”Det blir som å måtte spille på synth når du egentlig vil spille flygel” sier Hallvard Bræin til Rushprint.no. Det er en treffende uttalelse i forhold til en viktig kulturpolitisk utfordring der løsningen har en svært kort utløpsdato.

Så lenge vi har et uttalt mål om å produsere film med et mål om mer enn sysselsetting, er vi nødt til å ta inn over oss og forstå konsekvensene av å miste vår filmlab. Dette handler om så mye mer og er langt viktige enn korttenkt økonomisk gevinst.

Det er en ubehagelig og litt Kafkaesk virkelighet vi nå befinner oss i. De som ikke vet – de som ikke vil vite – lever lykkelig i troen på at alt vil ordne seg til slutt. Jeg er en av dem som virkelig har hatt mine fighter med labben her i Oslo. Det er ikke av medlidenhet jeg engasjerer meg. Om vi skal ha filmlab er et framtidig kulturpolitisk valg på lik linje med opera, nasjonal bibliotek eller nasjonalteater.

SCENARIO: FLÅKLYPA
Du skyter en film i 2009 på digital film. En digital filmproduksjon i HD-oppløsning skutt uten kompresjon ender opp med mer enn 100 terrabyte med data. Du velger å bruke alle pengene på selve filmen. Du har ikke råd til å betale kostnadene av å ta vare på disse filene etter at filmen er klippet. Det er dyrt nok å lage film ! Sikker datalagring koster nemelig masse penger. Du velger å kun ta vare på materialet fra den låste klippen ( det som ender opp på kino). En av de få tingene vi kan spå om kinoens framtid er at HD-oppløsning er historie om kort tid. Kinoene vil være 4K eller mer.

Din film ble en hit i 2009 . Du ønsker å lage en ny utgivelse i 2012 , tilsvarende suksessen som er oppnådd med filmen Flåklypa Grand Prix. Et problem oppstår: Du har ingen negativ (les film) å gå til bake til. Alle datafiler av råmaterialet er nemmelig slettet. Du har kun den digitale masteren fra 2009 i HD kvalitet. Hvem ønsker å se en film i HD kvalitet i 2012? Det bli som å se VHS på en 60 tommers flatskjermen.

SCENARIO: LAGRING
Det er kun en brøkdel av det som filmes som brukes i en ferdig film. Samtidig innebærer hvert nytt opptak en stor kostnad. Opptaksprosessen er som regel den aller største delen av budsjettet. Digital distribusjon av levende bilder øker i stort tempo. Metadata-tagging av dine bildefiler bli mer og mer vanlig. Dette gir nye muligheter for alternative inntekter fra filmens råmateriale og økt økonomisk potensial for produsentene.

Din kinosuksess fra 2009 inneholdt noen vakre helikopterbilder fra Folgefonna. I 2012 finnes ikke lenger Folgefonna. Noen ringer og ønsker å betale store summer for en av de lengre tagningene som ikke ble brukt i filmen. Dessverre – alt er slettet for lenge siden. Hvis opptaket var gjort på film kunne man bare ha lagt filmen i en scanner – velge oppløsning – og vips så har du overført optimal kvalitet tilpasset ditt framtidige tekniske krav (film er 5K eller mer i oppløsning). Lagringen av filmnegativ koster i tillegg en brøkdel av hva det koster å lagre digitale filer. Hollywood overfører nå TV-serier – selv om de er skutt på video – til film. De har skjønt at det er mye å spare på å lagre film framfor data.

SCENARIO: FLYGEL KONTRA SYNTH
Det er hevet over en hver tvil at det vil enda ta mange år før det digitale filmkamera vil inneholde like stor fargedybde, oppløsning og være like stabilt som film. Erfaringer fra etterarbeid og lyssetting har lært meg mye om fortellermessige og estetiske begrensninger i digitale opptaksformater. Mye av det vi fotografer driver med er å skape subtile nyanser, spesielt i hudtoner. Det er fremdeles ikke mulig å få til noe som er i nærheten av film-nyanser på de digitale filmkameraer. Til det er fargebegrensningene for store. Det er lett å få til ”perfekt hud” – litt som åttitalls-reklamefilmene så ut. Men fordi de digitale formatene er begrenset må teknikken ”velge” og ender opp med glatte perfekte ansikter uten grønnstikk eller magenta – helt topp i noen tilfeller,  men jeg lover deg: dette blir du lei av på sikt.

Men er ikke dette kun synsing fra en bildefreak ? Er det viktig for det generelle publikum ?

Den dagen vi ikke lenger oppsøker utstillinger for å se originalen fordi vi får den samme opplevelse av å se det hele på web, den dagen vi synes det er meningløst å gå i teater – vel, den dagen er den analoge filmen død.

"Uvitenheten er et drivhus hvor de skrekkeligste blomster gror" (Lars Saabye Christensens roman Maskeblomstfamilien)

Hilsen John Chr. Rosenlund Filmfotograf Fnf
Medeier av 4K RED kamera og utvikler software for digital film produksjon.