Da det anerkjente britiske filmtidsskriftet Sight & Sound ved tusenårsskiftet spurte et femtitall profilerte filmskapere om hvilke filmskapere de beundret, inkluderte over halvparten av dem Federico Fellini blant de tre øverste på sin liste. Like påtakelig som denne preferansen for Fellini hos regissørene, var kritikernes lunkehet til ham: Bare unntaksvis hadde de innlemmet den avdøde italienske regissøren på sine lister.

 

Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor filmskaperne selv setter Fellini så høyt: Han var ved siden av Alfred Hitchcock og Orson Welles den første filmregissøren som var superstjerne. Han var en filmskaper med et så distinkt og egenartet uttrykk at navnet hans ble synonymt med en spesiell tilstand, noe som overfladisk ble karakterisert som en drømmeaktig sfære mellom karnevalet og sirkusmanesjen. 

 

8 1/2 er den av Fellinis filmer som filmskapere setter høyest og som iblant har fått slippe til på øverste hylle i filmhistorikernes kanon. I filmen spiller Marcello Mastroianni filmregissøren Guido, som i likhet med Fellini har en stor filmsuksess bak seg, men ingen nye ideer. Men i motsetning til sitt alter ego i filmen forvandler Fellini denne idétørken til en banebrytende utforskning av filmskapingens muligheter. I et desperat forsøk på å bevise at han fortsatt har storslagne ideer, får Guido bygget et gigantisk filmsett som skal forestille et romskip, og det kan virke som han har valgt science fiction-sjangeren for å bevise at han er moderne og fremtidsrettet – men uten å ha noen som helst anelse om hvordan han skal gripe det fatt. Han forsøker etter hvert å unngå produsenten og alle de som har interesse av å få filmen ferdig, deriblant hans hustru og elskerinne, og søker tilflukt i minnene og fantasiene fra barndommen. Han underkaster seg en «psykoanalytisk» reise tilbake i tid der alle de elementene vi kjenner fra Fellinis filmfrise med jevne mellomrom dukker opp. Her møter vi førkrigstiden og italienernes usunne dyrking av autoriteter, kirken som en kjærlighetsløs og pompøs institusjon, kvinnen som grotesk demon og som forløsende kraft.

 

 

 

 

 

 

Det var enkelte filmkritikere, deriblant Pauline Kael, som stormet ut av Fellinis sirkusmanesje i protest, særlig på 1960- og 70-tallet, da filmskaperens nostalgi og eksentriske visuelle eksesser harmonerte dårlig med modernismens krav om å konfrontere den nye tiden med intellektuell kjølig distanse. Fellinis alter ego i filmen, Guido, forsøker riktignok å nærme seg det moderne, men henfaller isteden til tilbakeskuende depresjon. Men var det noe Fellini på sin side protesterte mot, så var det denne analytiske lesningen av filmene hans. Han insisterte på at filmene ikke kunne forstås intellektuelt, og illustrerer sin oppfatning ved la kritikeren i 8 1/2, spilt av manusforfatteren Daumier, bli avlivet ved hengning i en av Guidos dagdrømmer.

 

Det er likevel vanskelig å se hvordan filmen skulle kunne unngå å bli utsatt for nettopp næranalyser, når den til de grader spiller på et tidstypisk fenomen som psykoanalyse og mediterer over filmkunstnerens rolle. Kritikerne refererte flittig til Proust og ikke minst Jung i sine anmeldelser, og landsmannen Alberto Moravia mente at Gudio var en italiensk utgave av James Joyces romanhelt Leopold Bloom i Ulysses.

 

 

 

 

Men å forveksle Fellinis forkjærlighet for barndommen med sentimentalitet og «dekadent» nostalgi, slik enkelte kritikere har gjort, er en grov feilvurdering. Selv om Guido ikke makter å forsone seg med samtiden og omgivelsene, og Fellini henter minner fra sin egen barndom, så representerte 8 1/2 et nybrott innen filmkunsten i 1963. Det er kanskje vanskelig å forstå i dag, men filmen ble oppfattet av mange anmeldere som for komplisert da den hadde premiere – men ikke for komplisert til å vinne en Oscar for beste utenlandske film. 

 

Senere skulle Fellini bli mer direkte i sin skildring av barndommen, som i nevnte Amarcord (1973). I den filmen er nostalgien bare tilsynelatende sukret, og avdekker bak den medgjørlige masken en grunnleggende kritikk av den italienske mentaliteten i førkrigstiden under Mussolini. Her er det de italienske massenes behov for å la seg forføre av en lederskikkelse som Fellini avkler på en ganske besk måte. Det er noe infantilt ved den italienske nasjonalkarakteren som tillot denne dyrkingen, hevdet Fellini senere, og ser man på dagens situasjon i Italia er det fristende å gi ham rett.

 

Etter E la nave va (1983) skulle de siste ti årene av Fellinis karriere bli en nedtur, selv om hans siste film, La voce della luna (1993), slett ikke var så dårlig som noen kritikere ville ha det til. Det var imidlertid tydelig at Fellini ikke maktet å kommunisere med nye generasjoner som var flasket opp på amerikansk populærkultur, og hans korstog mot fjernsynet forsterket inntrykket av en aldrende auteur som snudde ryggen til sin samtid. Særlig Fellinis demonisering av de unge i sine filmer på 1970- og 80-tallet gjorde ham utilgjengelig for mange unge som ellers kanskje ville satt pris på filmene hans. 

 

«Jeg har samme forhold til de unge som John Ford hadde til indianerne i sine westernfilmer», sa Fellini i et intervju. «De har min sympati, men jeg kan bare ikke forstå dem». 8 1/2 har imidlertid overlevd de siste 40 årene med glans og fremstår som en av 1960-tallets store og banebrytende europeiske filmer. Og den bør definitivt ses på stort lerret.

 

 

7. og fredag 8. april arrangerer Cinemateket mini-seminar om Fellini, i samarbeid med Institutt for medier og kommunikasjon på Universitetet i Oslo og Istituto Italiano di Cultura. Seminaret kombinerer filmvisninger og foredrag og er åpent for alle interesserte. Gjesteforelesere er Fellini-ekspertene Helge Rønning fra UiO, Finn Skårderud (forfatter av boka ”Federico Fellini”) og italienske Nicola Dusi.