med den trettende retorikken din. Det blir fort bikkjekaldt her, og i kulda så spirer det som kjent tregt. Og lar du det bli riktig så godt og varmt her inne, så kan deg hende at Halle&Boden får byttet ut den billige amatørgitaren sin ved neste prosjekt.
Og til deg som mailet Kjetil med spørsmålet om hvorfor det skal være lettere for dem enn dere andre? Ditt nek. Det skal være lettere for dem fordi de er talentfulle, har substans, integritet og viktigst av alt; de har noe å melde! 90% av norske filmer melder ikke annet enn at du kan drite i buksa og spise loff til middag i de neste 90 minuttene. Endelig er det noen på banen som vil noe mer og som tar film på alvor.
Men før det; vi må inrømme for oss selv at de smarteste hjernene ikke søker seg til filmbransjen. Hvorfor gjør de ikke det? Hvorfor skulle de det? De fleste er oppvokst med mantraet: norsk film er ræva. Dette skremmer fremtidig rekruttering vekk fra filmen. Hvorfor er vi verdens beste på ski? Fordi vi er vokst opp med ideen om at vi er verdens beste på ski. Og gode ideer er som alltid fulle av kraft og gir selvtillit. Skimiljøet har masse selvtillit. Joachim Trier, unektelig en skarping – hvor fant han motivasjon til å starte med filmskaping? Mest sannsynlig hadde han aldri begynt med film hadde det ikke vært for hans bestefar og far som skapte og medvirket i de to største filmene i norsk historie. Joachim tenkte må ha tenkt at dette kan jeg også få til. Akkurat slik Petter Northug gjorde da han så Dæhli vinne 5-mila på tv. Det ligger i blodet vårt. Det ER oss. Vi kan ski. Problemet for rekrutteringen til filmnorge er at rekruttene ikke har noen å se opp til og strekke seg mot i dag. Se på denne «best off» filmlisten som ble lagt ut ifjor; halvparten av filmene er fra før 70-tallet. Norge har ikke klart å produsere en kanon. Tror du det er tilfeldig at Joachim Triers film oslo 31.august er på 3. plass? Emil Trier ville heller mest sannsynlig ikke laget disse sterke musikkvideoene, hadde det ikkke vært for sin brors innflytelse. Dette er høyst smittsomme saker. Så derfor er det ekstra irriterende å se at Halle&Boden blir desinfisert og sendt til Sverige. I mellomtiden så får vi gå å se Thale på kino. Jebus.. Etter flere år med skrekkfilmer, så er det norsk mytologi som står for tur…
Og til skribenter og fremtidige manusforfattere; å skylde på at vi har det for godt i dette landet til å lage stor og sjelerystende kunst er en forbanna dårlig unnskyldning for å dekke over manglende talent. Hvis storyen din ikke klarer å si noe om å være menneske i samtiden, så kan du fan meg la være.
Lars: Jeg har full forståelse for ønsket fra unge filmskapere om å stille spørsmål ved kriteriene, men debatten preges av myter og feilinformasjon og det er dette jeg svarer på. Ønsker man mer innsyn i hvordan vi jobber, kan man f.eks. lese artikkelen «Konsulentene styrer mindre» her i Rush Print eller spørre oss om hva som helst når som helst.
Profesjonalitet, gjennomføringsevne og kvalitetssikring er kanskje ord man kan legge hva man vil i, og det samme gjelder ordet talent. I vår vurderingen av søkerne blir derfor det helt konkrete viktig: Hvilke filmer har de tidligere regissert eller produsert og hva har disse oppnådd? Når søkerne i mange tilfeller ikke har produsert spillefilm før, så krever vi at det knyttes noen til prosjektet som har gjort det. Mer mystisk eller komplisert er det ikke.
