Først kom Kautokeino-opprøret. Nå kommer Max Manus som den andre norske storfilmen i år. – Det er et risikoprosjekt å lage "blockbustere" i Norge, fordi man aldri kan regne med de utenlandske markedene, sier Frida Ohrvik i Sandrew Metronome. 

Med et budsjett på over femti millioner var Nils Gaups Kautokeino-opprøret en av de største filmsatsningene i Norsk historie. Hele 344 000 så filmen på kino, i følge distributøren Sandrew Metronome. Med et tilsvarende budsjett kommer nå Max Manus – og forventninger til årets andre, norske "blockbuster" er formidabel. 

Men fallhøyden blir dobbel når en film både skal tilfredsstille visse historiske forestillinger i tillegg til å imøtekomme strenge krav på inntjeningssiden nasjonalt og internasjonalt.

Administrerende direktør i Sandrew Metronome, Frida Ohrvik, ser helt klart på de utenlandske markedene som en x-faktor.

– Det er et risikoprosjekt å lage storfilmer som Max Manus og Kautokeino-opprøret. Det avhenger selvsagt av hvordan filmen er forhåndsfinansiert. Det er et stort marked for lokalhistoriske filmer i Norge, større enn jeg hadde trodd i forkant av Kautokeino-opprøret, som ble en kjempesuksess på hjemmemarkedet, også på DVD.

– Det er likevel vanskelig å vite hvordan de utenlandske markedene vil ta imot slike storfilmer. Jeg trodde for eksempel at den danske storfilmen Flammen og Citronen, som handler om Holger Danske-motstandernes kamp mot de tyske okkupantene, skulle gå bra på kino her i Norge. Men det gjorde den altså ikke. Bare 11 000 så filmen her hjemme, sier Ohrvik.

Flammen og Citronen (foto) er en av de dyreste danskspråklige filmsatsningene noensinne med et budsjett på mer enn 46 millioner danske kroner. Hele 700 000 dansker så filmen på kino.

Leder av produksjonsselskapet Filmkameratene AS og produsent John M. Jacobsen kan fortelle at Max Manus ikke har blitt laget for å slå an i utlandet.

 – Våre beregninger begrenser seg til hjemmemarkedet. Slår Max Manus an i utlandet er det et pluss vi ikke har kunnet kalkulere med, sier Jacobsen.

Som tror den enorme interessen for filmen helt siden filmprosjektets spede begynnelse skyldes filmens tematikk, snarere enn at filmen er en blockbuster i norsk målestokk.

– Max Manus er en storsatsning i Norsk sammenheng. Filmen har en bredt anlagt underholdningsfilm og historietime som er storslagen og gripende. Mange er spesielt interessert i filmen fordi den handler om 2. Verdenskrig. Filmen vil nok appellere til de eldre som har et personlig forhold til krigen. Likevel opplever vi at filmen vekker minst like stor interesse hos ungdom, inklusive jenter nede i 12-13-ålderen. De unge har ikke vent ryggen til krigen, slik foreldregenerasjonen gjorde fordi de fikk den opp i halsen, sier Jacobsen.

Han påpeker at interessen for 2. verdenskrigsfilmer ikke bare gjelder Max Manus. 

-Vi så det i Danmark med Ole Christian Madsens Flammen og Citronen. Nederland hadde også en stor hit med Paul Verhoevens film Black Book fra 2006. Og med Max Manus kommer den tredje nordiske storfilmen i løpet av kort tid som omhandler 2. Verdenskrig.

Jacobsen vil imidlertid ikke høre tale om at den nordiske blockbusteren har blitt en trend – og langt mindre en norsk trend.

 – Kautokeino-opprøret (foto) skulle egentlig vært ferdig for flere år siden. Det er tilfeldig at både denne og Max Manus får premiere i år. De to filmene har ikke noe med hverandre å gjøre. To filmer kan uansett ikke kvalifisere til en trend. I bestefall er det snakk om en strømning.

Som tidligere nevnt i Rushprint, har den danske produsenten Peter Aalbæk Jensen uttalt at man må lage flere store filmer. Jensen mener de mellomstore filmene flopper, og at man i større grad må tørre å lage blockbustere. Jacobsen er glad for at man nå følger de samme retningslinjene i Norge.

– Jeg registrerer med glede den filmpolitiske trenden som gjør at man gir mer penger til færre filmprosjekter. Det er ikke bare antallet norske filmer som produseres som betyr noe – det er også kvaliteten.

– Det har hvilt en forbannelse over norsk film de siste fem årene. Norske filmprosjekter har fått lide under å være underfinansierte med flere millioner. Dette har først til at norske filmer ser litt billige ut sammenliknet med for eksempel amerikansk film. Hadde vi for eksempel hatt et par millioner til da vi lagde Izzat, ville nok filmen hatt en større mulighet i utlandet.

Foto: Max Manus