Jeg har lenge hatt en ambisjon om å skrive en humoranalyse i ti bind – minst! – for humor er et stort og uutforsket tema både i psykologien og dramaturgien. Leseren får se disse betraktningene over norske filmkomedier som et forstudium.

Nå er i grunnen ikke norske filmkomedier noe opplagt utgangspunkt for humoranalyse. For det første er de få, og for det andre er de sjelden så veldig morsomme. Ta for eksempel institusjoner som Olsenbanden og Tante Pose. Har du sett noen som har ledd godt av disse filmene? Jeg har det til gode. Selv hos små barn, glupske på underholdning gjennom eviglange julehelger med barrikaderende snøstorm rundt veggene, har jeg bare sett spredte tilløp til latter.

Like fullt har jeg sett en håndfull morsomme norske filmer: Kunsten å tenke negativt, Fatso og Budbringeren, for eksempel. Alle handler de om folk som har det jævlig vondt – og som får det verre hele tiden. Og slik har det vært helt siden Chaplin skled på sitt aller første bananskall. Prinsippet for humor synes å være at noen (i det siste tilfellet Chaplin) utsettes for hjerterå smerte, og så ler vi høyt og klasker oss på lårene.

Er vi hatefulle misantroper hele gjengen? Er vi en kultur av sadistiske kynikere? For hvordan i all verden kan det ellers ha seg at dette fungerer?

Faktum er at denne reaksjonen er helt logisk. Humor er en erkjennelsesvei, og den består i å se livets sannhet og smerte i hvitøyet.

Her må jeg skyte inn en takk til John Vorhaus. Han er en sånn måtelig suksessrik standup-komiker, screenwriter og pokerspiller. Jeg traff ham idet det forrige århundre ebbet ut, da han reiste land og strand rundt som manusguru med kurs basert på sin bok ”The comic toolbox”. Som innledning til sine forelesninger stilte han gjerne dette spørsmålet: Hva slags avkom får du hvis du krysser et Jehovas vitne med en agnostiker? Og han ga umiddelbart svaret: Du får et menneske som ringer på døra di uten noen som helst grunn.

En vits, selvfølgelig. Men hvorfor er den morsom – hvis den er morsom? Av én eneste grunn, ifølge Vorhaus: Som alle andre vitser formidler den sannhet og smerte.

Sannheten er jo at det hender at folk ubedt ringer på døra di. Det smertefulle er at du hater å bli forstyrret av folk du ikke vil ha besøk av. Ta en hvilken som helst vits, og jeg lover at den lar seg analysere på denne måten. Fasiten er alltid: Én del sannhet og én del smerte.

Hva får du hvis du krysser en polakk med en blekksprut? En jævel av en jordbærplukker. Sannheten er at polakker kommer til Norge for å plukke jordbær, og smerten er at de er rått underbetalte fordi nordmenn ikke vil ha jobbene. Det du tror er en vits, er egentlig et subversivt politisk budskap.

Alt som er for sant og vondt til at vi ikke kan gjøre noe med det, det kan vi i det minste leve litt bedre med hvis vi får le av det på en armlengdes avstand. Bare det at vi kan artikulere elendigheten, letter presset litt.

Men skikkelig morsomt blir det ikke uten at smerten får en retning – humoren må ramme noen eller noe vi har et forhold til. Og de råeste jeg vet er fremdeles Monty Python.

Monty Python latterliggjorde det vestlige, selvgode borgerskapet mer effektivt enn noen – og var en mer samfunnsomstyrtende geriljagruppe enn Al Qaeda noen gang kan håpe å bli (den gruppa samler jo bare vesten mot en felles ytre fiende – seg selv). Hvem ser vel på et offentlig kontor med samme ærbødighet etter å ha glist av the ministry of silly walks?

Et eksempel til: Filmatiseringen av Jeppe på Bjerget (1981). Kaspar Rostrups iscenesettelse brakte et klasseperspektiv inn i Ludvig Holbergs karakterkomedie – utvidet den, og ga humoren en retning og et raseri. Plutselig var klassikeren blitt genuint morsom, i stedet for bare kitsch. Samfunnsengasjert og sint, slik Holberg var før han ble et nasjonalikon.

For bare den som er sint på noen, kan være morsom. Skoleeksemplet er John Cleese, som hadde verdensomspennende suksess med A Fish Named Wanda. Da han forsøkte seg på en oppfølger med Fierce Creatures, ble det bare nedtur. Grunnen? Folkene bak var de samme, og budsjettet var neppe mindre. Men der ”A Fish Named Wanda” sprang ut av et ektefølt sinne over den britiske væremåten, interesserte dyrebeskyttelsen egentlig den godeste Cleese midt i ræva. (Og dette har jeg fra manuskonsulenten hans, Robert McKee personlig, bare så det er sagt.)

Det er en grunn til at det ikke er noe som heter “hvit humor”. All humor er per definisjon svart. Den gråtende klovnen har blitt en klisjé fordi alle vitser egentlig er tragedier.

Men kan man ikke le av noe uten at det er trist, da? Hva med tull og tøys og gøyale grimaser? Ta for eksempel Wenche Myhre, som gjorde hopsasapop i Tyskland og gøyale feelgoodting med Povel Ramel? Glade rytmer og munnrapp nonsensunderholdning! Hele Nord-Europa lo og klappet i over ti år! Og så skal det liksom ikke ha vært morsomt?

Jeg er streng på definisjonene her. Latter er ikke nødvendigvis et resultat av humor. Det som er gøyalt kan være befriende, men aldri morsomt. ”Gøyalt” og ”morsomt” har ingen ting med hverandre å gjøre. Jeg tror rett og slett at de utelukker hverandre gjensidig.

Det ryktes at en ubetenksom journalist en gang på 70-tallet skal ha spurt Wenche Myhre om hva hun mente om Vietnamkrigen. Det skal ha blitt fryktelig stille. Wenche Myhre har nemlig aldri vært morsom; det krever refleksjon. Ubestridelig gøyal, men aldri morsom. Shabana Rehman er morsom og Anne-Kath Hærland er morsom, og det er fordi de begge egentlig er fly forbanna.

Kremmerne iblant oss kan fortsette å lage innbitte krimfilmer og kunstnerne kan fortsette å lage betydningsfullt dramatisk føleri. Men den triste sannheten er at patos i enhver form lukker filmuniverset hermetisk om hovedpersonens lidelser og maner publikum til å holde ut livet – patos fungerer til syvende og sist passiviserende.

Humor, derimot, åpner perspektivene, egger til protest og sår opprør. Komedie er genren for de som vil noe mer med filmene sine enn å demonstrere at de er filmkunstnere.

Eirik Ildahl er forfatter og dramatiker, og fast spaltist på Rushprint.no. Du kan lese hans tidligere innlegg her:

Norsk film – endelig voksen?

Et opprør i emning?

VIP – et alternativt scenario

Sviket mot filmregissøren

Perge Modo!

Bransje i ubalanse
Framtiden var ifjor
Mangfold på anbud
Damenes tale
Kunst eller troverdighet?
Writers Cut