Arne: Jeg er ikke negativt innstilt til «smalere» prosjekter, men har gitt tilskudd til flere (bl.a. Fjellet og Oslo, 31. august). Tvert i mot mener jeg det smale er det nye brede. Det jeg derimot er svært negativ til er den fullstendig undervurderingen av produsentleddet som dominerer denne debatten. NFI tilpasser seg hvert enkelt prosjekt, men vi fortsetter å forholde oss til de forskriftene bransjen har bestemt at vi skal følge. Så får det være opp til filmmiljøet å endre disse dersom det er ønskelig. Det er imidlertid lite som tyder på at det kommer til å skje, da det er svært, svært få som opplever at kravet om erfaring i produsentleddet er et problem. Det fins allerede flere produksjonsmodeller, men «vi har aldri produsert film før, men la oss få penger likvel»-modellen er ikke aktuell og dessuten helt unødvendig for å fremme norsk filmkunst.
Halle & Boden har selv valgt å gjøre Verden venter til en svensk film, de har også selv valgt å takke nei til et kortfilmtilskudd som jeg ønsket å gi dem i januar.
«Vi verner om profesjonaliteten» var forøvrig en overskrift Kjetil Lismoen laget og ikke et sitat. Det burde egentlig stått: – Vi verner om filmkunsten.
Produsentstemmer. En annen inngrodd vrangforestilling ser ut til å være at produsenten står i veien for «kunstnerisk frihet», «kunst» eller «kreativ utfoldelse». På samme måte som vi behøver regissører og manusforfattere, behøver vi produsenter med vyer og visjoner. Filmkunst oppstår vel sjelden fra en dionysisk uorden. Produsenten må være ordensmann, men også en tydelig profil: Humbert Balsan, Jeremy Thomas et al.
Kjære Thomas Robsahm,
Jeg leser dette som en kommentar til den øvrige debatten rundt Halle/ Bodén-saken og ikke nødvendigvis som et svar til innlegget jeg selv var med på å forfatte under tittelen ”Hva er egentlig profesjonalitet?”. Jeg vil derfor forsøke å gjøre rede for noen misforståelser som direkte berører akkurat vår tekst.
Vår tanke med den, var å utforske selve begrepet profesjonalitet – hvordan det leses, og hvordan det brukes av både av institusjonene og av bransjen. Deretter: Hvilke aspekter ved profesjonaliteten tjener filmbransjen/ filmskaperne på å ta hensyn til? Vi opplever det som et relevant spørsmål – Spesielt med tanke på at ingen synes å kunne enes om hva det betyr i kulturfeltet. Kall det gjerne et fremmedord.
På denne måten var vårt innlegg verken av paranoid eller personlig art (selv har vi til gode å søke produksjonstilskudd hos NFI), men tuftet på ønsket om å forstå hvilke egenskaper man skal kunne tilskrive en profesjonell filmarbeider og en profesjonell kunstner generelt.
Du spør: ”Dreper profesjonaliteten filmkunsten?”
Nei – Det kan man ikke gjøre noen universell sannhet av. Kan en uklar klausul i en vedtekt føre til at noen stiller spørsmål ved den? Ja.
Vår tekst er heller ikke myntet utelukkende på NFI. Det blir likevel naturlig å ta utgangspunkt i instituttet, i og med at utlysningen stammer fra deres vedtekter. Kravet om profesjonalitet farger alle ledd – skolene, settene og produksjonskontorene. Er det gitt at alle disse leddene fortolker dette kravet på en konstruktiv måte?
Hvor alarmerende det enn måtte fremstå for konsulenten, bør unge filmskapere ha mulighet til å stille spørsmål ved NFIs vurderingskriterier, og jeg tror at dette på sikt vil gjøre det lettere for filmskapere med alle slags CV-lengder å ha en åpen dialog med instituttet. Det fremstår som sympatisk, trygt og demystifiserende at en offentlig institusjon legger kortene på bordet og gir publikum innsyn i deres arbeidshverdag.
Så gjenstår det å se hvordan Nye veier til lange filmer-ordningen vil fungere i praksis. Forhåpentligvis vil den dekke et spennende segment i bransjen som hittil ikke har hatt noen ordentlig arena. Jeg gleder meg!
Med vennlig hilsen,
Lars Åndheim
Dreper Grandiosa norsk matkultur?
