Å skyte på RED med Martin Sheen

Da jeg kom til Irland hadde jeg et bilde av innspillingen som noe tilsvarende en norsk spillefilm. Men der tok jeg feil, forteller filmfotograf John Christian Rosenlund om opptakene til Stella Days med Martin Sheen.

For noen dager siden ble jeg intervjuet om den digitale framtiden. Han som intervjuet meg var overbevist om at jeg hadde gjort mange spillefilmer på digitale opptaksformater. Men faktum er at det har jeg aldri gjort – før jeg sa ja til en film i høst (har nærmest hatt et prinsipp om å kun gjøre TV på digitale kamera)

Denne filmen var kun fire uker unna opptakstart. Et av premissene var at den skulle filmes på et digitalt format. Jeg måtte velge – enten si ja eller nei til prosjektet.

Irland er i samme situasjon som oss i Norge – de står uten et filmlaboratorium. Kronargumentet for å skyte digitalt var derfor ikke kreativt eller økonomisk, men å unngå å sende et dyrebart filmnegativ ut av landet for fremkalling og etterarbeid. Det samme argumentet har du sikkert merket også her i Norge. Trist, men sant.

Helt siden mine dager som filmklubb-gjenger i Stavanger da jeg så Apocalypse Now  for først gang, har åpningsscenen med Martin Sheen satt seg fast som superlim i hukommelsen.  Fire uker var for liten tid til å overbevise produsentene om den analoge filmens fortreffeligheter. Film eller video – det var umulig å si nei til en film der Martin Sheen hadde hovedrollen.

 

Stella Days er historien om en katolsk prest med forkjærlighet for film. Den handler om spenningen mellom det ukjente og tryggheten i det kjente på landsbygda i Irland på midten av 1950-tallet. Dette var en tid da elektrisiteten ennå ikke var kommet til landsbygda, et samfunn som fremdeles tviholdt på tradisjonene. Kirka var på vei til å miste sin makt overfor politikerene.

Premisset var 25 opptaksdager uten noen form for overtid. Jeg måtte finne en måte å jobbe på som funket innenfor disse rammene.

Stella Days ble altså min første spillefilm gjort på et digitalt system. Kamera vi valgte var det nye RED med såkalt MX sensor. Jeg fikk også testet Drylab sitt Keyframe Concept med Rushes Control workflow Software og Camera Report for Iphone  (jepp, dette er ren egenreklame – for de som vet hva jeg driver på med på fritiden).

En av grunnene til at det var (forholdsvis) lett å akseptere et digitalt opptaksformat var at jeg veldig tidlig så for meg en visuell tilnærming som var innenfor RED sin digitale begrensning. Det jeg prøver å si er at jeg ikke ønsket å presse formatet til å gjøre noe det ikke var i stand til. Irland er også kjent for det bløte lyset og de duse fargene. Dette liker de digitale formatene. De sliter når kontrastene blir store og fargene skal skrus vekk fra det som er filmet i utgangspunktet.  

Jeg så for meg Stella Days med et bløtt sidelys med et mål om å rense opp bildet ved å plassere alt lys fra én side. Jeg prøvde å forenkle skyggene og kontrollere og reduserer fargepaletten til et minimum.

Nok en gang dro jeg veksler på en av mine store helter inn i forarbeidet: Filmfotograf Roger Deakins og hans måte å lyssette og bevege kamera på ble en inspirasjon for det visuelle utrykket.

Forholdet mellom det hvite, bløte dagslyset og varme stearinlys skulle spille en hovedrolle i arbeidet med lyssettingen – i en tid da elektriske lamper enda var et unntak.

For det meste så jeg for meg å bruke dolly og stativ og håndholdt kun når energien i scenen tillot det. Jeg ønsket å bevege kamera kun motivert av koreografi og energien i manus. Kanskje ikke noe revolusjonerende i det, men det var et utrykk som var mulig å gjennomføre innenfor tid og budsjett.

 

Jeg vet at mange velger i filme digitalt fordi det lever en myte om at det er enkelt og billig. For meg gjelder de samme – eller kanskje enda flere – tekniske utfordringer når jeg skyter digitalt enn analogt. Det er så absolutt ikke enkelt (og jeg tviler fremdeles på at det er billig)

I den digitale verden – der software og hardware skiftes ut like fort som været på den irske landsbygda – er det superviktig å ha gode støttespillere som vet å utytte teknikken til det maksimale.

