Jeg sitter noen få rader bak Roy Andersson i sal 1 på Edda kino, og merker at jeg mest av alt skulle ønske salen var tom bortsett fra oss to. Jeg elsket hans forrige film; Sanger fra andre etasje, og nøler ikke med å rangere den helt i tet på listen over favoritter fra søta bror. Noensinne. Men det later til å være flere som deler min entusiasme for den svenske regissøren; forventningene er til å ta og føle på i den overfylte salen. Kanskje ikke så overraskende – ny film fra Andersson er en sjelden begivenhet.
Du Levande er åpningsfilm på festivalens filmmarked New Nordic Films, og dette er bare andre gang filmen vises. Ihvertfall påstås det dét i åpningstalen; ifølge IMDb har filmen allerede blitt vist flere steder. Men jeg liker illusjonen om at jeg skal se noe nesten ingen har sett, og det av selveste Roy Andersson!
Jeg rekker å fundere to sekunder over festivalens overraskende kjipe jingelmusikk før en annen rytme overtar. Pizzicatoer i velkjent Andersson-stil i ompa-ompa-komp. Åpningsbildet avslører at Du levande skal fortsette den markante stilen fra Sanger fra andre etasje. Kameraet er observerende, nitidig komponert i maleriske tablå med mengder på mengder av detaljer. Den første scenen er fantastisk, den herlige blandingen av komikk og tragedie er tilstedeværende, samt den lett absurde stemningen. Publikum storkoser seg, mens universet brettes ut for oss.
Men så skjer det noe rart. Sakte faller filmen fra hverandre. Tablåene som var så underfundig vakre i Sanger, blir bleke og tamme. Jeg merker at jeg er forvirret, og ikke finner frem i Anderssons mange krumspring fra karakter til karakter, univers til univers. Det slår meg at det jeg var så fascinert av i forrige film, nå bare er irriterende. Jeg savner en protagonist, en rød tråd, et budskap. Her er det ingen som kaster Jesus på søpledynga eller mennesker som bryter ut i spontan klagesang på t-banen. Bare utallige absurditeter som alene er interessante som formeksperiment, men som sammen blir en overdose. Magien i det absurde, fascinasjonen og innlevelsen, er fraværende. Filmen virker til tider nesten egoistisk, og kommuniserer ikke med sitt publikum på samme måten som hans tidligere produksjoner har gjort.
Visse sekvenser i Du Levande er allikevel så vakre og så bra at de alene er verdt en kinobillett, et dvd-kjøp (eller tiden det tar deg å laste ned filmen). Det visuelle er herlig i all sin ekstravagante minimalisme, i særdeleshet to drømmesekvenser der Andersson komponerer bilder som gir ilinger nedover ryggen. Andre ganger greier han på merkverdig vis å fange opp noe som ikke føles som annet enn erkeskandinavisk, og ved flere anledninger følte jeg en merkelig gjenkjennelse av situasjoner og karakterer. Slik sett er Du Levande en film du bør se, og en film som fortjener oppmerksomhet. Kanskje hadde jeg bare litt for store forventninger..?