Vi står nå ved et veiskille eller rettere sagt et klimaskifte i norsk filmskaping, og du sitter på muligheter til å avgjøre hvilken vei det går videre, men som i mange andre forhold, så er det ofte den som sitter på makten som ikke forstår hvorfor man har et problem og derfor heller ikke er motivert til å forandre seg. Hvorfor gjør du deg så vanskelig? Hvorfor hører du ikke på signalene rundt deg? Det har vel sjelden vært mer feedback fra bransjen etter Halle&Boden sitt innlegg før jul. De aller fleste artiklene på rushprint maner sjelden opp til debatt eller annet engasjement, så her var det tydeligvis mange som hadde noe hjertet. Det var ihvertfall en stor mengde med puss og infisert væske som rant utover etter at Halle&Boden rev av plasteret. Jeg tar meg selv i å spørre hvorfor du Thomas av alle virker så negativt innstilt til disse smalere prosjektene? Du har da også produsert en god del smale prosjekter gjennom tidene.
SKJØNN, SKJØNN, SKJØNN.
Det Kjetil ber om er en bedre tilpassingsevne fra deres byråkrati. Du snakker om mindre byråkrati uten produksjonrådgivere etc. men det er jo du som er byråkraten. Du argumenterer for at vi må velge som om vi ikke kan ha mer en produksjonsmodell. Kjetil ber bare om at NFI blir bedre på å vise skjønn ift. de ulike prosjektene.
Teksten din er full av indignasjon og skinnhellighet, men du vil alltid være den som sendte Halle&Boden til Sverige.
De fleste store produksjonsselskapene i Norge kan produsere Knerten triologien i blinde. Dette er ren butikk, men jeg kan love deg en ting og det er at underskogen av filmskapere aldri har stått tettere, og de som nå kommer har ikke nødvendigvis store kommersielle produksjoner på ambisjonslista, og de prosjektene som kommer er det nettopp ikke alle produsenter som har nødvendig tankegods for å være med å bære. Det er forskjell på Kjetil Omberg og Yngve Sæther. Men i følge din retorikk så er «proff» filmproduksjon noe absolutt, håndfast, uforandrelig og i norsk sammenheng helproft som enhvert prosjekt må knytte seg til.
Du skriver; Filmproduksjon er såpass komplisert og uforutsigbart «Hva er så farlig med å knytte en smule erfaring til et nystartet selskap når dette overhode ikke går på bekostning av arbeidsmetode, nyskaping eller kunstneriske visjoner?» Litt av et bombastisk og ikke minst selvmotsigende påstand. Du skriver at filmproduksjon er såpass komplisert of uforutsigbart……og avslutter med «Hva er så farlig med å knytte en smule erfaring til et nystartet selskap når dette overhode ikke går på bekostning av arbeidsmetode, nyskaping eller kunstneriske visjoner? » Hmmm. Så Innenfor dette kompliserte og ufrorutsigbare arbeidsrommet, så er det likevel ikke fare for at det går på bekostning av arbeidsmetode, nyskapning eller kunstneriske metoder??? Puuuh. Takk og lov. Meget troverdig Thomas.
