Petter Næss er en av mange norske regissører som har latt seg friste av Hollywood. Men nordmannen som har lykkes best i Hollywood, er ukjent for de fleste.

Petter Næss er en av mange norske regissører som har latt seg friste av Hollywood. Men nordmannen som har lykkes best i Hollywood, er ukjent for de fleste.
Petter Næss er en av mange norske regissører som har latt seg friste av Hollywood. Men nordmannen som har lykkes best i Hollywood, er ukjent for de fleste.
I disse dager er Petter Næss (foto, til høyre) i Hollywood for å få med Rachel Weiscz på filmprosjektet Mozart and the Whale. Næss har signert en kontrakt på tre filmer med 20th Century Fox.
Men som mange håpefulle regissører har erfart i Hollywood, er ikke det nødvendigvis noen gullkantet deal. Det kan Tom Gulbrandsen fortelle. Han har jobbet sammen med Harald Zwart på to Hollywood-produksjoner, blant annet som associate producer, og kjenner derfor til Hollywoodsystemets mange labyrinter
– En trefilmskontrakt er verre enn en tofilmskontrakt. Det gir regissøren mindre lønn på film nr 2 og 3, hvis den første filmen går bra.
Gulbrandsen beskriver prosessen fram mot en Hollywood-produksjon som ”7. far i huset-syndromet”, der prosjektet må ha vært gjennom mange ledd før man får grønt lys.
– Slik kan det imidlertid også være i Norge: Vårt filmproduksjonssystem med filmkonsulenter viderefører på mange måter studiosystemet i Hollywood. Den avgjørende forskjellen er naturligvis finansieringsformen, som i Norge er offentlig, i USA kommersiell, forteller han.
Hvordan skal man som norsk regissør forholde seg til de uskrevne reglene i et sånt system? Hollywood-farer Gulbrandsen har ingen fasitsvar, men formulerer sitt beste råd til Petter Næss slik:
– Han bør iallfall venne seg til at der borte er det billigere for en regissør å få kaffen brakt til seg enn å hente den sjøl.
Harald Zwart er den første norske regissøren med medlemskap i det amerikanske regissør-lauget, Directors Guild of America. Men han er likevel ikke alene om å prøve seg i Hollywood. Tancred Ibsen fikk invitasjoner til å komme over dammen på 1930-tallet. Besøket førte imidlertid ikke til noe filmsamarbeid. Arne Skouen ble beilet av Hollywood etter Ni liv, men endte med å takke nei til filmtilbud. Pål Sletaunes nei til å gjøre American Beauty hører med til historien, og Marius Holst og Erik Gustavson har også fått filmtilbud det ennå ikke er blitt noe av.
I skyggen av disse finner vi trønderen Max Kleven. Han har holdt på i Hollywood siden slutten av femtitallet, blant annet som skuespiller, regissør, produsent, manusforfatter og ikke minst stuntmann. Nå sist jobbet han som assistant director: second unit på ikke ukjente Spider-Man (2002), og han har regissert blant annet The Night Stalker (1987), Deadly Stranger (1988) og The Hunted (1997). Men hvem har hørt om ham her hjemme?
Kanskje er det nettopp det som utgjør kriteriet for norsk suksess i Hollywood: Å være mer kjent i produksjonssystemet der borte enn ”hjemme” i Norge.
Les mer om Max Klevens merittliste:
Max Kleven
Petter Næss er en av mange norske regissører som har latt seg friste av Hollywood. Men nordmannen som har lykkes best i Hollywood, er ukjent for de fleste.
Petter Næss er en av mange norske regissører som har latt seg friste av Hollywood. Men nordmannen som har lykkes best i Hollywood, er ukjent for de fleste.
I disse dager er Petter Næss (foto, til høyre) i Hollywood for å få med Rachel Weiscz på filmprosjektet Mozart and the Whale. Næss har signert en kontrakt på tre filmer med 20th Century Fox.
Men som mange håpefulle regissører har erfart i Hollywood, er ikke det nødvendigvis noen gullkantet deal. Det kan Tom Gulbrandsen fortelle. Han har jobbet sammen med Harald Zwart på to Hollywood-produksjoner, blant annet som associate producer, og kjenner derfor til Hollywoodsystemets mange labyrinter
– En trefilmskontrakt er verre enn en tofilmskontrakt. Det gir regissøren mindre lønn på film nr 2 og 3, hvis den første filmen går bra.
Gulbrandsen beskriver prosessen fram mot en Hollywood-produksjon som ”7. far i huset-syndromet”, der prosjektet må ha vært gjennom mange ledd før man får grønt lys.
– Slik kan det imidlertid også være i Norge: Vårt filmproduksjonssystem med filmkonsulenter viderefører på mange måter studiosystemet i Hollywood. Den avgjørende forskjellen er naturligvis finansieringsformen, som i Norge er offentlig, i USA kommersiell, forteller han.
Hvordan skal man som norsk regissør forholde seg til de uskrevne reglene i et sånt system? Hollywood-farer Gulbrandsen har ingen fasitsvar, men formulerer sitt beste råd til Petter Næss slik:
– Han bør iallfall venne seg til at der borte er det billigere for en regissør å få kaffen brakt til seg enn å hente den sjøl.
Harald Zwart er den første norske regissøren med medlemskap i det amerikanske regissør-lauget, Directors Guild of America. Men han er likevel ikke alene om å prøve seg i Hollywood. Tancred Ibsen fikk invitasjoner til å komme over dammen på 1930-tallet. Besøket førte imidlertid ikke til noe filmsamarbeid. Arne Skouen ble beilet av Hollywood etter Ni liv, men endte med å takke nei til filmtilbud. Pål Sletaunes nei til å gjøre American Beauty hører med til historien, og Marius Holst og Erik Gustavson har også fått filmtilbud det ennå ikke er blitt noe av.
I skyggen av disse finner vi trønderen Max Kleven. Han har holdt på i Hollywood siden slutten av femtitallet, blant annet som skuespiller, regissør, produsent, manusforfatter og ikke minst stuntmann. Nå sist jobbet han som assistant director: second unit på ikke ukjente Spider-Man (2002), og han har regissert blant annet The Night Stalker (1987), Deadly Stranger (1988) og The Hunted (1997). Men hvem har hørt om ham her hjemme?
Kanskje er det nettopp det som utgjør kriteriet for norsk suksess i Hollywood: Å være mer kjent i produksjonssystemet der borte enn ”hjemme” i Norge.
Les mer om Max Klevens merittliste:
Max Kleven