De som digger sjangerfilm digger gjerne også filmer om hevn. Det er noe rent og helstøpt over hevnprosjektet. Det er tørsten etter rettferdighet som driver hevnen. Det er noe dypt menneskelig over det å slå tilbake. Dette med å vende det andre kinnet til er et triks funnet opp av guder.

Julie Kohler (Jeanne Moreau) er en sørgende brud. Først forsøker hun selvmord, men mislykkes. Da går hun for plan B: Hun setter seg fore å myrde en gruppe menn som bor på ulike steder omkring i Frankrike. Hun har med andre ord noe å hevne.

Fortellingen ble først ført i pennen som roman av Cornell Woolrich – samme mann som står bak bøkene som Hitchcocks film Rear Window og Truffauts Mississippi Mermaid bygger på.

Hver gang jeg ser igjen Brud i Svart, får jeg den samme følelsen som når jeg høre på klassiske konseptskiver fra 1970-årene. Det er partier som er ekstremt bra og så er det enkelte partier som halter ørlite – og til slutt er det noen få elementer som overhodet ikke funker – mens filmen som sådan uløselig er en helhet, en funksjon av alle disse tre elementene til sammen. Dermed er også de svake sidene på en måte med på å gjøre filmen til en stor klassiker. Hvert gjensyn med denne filmen er en reise hvor man gleder seg det meste av tiden, rynker litt på nesen her og der og gremmes helt i små øyeblikk før filmen reiser seg og igjen høster et gapskratt, ren beundring eller sitrende spenning.

Som bildet viser – estetikken har en framtredende posisjon i Truffauts Brud i Svart.

 Hvorfor oppsøker Julie Kohler en gruppe menn, én etter én for å drepe dem? Svaret er filmens retrospektive prosjekt. Ettersom fortellingen skrider fram, og én etter én av mannfolkene stuper i bakken, avsløres Julies tragedie og årsaken til hevntørsten.

Dette er Moreaus film. Hun stråler til tross for at hun velger å legge an steinansikt det meste av tiden. For når det trengs, mykner hun, bruker sitt brede register og blir morsom, frekk, varm eller forførisk – bare for å lure ofrene opp i stry. Hun gir seg for eksempel ut for å være læreren til det ene offerets sønn og samspillet mellom henne og den lille gutten er en klassiker i seg selv. En annen imponerende sekvens er når hun får å få tak på kunstmaleren i flokken, gjør seg til en modell som kunstneren blir så besatt av at han maler en liggende akt av henne på veggen bak sin egen seng.

Det sies at denne filmen er Truffauts hommage til Hitchcock. Særlig regigrepet med å la publikum se karakterenes reaksjoner før vi ser handlingen som utløser dem, er gjennomført filmen igjennom. musikken er dessuten skrevet av Bernard Herrmann, som i mange år arbeidet med Hitch (Herrmann og Truffaut hadde samarbeidet med én film tidligere – Fahrenheit 451 i 1966), andre elementer er f.eks fetisjsmen til kunstmaleren og den gjennomførte humoren som hefter ved karakterer og scener.

Noe av det spektakulære ved Brud i Svart er at Nemesis billedgjøres av en kvinne. Av en eller annen grunn funker dette ofte godt på film, det bekrefter både nedslagsfeltet til Tarantinos Kill Bill og Lisbeth Salanders populæritet. Min påstand er allikevel at Brud i Svart er klassikeren som vil leve lenger enn de andre. Årsakene er flere. For det første er Truffaut som alltid lojal mot karakterenes menneskelighet. Både Brura i Kill Bill og f.eks Noomi Rapaces Salander er karakterer født og foredlet i en seksualisert tegneserie-estetikk. På samme vis som sekstitallets Wonder Woman eller Barbarella vandret omkring i bikini, blir disse damenes femininitet understreket gjennom koreografert slossing iført ettersittende skinnklær, eller ved at de rir tunge motorsykler i vill fart. Karakterene i Brud i Svart er derimot tegnet som vanlige folk med drømmer, lyter, svake, sterke og komiske sider som alle er like viktige i framstillingen av dem. Den andre årsaken ligger i Cornell Woolrichs roman. Woolrich var rett og slett en mester i å konstruere plott. Uansett hvor pirrende hevnfortellinger er i utgangspunktet, ender svakhetene ved historiene gjerne ved motivet bak hevnen. Vi vet alle at tid leger de fleste sår. Hvilke sår gror aldri? Tarantino stjal fra denne filmen da han skulle motivere brura i Kill Bill. Men han gjorde den feilen å slippe katten ut av sekken i sluttsekvensen. Dermed fikk publikum aldri være med og dele karakterens tvil. Som retrospektivt drama er Brud i Svart rett og slett forbilledlig.

Kjell Ola Dahl skriver kriminallitteratur, annen skjønnlitteratur, filmmanuskripter og reiselitteratur. Han skrev bl.a Vinterland sammen med Hisham Zaman. Han har en hjemmeside og skriver to blogger, hvorav Svarte kanoner er en kanon for kriminalfilmer.
 

Les tidligere innlegg av Kjell Ola Dahl:

En estetisk gangster-opplevelse

Alle gangsterfilmers Gudfar

Samme historie for to forskjellige tider

Vår suverene film noir-diva