Hvorfor ser du ikke en mulighet her til å åpne dører, og preppe løypa for de som kommer? Jeg fatter det ikke. Det er nå kunsten må komme inn i norsk film. Er det flink pike-syndrom ute og går i NFI´S lokaler? Føler du deg ydmyket etter at Halle&Boden gikk ut offentlig og malte et grått byråkratisk bilde av deg? Er det frykten for å tape ansikt? Er det derfor du bare graver deg dypere ned i skyttergraven, og sender avgårde en patron med påskriften: vi verner om profesjonaliteten. Noe sier meg at Halle&Boden´s innslag på Filmbonanza ikke var den beste reklamen for dem selv. Selv satt jeg med ambivalente følelser av det selvskapte kaoset på settet. Var det virkelig til det beste for prosjektet. Ikke godt å si, men deres tidligere meritter fikk meg til å konkludere med at de VET hva de gjør. Og det er vel etter dette innslaget at du også har gjort opp en eller annen mening ettersom du kommer med denne lurvete kameravekt digresjonen din. Motsalven så kansje tøff ut på papiret, men du verden så skeivt kula forsvant ut fra løpet. Du må gjerne verne om profesjonaliteten opp og ned i mente. Ingen som har noe å utsette på det, men vit at du samtidig i denne saken også har vernet om ensrettingen i fremtidig norsk filmskaping, lukket døren for Halle&Boden og dermed generasjonen som kommer. Og vær så vennlig å droppe denne «vil vi tilbake til bla bla tiden da….?!?» Sier du indirekte at dersom man tar vekk dette proffe produsentleddet som Norge nå liksom har, så hadde vi ikke fått disse vellykkede filmene? At det bare hadde rast sammen i et eneste økonomisk rot? Jeg har vært innom samtlige prod.selskaper i Oslo, og i helvete så mange kompentanseløse adminsitrative arbeidsledere det er der ute.
Vi som nå kommer har lagd filmer siden barnsben av. Vi har gjort det på små budsjetter som vi behersker og utnytter. Og vi gjør det fordi vi må! Vi gir så balle i de skrekkhistoriene du kommer drassende med fra Wam&Whatnot. Vi har ikke noe forhold til det. Vi har helt andre saker i bagasjen enn det dere hadde når dere begynte. Det er som når fattern setter på «Hotel California» av The Eagles for endte gang, fordi det tross alt er et bedre alternativ enn «Living next door to Alice». Slutt og argumenter som om vi kun har to alternativer.
Og disse, joda, vellykkede filmene du nevner gang på gang, som om de er kun et resultat av nfi’s proffe produsentsatsing. Det er ikke derfor disse filmene er vellykkede kjære deg. De har bare blitt laget av folk som har sett og lært hva dere gjorde feil. Ren evolusjon. Akkurat som vi som kommer etter dem tar det med i vår DNA. Tenk deg om Mueller skulle stått og truet med å gå tilbake til gamle lærskøyter når Håvård griner over en bronkitt på banen. Men jo kansje gjør du oss kun en tjeneste, tross alt så etablerte jo punken seg utenfor de etablerte produksjonsformene.
MEN, hold your horses! La meg si; vi er storfornøyde med den nye satsningen Nye veier til lange filmer, og takk for at vi får sitte litt i varmestua. Men vi hadde satt veldig pris på om du kunne la være å åpne døra på gløtt med den trettende retorikken din. Det blir fort bikkjekaldt her, og i kulda så spirer det som kjent tregt. Og lar du det bli riktig så godt og varmt her inne, så kan deg hende at Halle&Boden får byttet ut den billige amatørgitaren sin ved neste prosjekt.
Og til deg som mailet Kjetil med spørsmålet om hvorfor det skal være lettere for dem enn dere andre? Ditt nek. Det skal være lettere for dem fordi de er talentfulle, har substans, integritet og viktigst av alt; de har noe å melde! 90% av norske filmer melder ikke annet enn at du kan drite i buksa og spise loff til middag i de neste 90 minuttene. Endelig er det noen på banen som vil noe mer og som tar film på alvor.
Men før det; vi må inrømme for oss selv at de smarteste hjernene ikke søker seg til filmbransjen. Hvorfor gjør de ikke det? Hvorfor skulle de det? De fleste er oppvokst med mantraet: norsk film er ræva. Dette skremmer fremtidig rekruttering vekk fra filmen. Hvorfor er vi verdens beste på ski? Fordi vi er vokst opp med ideen om at vi er verdens beste på ski. Og gode ideer er som alltid fulle av kraft og gir selvtillit. Skimiljøet har masse selvtillit. Joachim Trier, unektelig en skarping – hvor fant han motivasjon til å starte med filmskaping? Mest sannsynlig hadde han aldri begynt med film hadde det ikke vært for hans bestefar og far som skapte og medvirket i de to største filmene i norsk historie. Joachim tenkte må ha tenkt at dette kan jeg også få til. Akkurat slik Petter Northug gjorde da han så Dæhli vinne 5-mila på tv. Det ligger i blodet vårt. Det ER oss. Vi kan ski. Problemet for rekrutteringen til filmnorge er at rekruttene ikke har noen å se opp til og strekke seg mot i dag. Se på denne «best off» filmlisten som ble lagt ut ifjor; halvparten av filmene er fra før 70-tallet. Norge har ikke klart å produsere en kanon. Tror du det er tilfeldig at Joachim Triers film oslo 31.august er på 3. plass? Emil Trier ville heller mest sannsynlig ikke laget disse sterke musikkvideoene, hadde det ikkke vært for sin brors innflytelse. Dette er høyst smittsomme saker. Så derfor er det ekstra irriterende å se at Halle&Boden blir desinfisert og sendt til Sverige. I mellomtiden så får vi gå å se Thale på kino. Jebus.. Etter flere år med skrekkfilmer, så er det norsk mytologi som står for tur…
Og til skribenter og fremtidige manusforfattere; å skylde på at vi har det for godt i dette landet til å lage stor og sjelerystende kunst er en forbanna dårlig unnskyldning for å dekke over manglende talent. Hvis storyen din ikke klarer å si noe om å være menneske i samtiden, så kan du fan meg la være.
Lars: Jeg har full forståelse for ønsket fra unge filmskapere om å stille spørsmål ved kriteriene, men debatten preges av myter og feilinformasjon og det er dette jeg svarer på. Ønsker man mer innsyn i hvordan vi jobber, kan man f.eks. lese artikkelen «Konsulentene styrer mindre» her i Rush Print eller spørre oss om hva som helst når som helst.
Profesjonalitet, gjennomføringsevne og kvalitetssikring er kanskje ord man kan legge hva man vil i, og det samme gjelder ordet talent. I vår vurderingen av søkerne blir derfor det helt konkrete viktig: Hvilke filmer har de tidligere regissert eller produsert og hva har disse oppnådd? Når søkerne i mange tilfeller ikke har produsert spillefilm før, så krever vi at det knyttes noen til prosjektet som har gjort det. Mer mystisk eller komplisert er det ikke.
Arne: Jeg er ikke negativt innstilt til «smalere» prosjekter, men har gitt tilskudd til flere (bl.a. Fjellet og Oslo, 31. august). Tvert i mot mener jeg det smale er det nye brede. Det jeg derimot er svært negativ til er den fullstendig undervurderingen av produsentleddet som dominerer denne debatten. NFI tilpasser seg hvert enkelt prosjekt, men vi fortsetter å forholde oss til de forskriftene bransjen har bestemt at vi skal følge. Så får det være opp til filmmiljøet å endre disse dersom det er ønskelig. Det er imidlertid lite som tyder på at det kommer til å skje, da det er svært, svært få som opplever at kravet om erfaring i produsentleddet er et problem. Det fins allerede flere produksjonsmodeller, men «vi har aldri produsert film før, men la oss få penger likvel»-modellen er ikke aktuell og dessuten helt unødvendig for å fremme norsk filmkunst.
Halle & Boden har selv valgt å gjøre Verden venter til en svensk film, de har også selv valgt å takke nei til et kortfilmtilskudd som jeg ønsket å gi dem i januar.
«Vi verner om profesjonaliteten» var forøvrig en overskrift Kjetil Lismoen laget og ikke et sitat. Det burde egentlig stått: – Vi verner om filmkunsten.
Produsentstemmer. En annen inngrodd vrangforestilling ser ut til å være at produsenten står i veien for «kunstnerisk frihet», «kunst» eller «kreativ utfoldelse». På samme måte som vi behøver regissører og manusforfattere, behøver vi produsenter med vyer og visjoner. Filmkunst oppstår vel sjelden fra en dionysisk uorden. Produsenten må være ordensmann, men også en tydelig profil: Humbert Balsan, Jeremy Thomas et al.