Filmanmelderne anmeldt

Hvorfor er filmanmelderne så engstelige for å si noe skjerpet og avklarende om skuespill? Med utgangspunkt i anmeldelsene av Inception anmelder Øystein Stene her anmelderne.
 

Det har ofte slått meg at omtale av skuespillkunst i teater- og filmanmeldelser er lite avklarende. Nå kan man selvsagt innvende at anmeldelser generelt er lite avklarende. Men likevel, som leser har jeg en slags forventning om at anmeldere skal kunne redegjøre for sine synspunkter, argumentere for dem, vise sammenhenger og utrykke noe klargjørende.

 

Min fornemmelse har vært at både regi, manus, foto etc. tidvis kan omtales og bedømmes på uklart og til dels sviktende grunnlag – men at skuespilleri ikke engang er i nærheten av noen faglig vurdering. Jeg bestemte meg derfor nylig for systematisk å lese alle teater- og filmanmeldelser jeg kom over, og se spesifikt etter omtale og bedømmelse av skuespillkunst.
      
Det mest iøynefallende, er at omtalen av skuespillerprestasjoner generelt er svært begrenset. Ofte blir det ikke engang nevnt. Dette kan bety flere ting, f.eks.1) at anmeldere ikke synes skuespilleri er særlig vesentlig for det totale filmiske eller sceniske uttrykket, 2) manglende evne til å skille mellom skuespill, regi og manus, 3) at anmeldere ikke vet hvordan de skal bedømme skuespilleri.

For å vise hvordan norsk skuespilleranmelderi fungerer, vil jeg trekke fram sitater fra kritikkene av Christopher Nolans Inception. Rett og slett fordi det er den mest sette filmen i skrivende stund, og at de fleste derfor trolig har en eller annen fersk preferanse.

Dessuten er anmeldelsene av denne filmen temmelig representative når det gjelder omtale av skuespilleri. Ikke alle anmeldelser av denne filmen innholdt noen omtale eller bedømmelse av skuespillet. Men av de som gjorde det, og som ligger på nett, har jeg sakset alt som konkret vedrører omtale av skuespillerprestasjoner. Her er de, samt min anmeldelse av anmeldelsene (alle publisert 21.07.10):

NRK P3:
”DiCaprio er en sterk skuespiller med en dirrende tilstedeværelse på skjermen. Sammen med Joseph Gordon-Levitt, i rollen som Cobbs medhjelper Arthur, står DiCaprio for den sterkste skuespillerprestasjonen i Inception. Resten av rollegalleriet leverer også sterke rolletolkninger.”

Her slår vel anmelderen først og fremst fast at skuespillet er bra, adjektivet ”dirrende” brukes én gang, ”sterk” tre ganger. Men hva det er med skuespillet som er sterkt og dirrende, har jeg virkelig ingen anelse om.

Terningkast 1.

Bergens Tidene:
”Skuespillet holder mål, og stjerner som Pete Postlethwaite og Michael Caine får deg raskt til å overse at de ofte ikke har mye å spille på.”

Her er det en underliggende kritikk av manus og konsept, skuespillerne har ikke fått ”mye å spille på”. Anmelderen opplyser fornuftig nok at manus er et vesentlig premiss for hvordan skuespilleren jobber med karakteren.
      Anmelderen slår likevel fast at ”skuespillet holder mål”, noe som trolig betyr at skuespillerne greier å gjøre karakterene troverdig på tross heller enn på grunn av manus. Men dette er en svært velvillig fortolkning, uansett er det umulig å finne noen som helst begrunnelse for synspunktet.

Terningkast 1.

Adressa:
”Mens hovedrolleinnehaver DiCaprio ser hakket mer ut som en plaget tobarnsfar, med rynkene ridd av de grusomste mareritt. Han gjør en av sine beste roller i hendene på regissør Nolan. Likevel forblir alt på en kjørlig distanse, der øynene knapt kan blunke i frykt for å miste noen viktige detaljer i denne kremkaken av fantastisk drømmearkitektur.”

Di Caprio gjør ”en av sine beste roller”, og begrunnelsen er at han ser ”hakket mer ut som en plaget tobarnsfar”. Det høres jo for så vidt positivt ut, all den tid Di Caprios karakter jo nettopp er en plaget tobarnsfar. ”Likevel forblir alt på en kjørlig distanse” fortsetter anmelderen, og prøver seg igjen med en begrunnelse: ”der øynene knapt kan blunke i frykt for å miste noen viktige detaljer”.

