Slik blir Kon-Tiki

Snart starter innspillingen av storfilmen Kon-Tiki. Her forteller regissør-duoen Espen Sandberg og Joachim Rønning om intensjonene bak filmen og hvorfor de til slutt valgte bort 3D.

Jeremy Thomas (produsenten av bl.a The Last Emperor, The Dreamers og Naken Lunch) har utviklet Kon Tiki-prosjektet i mange år. Men det var først da Thomas så Max Manus, at han så mulighetene for å produsere en storfilm i Skandinavia.

 

– Med Max Manus hadde vi også et godt samarbeid med Nordisk Film – hvis ambisjon er å lage pan-skandinaviske filmer. Dette er helt i tråd med Jeremy Thomas sin multiterritorielle filosofi, og Nordisk ble da også den utløsende faktor for at Kon-Tiki kunne settes i gang. Filmens norske produsent Aage Aaberge, som er en ringrev i Nordisk- systemet, har også vært helt avgjørende for at vi nå er i gang. Å få på plass en norsk/dansk/engelsk co-produksjon med denne prislappen, er rent ut et mesterstykke, sier Espen Sandberg.

– En av hovedgrunnene til at filmen om Kon-Tiki-ferden har tatt lang tid å utvikle er at det har vært et krevende manus å skrive, legger Joachim Rønning til.

 

– Selv om dette er en eventyrfilm, er det også et psykologisk drama og et kammerspill – vanskelige sjangere, med andre ord. Det er først det siste året, i samarbeid med Petter Skavlan, vi føler det virkelig har begynt å svinge.

 

EPISK STORFILM
Kon-Tiki blir en episk storfilm.

 

– En fantastisk historie om det å velge eventyret. Vi drømmer alle om å reise; ta noen måneder fri eller mer å komme oss bort fra hverdagen og oppleve noe nytt og spennende. Men de fleste lar det bli med tanken. Vi håper at vår film skal inspirere til nettopp det å våge eventyret og sette drømmene ut i livet. Det blir et storslagent møte med vakker og voldsom natur, nærkontakt med eksotiske sjødyr og ikke minst med menneskesinnet i ekstreme og pressede situasjoner. Det er også historien om en svært viljesterk mann, som ofret alt for å oppnå sine mål og suksess, sier Rønning.

Handlingen foregår i årene 1946 til 1947, en tidsepoke Sandberg omtaler som ”de magre etterkrigsårene”.

 

– Dette var en tid med rasjonering og mangel på alt. Det gjorde nok også sitt til at Kon-Tiki ferden fikk så bred internasjonal oppmerksomhet. En krigstrøtt verden higet etter noe annet å fokusere på – noe positivt spennende. Vi spøker med at Kon-Tiki ekspedisjonen var verdens første reality show. Thor og hans crew sendte daglig radiotelegrammer til media og disse ble gjenfortalt i aviser og radio som en dramatisk føljetong fra virkeligheten. Folk fra hele verden fulgte spent med på hans fortellinger om nærgående haier og voldsomme stormer. Denne appellen viste seg jo også noen år senere da Heyerdahl slapp Kon-Tiki-boken. Det er estimert at den solgte 50 millioner eksemplarer!

Det er mye som ligger til rette for at Kon-Tiki kan bli Norges første store internasjonale suksess.

– Thor Heyerdahls Kon-Tiki er noe av det mest verdenskjente Norge kan skilte med og boken er solgt i millionopplag verden over. Vår engelske produsent Jeremy Thomas har bevist at han er en av de beste til å selge Europeiske filmer internasjonalt, så med ham på laget har vi et meget godt utgangspunkt. Vi krysser fingrene for internasjonal suksess, men det er viktig å presisere at det norske markedet er vel så viktig for oss, sier Sandberg.

Med et høyt ambisjonsnivå følger store krav til produksjonen, både fra filmskaperne selv og publikum.

 

– Med de beste folka rundt oss i alle instanser, er forutsetningene de beste. Vi merker nå i casting-prosessen at vi kan velge fra øverste hylle, slik vi kunne på Max Manus. Dette gjelder også stab, der nøkkelposisjonene stort sett blir norske, selv om det til sammen bare er noen få dager med opptak i Norge. Mye av innspillingen vil bli gjort i den store vanntanken på Malta, slik at vi kan jobbe effektivt, men vi skal også ut på havet og ut til eksotiske locations for å fange dette storslagne eventyret på film. Noe av det mest krevende blir å gjenskape mannskapets møte med hvalhai, flyvefisk, kjempeblekksprut og selvlysende sjødyr vi ikke en gang vet helt hva var, sier Rønning.

 

IKKE I 3D LIKEVEL
Kon-Tiki blir likevel ikke Norges første 3D-spillefilm.

