Christopher Nielsen er oppgitt over musikkjournalist Jon Aanensens debattinnlegg om norsk filmmusikk, og tar til motmæle i dette innlegget.

Filmen min Slipp Jimmy Fri blir i Rushprints webutgave omtalt i en bisetning i en artikkel kritisk til norske regissørers bruk av musikk og utenlandske komponister i filmene sine. Her hiver jeg meg entusiastisk over en artikkel om musikk i norsk film og tenker at her skal Jimmy få den anerkjennelse den fortjener – eventuelt dybdeanalysert med saklig kritikk – og så blir den avspist med et ”gå over bekken etter vann”. Det fordi Norge har så mange potensielt gode hjemmeavla filmkomponister. Artikkelforfatter Jon Aanensen har tydeligvis ikke peil på hvordan bransjen fungerer, ei heller en smak som gir gjenstand for respekt og beundring. Et av hans glimrende forslag til potensielt bra norsk film musikk er Secret Garden! En med smaken så til de grader trøkt opp i endetarmen burde ikke uttale seg om musikk overhodet.

Dessuten ramses det opp den ene erfarne filmkomponisten etter den andre som ikke holder mål. Erfaring, ja, det er et nøkkelord i denne sammenhengen. Her brenner du av hundre millioner og skal kritiseres for å ikke velge erfaring som kriterium. Jeg sier ikke at Norge bare er belemret med talentløse amatørkomponister. Jeg var i utgangspunktet mest interessert i å bruke en norsk komponist, men etter hvert som filmen bare ble dyrere og dyrere, og utlandske interesser kom tungt inn, ble det et helt annet fokus på den saken. Samarbeidet med den norske komponisten havarerte, både på grunn av de britiske samarbeidspartnernes ønske om å bruke et kjent navn (dette er vanlig tankegang: ”kjent navn pluss kjent navn, summen blir suksess…”) og en med solid erfaring. Simon Boswell har gjort over nitti filmer. Men det hjalp heller ikke at Kringkastingsorkesteret dolket min norske komponist i ryggen ved å erklære hans partitur for ”dårlig og ubrukelig”. Så mye for nasjonal solidaritet med egne krefter.

Nå tror jeg ikke det norske scoret hadde blitt noe dårligere nødvendigvis. Men jeg skal love at det å ha en erfaren komponist og et av verdens mest rutinerte filmscore symfoniorkestre, letter en stor bør fra en regissørs skuldre. Spesielt for en som jeg, som mener at musikk omtrent er det viktigste ved en film, og at gjennom musikkvalget blottlegger du din filmkunstneriske sjel mer enn noe annet. Et musikkvalg jeg kjempet med nebb og klør for å få til, og var så heldig at produsenten var villig til å betale for (det ble’kke billig) – klart du hopper på det! Hvem hadde ikke gjort det?

Et annet aspekt som artikkelforfatteren overser, sannsynligvis fordi han ikke har peiling, er forholdene for finansiering av film. Så og si alle norske filmer i dag er co-produksjoner – også Jimmy, som var en co-produksjon mellom Norge og Storbritannia. Da kreves det en prosentvis fordeling av talentene bak filmen. I stedet for å bruke en multinasjonal rollebesetning, som er det vanligste, kan man bruke utenlandske navn til å lage musikk, for eksempel. Noe som fungerer langt bedre, spør du meg, enn den totale europudding-dialogforvirringen i for eksempel Jeg er Dina.

Her hadde jeg sett for meg en seriøs gjennomgang i Rushprint av musikk i norsk film generelt, og anerkjennelse (eventuelt seriøs kritikk) for musikkbruken i Jimmy spesielt. Jeg trenger vel ikke nevne at jeg er stolt av den. Også blir jeg snytt med et: ”Går over bekken etter vann, uklart hva filmskaperen ønsker å oppnå med dette?” Det er for enkelt. Analysér hva og hvordan det skal gjøres bedre i Norge, og ikke kom drassende med Secret etnofolkkitsch Garden, DET er scoret til norsk films undergang!

Christopher Nielsen er tegneserieforfatter og filmregissør av blant annet Slipp Jimmy fri.