    På dette stedet i anmeldelsen har jeg rett og slett problemer med å følge resonnementet. Er det vi eller karakterene som forblir distansert? Og skyldes det at vi eller karakterene er redd for å blunke? For meg oppløser meningen seg også i underlig syntaks og en forkjærlighet for metaforer uten klar foranking i formspråket.
      Formuleringen ”i hendene på regissør Nolan” tyder på en forestilling av skuespillere som noe formbart, noe som lar seg forandre av en regissør. Formuleringen avslører kanskje en viss naivitet, en forestilling av skuespilleren som en deigklump, et barn, som kan oppdras og endres. Selvsagt finnes det konstellasjoner hvor skuespilleren totalt overgir seg til regissøren med alt hun/han er og har. Men dette er vel heller unntaket enn regelen. Dessuten, mange vil mene at en virkelig god skuespiller vil være god selv med en elendig regissør. Og motsatt.
      Likevel, anmelderen skal ha for forsøket, det er iallfall en slags begrunnelse her, selv om den er nærmest uforståelig.

Terningkast 2.

Dagbladet:
”Watanabe, Murphy og Page, samt Joseph Gordon-Levitt og Marion Cotillard, har alle den egenskap at vi ikke blir lei av å se på dem, de ser ut som om de gjemmer på en hemmelighet, en innsikt, selv når de resiterer de mest skjematiske replikker.”

Dagbladets anmelder peker på en subjektiv opplevelse, en følelse av at ”vi ikke blir lei av å se på dem”. En følelse er etter mitt skjønn et legitimt utgangspunkt, og anmelderen er på en eller annen måte oppriktig med at hun kommer til kort i beskrivelsen hvorfor vi ikke blir lei, hun slår fast at det skyldes at de ”gjemmer på en hemmelighet”.
      Dette er for så vidt en velbrukt frase blant både castere og regissører som ikke vet helt hvorfor de er interessert i en skuespiller. Men særlig presist er det jo ikke; hvordan kommer det til syne? Når? Hvorfor? Jeg får dessuten en fornemmelse av at anmelderen er blindet av Hollywoodstjerner, og hun tror at vi alle er det, ute av stand til å vurdere arbeidet faglig, fordi vi ikke blir lei av å se på dem. Det som kanskje er mest forstemmende, er at denne subjektive fornemmelsen gjøres til en objektiv persepsjonserfaring uten å grunngi det: ”VI blir ikke lei”.
      Anmelderen tenderer slik til å allmenngjøre sitt synspunkt. Dette gir selvsagt anmeldelsen et skinn av autoritet og objektivitet den slett ikke har dekning for for.

Terningkast 2.

Aftenposten:
”Men vi kommer aldri under huden på ham [Di Caprio], han skaper ikke den empatien vi gjerne skulle hatt med ham. [..] det gjenstår fortsatt noe, en dypere sensitivitet, for at han skal bli en stor skuespiller som kan løfte en slik rolle.”
Igjen en anmeldelse som bruker et ”vi”, selv om de fornemmelsene dette vi-et har, ikke er fullt så glassklare som hos Dagbladet. Bruken av 1.person flertallsform virker derfor kanskje mer respektfullt her, modifiserende ord som ”gjerne” hjelper jo også. Anmelderen er oppriktig med sin utilstrekkelighet i å forklare hva som mangler, ”det gjenstår fortsatt noe”. Det foreslås så ”en dypere sensitivitet”, et ord med klare assosiasjoner, iallfall hos meg. Å være sensitiv handler jo om følsomhet, evnen til subtil kommunikasjon, bevissthet om detaljer.
      Riktignok lurer jeg på hva anmelderen mener med det, hva det vil si å ha dypere sensitivitet i praksis, i denne sammenhengen? Betyr det mer tilstedeværelse? Mindre? Å vise mer følelser og tanker? Eller å skjule tankene og følelsene bedre? Å videreutvikle de indre konfliktene og måten de utspiller seg på? Eller å ha et klarere forhold til teksten? Til dramatikken? Til de andre karakterene? Her er det et godt utgangspunkt, men jeg savner utdypning.

Terningkast 3.