 

– Flere faktorer spilte inn når vi, sammen med produsentene, til slutt bestemte oss for ikke å filme Kon-Tiki stereoskopisk – som, i vår bok, er den eneste måten å gjøre det på hvis man ønsker ekte 3D følelse (etterarbeids-3D blir i 99% av tilfellene aldri bra). Nå er budsjettet på filmen cirka 90 millioner norske kroner. En stereoskopisk produksjon hadde landet på 130 millioner. Det er ikke grunnlag i det Skandinaviske markedet for denne merkostnaden og således var det ikke interessant for vår distributør Nordisk Film å legge store deler av de ekstra 40 millionene på bordet for å oppnå 3D, sier Rønning.

De oppdaget også flere og flere tekniske utfordringer etter hvert som de fløy verden rundt på stereoskopi-workshops og lærte seg formatet.

 

– Det mest ressurskrevende ved å skyte med to linser på havet, er at man får to individuelle lense-flares – som man må inn å synkronisere eller fjerne frame by frame i etterarbeidet. Når man tenker på at en time av filmen er til sjøs, blir det en del rotoskoping av frames! Et annet aspekt er at publikum kan bli sjøsyke. Sistnevnte var en risiko vi ikke var villige til å ta, sier Rønning.

– ETTERLYSER FLERE NORSKE BLOCKBUSTERE
Den danske produsenten Peter Aalbæk Jensen har tidligere uttalt at man må lage flere store filmer i Skandinavia. Jensen mener de mellomstore filmene flopper, og at man i større grad må tørre å lage blockbustere. Trenger vi flere blockbustere?

 

– Jeg er litt usikker på hvordan man skal definere “den mellomstore filmen” i Norge, sier Sandberg.

 

– Alt er smått og underbudsjettert uansett om man kommer opp i 25-30 millioner, men vi er tilhengere av at det lages færre og større filmer i Norge. Hvis man ser bort fra skuespillerhonorarer, så koster det like mye å lage film i Norge som i Hollywood. Staben koster det samme – utstyret koster det samme. Måten vi gjør det på her er å skjære staben ned til en tiendel og halvere opptaksperioden. Men det er likefult 110 sider manus som skal bli 2 timer film. Så, med andre ord, et ganske urettferdig utgangspunkt for sammenligning. Når det er sagt, er det svært lite å gjøre med budsjettspøkelset. Det er hva det er og en av få ulemper ved å være norsk. Vi får la oss inspirere av danskene og svenskene som klarer å lage bra film for de samme økonomiske rammene som oss – igjen og igjen. Grunnen til det sistnevnte er nok dypt forankret i den historiske filmpolitikken som er blitt ført i de forskjellige landene fra 100 år tilbake og frem til i dag. Men, vi er på vei!, sier Sandberg.

 

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Slik blir Kon-Tiki

Snart starter innspillingen av storfilmen Kon-Tiki. Her forteller regissør-duoen Espen Sandberg og Joachim Rønning om intensjonene bak filmen og hvorfor de til slutt valgte bort 3D.

Jeremy Thomas (produsenten av bl.a The Last Emperor, The Dreamers og Naken Lunch) har utviklet Kon Tiki-prosjektet i mange år. Men det var først da Thomas så Max Manus, at han så mulighetene for å produsere en storfilm i Skandinavia.

 

– Med Max Manus hadde vi også et godt samarbeid med Nordisk Film – hvis ambisjon er å lage pan-skandinaviske filmer. Dette er helt i tråd med Jeremy Thomas sin multiterritorielle filosofi, og Nordisk ble da også den utløsende faktor for at Kon-Tiki kunne settes i gang. Filmens norske produsent Aage Aaberge, som er en ringrev i Nordisk- systemet, har også vært helt avgjørende for at vi nå er i gang. Å få på plass en norsk/dansk/engelsk co-produksjon med denne prislappen, er rent ut et mesterstykke, sier Espen Sandberg.

– En av hovedgrunnene til at filmen om Kon-Tiki-ferden har tatt lang tid å utvikle er at det har vært et krevende manus å skrive, legger Joachim Rønning til.

 

– Selv om dette er en eventyrfilm, er det også et psykologisk drama og et kammerspill – vanskelige sjangere, med andre ord. Det er først det siste året, i samarbeid med Petter Skavlan, vi føler det virkelig har begynt å svinge.

 

EPISK STORFILM
Kon-Tiki blir en episk storfilm.

 

– En fantastisk historie om det å velge eventyret. Vi drømmer alle om å reise; ta noen måneder fri eller mer å komme oss bort fra hverdagen og oppleve noe nytt og spennende. Men de fleste lar det bli med tanken. Vi håper at vår film skal inspirere til nettopp det å våge eventyret og sette drømmene ut i livet. Det blir et storslagent møte med vakker og voldsom natur, nærkontakt med eksotiske sjødyr og ikke minst med menneskesinnet i ekstreme og pressede situasjoner. Det er også historien om en svært viljesterk mann, som ofret alt for å oppnå sine mål og suksess, sier Rønning.

Handlingen foregår i årene 1946 til 1947, en tidsepoke Sandberg omtaler som ”de magre etterkrigsårene”.