Det var derfor en forutsetning at jeg fikk med meg Andreas som Digital Image technician (DIT) på denne filmen. Andreas gjorde en kjempejobb med å gi meg teknisk støtte for å kunne presse de digitale begrensningene til det ytterste. Jeg tror det er her mye av slaget vil stå for oss fotografer i den digitale verden. Når jeg filmer på film, så er den jevnlige kontakten med labben en forutsetning for å tørre å presse og tøye grensene, prøve å få til noe nytt – innenfor hva som er mulig med film negativet. Sånn bør det jo også være når man skyter digitalt om målet er å prøve å levere noe mer enn det selvsagte.
 

Da jeg kom til Irland hadde jeg et bilde av denne innspillingen som noe tilsvarende en norsk spillefilm. Budsjettet var sånn noenlunde likt og Irland har en del historie, størrelse og kultur til felles med oss. Men der tok jeg feil. Den irske filmbransjen har hatt systemer for skatterefusjon for utenlandske filmer i en årrekke. De store amerikanske og engelske filmene gjør opptak her ofte.  Det irske filmmiljøet har lært seg å jobbe amerikansk, stort og effektivt.

Fordelen med et slikt system er at jeg fikk en ordentlig stab uten å måtte krangle. Vi hadde nok folk til at det faktisk var realistisk å få til filmen innenfor vår stramt tilmålte opptakstid – uten å knekke nakken på staben. Vi hadde en superb catering med skikkelig frokost og tre rettes middag. (Man tåler mye juling når maten er god!)

Men baksiden av medaljen er at det er nærmest umulig å slanke ned en film – når det ikke lenger er behov for en ”amerikansk” stab. Enkelte dager er som du vet enklere enn andre dager. Da føles det feil å måtte forholde seg til en stor stab som ikke gjør nytte for seg.

 

Det var også en smule frustrerende å se at pengene vi her hjemme er vant å se bli brukt på lerretet, endte opp i limousiner og gigantiske trekkspill-trailere for skuespillerne og statister. Jeg lærte etter hvert at her skulle det være slik. Sjåførene har faktisk fått så mye makt at de var nære på å stoppe filmen da de oppdaget at det ikke var en sjåfør til hver bil (som skulle stå parkert i to uker på et sted). Jeg er veldig tilhenger av en sterk fagforening i filmbransjen. Men det bør eksistere en form for logikk: Vi er ikke som Statoil med absurde oljeinntekter. Valgene vi tar i vår lille filmbransje må et eller annet sted være forankret i en forkjærlighet til film og ikke kun til film som industri.

Mot slutten av opptaksperioden ble vi overrasket av 5 cm snø. Vi skulle flytte location, men sjåførene konkluderte med at det var umulig å flytte bilene. Alt stod stille. Vi mistet to dager med opptak. Da lengtet jeg veldig etter den norske staben som har ansvar for sin egen bil og ville ha opplevd det som superflaut å bli stoppet av 5 cm snø…  (sjåførene kom heller ikke på avslutningsfesten).

 

Jeg merker at når jeg skriver dette så er det lett å trå feil. Vi har definitivt MYE å lære av andre filmnasjoner. Vi kan bli flinkere til å respektere størrelsen på en stab som må til for å takle filmens ambisjonsnivå. Og vi har selvfølgelig mye å lære i forhold til catering – som dessverre alltid er mye bedre i andre land enn Norge. På norske filmsett blir mat ofte vurdert som kun en nødvendighet for å overleve og en salderingspost på budsjettet.

Samtidig er det viktig å vite hva vi faktisk får til å funke veldig bra i Norge før vi adopterer uhemmet fra det store utlandet. Vi lager tross alt avansert film innenfor rammer som over alt ellers blir sett på som lavbudsjettfilm – og det i et av verdens dyreste land.

Jeg hadde noen veldig fine dager i Irland med en veldig proff stab og produksjon. Og det var selvsagt en stor glede og ære å jobbe med Martin Sheen. Hans alltid positive holdning og profesjonalitet var fantastisk. Men det ville vært ille om jeg glemte å nevne de andre skuespillerne: Stephen Rea, Marcella Plunkett og Trystan Gravelle var supergode skuespillere som gjorde jobben min mye enklere enn hva jeg kunne forestilt meg på forhånd.

 

John Christian Rosenlund er filmfotograf, og har bl.a. fotografert DeUsynlige, Hjem til jul, O’ Horten, Factotum og Schpaaa. Han skriver for Rushprint.no.

Tidligere innlegg:

 

– Analog film fortsatt best
Denne filmen kunne ALDRI blitt gjort på et digitalt format, forteller vår nye faste blogger, filmfotograf John Christian Rosenlund. Se bildene hans fra den nye norske filmen Mennesker i solen

LES MER

 

1 kommentar til Å skyte på RED med Martin Sheen

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Å skyte på RED med Martin Sheen

Da jeg kom til Irland hadde jeg et bilde av innspillingen som noe tilsvarende en norsk spillefilm. Men der tok jeg feil, forteller filmfotograf John Christian Rosenlund om opptakene til Stella Days med Martin Sheen.