Konklusjon:
Vi kan ikke beskylde anmeldere for konsensus, her er det mange forskjellige meninger om hvorvidt skuespillerne gjør et godt arbeid eller ikke. Men argumentene for det, forsøkene på å skildre hva vi ser og hva det betyr, er ganske stusselige. Det skilles ikke klart mellom subjektive og objektive kriterier, og verken logos eller patos blir særlig begrunnet.

      Det er vanskelig å fastslå hvorfor anmelderne er så engstelige for å si noe skjerpet og avklarende om skuespill, det kommer ikke til syne i teksten. Kan hende sjangeren anmeldelse inviterer til stil og tone som lukter av autoritet. Men når så denne autoriteten viser seg å ha liten eller ingen basis, iallfall som nedfelles i selve teksten, er det god grunn til å betvile autoritetens status.

      Kanskje vet anmeldere mye om skuespilleri, kanskje ikke. Hvis de gjør: Hvorfor ikke skrive mer om det? Alle som er interessert i film og teater er jo også opptatt av skuespill og skuespillere. Og hvis de ikke gjør det: Hvorfor setter de seg ikke inn i saken? Fortest mulig? Hvor ble det av den gode, gammeldagse folkeopplysningen? Er det bare posituren som står igjen?
 

 

Les Øystein Stenes forrige innlegg her:

Filmskolens vilje til å feile

Skuespilleren som medieidiot

Filmskuespilleren

Skuespillermyten

Unngår samtidsdramatikken

Kunstig kjønnspolarisering

Å gå glipp av Kristoffer Joner

Øystein Stene skrive fast om blant annet skuespillerkunst på film på Rushprint.no. Han er litteraturviter og førstelektor ved Teaterhøgskolen, Kunsthøgskolen i Oslo. Har publisert et par romaner og hatt manus og regi på en rekke kortfilmer. Arbeider for tiden med en bredt anlagt introduksjonsbok til skuespillerkunsten.
 

 

 

 

4 kommentarer til Filmanmelderne anmeldt

  1. Det finnes ikke dårlige skuespillere. Bare dårlig manus og regi.
    Om skuespillet er dårlig faller dette tilbake på regi. Feil valg av skuepiller.

  2. Dette var etter min mening et fjollete artikkel. Akkurat like fjollete som en filmanmeldelse. Skulle man disikere filmanmeldelser er det mye mer enn skuespiller-vurderingene som burde til pers. En filmanmeldelse ser jeg mer som en temperaturmåler, en pekepinn, en stemningsformidler. Jeg er nesten forundret over at de finnes. Det blir jo subjektivt uansett hvordan man vrir og vender på det. Og i tillegg skal det formidle en kunstform og et kunsstykke, ikke et regnestykke eller kjemisk formel. Min anbefaling er å ta anmeldelsene for det de er, bli kjent med anmelderne så man kan sette dem i sammenheng og se mye film selv.

  3. Kjære Thomas. Leserene av disse avisene er nok ikke ute etter noen skuespillavhandlinger, men først og fremst å få vite om filmen er noe som er verdt å se eller ikke. Det finnes nisjetidskrifter og internett for de som måtte ønske mer info.
    Ang. din kommentar til dagbladets vurdering: «subjektive fornemmelsen gjøres til en objektiv persepsjonserfaring». Du går jo selv utfra din egen subjektive oppfatning å hevder at «Alle som er interessert i film og teater er jo også opptatt av skuespill og skuespillere». Er det sant?

  4. Kjære innleggere!

    Tante Pose: Nå er det ikke nødvendigvis slik at en regissør er fullstendig enerådende i en castingprosess. Dessuten er film også mye logistikk, det er vanskelig å få alle de du vil ha med på de begrensede innspillingsdagene. Og det er heller ikke slik at en castingprosess er noen sikker vitenskap, en regissør vil alltid få seg en del uforutsette overraskelser, både positive og negative.

    Rebecca: Enig, det er et visst fjolleri i teksten min, det var da også intensjonelt å bruke terningkast og bråkjekke formuleringer mot anmelderne. Ingen har vondt av å smake sin egen medisin fra tid til annen. Men det var aldri meningen å skrive en anmeldelse av filmanmeldelser i hele sin bredde, slik du antyder. Hvis du leser innledning ordentlig, tror jeg det framgår at fokuset er bare skuespilleromtale. Hvis ikke hadde det nok blitt en ti ganger lengre tekst. Mandatet mitt som blogger for Rushprint er også å holde hovedfokus på skuespillkunst. (Min overskrift på bloggen var egentlig ”Skuespilleranmeldelser anmeldt”, noe redaksjonen forståelig nok forenklet til det litt upresise men leservennlige ”Filmanmelderne anmeldt”.)
    Men vi er nok dypt uenig i filmanmeldernes rolle: Jeg mener de i stor grad er med på å forme både den offentlige og private samtalen om filmkunst. Og siden jeg tar film ekstremt alvorlig, tar jeg også filmanmeldelser ekstremt alvorlig. Filmanmeldere må gjerne føle, være subjektive eller være et temperaturmål som du sier, men jeg mener bestemt at de må vise hva slags målestokk de bruker.
    Jeg hevder altså at det finnes velargumentert og berettiget synsing, og det finnes omtrentlig og lite kvalifisert synsing. Jeg er overhodet ikke ute etter at kriteriene skal være vitenskapelige slik du leser meg, men at kriteriene er forståelige og synliggjort på en eller annen måte. Når kunstkritiker Tommy Olsson skylder på middagen når han forteller hvorfor han mislikte et kunstverk i en anmeldelse, er det for meg langt mer redelig enn en anmelder som bruker liksomobjektive kriterier.

    Roy Tore: Jeg er heller ikke ute etter noen avhandling om skuespillerkunst i anmeldelser, dette handler ikke om lengde, men om formulering. Legg merke til at utdraget jeg er mest positiv til, fra Aftenposten, er en av de korteste.
    Helt enig i at setningen ”Alle som er interessert i film og teater er jo også opptatt av skuespill og skuespillere” er objektiviserende. Jeg valgte en slik formulering fordi det for meg er litt som å si at alle som interesserer seg for astronomi også interesserer seg for stjerner og planeter, altså selvinnlysende (selv om vi sikkert kan greie å lete opp en eller annen snodig astronom som driter i stjerner og planeter til fordel for bare kometer.) Dessuten var ikke påstanden et vesentlig premiss for argumentasjonen, og dermed opplevde jeg den ikke som så viktig å dokumentere.
    Hvem er forresten Thomas?

Legg igjen en kommentar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.

Filmanmelderne anmeldt

Hvorfor er filmanmelderne så engstelige for å si noe skjerpet og avklarende om skuespill? Med utgangspunkt i anmeldelsene av Inception anmelder Øystein Stene her anmelderne.
 

Det har ofte slått meg at omtale av skuespillkunst i teater- og filmanmeldelser er lite avklarende. Nå kan man selvsagt innvende at anmeldelser generelt er lite avklarende. Men likevel, som leser har jeg en slags forventning om at anmeldere skal kunne redegjøre for sine synspunkter, argumentere for dem, vise sammenhenger og utrykke noe klargjørende.

 

Min fornemmelse har vært at både regi, manus, foto etc. tidvis kan omtales og bedømmes på uklart og til dels sviktende grunnlag – men at skuespilleri ikke engang er i nærheten av noen faglig vurdering. Jeg bestemte meg derfor nylig for systematisk å lese alle teater- og filmanmeldelser jeg kom over, og se spesifikt etter omtale og bedømmelse av skuespillkunst.
      
Det mest iøynefallende, er at omtalen av skuespillerprestasjoner generelt er svært begrenset. Ofte blir det ikke engang nevnt. Dette kan bety flere ting, f.eks.1) at anmeldere ikke synes skuespilleri er særlig vesentlig for det totale filmiske eller sceniske uttrykket, 2) manglende evne til å skille mellom skuespill, regi og manus, 3) at anmeldere ikke vet hvordan de skal bedømme skuespilleri.

For å vise hvordan norsk skuespilleranmelderi fungerer, vil jeg trekke fram sitater fra kritikkene av Christopher Nolans Inception. Rett og slett fordi det er den mest sette filmen i skrivende stund, og at de fleste derfor trolig har en eller annen fersk preferanse.

Dessuten er anmeldelsene av denne filmen temmelig representative når det gjelder omtale av skuespilleri. Ikke alle anmeldelser av denne filmen innholdt noen omtale eller bedømmelse av skuespillet. Men av de som gjorde det, og som ligger på nett, har jeg sakset alt som konkret vedrører omtale av skuespillerprestasjoner. Her er de, samt min anmeldelse av anmeldelsene (alle publisert 21.07.10):

NRK P3:
”DiCaprio er en sterk skuespiller med en dirrende tilstedeværelse på skjermen. Sammen med Joseph Gordon-Levitt, i rollen som Cobbs medhjelper Arthur, står DiCaprio for den sterkste skuespillerprestasjonen i Inception. Resten av rollegalleriet leverer også sterke rolletolkninger.”

Her slår vel anmelderen først og fremst fast at skuespillet er bra, adjektivet ”dirrende” brukes én gang, ”sterk” tre ganger. Men hva det er med skuespillet som er sterkt og dirrende, har jeg virkelig ingen anelse om.

Terningkast 1.

Bergens Tidene:
”Skuespillet holder mål, og stjerner som Pete Postlethwaite og Michael Caine får deg raskt til å overse at de ofte ikke har mye å spille på.”

Her er det en underliggende kritikk av manus og konsept, skuespillerne har ikke fått ”mye å spille på”. Anmelderen opplyser fornuftig nok at manus er et vesentlig premiss for hvordan skuespilleren jobber med karakteren.
      Anmelderen slår likevel fast at ”skuespillet holder mål”, noe som trolig betyr at skuespillerne greier å gjøre karakterene troverdig på tross heller enn på grunn av manus. Men dette er en svært velvillig fortolkning, uansett er det umulig å finne noen som helst begrunnelse for synspunktet.

Terningkast 1.

Adressa:
”Mens hovedrolleinnehaver DiCaprio ser hakket mer ut som en plaget tobarnsfar, med rynkene ridd av de grusomste mareritt. Han gjør en av sine beste roller i hendene på regissør Nolan. Likevel forblir alt på en kjørlig distanse, der øynene knapt kan blunke i frykt for å miste noen viktige detaljer i denne kremkaken av fantastisk drømmearkitektur.”

Di Caprio gjør ”en av sine beste roller”, og begrunnelsen er at han ser ”hakket mer ut som en plaget tobarnsfar”. Det høres jo for så vidt positivt ut, all den tid Di Caprios karakter jo nettopp er en plaget tobarnsfar. ”Likevel forblir alt på en kjørlig distanse” fortsetter anmelderen, og prøver seg igjen med en begrunnelse: ”der øynene knapt kan blunke i frykt for å miste noen viktige detaljer”.

    På dette stedet i anmeldelsen har jeg rett og slett problemer med å følge resonnementet. Er det vi eller karakterene som forblir distansert? Og skyldes det at vi eller karakterene er redd for å blunke? For meg oppløser meningen seg også i underlig syntaks og en forkjærlighet for metaforer uten klar foranking i formspråket.
      Formuleringen ”i hendene på regissør Nolan” tyder på en forestilling av skuespillere som noe formbart, noe som lar seg forandre av en regissør. Formuleringen avslører kanskje en viss naivitet, en forestilling av skuespilleren som en deigklump, et barn, som kan oppdras og endres. Selvsagt finnes det konstellasjoner hvor skuespilleren totalt overgir seg til regissøren med alt hun/han er og har. Men dette er vel heller unntaket enn regelen. Dessuten, mange vil mene at en virkelig god skuespiller vil være god selv med en elendig regissør. Og motsatt.
      Likevel, anmelderen skal ha for forsøket, det er iallfall en slags begrunnelse her, selv om den er nærmest uforståelig.

Terningkast 2.

Dagbladet:
”Watanabe, Murphy og Page, samt Joseph Gordon-Levitt og Marion Cotillard, har alle den egenskap at vi ikke blir lei av å se på dem, de ser ut som om de gjemmer på en hemmelighet, en innsikt, selv når de resiterer de mest skjematiske replikker.”

Dagbladets anmelder peker på en subjektiv opplevelse, en følelse av at ”vi ikke blir lei av å se på dem”. En følelse er etter mitt skjønn et legitimt utgangspunkt, og anmelderen er på en eller annen måte oppriktig med at hun kommer til kort i beskrivelsen hvorfor vi ikke blir lei, hun slår fast at det skyldes at de ”gjemmer på en hemmelighet”.
      Dette er for så vidt en velbrukt frase blant både castere og regissører som ikke vet helt hvorfor de er interessert i en skuespiller. Men særlig presist er det jo ikke; hvordan kommer det til syne? Når? Hvorfor? Jeg får dessuten en fornemmelse av at anmelderen er blindet av Hollywoodstjerner, og hun tror at vi alle er det, ute av stand til å vurdere arbeidet faglig, fordi vi ikke blir lei av å se på dem. Det som kanskje er mest forstemmende, er at denne subjektive fornemmelsen gjøres til en objektiv persepsjonserfaring uten å grunngi det: ”VI blir ikke lei”.
      Anmelderen tenderer slik til å allmenngjøre sitt synspunkt. Dette gir selvsagt anmeldelsen et skinn av autoritet og objektivitet den slett ikke har dekning for for.

Terningkast 2.

Aftenposten:
”Men vi kommer aldri under huden på ham [Di Caprio], han skaper ikke den empatien vi gjerne skulle hatt med ham. [..] det gjenstår fortsatt noe, en dypere sensitivitet, for at han skal bli en stor skuespiller som kan løfte en slik rolle.”
Igjen en anmeldelse som bruker et ”vi”, selv om de fornemmelsene dette vi-et har, ikke er fullt så glassklare som hos Dagbladet. Bruken av 1.person flertallsform virker derfor kanskje mer respektfullt her, modifiserende ord som ”gjerne” hjelper jo også. Anmelderen er oppriktig med sin utilstrekkelighet i å forklare hva som mangler, ”det gjenstår fortsatt noe”. Det foreslås så ”en dypere sensitivitet”, et ord med klare assosiasjoner, iallfall hos meg. Å være sensitiv handler jo om følsomhet, evnen til subtil kommunikasjon, bevissthet om detaljer.
      Riktignok lurer jeg på hva anmelderen mener med det, hva det vil si å ha dypere sensitivitet i praksis, i denne sammenhengen? Betyr det mer tilstedeværelse? Mindre? Å vise mer følelser og tanker? Eller å skjule tankene og følelsene bedre? Å videreutvikle de indre konfliktene og måten de utspiller seg på? Eller å ha et klarere forhold til teksten? Til dramatikken? Til de andre karakterene? Her er det et godt utgangspunkt, men jeg savner utdypning.

Terningkast 3.

Konklusjon:
Vi kan ikke beskylde anmeldere for konsensus, her er det mange forskjellige meninger om hvorvidt skuespillerne gjør et godt arbeid eller ikke. Men argumentene for det, forsøkene på å skildre hva vi ser og hva det betyr, er ganske stusselige. Det skilles ikke klart mellom subjektive og objektive kriterier, og verken logos eller patos blir særlig begrunnet.

      Det er vanskelig å fastslå hvorfor anmelderne er så engstelige for å si noe skjerpet og avklarende om skuespill, det kommer ikke til syne i teksten. Kan hende sjangeren anmeldelse inviterer til stil og tone som lukter av autoritet. Men når så denne autoriteten viser seg å ha liten eller ingen basis, iallfall som nedfelles i selve teksten, er det god grunn til å betvile autoritetens status.

      Kanskje vet anmeldere mye om skuespilleri, kanskje ikke. Hvis de gjør: Hvorfor ikke skrive mer om det? Alle som er interessert i film og teater er jo også opptatt av skuespill og skuespillere. Og hvis de ikke gjør det: Hvorfor setter de seg ikke inn i saken? Fortest mulig? Hvor ble det av den gode, gammeldagse folkeopplysningen? Er det bare posituren som står igjen?
 

 

Les Øystein Stenes forrige innlegg her:

Filmskolens vilje til å feile

Skuespilleren som medieidiot

Filmskuespilleren

Skuespillermyten

Unngår samtidsdramatikken

Kunstig kjønnspolarisering

Å gå glipp av Kristoffer Joner

Øystein Stene skrive fast om blant annet skuespillerkunst på film på Rushprint.no. Han er litteraturviter og førstelektor ved Teaterhøgskolen, Kunsthøgskolen i Oslo. Har publisert et par romaner og hatt manus og regi på en rekke kortfilmer. Arbeider for tiden med en bredt anlagt introduksjonsbok til skuespillerkunsten.
 

 

 

 

4 Responses to Filmanmelderne anmeldt

  1. Det finnes ikke dårlige skuespillere. Bare dårlig manus og regi.
    Om skuespillet er dårlig faller dette tilbake på regi. Feil valg av skuepiller.

