Filmbransjen har fortsatt et stykke å gå når det gjelder profesjonalisering. Et godt sted å starte er å oppgradere filmskolen, skriver Erlend Loe i dette innlegget.

Filmbransjen har fortsatt et stykke å gå når det gjelder profesjonalisering. Et godt sted å starte er å oppgradere filmskolen, skriver Erlend Loe i dette innlegget.
I lys av de siste ukenes storm rundt den tilsynelatende lite vellykkede Pax, kan det virke som om både støttesystemet, produsentene og filmskaperne selv har behov for betydelig profesjonalisering. Filmkonsulentens jobb er vanskelig, regissørens er håpløs, produsentenes teft for det laget de setter sammen er hundre prosent avgjørende for om prosjektet skal kunne ha en sjanse i havet til å lykkes. For en tilfeldig forbipasserende virker det mystisk, på grensen til det bisarre, at produsentene på et tidspunkt, før innspilling, skal ha vurdert å trekke prosjektet, men at filminstituttet skal ha sagt at retningslinjene ikke tillot dette. Hva som egentlig har foregått er vanskelig å vite, men det virker uansett ikke som om spesielt mange av aktørene idag er stolte over at man har endt opp med å bruke over tretti millioner kroner på en film som verken konsulenten, produsenten og muligens også regissøren, hadde den nødvendige klippetroen på at ville fungere.
Alle, også kvinner, har lov til å gjøre feil. Men det er mer sjarmerende når feil av denne typen begås før de store pengene er med i spillet – for eksempel på filmskolen.
Den norske filmskolen har nå gjennom snart 14 år bidratt til en merkbar nivåhevning i filmbransjen. Åttende kull er i disse dager i gang med søkeprosessen for å komme inn på skolen. Godt over tohundre nyutdannede filmarbeidere og filmskapere har tilflytt bransjen siden starten. De fyller i dag kunstneriske og faglige funksjoner i stadig flere norske filmer. De skriver, produserer, regisserer, fotograferer, klipper, lydlegger, de lager Upperdog, de lager Koselig med peis, de produserer Max Manus og Trolljegeren, de lager tiårets beste kortfilm, Jørgen + Anne = sant, de lager Mannen som elsket Yngve og en rekke andre vellykkede produksjoner, og det viktigste av alt er at de på skolen har modnet sammen, utviklet et felles språk og en forståelse for hva det mangslungne filmfaget er for noe.
To ting var lite hensiktsmessig med filmskolens oppstart. Den ene var lokaliseringen, men her virker de politiske kreftene så enige at det er dødfødt og fortsette å bringe det på bane, jeg orker ikke en gang å repetere argumentene for hvorfor det hadde vært bedre å legge skolen til hovedstaden. Den andre var at jobben, rent politisk, ikke ble gjort fullt og helt, men, dessverre, stykkevis og delt, altså stikk i strid med Ibsens tommelfingerregel. Filmskolen har i disse tretten årene vært en del av Høgskolen på Lillehammer. Dette holder skolen nede. Et profesjonsstudium på høyeste nasjonale nivå må kunne styre seg selv og planlegge sine visjoner og strategier uten å være vingeklippet av et rigid system. Og skolen må, noe den ikke kan i dag, kunne tilby masterstudier og ikke minst videre- og etterutdanning på høyt nivå for den stadig mer tallrike skaren av filmarbeidere. De politiske myndigheter skal diskutere dette i morgen. Som Spike Lee sier: Do the right thing.
Dette innlegget har tidligere stått på trykk i Aftenposten som kommentar.
Filmbransjen har fortsatt et stykke å gå når det gjelder profesjonalisering. Et godt sted å starte er å oppgradere filmskolen, skriver Erlend Loe i dette innlegget.
I lys av de siste ukenes storm rundt den tilsynelatende lite vellykkede Pax, kan det virke som om både støttesystemet, produsentene og filmskaperne selv har behov for betydelig profesjonalisering. Filmkonsulentens jobb er vanskelig, regissørens er håpløs, produsentenes teft for det laget de setter sammen er hundre prosent avgjørende for om prosjektet skal kunne ha en sjanse i havet til å lykkes. For en tilfeldig forbipasserende virker det mystisk, på grensen til det bisarre, at produsentene på et tidspunkt, før innspilling, skal ha vurdert å trekke prosjektet, men at filminstituttet skal ha sagt at retningslinjene ikke tillot dette. Hva som egentlig har foregått er vanskelig å vite, men det virker uansett ikke som om spesielt mange av aktørene idag er stolte over at man har endt opp med å bruke over tretti millioner kroner på en film som verken konsulenten, produsenten og muligens også regissøren, hadde den nødvendige klippetroen på at ville fungere.
Alle, også kvinner, har lov til å gjøre feil. Men det er mer sjarmerende når feil av denne typen begås før de store pengene er med i spillet – for eksempel på filmskolen.
Den norske filmskolen har nå gjennom snart 14 år bidratt til en merkbar nivåhevning i filmbransjen. Åttende kull er i disse dager i gang med søkeprosessen for å komme inn på skolen. Godt over tohundre nyutdannede filmarbeidere og filmskapere har tilflytt bransjen siden starten. De fyller i dag kunstneriske og faglige funksjoner i stadig flere norske filmer. De skriver, produserer, regisserer, fotograferer, klipper, lydlegger, de lager Upperdog, de lager Koselig med peis, de produserer Max Manus og Trolljegeren, de lager tiårets beste kortfilm, Jørgen + Anne = sant, de lager Mannen som elsket Yngve og en rekke andre vellykkede produksjoner, og det viktigste av alt er at de på skolen har modnet sammen, utviklet et felles språk og en forståelse for hva det mangslungne filmfaget er for noe.
To ting var lite hensiktsmessig med filmskolens oppstart. Den ene var lokaliseringen, men her virker de politiske kreftene så enige at det er dødfødt og fortsette å bringe det på bane, jeg orker ikke en gang å repetere argumentene for hvorfor det hadde vært bedre å legge skolen til hovedstaden. Den andre var at jobben, rent politisk, ikke ble gjort fullt og helt, men, dessverre, stykkevis og delt, altså stikk i strid med Ibsens tommelfingerregel. Filmskolen har i disse tretten årene vært en del av Høgskolen på Lillehammer. Dette holder skolen nede. Et profesjonsstudium på høyeste nasjonale nivå må kunne styre seg selv og planlegge sine visjoner og strategier uten å være vingeklippet av et rigid system. Og skolen må, noe den ikke kan i dag, kunne tilby masterstudier og ikke minst videre- og etterutdanning på høyt nivå for den stadig mer tallrike skaren av filmarbeidere. De politiske myndigheter skal diskutere dette i morgen. Som Spike Lee sier: Do the right thing.
Dette innlegget har tidligere stått på trykk i Aftenposten som kommentar.
Legg igjen en kommentar