 

– Dette var en tid med rasjonering og mangel på alt. Det gjorde nok også sitt til at Kon-Tiki ferden fikk så bred internasjonal oppmerksomhet. En krigstrøtt verden higet etter noe annet å fokusere på – noe positivt spennende. Vi spøker med at Kon-Tiki ekspedisjonen var verdens første reality show. Thor og hans crew sendte daglig radiotelegrammer til media og disse ble gjenfortalt i aviser og radio som en dramatisk føljetong fra virkeligheten. Folk fra hele verden fulgte spent med på hans fortellinger om nærgående haier og voldsomme stormer. Denne appellen viste seg jo også noen år senere da Heyerdahl slapp Kon-Tiki-boken. Det er estimert at den solgte 50 millioner eksemplarer!

Det er mye som ligger til rette for at Kon-Tiki kan bli Norges første store internasjonale suksess.

– Thor Heyerdahls Kon-Tiki er noe av det mest verdenskjente Norge kan skilte med og boken er solgt i millionopplag verden over. Vår engelske produsent Jeremy Thomas har bevist at han er en av de beste til å selge Europeiske filmer internasjonalt, så med ham på laget har vi et meget godt utgangspunkt. Vi krysser fingrene for internasjonal suksess, men det er viktig å presisere at det norske markedet er vel så viktig for oss, sier Sandberg.

Med et høyt ambisjonsnivå følger store krav til produksjonen, både fra filmskaperne selv og publikum.

 

– Med de beste folka rundt oss i alle instanser, er forutsetningene de beste. Vi merker nå i casting-prosessen at vi kan velge fra øverste hylle, slik vi kunne på Max Manus. Dette gjelder også stab, der nøkkelposisjonene stort sett blir norske, selv om det til sammen bare er noen få dager med opptak i Norge. Mye av innspillingen vil bli gjort i den store vanntanken på Malta, slik at vi kan jobbe effektivt, men vi skal også ut på havet og ut til eksotiske locations for å fange dette storslagne eventyret på film. Noe av det mest krevende blir å gjenskape mannskapets møte med hvalhai, flyvefisk, kjempeblekksprut og selvlysende sjødyr vi ikke en gang vet helt hva var, sier Rønning.

 

IKKE I 3D LIKEVEL
Kon-Tiki blir likevel ikke Norges første 3D-spillefilm.

 

– Flere faktorer spilte inn når vi, sammen med produsentene, til slutt bestemte oss for ikke å filme Kon-Tiki stereoskopisk – som, i vår bok, er den eneste måten å gjøre det på hvis man ønsker ekte 3D følelse (etterarbeids-3D blir i 99% av tilfellene aldri bra). Nå er budsjettet på filmen cirka 90 millioner norske kroner. En stereoskopisk produksjon hadde landet på 130 millioner. Det er ikke grunnlag i det Skandinaviske markedet for denne merkostnaden og således var det ikke interessant for vår distributør Nordisk Film å legge store deler av de ekstra 40 millionene på bordet for å oppnå 3D, sier Rønning.

De oppdaget også flere og flere tekniske utfordringer etter hvert som de fløy verden rundt på stereoskopi-workshops og lærte seg formatet.

 

– Det mest ressurskrevende ved å skyte med to linser på havet, er at man får to individuelle lense-flares – som man må inn å synkronisere eller fjerne frame by frame i etterarbeidet. Når man tenker på at en time av filmen er til sjøs, blir det en del rotoskoping av frames! Et annet aspekt er at publikum kan bli sjøsyke. Sistnevnte var en risiko vi ikke var villige til å ta, sier Rønning.

– ETTERLYSER FLERE NORSKE BLOCKBUSTERE
Den danske produsenten Peter Aalbæk Jensen har tidligere uttalt at man må lage flere store filmer i Skandinavia. Jensen mener de mellomstore filmene flopper, og at man i større grad må tørre å lage blockbustere. Trenger vi flere blockbustere?

 

– Jeg er litt usikker på hvordan man skal definere “den mellomstore filmen” i Norge, sier Sandberg.

 

– Alt er smått og underbudsjettert uansett om man kommer opp i 25-30 millioner, men vi er tilhengere av at det lages færre og større filmer i Norge. Hvis man ser bort fra skuespillerhonorarer, så koster det like mye å lage film i Norge som i Hollywood. Staben koster det samme – utstyret koster det samme. Måten vi gjør det på her er å skjære staben ned til en tiendel og halvere opptaksperioden. Men det er likefult 110 sider manus som skal bli 2 timer film. Så, med andre ord, et ganske urettferdig utgangspunkt for sammenligning. Når det er sagt, er det svært lite å gjøre med budsjettspøkelset. Det er hva det er og en av få ulemper ved å være norsk. Vi får la oss inspirere av danskene og svenskene som klarer å lage bra film for de samme økonomiske rammene som oss – igjen og igjen. Grunnen til det sistnevnte er nok dypt forankret i den historiske filmpolitikken som er blitt ført i de forskjellige landene fra 100 år tilbake og frem til i dag. Men, vi er på vei!, sier Sandberg.

 

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY