Fram til kåringen av årets nordiske film 15.oktober vil Rushprint presentere de ulike kandidatene. Denne ukens film er det norske bidraget, Mannen som elsket Yngve. – Om man insisterer på realisme, må man ha skuespillere som kan gå helt i kjelleren og spy ut grums på lerretet, forteller regissør Stian Kristiansen om sin bejublede spillefilmdebut.

Stian Kristiansen har regissert den kinoaktuelle spillefilmen Mannen som elsket Yngve, basert på Tore Renbergs bestselgende generasjonsroman og manus med samme tittel. Dette er en film om å forelske seg i feil person, benekte det selv, og å være den siste til å ta konsekvensene av det. I filmen møter vi Jarle Klepp (Rolf Kristian Larsen), hans bestevenn Helge Ombo (Arthur Berning) og kjæresten Katrine (Ida Elise Broch). Sammen spiller de i Mathias Rust Band. En dag får de en ny gutt i klassen, Yngve Lima (Ole Christoffer Ertvaag). Ettersom Jarle forelsker seg i den i den nyankomne, tennisspillende og synthersizer-musikkelskende gutten, tegnes konturene av en rekke konflikter som akselererer sakte, men sikkert.

– Alt som skjer i filmen er konsekvenser av det Jarle har satt i gang. Han sjonglerer en rekke baller og følelser i luften og er ikke helt ærlig mot seg selv. Derfor rakner det til slutt, og vi ser konsekvensene. Så må han gjøre opp for seg – bli en mann, rett og slett. Det er ikke tilfeldig at filmtittelen – Mannen som elsket Yngve – kommer helt tilslutt. Han har blitt en mann, men han har også mistet noe på veien, sier regissør Stian Kristiansen.

Å fortelle en slik kjærlighetshistorie krever satans gode skuespillprestasjoner, i følge Kristiansen. Og for å få til det, må man ta seg en fest.

– For meg som regissør var det kjempeviktig at skuespillerprestasjonene bidro til å bygge opp en realistisk historie. Jeg liker at spillet er troverdig. Derfor har jeg festet med skuespillerne og jobbet bevisst mot at vi skulle bli en sammensveisa gjeng. Jeg tror det har hjulpet skuespillerne til å føle seg trygge, både i forhold til filmcrewet og hverandre.

– Det skulle bygge seg opp til et sterkt drama mot slutten. Derfor har jeg vært veldig bevisst på å bygge mye av handlingen på humor i begynnelsen av filmen. Akkurat når publikum har blitt glad i disse karakterene, går det skikkelig til helvete med dem. Og det skal føles kjipt, sier Kristiansen. – Om man insisterer på realisme, må man ha skuespillere som kan gå helt i kjelleren og spy ut grums på lerretet.

Sier regissøren, som – i troverdigheten navn – insisterte på at skuespillerne skulle spille instrumentene sine selv.

– Når "Mathias Rust Band" øver eller holder konsert, er lyden man hører en blanding av sett- og studiolyd.  Det var et helvete for lydmennene, de jobbet livet av seg. Men jeg var fast bestemt på at skuespillerne skulle spille instrumentene sine selv. Jeg insisterte. Det er ingenting som irriterer meg mer på film enn når man som publikummer avslører skuespillernes spill, sier Kristiansen.

Som søkte bredt da han lette etter skuespillere til filmen.

– Rolf Kristian Larsen, som spiller hovedpersonen i filmen, lagde jeg en film med i 2002. Den heter Kyss meg, for faen i helvete. Så han kjente jeg fra før. Ida Elise Broch spilte i eksamensfilmen min på Filmskolen. Kristoffer Joner er en venn av meg, så han spurte jeg bare. Ellers lette vi ganske bredt – vi hadde fire hundre stykker inne på audition, forklarer han.

Å lage en realistisk skildring fra 1989, der filmen starter med at hovedpersonen ser rett i kamera og forteller publikum at Berlin-muren akkurat har falt, og at mobiltelefonen og internett enda ikke er oppfunnet, kan virke noe selvmotsigende. Men det fungerer.  

