– Vi hadde hele Beatles-katalogen å velge fra, så vi jobbet grundig før vi bestemte oss for de 33 sangene som best kunne fortelle historien, forteller Julie Taymor om dvd-aktuelle Across the Universe.
– Vi hadde hele Beatles-katalogen å velge fra, så vi jobbet grundig før vi bestemte oss for de 33 sangene som best kunne fortelle historien, forteller Julie Taymor om dvd-aktuelle Across the Universe.
– Vi hadde hele Beatles-katalogen å velge fra, så vi jobbet grundig før vi bestemte oss for de 33 sangene som best kunne fortelle historien, forteller Julie Taymor om dvd-aktuelle Across the Universe.
– Det første jeg gjør når jeg skal lage en forestilling eller film, er å finne historiens idiografiske symbol. Altså det ene enkle uttrykket som kan fortelle alt, og samtidig være lett gjenkjennelig for publikum. Det er som i gamle japanske malerier; om du skal male en bambusskog, så skal du komme til essensen av det i tre strøk, sier den amerikanske regissøren Julie Taymor med gnistrende øyne og gestikulerende hender, mens hun sitter på en kafé i Gøteborg og snakker med Rushprint om sin kreative prosess (og jeg noterer meg et nytt ord; idiograf).
– Speilet jeg så løfter opp, vil jeg vise deg her, der, bak og foran…Hun flytter hendene rundt hodet sitt – … som en kubistmaler vil jeg åpne opp bildet og gi deg et friskt perspektiv. Det er min jobb. Og film gjør det mulig.På en våt og forblåst strand sitter en ung mann, Jude, med blikket vendt mot havet og horisonten. Han løfter frakken opp rundt nakken, og det rufsete mørke håret henger nedover ansiktet. Med et sørgmodig uttrykk ser han på oss, og synger en sang vi kjenner godt: "Is there anybody going to listen to my story, all about the girl who came to stay… She’s the kind of girl you want so much it makes you sorry, still you don’t regret a single day – oh, girl… girl…" Han smiler litt over minnet om noe. Så kastes vi inn i bølgene som hamrer mot stranden, til tonene av "Helter skelter", med bilder som flimrer raskt forbi i vannet – minnene hans – og historien vi skal bli fortalt. Slik begynner Across the Universe, Julie Taymors filmmusikal (eller rockeopera, slik hun selv definerer det) som er bygget på Beatles’ musikk og sangtekster.
Eksperimentell bakgrunn
Gøteborg er også preget av blest og regn når vi møter Taymor i forbindelse med byens filmfestival. Mer enn for sine tre filmer er hun kjent som en markant amerikansk scenekunstner innen fysisk teater, musikaler og opera. Den innovative tolkningen hennes av Løvenes konge fra 1997 ble hennes store kommersielle gjennombrudd. Filmene hennes er tre ganske varierte titler; Shakespeare-adaptasjonen Titus fra 1999, kunstnerportrettet Frida som kom i 2002 – og nå altså Beatles-filmen Across the Universe – som hun er på festivalen for å presentere. Likevel har filmene et fellestrekk i sin omfattende visuelle kreativitet og oppfinnsomme filmspråk. Vi får med oss Taymors masterclass om Across the Universe, og griper anledningen til å snakke med henne om arbeidsmetoder og kunstnersyn, og veien fra teater til film.
– Allerede da jeg var 11 år gammel visste jeg at jeg ville jobbe innen teater, og da jeg var 15 år ble jeg med i en profesjonell trupp. Året etter dro jeg til Paris og studerte på L’École Internationale de Théâtre Jacques Lecoq, hvor jeg ble gjort oppmerksom på pantomime og en type teater som fokuserer mer på bildene enn på ordene. Vi eliminerte dramatikeren en gang for alle, smiler Taymor, som er født i 1952 og fikk sin kunstneriske dannelse i tiden mellom 60- og 70-årene. Hun forteller oss om en inspirerende brytningstid der hun kom over i eksperimentelt fysisk teater, inspirert av Peter Brook, og en periode som en del av ensemblet til Herbert Blau. Deretter tilbrakte hun fire år i Asia, hovedsaklig i Indonesia. Der fikk hun nærkontakt med urfolkets teater, og tilegnet seg en egen sans for masker og dukker.
– Disse dypt tradisjonelle formene for dukke- og skyggespill strekker seg tilbake til kilden for all underholdning, til sjamanene. Da jeg returnerte til USA og begynte min teaterkarriere, var det både som maskekreatør, skuespiller og regissør. Broen til film kom først tyve år senere, beretter Taymor.
Improviserer i klippen
Og på hennes masterclass vises et eksempel på nettopp dette, en scene fra Across the Universe som gir klare referanser til hennes rikholdige scenekunstbakgrunn. Sekvensen viser karakteren Max’ indre og ytre opplevelse av å være på sesjon hos vernepliktkontoret i New York. Beatles-sangen I Want You er scenens bærende element, og i løpet av de knappe fire minuttene den varer bruker Taymor versene som dialog og sang, og hun anvender surrealistiske rom, masker og animasjoner.
– Jeg kunne aldri gjort dette nummeret på en scene. Med "I Want You" fant jeg to idiografiske symboler; Uncle Sam og Frihetsgudinnen. Begge sier alt om USAs militære operasjoner i utlandet, og hva de tjenestegjørende ofrer. Soldatene i scenen fikk masker som gjorde dem helt like. Vi snudde betydningen av Beatles’ tekst fra å være et uttrykk for kjærlighet til å bli patriotisk krav. Og verset går videre; "She’s so heavy," – og mens de synger det bærer soldatene Frihetsgudinnen inn i Vietnam. Med disse bildene trengte jeg ikke vise hele sesjonen og alle dens elementer som vi fra før av kjenner. Forhåpentligvis kommer man dermed inn i Max’ psyke, før han sendes til Vietnam.
Tilbake på kafebordet kommer samtalen inn på hvordan hun fant seg til rette med filmspråket, etter alle tiårene på scenen. Vi spør om hennes samarbeid med den legendariske klipperen Françoise Bonnot (Z, Army of Shadows, The Tenant), som har klippet alle Taymors filmer. Taymor bryter ut i et stort smil:
– Å, jeg elsker Françoise. Vi møttes på min første film Titus, og jeg forstod med en gang at samarbeidet med henne ville bli uvurderlig. I tillegg til hennes tunge erfaring, har hun musikalsk teft. Og på Across the Universe fikk vi endelig laget musikal sammen. Alle mulighetene filmmediet gir til å bygge overganger, og sette bilder opp mot hverandre gjennom synlige klipp anvendte vi meget bevisst. Jeg trekkes til surrealistiske så vel som realistiske fortellerelementer, og selv om scenene var nøye planlagt, fikk vi improvisert med bildespråket flere ganger underveis. En sekvens som "Strawberry Fields" oppstod for eksempel i stor grad som resultat av eksperimentering under klippingen.
Begrensningens kunst
Noe av det mest slående med Across the Universe er hvordan den bringer frem nye ting i de gamle kjente Beatles-låtene, og gjør dem uadskillelige fra karakterene i filmen. Taymor forteller at filmen og sangene har inspirert hverandre begge veier: – Sanger ble valgt til scener, men scener oppstod også ut fra sanger. Vi hadde hele Beatles-katalogen å velge fra, så vi jobbet grundig før vi bestemte oss for de 33 sangene som best kunne fortelle historien, sier Taymor med dårlig skjult stolthet over den unike muligheten til å bruke Beatles-materialet så uhemmet. Likevel snakker hun varmt om begrensninger:
– Film tiltrekker meg fordi det gir meg muligheten til å uttrykke noe som ikke er mulig på en scene. Samtidig har jeg på alle mine filmer kun hatt et begrenset budsjett tilgjengelig. Men det har vært utelukkende positivt for den kreative prosessen. I en film som Frida, for eksempel, ble arbeidet mitt med å finne en idiografi for hver scene nyttig også produksjonsteknisk. Siden vi ikke kunne filme Fridas reiser til New York og Paris i byene, løste vi iscenesettelsen av de scenene med å gjenskape noe som brukte stedene til å gjengi Fridas stemning der; New York ble kaldt, stramt og art deco – Paris ble romantisk og art noveau. Fargepalettene deretter. Hadde vi hatt tilgang på de faktiske stedene ville vi fått altfor mye å velge fra. Begrensninger tvinger en til å finne essensen i hva man vil si, som er noe av det viktigste å ha klart for seg som kunstner.
Spiderman til scenen!
Taymor har mange ord i hver setning når hun snakker, og et usedvanlig velformulert forhold til sin egen prosess. Men problemet for meg er paradoksalt nok å koke ned essensen av hva hun egentlig sier. Likevel tror jeg det er følgende: All kunst handler om å si én ting. I det minste én ting om gangen, og vite hva det er. Taymor virker som hun fremdeles forsker på hva filmspråket kan gi henne, og det er noe motstridende i at hun søker seg mot filmmediet for å gjøre "det man ikke kan gjøre på teater", når hennes neste prosjekt er en scenemusikal av "Spider-Man" (!). Det siste hun forteller meg, dog hemmelighetsfullt, er at hun planlegger å få edderkoppmannen til å fly på scenen.
– Jeg tror jeg har funnet ut av det, og min versjon av myten om Spider-Man vil avvike fra filmene. Det vil bli noe eget." Kanskje Peter Parker får en ny maske.
Hun omringes av svenske autografjegere. "Har hun noen råd til unge filmskapere?" er det noen som spør, og hun smiler. – Finn din egen stemme. Bruk kameraet bevisst. Ikke bli teknisk for teknikkens skyld. Jeg rekker akkurat ikke å spørre henne hva "Spider-Man"-musikalens idiografiske uttrykk er. Men det er vel ok. "Let it be," nynner jeg mens jeg skritter ut regnet og forestiller meg Gøteborg som en scene. Julie Taymor er kommet for å bli.
Across the universe kan fås på dvd og BLU-RAY hos Platekompaniet.
– Vi hadde hele Beatles-katalogen å velge fra, så vi jobbet grundig før vi bestemte oss for de 33 sangene som best kunne fortelle historien, forteller Julie Taymor om dvd-aktuelle Across the Universe.
– Vi hadde hele Beatles-katalogen å velge fra, så vi jobbet grundig før vi bestemte oss for de 33 sangene som best kunne fortelle historien, forteller Julie Taymor om dvd-aktuelle Across the Universe.
– Det første jeg gjør når jeg skal lage en forestilling eller film, er å finne historiens idiografiske symbol. Altså det ene enkle uttrykket som kan fortelle alt, og samtidig være lett gjenkjennelig for publikum. Det er som i gamle japanske malerier; om du skal male en bambusskog, så skal du komme til essensen av det i tre strøk, sier den amerikanske regissøren Julie Taymor med gnistrende øyne og gestikulerende hender, mens hun sitter på en kafé i Gøteborg og snakker med Rushprint om sin kreative prosess (og jeg noterer meg et nytt ord; idiograf).
– Speilet jeg så løfter opp, vil jeg vise deg her, der, bak og foran…Hun flytter hendene rundt hodet sitt – … som en kubistmaler vil jeg åpne opp bildet og gi deg et friskt perspektiv. Det er min jobb. Og film gjør det mulig.På en våt og forblåst strand sitter en ung mann, Jude, med blikket vendt mot havet og horisonten. Han løfter frakken opp rundt nakken, og det rufsete mørke håret henger nedover ansiktet. Med et sørgmodig uttrykk ser han på oss, og synger en sang vi kjenner godt: "Is there anybody going to listen to my story, all about the girl who came to stay… She’s the kind of girl you want so much it makes you sorry, still you don’t regret a single day – oh, girl… girl…" Han smiler litt over minnet om noe. Så kastes vi inn i bølgene som hamrer mot stranden, til tonene av "Helter skelter", med bilder som flimrer raskt forbi i vannet – minnene hans – og historien vi skal bli fortalt. Slik begynner Across the Universe, Julie Taymors filmmusikal (eller rockeopera, slik hun selv definerer det) som er bygget på Beatles’ musikk og sangtekster.
Eksperimentell bakgrunn
Gøteborg er også preget av blest og regn når vi møter Taymor i forbindelse med byens filmfestival. Mer enn for sine tre filmer er hun kjent som en markant amerikansk scenekunstner innen fysisk teater, musikaler og opera. Den innovative tolkningen hennes av Løvenes konge fra 1997 ble hennes store kommersielle gjennombrudd. Filmene hennes er tre ganske varierte titler; Shakespeare-adaptasjonen Titus fra 1999, kunstnerportrettet Frida som kom i 2002 – og nå altså Beatles-filmen Across the Universe – som hun er på festivalen for å presentere. Likevel har filmene et fellestrekk i sin omfattende visuelle kreativitet og oppfinnsomme filmspråk. Vi får med oss Taymors masterclass om Across the Universe, og griper anledningen til å snakke med henne om arbeidsmetoder og kunstnersyn, og veien fra teater til film.
– Allerede da jeg var 11 år gammel visste jeg at jeg ville jobbe innen teater, og da jeg var 15 år ble jeg med i en profesjonell trupp. Året etter dro jeg til Paris og studerte på L’École Internationale de Théâtre Jacques Lecoq, hvor jeg ble gjort oppmerksom på pantomime og en type teater som fokuserer mer på bildene enn på ordene. Vi eliminerte dramatikeren en gang for alle, smiler Taymor, som er født i 1952 og fikk sin kunstneriske dannelse i tiden mellom 60- og 70-årene. Hun forteller oss om en inspirerende brytningstid der hun kom over i eksperimentelt fysisk teater, inspirert av Peter Brook, og en periode som en del av ensemblet til Herbert Blau. Deretter tilbrakte hun fire år i Asia, hovedsaklig i Indonesia. Der fikk hun nærkontakt med urfolkets teater, og tilegnet seg en egen sans for masker og dukker.
– Disse dypt tradisjonelle formene for dukke- og skyggespill strekker seg tilbake til kilden for all underholdning, til sjamanene. Da jeg returnerte til USA og begynte min teaterkarriere, var det både som maskekreatør, skuespiller og regissør. Broen til film kom først tyve år senere, beretter Taymor.
Improviserer i klippen
Og på hennes masterclass vises et eksempel på nettopp dette, en scene fra Across the Universe som gir klare referanser til hennes rikholdige scenekunstbakgrunn. Sekvensen viser karakteren Max’ indre og ytre opplevelse av å være på sesjon hos vernepliktkontoret i New York. Beatles-sangen I Want You er scenens bærende element, og i løpet av de knappe fire minuttene den varer bruker Taymor versene som dialog og sang, og hun anvender surrealistiske rom, masker og animasjoner.
– Jeg kunne aldri gjort dette nummeret på en scene. Med "I Want You" fant jeg to idiografiske symboler; Uncle Sam og Frihetsgudinnen. Begge sier alt om USAs militære operasjoner i utlandet, og hva de tjenestegjørende ofrer. Soldatene i scenen fikk masker som gjorde dem helt like. Vi snudde betydningen av Beatles’ tekst fra å være et uttrykk for kjærlighet til å bli patriotisk krav. Og verset går videre; "She’s so heavy," – og mens de synger det bærer soldatene Frihetsgudinnen inn i Vietnam. Med disse bildene trengte jeg ikke vise hele sesjonen og alle dens elementer som vi fra før av kjenner. Forhåpentligvis kommer man dermed inn i Max’ psyke, før han sendes til Vietnam.
