Dette er den sørgeligste bloggposten jeg har skrevet på Rushblogg. Som mange helt sikkert har fått med seg, så har denne sommeren tatt med seg mange store filmkunstneres liv. At Ingmar Bergman og Michelangelo Antonioni utåndet samme dag forrige uke er nå en velrapportert sak, men dessverre mistet vi enda flere store filmkunstnere denne solfrie sommeren. Med vemod bringer vi her oversikt og linker til minneord over de som har gått bort:
Vi må begynne med Ingmar Bergman – "Den største filmskaperen som Skandinavia har bragt verden, kanskje en av de største noensinne til nå i filmhistorien." Rushblogg skal trykke sin egen, spesialbestilte hyllest på begravelsesdagen. Men en størrelse som Bergman skal anerkjennes med et vidt spekter av minneord, og siden enormt mange kjennere har skrevet om ham til nå, viser vi til denne meget grundige oversikten hos GreenCine, hvor den nysgjerrige vil kunne finne tekster nok til timeslange dykk ned i Bergmans karriere.
At den svenske mesteren samme kveld han døde ble fulgt over i det hinside av den italienske modernisten Michelangelo Antonioni, må ha vært en slu sving fra filmgudenes side. Antonioni hylles på samme måte som Bergman med en mangfoldig oversikt over minneord hos GreenCine. Selv om de to filmskaperne ikke nødvendigvis hadde de største fellestrekk, eller for den saks skyld sto hverandre nær, så vil både deres betydelige rolle for den seriøse, europeiske kunstfilmens fremmarsj på 50- og 60-tallet i stor grad tilskrives deres bidrag – og det at de for all evighet vil dele dødsdag, forsegler deres minne. (Se for øvrig Bergman sitere visdomsord fra Antonioni i dette intervjuet.)
Disse nylige dødsfallene til to ubestridte mestere gjør ikke dødens deprimerende avskoging av filmkunstnere på forsommeren noe mindre merkbart. I juni mistet vi to av verdensfilmens mest sentrale bidragsytere: Den senegalesiske regissøren Ousmane Sembene, som L.A. Times beskrev som den afrikanske filmens far, gikk bort 84 år gammel på 9. juni. Og tre uker senere, 29. juni, tapte den taiwanesiske regissøren Edward Yang, 59 år gammel, kampen mot kreften i Los Angeles. Yangs siste film Yi Yi (2000) fikk norsk kinodistribusjon via Arthaus, og gjorde et uutslettelig inntrykk på undertegnede (og på Cannes-juryen samme år). Edward Yang var sentral i oppblomstringen av taiwanesisk film på 80-tallet, sammen med sin venn og kollega Hou Hsiao-Hsien, og den noe yngre Tsai Ming-Liang. I en glimrende artikkel hos Chicago Reader skriver den amerikanske filmviteren Jonathan Rosenbaum om Yangs filmer (se også denne personlige hyllesten til regissøren fra en ung, taiwanesisk filmskaper).
I tillegg til alle disse store filmregissørene har vi mistet både en betydelig filmfotograf og en stor filmskuespiller den siste tiden. Den ungarske filmfotografen Lazslo Kovacs gikk bort 21. juli, og etterlot seg uforglemmelige bilder i filmer som "Easy Rider", "Five Easy Pieces" og "New York, New York". Og enda mer sjokkerende, i alle fall på meg: Den tyske skuespilleren Ulrich Mühe døde kun 54 år gammel 22. juli, dagen etter Kovacs, av magekreft. Mühe var uforglemmelig god i De andres liv som fikk Oscar for beste utenlandske film i februar i år. Mühe har i en årrekke levert briljante rolletolkninger i tysk film, og vil også huskes for sin birolle som ektemannen i den terroriserte familien i Michael Hanekes Funny Games.
Og dessverre slutter det ikke med dette; for på den mer kunstneriske siden av filmmediet har vi også mistet viktige personer denne sommeren. Via evig informerte GreenCine oppdaget jeg i går at den franske kunstneren Isidore Isou har gått bort. Isou er mannen bak den eksperimentelle kunst- og filmbevegelsen Lettrisme som han skrev manifestet til i 1942, og som førte til hans film fra 1951; "Venom and Eternity" (klikk for å laste ned); som gjorde furore på Cannes-festivalen samme år, og som ble tildelt en spesialopprettet Prix Avant Garde av Jean Cocteau, som mente filmen kunne bli viktig "femti år senere". (Se for øvrig dette ferske YouTube-klippet, hvor en engasjert amerikaner "anmelder" Isous eksperimentelle film.)
Til sist et dobbelt-selvmord fra den amerikanske samtidskunsten som fant sted midt i juli (og som også er denne bloggpostens mest tragiske historie). Det amerikanske kunstnerparet Theresa Duncan og Jeremy Blake, begge midt i 30-årene, flyttet i februar fra Los Angeles til New York for å forfølge karrierer innen alternative videospill, kunstvideoer og tekstskriving. Den 10. juli begikk Theresa Duncan et uforklarlig selvmord, og en uke senere fulgte Jeremey Blake henne i døden ved å legge på svøm ut fra kysten av New Jersey, for aldri å komme tilbake (hans kropp ble funnet og identifisert i slutten av måneden). Dødsfallene har ført til vidspredte konspirasjoner om hva som ledet til deres dødsfall. Theresa Duncan designet videospill, forfattet manuskripter og skrev en mye lest blogg, hvor man nå finner et minneord over henne. Jeremy Blake var mest kjent for å skapt de psykedeliske fargespillene/animasjonene som knyttet aktene i Paul Thomas Andersons Punch-Drunk Love så vakkert sammen.
La oss nå håpe det blir lenge til neste gang vi har så mange dødsfall å melde om fra filmens verden, og hold øynene åpne for Rushbloggs egen massive hyllest til Ingmar Bergman, som vil publiseres på hans nært forestående begravelsesdag.