– Da jeg leste boka syntes jeg innledningen var jævlig bra. Tore setter kontrakten med publikum veldig kjapt gjennom de første kapitlene. Derfor valgte vi å bruke denne løsningen i filmen også. Da etablerer vi en gang for alle for publikum at året er 1989, ferdig med det.

Å få alt til å bli 1989 uten å bruke studio var en utfordring, forteller Kristiansen.

– Jeg tror vi har fått det til å virke troverdig fordi vi ikke har brukt så mye energi på å få det til å virke som 1989. I filmer fra 80-tallet skal alt liksom være så 80-tallsaktig. Jeg sa at jeg egentlig ikke var så opptatt av at handlingen er satt til 80-tallet. Historien skapes i det som skjer mellom menneskene. Men noen ganger har vi slått litt på stortromma. Som i festscenen, for eksempel. Der er det noen som skjærer hull i en sakkosekk, så isoporkulene spruter.

– Filmen har endt opp som en bastard, egentlig. Først kommer en introduksjon der Jarle henvender seg direkte til publikum. Deretter kommer tittelsekvensen. Opprinnelig var tanken at Jarle skulle snakke rett til kamera flere ganger, men så gikk jeg bort fra det. Det ble bare med åpningssekvensen. Når vi først hadde begynt å insistere på en slags realisme, virket det teit at hovedpersonen skulle kommentere sin egen skjebne, liksom. Det funket ikke for meg, forklarer Kristiansen.

Selv om filmen handler om to unge gutter som forelsker seg i hverandre, er ikke regissøren redd for at Mannen som elsket Yngve skal bli oppfattet som en "homofilm".

– Jeg ser filmen mye mer som en historie om å være forelsket i feil person. Premisset for filmen er ikke "Jarle Klepp kommer ut av skapet", men snarere "Mannen som elsket litt for mye". Alle har vel vært forelsket i "feil person" en gang, og følt på konsekvensene det medfører. Strengt tatt er det en historie om en gutt som forelsker seg i en annen gutt, og jeg ser på historien som en vekstskildring, sier Kristiansen, som kan fortelle at filmen har en alternativ slutt som aldri ble brukt.

– Plutselig dukket hele slutten opp i ny versjon inni hodet mitt, rent bildemessig. Men jeg hadde store problemer med å formidle til produsent og manusforfatter hvordan jeg ville at slutten skulle se ut, selv om den visuelt sett, inne i mitt hode, var klinkende klar. Denne alternative slutten finnes på film, men jeg er veldig glad for at den aldri ble brukt. – Sangen åpner opp slutten veldig. Jeg var fast bestemt på at det måtte være Joy Division – fordi essensen ligger i ordene "Love Will Tear Us Apart" – Mannen som elsket litt for mye.

SE TRAILER (with english subtitles):

DE NOMINERTE FILMENE:
I løpet av september og oktober blir dette filmprogrammet vist i alle de nordiske hovedstedene København, Helsinki, Stockholm, Reykjavik og Oslo (Gimle kino).

De nominerte filmene er:

DANMARK
De unge år – Erik Nietzsche Part 1
The Early Years – Erik Nietzsche Part 1
Regi: Jacob Thuesen
Manus: Lars von Trier
Produsenter: Sisse Graum Jørgensen & Marie Gade

FINLAND
Tummien Perhosten Koti
The Home of the Dark Butterflies
Regi: Dome Karukoski
Manus: Marko Leino
Produsent: Markus Selin

ISLAND
Brúdguminn
White Night Wedding
Regi: Baltasar Kormákur
Manus: Baltasar Kormákur & Ólafur Egill Egilsson
Produsenter: Agnes Johansen & Baltasar Kormákur

NORGE
Mannen som elsket Yngve
The Man Who Loved Yngve
Regi: Stian Kristiansen
Manus: Tore Renberg
Produsent: Yngve Sæther

SVERIGE
Du levande
You, The Living
Regi og manus: Roy Andersson
Produsent: Pernilla Sandström

Nordisk råds filmpris er på 350.000 danske kroner som deles mellom regissør, manusforfatter og produsent.

Dette er en nedkortet versjon av et lengre intervju med Andersson.
Vil du lese hele, kan du tegne abonnement og få intervjuet tilsendt:
ABONNEMENT