Tilbake på kafebordet kommer samtalen inn på hvordan hun fant seg til rette med filmspråket, etter alle tiårene på scenen. Vi spør om hennes samarbeid med den legendariske klipperen Françoise Bonnot (Z, Army of Shadows, The Tenant), som har klippet alle Taymors filmer. Taymor bryter ut i et stort smil:
– Å, jeg elsker Françoise. Vi møttes på min første film Titus, og jeg forstod med en gang at samarbeidet med henne ville bli uvurderlig. I tillegg til hennes tunge erfaring, har hun musikalsk teft. Og på Across the Universe fikk vi endelig laget musikal sammen. Alle mulighetene filmmediet gir til å bygge overganger, og sette bilder opp mot hverandre gjennom synlige klipp anvendte vi meget bevisst. Jeg trekkes til surrealistiske så vel som realistiske fortellerelementer, og selv om scenene var nøye planlagt, fikk vi improvisert med bildespråket flere ganger underveis. En sekvens som "Strawberry Fields" oppstod for eksempel i stor grad som resultat av eksperimentering under klippingen.
Begrensningens kunst
Noe av det mest slående med Across the Universe er hvordan den bringer frem nye ting i de gamle kjente Beatles-låtene, og gjør dem uadskillelige fra karakterene i filmen. Taymor forteller at filmen og sangene har inspirert hverandre begge veier: – Sanger ble valgt til scener, men scener oppstod også ut fra sanger. Vi hadde hele Beatles-katalogen å velge fra, så vi jobbet grundig før vi bestemte oss for de 33 sangene som best kunne fortelle historien, sier Taymor med dårlig skjult stolthet over den unike muligheten til å bruke Beatles-materialet så uhemmet. Likevel snakker hun varmt om begrensninger:
– Film tiltrekker meg fordi det gir meg muligheten til å uttrykke noe som ikke er mulig på en scene. Samtidig har jeg på alle mine filmer kun hatt et begrenset budsjett tilgjengelig. Men det har vært utelukkende positivt for den kreative prosessen. I en film som Frida, for eksempel, ble arbeidet mitt med å finne en idiografi for hver scene nyttig også produksjonsteknisk. Siden vi ikke kunne filme Fridas reiser til New York og Paris i byene, løste vi iscenesettelsen av de scenene med å gjenskape noe som brukte stedene til å gjengi Fridas stemning der; New York ble kaldt, stramt og art deco – Paris ble romantisk og art noveau. Fargepalettene deretter. Hadde vi hatt tilgang på de faktiske stedene ville vi fått altfor mye å velge fra. Begrensninger tvinger en til å finne essensen i hva man vil si, som er noe av det viktigste å ha klart for seg som kunstner.
Spiderman til scenen!
Taymor har mange ord i hver setning når hun snakker, og et usedvanlig velformulert forhold til sin egen prosess. Men problemet for meg er paradoksalt nok å koke ned essensen av hva hun egentlig sier. Likevel tror jeg det er følgende: All kunst handler om å si én ting. I det minste én ting om gangen, og vite hva det er. Taymor virker som hun fremdeles forsker på hva filmspråket kan gi henne, og det er noe motstridende i at hun søker seg mot filmmediet for å gjøre "det man ikke kan gjøre på teater", når hennes neste prosjekt er en scenemusikal av "Spider-Man" (!). Det siste hun forteller meg, dog hemmelighetsfullt, er at hun planlegger å få edderkoppmannen til å fly på scenen.
– Jeg tror jeg har funnet ut av det, og min versjon av myten om Spider-Man vil avvike fra filmene. Det vil bli noe eget." Kanskje Peter Parker får en ny maske.
Hun omringes av svenske autografjegere. "Har hun noen råd til unge filmskapere?" er det noen som spør, og hun smiler. – Finn din egen stemme. Bruk kameraet bevisst. Ikke bli teknisk for teknikkens skyld. Jeg rekker akkurat ikke å spørre henne hva "Spider-Man"-musikalens idiografiske uttrykk er. Men det er vel ok. "Let it be," nynner jeg mens jeg skritter ut regnet og forestiller meg Gøteborg som en scene. Julie Taymor er kommet for å bli.
Across the universe kan fås på dvd og BLU-RAY hos Platekompaniet.