  2. Dette var etter min mening et fjollete artikkel. Akkurat like fjollete som en filmanmeldelse. Skulle man disikere filmanmeldelser er det mye mer enn skuespiller-vurderingene som burde til pers. En filmanmeldelse ser jeg mer som en temperaturmåler, en pekepinn, en stemningsformidler. Jeg er nesten forundret over at de finnes. Det blir jo subjektivt uansett hvordan man vrir og vender på det. Og i tillegg skal det formidle en kunstform og et kunsstykke, ikke et regnestykke eller kjemisk formel. Min anbefaling er å ta anmeldelsene for det de er, bli kjent med anmelderne så man kan sette dem i sammenheng og se mye film selv.

  3. Kjære Thomas. Leserene av disse avisene er nok ikke ute etter noen skuespillavhandlinger, men først og fremst å få vite om filmen er noe som er verdt å se eller ikke. Det finnes nisjetidskrifter og internett for de som måtte ønske mer info.
    Ang. din kommentar til dagbladets vurdering: «subjektive fornemmelsen gjøres til en objektiv persepsjonserfaring». Du går jo selv utfra din egen subjektive oppfatning å hevder at «Alle som er interessert i film og teater er jo også opptatt av skuespill og skuespillere». Er det sant?

  4. Kjære innleggere!

    Tante Pose: Nå er det ikke nødvendigvis slik at en regissør er fullstendig enerådende i en castingprosess. Dessuten er film også mye logistikk, det er vanskelig å få alle de du vil ha med på de begrensede innspillingsdagene. Og det er heller ikke slik at en castingprosess er noen sikker vitenskap, en regissør vil alltid få seg en del uforutsette overraskelser, både positive og negative.

    Rebecca: Enig, det er et visst fjolleri i teksten min, det var da også intensjonelt å bruke terningkast og bråkjekke formuleringer mot anmelderne. Ingen har vondt av å smake sin egen medisin fra tid til annen. Men det var aldri meningen å skrive en anmeldelse av filmanmeldelser i hele sin bredde, slik du antyder. Hvis du leser innledning ordentlig, tror jeg det framgår at fokuset er bare skuespilleromtale. Hvis ikke hadde det nok blitt en ti ganger lengre tekst. Mandatet mitt som blogger for Rushprint er også å holde hovedfokus på skuespillkunst. (Min overskrift på bloggen var egentlig ”Skuespilleranmeldelser anmeldt”, noe redaksjonen forståelig nok forenklet til det litt upresise men leservennlige ”Filmanmelderne anmeldt”.)
    Men vi er nok dypt uenig i filmanmeldernes rolle: Jeg mener de i stor grad er med på å forme både den offentlige og private samtalen om filmkunst. Og siden jeg tar film ekstremt alvorlig, tar jeg også filmanmeldelser ekstremt alvorlig. Filmanmeldere må gjerne føle, være subjektive eller være et temperaturmål som du sier, men jeg mener bestemt at de må vise hva slags målestokk de bruker.
    Jeg hevder altså at det finnes velargumentert og berettiget synsing, og det finnes omtrentlig og lite kvalifisert synsing. Jeg er overhodet ikke ute etter at kriteriene skal være vitenskapelige slik du leser meg, men at kriteriene er forståelige og synliggjort på en eller annen måte. Når kunstkritiker Tommy Olsson skylder på middagen når han forteller hvorfor han mislikte et kunstverk i en anmeldelse, er det for meg langt mer redelig enn en anmelder som bruker liksomobjektive kriterier.

    Roy Tore: Jeg er heller ikke ute etter noen avhandling om skuespillerkunst i anmeldelser, dette handler ikke om lengde, men om formulering. Legg merke til at utdraget jeg er mest positiv til, fra Aftenposten, er en av de korteste.
    Helt enig i at setningen ”Alle som er interessert i film og teater er jo også opptatt av skuespill og skuespillere” er objektiviserende. Jeg valgte en slik formulering fordi det for meg er litt som å si at alle som interesserer seg for astronomi også interesserer seg for stjerner og planeter, altså selvinnlysende (selv om vi sikkert kan greie å lete opp en eller annen snodig astronom som driter i stjerner og planeter til fordel for bare kometer.) Dessuten var ikke påstanden et vesentlig premiss for argumentasjonen, og dermed opplevde jeg den ikke som så viktig å dokumentere.
    Hvem er forresten Thomas?

Legg igjen en kommentar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.

MENY