For noen dager siden ble jeg intervjuet om den digitale framtiden. Han som intervjuet meg var overbevist om at jeg hadde gjort mange spillefilmer på digitale opptaksformater. Men faktum er at det har jeg aldri gjort – før jeg sa ja til en film i høst (har nærmest hatt et prinsipp om å kun gjøre TV på digitale kamera)

Denne filmen var kun fire uker unna opptakstart. Et av premissene var at den skulle filmes på et digitalt format. Jeg måtte velge – enten si ja eller nei til prosjektet.

Irland er i samme situasjon som oss i Norge – de står uten et filmlaboratorium. Kronargumentet for å skyte digitalt var derfor ikke kreativt eller økonomisk, men å unngå å sende et dyrebart filmnegativ ut av landet for fremkalling og etterarbeid. Det samme argumentet har du sikkert merket også her i Norge. Trist, men sant.

Helt siden mine dager som filmklubb-gjenger i Stavanger da jeg så Apocalypse Now  for først gang, har åpningsscenen med Martin Sheen satt seg fast som superlim i hukommelsen.  Fire uker var for liten tid til å overbevise produsentene om den analoge filmens fortreffeligheter. Film eller video – det var umulig å si nei til en film der Martin Sheen hadde hovedrollen.

 

Stella Days er historien om en katolsk prest med forkjærlighet for film. Den handler om spenningen mellom det ukjente og tryggheten i det kjente på landsbygda i Irland på midten av 1950-tallet. Dette var en tid da elektrisiteten ennå ikke var kommet til landsbygda, et samfunn som fremdeles tviholdt på tradisjonene. Kirka var på vei til å miste sin makt overfor politikerene.

Premisset var 25 opptaksdager uten noen form for overtid. Jeg måtte finne en måte å jobbe på som funket innenfor disse rammene.

Stella Days ble altså min første spillefilm gjort på et digitalt system. Kamera vi valgte var det nye RED med såkalt MX sensor. Jeg fikk også testet Drylab sitt Keyframe Concept med Rushes Control workflow Software og Camera Report for Iphone  (jepp, dette er ren egenreklame – for de som vet hva jeg driver på med på fritiden).

En av grunnene til at det var (forholdsvis) lett å akseptere et digitalt opptaksformat var at jeg veldig tidlig så for meg en visuell tilnærming som var innenfor RED sin digitale begrensning. Det jeg prøver å si er at jeg ikke ønsket å presse formatet til å gjøre noe det ikke var i stand til. Irland er også kjent for det bløte lyset og de duse fargene. Dette liker de digitale formatene. De sliter når kontrastene blir store og fargene skal skrus vekk fra det som er filmet i utgangspunktet.  

Jeg så for meg Stella Days med et bløtt sidelys med et mål om å rense opp bildet ved å plassere alt lys fra én side. Jeg prøvde å forenkle skyggene og kontrollere og reduserer fargepaletten til et minimum.

Nok en gang dro jeg veksler på en av mine store helter inn i forarbeidet: Filmfotograf Roger Deakins og hans måte å lyssette og bevege kamera på ble en inspirasjon for det visuelle utrykket.

Forholdet mellom det hvite, bløte dagslyset og varme stearinlys skulle spille en hovedrolle i arbeidet med lyssettingen – i en tid da elektriske lamper enda var et unntak.

For det meste så jeg for meg å bruke dolly og stativ og håndholdt kun når energien i scenen tillot det. Jeg ønsket å bevege kamera kun motivert av koreografi og energien i manus. Kanskje ikke noe revolusjonerende i det, men det var et utrykk som var mulig å gjennomføre innenfor tid og budsjett.

 

Jeg vet at mange velger i filme digitalt fordi det lever en myte om at det er enkelt og billig. For meg gjelder de samme – eller kanskje enda flere – tekniske utfordringer når jeg skyter digitalt enn analogt. Det er så absolutt ikke enkelt (og jeg tviler fremdeles på at det er billig)

I den digitale verden – der software og hardware skiftes ut like fort som været på den irske landsbygda – er det superviktig å ha gode støttespillere som vet å utytte teknikken til det maksimale.

Det var derfor en forutsetning at jeg fikk med meg Andreas som Digital Image technician (DIT) på denne filmen. Andreas gjorde en kjempejobb med å gi meg teknisk støtte for å kunne presse de digitale begrensningene til det ytterste. Jeg tror det er her mye av slaget vil stå for oss fotografer i den digitale verden. Når jeg filmer på film, så er den jevnlige kontakten med labben en forutsetning for å tørre å presse og tøye grensene, prøve å få til noe nytt – innenfor hva som er mulig med film negativet. Sånn bør det jo også være når man skyter digitalt om målet er å prøve å levere noe mer enn det selvsagte.
 

Da jeg kom til Irland hadde jeg et bilde av denne innspillingen som noe tilsvarende en norsk spillefilm. Budsjettet var sånn noenlunde likt og Irland har en del historie, størrelse og kultur til felles med oss. Men der tok jeg feil. Den irske filmbransjen har hatt systemer for skatterefusjon for utenlandske filmer i en årrekke. De store amerikanske og engelske filmene gjør opptak her ofte.  Det irske filmmiljøet har lært seg å jobbe amerikansk, stort og effektivt.

Fordelen med et slikt system er at jeg fikk en ordentlig stab uten å måtte krangle. Vi hadde nok folk til at det faktisk var realistisk å få til filmen innenfor vår stramt tilmålte opptakstid – uten å knekke nakken på staben. Vi hadde en superb catering med skikkelig frokost og tre rettes middag. (Man tåler mye juling når maten er god!)

Men baksiden av medaljen er at det er nærmest umulig å slanke ned en film – når det ikke lenger er behov for en ”amerikansk” stab. Enkelte dager er som du vet enklere enn andre dager. Da føles det feil å måtte forholde seg til en stor stab som ikke gjør nytte for seg.

 

Det var også en smule frustrerende å se at pengene vi her hjemme er vant å se bli brukt på lerretet, endte opp i limousiner og gigantiske trekkspill-trailere for skuespillerne og statister. Jeg lærte etter hvert at her skulle det være slik. Sjåførene har faktisk fått så mye makt at de var nære på å stoppe filmen da de oppdaget at det ikke var en sjåfør til hver bil (som skulle stå parkert i to uker på et sted). Jeg er veldig tilhenger av en sterk fagforening i filmbransjen. Men det bør eksistere en form for logikk: Vi er ikke som Statoil med absurde oljeinntekter. Valgene vi tar i vår lille filmbransje må et eller annet sted være forankret i en forkjærlighet til film og ikke kun til film som industri.

Mot slutten av opptaksperioden ble vi overrasket av 5 cm snø. Vi skulle flytte location, men sjåførene konkluderte med at det var umulig å flytte bilene. Alt stod stille. Vi mistet to dager med opptak. Da lengtet jeg veldig etter den norske staben som har ansvar for sin egen bil og ville ha opplevd det som superflaut å bli stoppet av 5 cm snø…  (sjåførene kom heller ikke på avslutningsfesten).

 

Jeg merker at når jeg skriver dette så er det lett å trå feil. Vi har definitivt MYE å lære av andre filmnasjoner. Vi kan bli flinkere til å respektere størrelsen på en stab som må til for å takle filmens ambisjonsnivå. Og vi har selvfølgelig mye å lære i forhold til catering – som dessverre alltid er mye bedre i andre land enn Norge. På norske filmsett blir mat ofte vurdert som kun en nødvendighet for å overleve og en salderingspost på budsjettet.

Samtidig er det viktig å vite hva vi faktisk får til å funke veldig bra i Norge før vi adopterer uhemmet fra det store utlandet. Vi lager tross alt avansert film innenfor rammer som over alt ellers blir sett på som lavbudsjettfilm – og det i et av verdens dyreste land.

Jeg hadde noen veldig fine dager i Irland med en veldig proff stab og produksjon. Og det var selvsagt en stor glede og ære å jobbe med Martin Sheen. Hans alltid positive holdning og profesjonalitet var fantastisk. Men det ville vært ille om jeg glemte å nevne de andre skuespillerne: Stephen Rea, Marcella Plunkett og Trystan Gravelle var supergode skuespillere som gjorde jobben min mye enklere enn hva jeg kunne forestilt meg på forhånd.

 

John Christian Rosenlund er filmfotograf, og har bl.a. fotografert DeUsynlige, Hjem til jul, O’ Horten, Factotum og Schpaaa. Han skriver for Rushprint.no.

Tidligere innlegg:

 

– Analog film fortsatt best
Denne filmen kunne ALDRI blitt gjort på et digitalt format, forteller vår nye faste blogger, filmfotograf John Christian Rosenlund. Se bildene hans fra den nye norske filmen Mennesker i solen

LES MER

 

One Response to Å skyte på RED med Martin Sheen

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY