I år vil det være flere regissører fra NISS som slipper film på kino, enn det er regissører fra filmskolen på Lillehammer. Det er et signal om behovet for bredde i utdanningstilbudet, og at man må utvide perspektivet.

Under overskriften “Styrk filmskolen”, lager Erlend Loe en noe merkelig kobling mellom diskusjonen om filmen Pax og et behov for å styrke Den Norske Filmskolen. Det er vel neppe filmskolen på Lillehammer som skal ha skylden for hva det enn er som er galt med Pax eller bransjen. Men han har rett i det han sier om skolen for øvrig: Et land trenger en offentlig prioritert, nasjonal filmskole. Den skal selvfølgelig inkludere en mastergrad, den skal selvfølgelig drive med kunstnerisk utviklingsarbeid og den bør flyttes til Oslo, fortrinnsvis i en ramme av kunstskoler, på KHIO. 

Plasseringen på Lillehammer er fjollete. Samtidig må man slutte å mase om skolens bachelornivå. Dagens nivå er selvvalgt. Filmskolen har tidligere ikke villet drive både bachelor- og masterstudier. Og jeg klarer ikke med min beste vilje å forstå at det skal være noen regjeringspartier, departementer eller NOKUT-ansatte som ville sette seg mot en mastergrad på filmskolen på Lillehammer. I Norge i dag kan du i prinsipp få akkreditert en mastergrad i det du tilfredsstiller et sett med formelle krav. Det kan filmskolen gjøre noe med. I det de selv vil det.

Mitt hovedproblem med Loes kommentar, er at jeg ikke kan være enig i den ensidige fokuseringen på filmskolen på Lillehammer når han vil forbedre utdanningskvaliteten. 

Det er en sammenheng mellom bransjens tendens til å lage trange flaskehalser, og en manglende bredde i typer av stemmer som når frem til spillefilmproduksjon. En manglende bredde som blant annet handler om kjønnsfordelingen i bransjen. 

Fra før ligger det en stor flaskehals i Norsk Filminstitutt. 

Man skal være ganske blind for ikke å registrere at arbeidsmiljøer danner kulturer som påvirker arbeidstakeren, enten man vil eller ikke. Likevel har vi organisert bransjen slik at det er noen veldig få personer, som alle har samme arbeidsgiver, og kontor i samme lokaler, som bestemmer over all statlig filmstøtte. Så lenge vi ikke snakker om distriktsinteresser. 

Å samle alt fokus på én filmskole, vil være å styrke en ny slik flaskehals. 

Skal vi øke sannsynligheten for å få frem flere ulike stemmer og uttrykk, det være seg kvinner, poeter, homser, steinkastere, vismenn, eller annet, må det lages flere veier å gå. For hver “vei” danner i seg selv et filter. Dette filteret kan være en person eller en gruppe av personer, som f eks en opptakskomite. Det kan være en kultur eller en struktur, som f. eks. nedfelles i en undervisningsplan på en skole. 

En skole kan ikke bli god uten å lage slike filtre. Den må ha et mål, og i det man setter et mål faller noen utenfor. 

Derfor trenger man flere skoler, på høyere nivå, med ulike profiler. Flere flaskehalser. 

På NISS og flere andre skoler er vi i ferd med å klare å lage tilbud som representerer slike alternativer for dem som av ulike grunner ikke går på Lillehammer.

Den Norske Filmskolen skal være det nasjonale lokomotivet, med ekstraordinære rammer. Den må styrkes, alltid, ikke minst fordi vi som arbeider i landskapet rundt trenger noe å strekke oss etter. Samtidig må vi andre være en like stor del av den helhetlige nasjonale strategien, fordi vi er helt nødvendige alternativer i landskapet.

Frederik Hestvold, faglig leder for Film og TV på NISS

Les også:

– Styrk Filmskolen

Filmbransjen har fortsatt et stykke å gå når det gjelder profesjonalisering. Et godt sted å starte er å oppgradere filmskolen, skriver Erlend Loe i dette innlegget.