Den Københavnbaserte dokumentaristen Joshua Oppenheimer har på kort tid vokst til å bli en av vår tids fremste dokumentarfilmskapere – på linje med storheter som Errol Morris og Werner Herzog. ”Det går et kvart århundre mellom filmer av det kaliberet”, sa Werner Herzog om Oppenheimers filmer The Look of Silence og The Act of Killing da de to regissørene møttes til samtale på Grand Teatret i København (der Rushprint var til stede)
Men det har hatt sin pris. Gjennom de sjokkerende framstillingene av folkemordet på kommunister og andre i Indonesia på særlig 60-tallet, har Oppenheimer blitt et utsatt mål for de kreftene som har stått militærjuntaen i Indonesia nær. Han forteller i dag til Screen at han mottar drapstrusler regelmessig.
”Jeg mottar jevnlig drapstrusler, ikke fra de mennene dere møter på i The Act of Killing, men fra bødlene til de mektigste overgriperne og politikerne som omtales i filmen. Det er de jeg tror kommer med disse truslene. Så jeg kan ikke vende trygt tilbake – jeg kan komme meg inn i landet, men jeg tror ikke jeg vil greie å komme meg ut”.
Oppenheimer var nylig i Washington DC der han møtte representanter for Det hvite hus for å diskutere tilgangen til klassifiserte dokumenter som berører den amerikanske rollen under folkemordet som fant sted i Indonesia på 60-tallet.
Hans neste film vil derfor ikke omhandle Indonesia. Det dreier seg om to dokumentarprosjekter, eller dokumentarhybrider, der den ene er en musikal, inspirert av et teaterstykke av Samuel Beckett. Regissøren er en stor fan av filmmusikaler og ønsker å utfordre sjangerens grenser, slik han har gjort med dokumentarens grenser. Hvorvidt norske Piraya film også denne gangen vil være med som norsk coprodusent, er ikke avklart.
Det andre prosjektet holder han strengt hemmelig. Det er påkrevet, slik han vurderer det.
“Da jeg lagde mine to første filmer, så visste ikke de som var med foran kamera noe om meg, du kunne ikke Google meg. Jeg må holde kommunikasjonen så ryddig som mulig nå som jeg ikke lenger er ukjent. Jeg vil ikke at de involverte skal få feil informasjon eller informasjon uten kontekst når vi skal gjøre dette sammen”.
I mellomtiden vil vi anbefale Oda Bhars utmerkede intervjuer med Oppenheimer om hans to mesterverk:
