– Det å tørre å slippe seg løs og lene seg på regissøren, og tørre å være dårlig – det må man bare gjøre, forteller Nicolai Cleve Broch. Til rollen som politispaner i Uro opplevde han det norske filmskuespillere sjelden får anledning til: Å bruke god tid på forberedelsene.
– Det å tørre å slippe seg løs og lene seg på regissøren, og tørre å være dårlig – det må man bare gjøre, forteller Nicolai Cleve Broch. Til rollen som politispaner i Uro opplevde han det norske filmskuespillere sjelden får anledning til: Å bruke god tid på forberedelsene.
Nicolai Cleve Broch har utmerket seg i tre spillefilmer på rad, i tolkninger av tre vidt forskjellige karakterer. Fra rollen som godgutten Kristoffer i debuten Buddy, til muskelbunten Morten i Uno og nå i actiondramaet Uro, som den knallharde politimannen HP (Hans Petter).
Da vi møter ham er Cleve Broch nettopp kommet hjem fra Cannes-festivalen, der Uro deltok i det offisielle programmet og fikk internasjonal oppmerksomhet. Det er foreløpig høydepunktet i en omfattende prosess for å komme inn under huden på en komplisert karakter. Hovedrollen i Uro, Hans Petter «HP» Hansen, er født og oppvokst på Romsås. Han er politimann i uro-patruljen, er litt av en fundamentalist, skal vi tro Cleve Broch.
– Han hater de som mislykkes og ikke får til livet. Han befinner seg riktignok selv på den ”riktige” siden, men skjønner etter hvert at det ikke er der han hører hjemme. Så moralen er litt skrudd: Å gjøre det som er korrekt er ikke nødvendigvis rett, og å gjøre det som er galt, er kanskje riktig for deg selv. Det er ikke sånn at sort og hvitt blir grått, det er litt mer kompromissløst rett og slett. Der finner du HP.
For å bli kjent med, og forstå, HP, har Nicolai Cleve Broch angrepet oppgaven på en svært inngående og tidkrevende måte. Heldigvis, forteller han, har de på Uro hatt mer tid til forarbeid enn hva som er vanlig. Allerede ett år før de gikk i innspilling ble han kontaktet av regissør Stefan Faldbakken, og etter å ha lest manuset, som han beskriver som en pageturner, ble rollen hans. Cleve Broch understreker at det er sjelden man som filmskuespiller får tid til å gå såpass nitidig inn i karakterens bakgrunn og detaljer.
– Jeg skulle ønske man alltid kunne gå så grundig til verks, at man alltid hadde så god tid. Det krever tid og forberedelser å ”bli” karakteren. Jeg gjorde jo det samme med Buddy, selv om det var på en helt annen skala. Gikk og filmet med kamera hele tida, og lærte å henge opp plakater, slik at jeg visste akkurat hvordan de som har hengt mye plakat henger opp plakat. Og det samme med Uno, hvor vi hang på det treningssenteret i et halvt år, og snakka med dem. Det er innmari viktig.
Men hvordan gjør man som skuespiller bruk av alt dette, er det ikke mye arbeid som er forgjeves?
– Det er så mye som ikke er der konkret, men som bare er der i hvordan du er fysisk i et rom. Det siste ekstra – bonusen som ligger oppå der. De tingene der kan du ikke spille, de må bare være der. Si at du arresterer noen for første gang. Eller legger en i bakken for første gang, og du har lært deg hvordan du gjør det. Hvis du da ikke har forsøkt det en del ganger, så kan du kanskje bli litt stolt og revet med… faen så kult, nå er jeg skikkelig kul. Man bør ha gjort nok til at man kan legge fra seg det ekstra, man bare gjør det slik det skal gjøres. All bonus, alt som ligger utenpå, som ikke går rett på dialogen, rett på historien, men som går på karakterbygging, det får du veldig mye igjen for gjennom research-arbeid.
Vil du lese hele artikkelen om hvordan Cleve Broch tilnærmet seg rollen?
