Både i vignetten til kortfilmantologien De 7 dødssyndene (2000) og i den medvirkende kortfilmen Utukt (Dag Johan Haugerud, 2000) viser Kim Hiorthøy sitt håndlag med film- og videomediets materialitet, gjennom frenestiske collager av håndskrevne og håndtegnede flater, bevrende kamera, grovkornet celluloid, blass video og ekspresjonistisk bruk av lys og skygge. Men det er som Margreth Olins fotograf Hiorthøy har fått utfolde seg mest.

Særlig åpningsminuttet av novellefilmen Kroppen min (Margreth Olin, 2002) er en konsentrert studie av filmmediets materialitet, der støvkorn og hår virvler på svart bakgrunn, samtidig som begynnertekstene ”Head”, ”Picture”, ”Smpte Universal Leader” og ”Picture Start” flimrer, før den konvensjonelle nedtellingen fra 8 til 2 starter. Lydsporet spraker sammen med en didaktisk Olin, og mens hennes stemme tiltaler tilskueren, fremviser Hiorthøys visualitet tematikken – gjennom en sterkt betydningsbærende stil.

Det flimrer ”Picture” før et nærbilde av Olins lukkede øyne kommer til syne, grovkornet i svarthvitt. Det klippes til et ufokusert bilde av hvite omgivelser og et blodrødt hjerte, som kameraet nærmer seg varsomt til det er i fokus og fyller bilderammen. Det klippes tilbake til Olins øyne, som nå åpner seg (i det overstemmen sier ordet ”våkne”). Det klippes tilbake til støvdansen på svart filmrull, før et stillbilde viser to hender foldet blygt foran et skritt. Bildet uttones deretter til klar svart, og teksten ”speranza film presenterer” opptrer.

Hiorthøys bildefortelling er talende. Etter ett minutt er filmens tematikk allerede fremvist visuelt: Denne filmen vil handle om overflatiske mangler og disses forhold til et dypereliggende blodrødt hjerte og to øyne som åpnes – alt skildret med blyg ekshibisjonisme.

Hiorthøy vet at film betyr hinne, og at denne huden på filmens kropp kan være (og med tiden vil celluloiden ikke kunne unngå å bli) full av rifter og støv. Som i såkalte ”rene” filmer fra 1920-tallet, eller i strukturalistiske filmer fra 1950- og 1960-tallet, flekses filmmediets ”feil” ved å fremvise en upolert og mangelfull overflate, som likevel og kanskje dermed er interessant. Hiorthøy er her mer Brakhage enn Nyqvist.

Han vet at man fint kan lage film uten kamera. Og han vet at film er en tilsynekomstens estetikk, som fremviser før den forteller.

Resten av filmen er mindre interessant, til tross for et vell av teknikker, som flimrete 8mm-fremvisning, ufokuserte nærbevegelsesbilder og stillbilder i svarthvitt og farger, av kroppen, en kanin, en katt, en frosk og ei geit, rektoskopikjøringer, illustrative tablåer og oppstilt datterdans. Best er Hiorthøy når hans bevrende, intuitivt søkende kamera sanser stofflighetens taktile tekstur – med en slags naiv super 8.

Råskap og overstemme

Den visuelle nakenheten kler Kroppen min bedre enn den dogumentarpålagte askesen i Ungdommens råskap (Margreth Olin, 2004), der den eksperimentelle friheten fra Olins essayfilm erstattes av Lars von Triers dogumentarregler. Men igjen er Hiorthøy uredd i sin bruk av ”dårlige” bilder, samtidig som formbegrensningen dessverre fort fremstår forutsigbar, og visuelt tappes ballongen raskt.

Filmen åpner med et nærbilde av to barneøyne som ser (mens vi hører) tv-nyheter om Irak-krigen. Deretter etableres skolegården, der Hiorthøys kamera på avstand følger noen mopedgutters bevegelse. Kameraet er også (naturlig nok) et stykke unna den lille dramatikken (en gutt dytter en lærer) som skjer i løpet av filmen, og det følger konvensjonelt de unge menneskenes bevegelser.

"Inne i klasserommet må kameraet reagere spontant og intuitivt, og med rykkvis oppmerksomhetsendring peker kameraet (som i von Triers ”pointing”) på det som der og da (og forhåpentlig dermed også her og nå) er mest interessant i rommet. Hiorthøy etterstreber ikke kameraristing, men noe skjelving fremtvinges av objektenes bevegelser. Og til tross for den etter hvert visuelle forutsigbarheten, viser kameraet at en pregbar observatør står bak.

I Engelen (Margreth Olin, 2009) tar både Hiorthøy og Olin steget fullt ut i fiksjonen, men også inn i nye konvensjoner. Filmen åpner med Olins overstemme, som sier: ”Noen mennesker er så vakre at de blir syke av det.” Utsagnet har etter mitt syn flere provoserende premiss og en fortolkningsramme som snubler fortellingen. Det er farlig å fortolke egen film, og akkurat når man er inne i historien (igjen), blir man revet ut (igjen) av overstemmen. En viktig film blir mindre viktig når regissøren fremstår som viktig, og overstemmen i Engelen er i mine ører et overgrep som gir hakk i plata. Men nok om det.

Foto: Nils Vik

I åpningen måler Hiorthøys kamera Leas kropp ned og opp, til en sprøyte hengende fra rumpa. Enkelte av de følgende innstillingene er ute av fokus, men henger håndholdt med og følger Leas bevegelser. Selv om Hiorthøys hender har konstant leamus, holdes kameraet (forsøksvis) i ro når Lea er i ro, og kameraet foregriper aldri, men følger hennes bevegelser. Dette er en fotografisk (i mine øyne ofte trettende) konvensjon i nyere såkalt realistisk film. Og dette gjør at Lea fremstår som et handlende subjekt med kontroll over (kameraet og dermed) sine omgivelser, noe hun jo ikke på noen måte har. Hun er jo nettopp offer for ytre omstendigheter.

Hiorthøy forstår at realisme også er en stil, med tydelig inspirasjon hentet fra både direct cinema, Dogme og Dardenne, samt nyere amerikansk og europeisk realisme. Men konvensjonene herfra fravristes altså i liten grad. I filmens mange tilbakeblikk er kameraet fokusert og ufokusert, nært og ultranært innstilt på klesvask, blomster og bilvrak, og som i Kroppen min fremvises taktile teksturer som en katt, fallende blader, mor og datter som koser med øyevipper, porer, svetteperler, fregner, føflekker og – kanskje noe mer overraskende – en mannshånd som ronker sin halvslappe penis.

I tillegg til filmene behandlet over, har Hiorthøy samarbeidet med svenske Mårten Nilsson og Gunilla Heilborn om flere fantastiske kortfilmer, som Sportstugan (2005) og Hur man gör (2007). Hiorthøy er ikke fotograf på disse produksjonene, men skuespiller, komponist og klipper. Disse to filmene går det meste av (annen) norsk kortfilm en høy gang og viser virkelig hvordan man gjør det.
 

Denne artikkelen har stått på trykk i Rushprints papirutgave.

For abonnement trykk her!