De siste årene har VFX-bransjen vokst ekstremt i Norge. Det finnes flere fagfunksjoner involvert, og VFX får større betydning for norske filmproduksjoner.

Arbeidet som landets VFX-artister legger ned er tidkrevende, og koster mye penger. Både i produksjon og i utvikling. Til nå har finansieringen ofte gått gjennom studioene internt, og lave lønninger og dugnadsånd er ofte et faktum.

I går ble det holdt debatt under seminaret Digital Storytelling i Oslo, om hvordan bransjen i fremtiden bør utvikle seg, og hvordan den kan tjene penger. Moderator var VFX-supervisor og artist hos Storyline Studios, Aksel Jermstad.

I panelet satt regissør Andre Øvredal, VFX-supervisor og animatør fra Filmkameratene, Marcus Brodersen, VFX-produsent på den svenske suksessen La den rette komme inn, Claes Dietman, produsent og daglig leder i Storm Studios, Kristin Hellebust, og Øystein Larsen, frilans VFX-supervisor.

– Inntjeningspotensialet på nasjonale produksjoner er stort. Det blir stadig flere manus med effekter, der det er behov for vår hjelp, sier Kristin Hellebust i Storm Studios.

Finansiering av effekter til en spillefilm blir ofte gjort ved at studioene går inn med opptil 50 prosent i kreditt. Det er tøft mener Hellebust.

– Vi har ikke mye ekstra å gå på, og går inn med stor risiko. Det knekker nesten nakken på mange, sier hun.

– I Sverige er det mer vanlig med 25-30 prosent, sier produsent Claes Dietmann.

– 50 prosent er mye, og det tror jeg ikke vi hadde klart.

Holde prisene oppe

Konkurranse innad i bransjen presser prisene ned. En produsent vil selvfølgelig utnytte seg av dette, og panelet var enig i at en utfordring for bransjen blir å holde prisene jevnt og oppe. På norske effektfilmer er VFX-budsjettet sjeldent over 10 prosent av totalbudsjettet. På utenlandske produksjoner er det ofte snakk om en tredjedel av budsjettet. Hvordan kan tendensen snus?

– Jeg tror det handler om å få respekt for at det koster penger å lage effekter, sier Kristin Hellebust.

– Produsenter, regissører, scenografer og fotografer må akseptere VFX som et ledd i hele filmproduksjonen. Mange våger ikke å spørre. Men det er helt ok å spørre. Åpenhet er viktig, særlig på et tidlig stadium, mener Claes Dietmann.

– Vi vil ikke være en dørstopper. VFX-artister er de mest trofaste. Vi står på til vi knekker, og gir det lille ekstra. Produsenter forventer det samme hver gang. Vi må kanskje være litt mindre trofaste, sier Øystein Larsen.

I land som USA, Sverige, Danmark og i London betales det overtid for folk som jobber med effekter. En manglende ordning for overtid i Norge bør forbedres mener panelet.

– Det handler litt om gjensidig respekt, og om profesjonalitet. Og det er blitt bedre. Man blir stilt i en posisjon med mye press, sier Øystein Larsen.

Den nystiftede foreningen NFX, Norsk Forening for Visuelle Effekter, ble startet i etterkant av arbeidet på Max Manus. Foreningen skal samle miljøet for visuelle effekter i Norge, og ikke minst lære opp resten av filmbransjen.

Utlandet neste?

Selv om norsk VFX-bransje er ung, mener flere det kan være lønnsomt for bransjen å få utenlandske produksjoner til Norge. Kristin Hellebust mener Norge er klar til på ta imot større utenlandske produksjoner.

– Vi har vært i utlandet og vist arbeidet vårt, og flere har ønsket å legge etterarbeid til Norge. Men vi har hindringer i forhold til insentivordninger. Tyskland og flere andre land har store regionale og statlige fond for co-produksjoner. Så vi starter litt i motbakke, sier Hellebust.

Marcus Brodersen i Filmkameratene var VFX-produsent på Max Manus. Han mener den konkurransedyktige prisingen og kompetansen er Norges styrke.

– Vi er flinke nok teknisk, og bra på price/performance. Men vi jobber med små marginer, og har litt å jobbe med i forhold til forutsigbarhet. Vi kan også bli bedre på å få større forståelse av filmproduksjon som helhet, sier Brodersen.

– Sekvenser på flere hundre shots er vi ikke flinke nok på ennå, for det blir ekstreme mengder. Å holde produksjonen slank er vi flinke på. Vi får gjort mye til en billig penge, sier VFX-Supervisor Øystein Larsen.

Regissør Andre Øvredal er veldig fornøyd med at nivået har gått opp.

– Arbeidsflyten er bedre enn noensinne. De tekniske og praktiske løsningene er blitt mye bedre, sammen med forståelsen av hva som må til.

Claes Dietmann jobber til daglig hos det Stockholm-baserte studioet Fido. Han mener Norge har en betydelig større tilvekst på VFX enn Sverige.

– I Sverige har man vært tidligere ute og gjort større VFX-produksjoner. Men nå skjer det mer her. Færre manus med tydelig innhold av VFX kommer vår vei i Sverige. Det er litt urovekkende. Vi har jobbet fast med Nederland og andre europeiske land i mange år på samproduksjon. Ellers hadde det ikke gått. Det er egentlig litt dystert.

– Smartest med co-produksjon

En måte å få utenlandske produksjoner til Norge på er gjennom co-produksjoner. Om man skal henvende seg direkte til produksjonsselskapene eller til etterarbeidshus som underleverandør, kommer helt an på prosjektet mener Kristin Hellebust:

– Jeg tror det kan bli vanskelig å være underleverandør til et internasjonalt etterarbeidshus. Da er det smartere å gå inn i en co-produksjon, og heller gå på prosjektene og produksjonshusene. Cannes og Berlin er et bra forum for pitching av prosjekter, et sted å vise engasjement, og et sted man kan prøve å få produksjoner til Norge. Får vi flere produksjoner hit vil også bransjen blomstre.

– Det er mye jobb å co-produsere selv. Vi ønsker å gjøre mest mulig effekter, og jobbe på spennende prosjekter. Peter & Ulven (2008) og Chopin (2010) co-produserte vi gjennom en forbindelse vi har hatt lenge, sier hun.

Forbredelser internt

For å kunne konkurrere i det internasjonale markedet, må bransjen forbedre seg internt. Hva kan gjøres i Norge for å forbedre potensialet, spurte Jermstad.

– Gode forberedelser med previsualiseringer og storyboards. Bedre tid i preproduksjonstiden. Ikke være redd for å legge til ekstra kostnader. Være tydelige på at endringer kan skje, sier Kristin Hellebust.

Samarbeidet mellom studioene, slik det var på Max Manus, kan være en nøkkel for Norge til utlandet. I stedet for å konkurrere innad, bør Norge heller samle seg og konkurrere på det utenlandske markedet?

– Hvis man skal konkurrere på det utenlandske markedet er det måten å gjøre det på, sier Øystein Larsen.

– Vi leverer ikke dårlig kvalitet, men jeg tror uten tvil at må stå sammen. Vi er veldig få, men effektive.

Claes Dietmann sier samarbeid mellom de to største effektstudioene i Sverige kan bli mye bedre.

– I Sverige er det mer ”work flow” mellom husene i Gøteborg og Stockholm enn samarbeid i “patriotisk ånd”. Det finnes et slags miljø for 3D og VFX-artister, men vi er dårlige på å samarbeide. Heia Norge!

I går ble prisen for Beste Visuelle Effekter delt ut i Norge for andre gang. Les om vinnerne her.