Tegn abonnement og få bladet som nå er ute tilsendt som ekstra bonus:
ABONNEMENT
– Det å tørre å slippe seg løs og lene seg på regissøren, og tørre å være dårlig – det må man bare gjøre, forteller Nicolai Cleve Broch. Til rollen som politispaner i Uro opplevde han det norske filmskuespillere sjelden får anledning til: Å bruke god tid på forberedelsene.
– Det å tørre å slippe seg løs og lene seg på regissøren, og tørre å være dårlig – det må man bare gjøre, forteller Nicolai Cleve Broch. Til rollen som politispaner i Uro opplevde han det norske filmskuespillere sjelden får anledning til: Å bruke god tid på forberedelsene.
Nicolai Cleve Broch har utmerket seg i tre spillefilmer på rad, i tolkninger av tre vidt forskjellige karakterer. Fra rollen som godgutten Kristoffer i debuten Buddy, til muskelbunten Morten i Uno og nå i actiondramaet Uro, som den knallharde politimannen HP (Hans Petter).
Da vi møter ham er Cleve Broch nettopp kommet hjem fra Cannes-festivalen, der Uro deltok i det offisielle programmet og fikk internasjonal oppmerksomhet. Det er foreløpig høydepunktet i en omfattende prosess for å komme inn under huden på en komplisert karakter. Hovedrollen i Uro, Hans Petter «HP» Hansen, er født og oppvokst på Romsås. Han er politimann i uro-patruljen, er litt av en fundamentalist, skal vi tro Cleve Broch.
– Han hater de som mislykkes og ikke får til livet. Han befinner seg riktignok selv på den ”riktige” siden, men skjønner etter hvert at det ikke er der han hører hjemme. Så moralen er litt skrudd: Å gjøre det som er korrekt er ikke nødvendigvis rett, og å gjøre det som er galt, er kanskje riktig for deg selv. Det er ikke sånn at sort og hvitt blir grått, det er litt mer kompromissløst rett og slett. Der finner du HP.
For å bli kjent med, og forstå, HP, har Nicolai Cleve Broch angrepet oppgaven på en svært inngående og tidkrevende måte. Heldigvis, forteller han, har de på Uro hatt mer tid til forarbeid enn hva som er vanlig. Allerede ett år før de gikk i innspilling ble han kontaktet av regissør Stefan Faldbakken, og etter å ha lest manuset, som han beskriver som en pageturner, ble rollen hans. Cleve Broch understreker at det er sjelden man som filmskuespiller får tid til å gå såpass nitidig inn i karakterens bakgrunn og detaljer.
– Jeg skulle ønske man alltid kunne gå så grundig til verks, at man alltid hadde så god tid. Det krever tid og forberedelser å ”bli” karakteren. Jeg gjorde jo det samme med Buddy, selv om det var på en helt annen skala. Gikk og filmet med kamera hele tida, og lærte å henge opp plakater, slik at jeg visste akkurat hvordan de som har hengt mye plakat henger opp plakat. Og det samme med Uno, hvor vi hang på det treningssenteret i et halvt år, og snakka med dem. Det er innmari viktig.
Men hvordan gjør man som skuespiller bruk av alt dette, er det ikke mye arbeid som er forgjeves?
– Det er så mye som ikke er der konkret, men som bare er der i hvordan du er fysisk i et rom. Det siste ekstra – bonusen som ligger oppå der. De tingene der kan du ikke spille, de må bare være der. Si at du arresterer noen for første gang. Eller legger en i bakken for første gang, og du har lært deg hvordan du gjør det. Hvis du da ikke har forsøkt det en del ganger, så kan du kanskje bli litt stolt og revet med… faen så kult, nå er jeg skikkelig kul. Man bør ha gjort nok til at man kan legge fra seg det ekstra, man bare gjør det slik det skal gjøres. All bonus, alt som ligger utenpå, som ikke går rett på dialogen, rett på historien, men som går på karakterbygging, det får du veldig mye igjen for gjennom research-arbeid.
Vil du lese hele artikkelen om hvordan Cleve Broch tilnærmet seg rollen?
Tegn abonnement og få bladet som nå er ute tilsendt som ekstra bonus:
ABONNEMENT
