– Det ligger en arroganse i å tro at du som filmskaper kan gå inn og være den som tilgir, som om du var Gud, sier Joshua Oppenheimer. Etter den Oscar-nominerte sjokkdokumentaren «The Act of Killing» gir han oss mesterverket «The Look of Silence» som nå er favoritt til å vinne European Film Award.
Ved å vise fram massemordere som skryter av drapene og rekonstruerer dem som scener fra yndlingsfilmene sine, sjokkerte Joshua Oppenheimer en hel verden med dokumentaren The Act of Killing. Viktigst var debatten den utløste i Indonesia, om overgrep det i nesten femti år hadde vært tabu å snakke om. I 1965 utførte paramilitære grupper grufulle utrenskninger med myndighetenes velsignelse, under påskudd av at ofrene var kommunister. Dette stemte sjelden, men var en effektiv måte å skaffe seg internasjonalt støtte på, spesielt i USA. Siden overgriperne satt ved makta fikk ofrene aldri oppreisning, og familiene deres har levd i stadig frykt for represalier. Det er betegnende at de fleste indonesiske medarbeiderne står oppført som «anonym» på rulleteksten, noe som gjentar seg i oppfølgeren. Regissøren tror likevel den nye filmen vil oppleves mindre sjokkerende.
– Det blir nok lettere å identifisere seg med personene, fordi vi ber publikum sette seg i ofrenes posisjon. Hvordan ville det være å bygge seg et liv når slektningene dine er blitt drept, og du er omgitt av drapsmennene? Hva gjør det med kroppen og hukommelsen din å ha vært redd i femti år, med evnen til å elske, sørge og bli hel? Jeg tenker på The Look of Silence som et dikt om taushet, selv om den i høy grad inneholder drama.
Joshua Oppenheimer er amerikaner bosatt i Danmark, og filmene hans har norske Piraya Film som co-produsent. Etter å ha klipt ferdig The Act of Killing, men før den fikk premiere, dro han tilbake til Indonesia og spilte inn The Look of Silence. Tittelen hinter til en tilstand hvor tale er tabu, og mer konkret til en scene hvor hovedpersonen Adi, en 44 år gammel familiefar fra Nord-Sumatra, sitter taust og ser på opptaket av to menn som beskriver drapet på broren hans, Ramli. Senere ser vi ham konfrontere disse og andre overgripere. Samtalen begynner vennlig og lavmælt, uten at morderne vet hvem han er, men endrer seg gradvis i retning av motstand og fordekte trusler. Som tilskuer er det lett å bli sittende med hjertet i halsen. Oppenheimer medgir at prosjektet var risikabelt, og mener Adis personlighet har mye av æren for at det gikk bra.
– Jeg tror at Adi er så forsiktig, verdig og empatisk at overgriperne ikke visste helt hvordan de skulle reagere. Han snakker et språk de aldri før har snakket; empatiens språk. Selv er de vant til truslenes og voldens språk, og det er som om de ikke helt kan tro at samtalen finner sted, sier Oppenheimer.
Legenden om Ramli
At filmen tar utgangspunkt i skjebnen til Adis bror Ramli var ikke tilfeldig. Historien om Ramli hadde Oppenheimer kjent siden han lagde sin aller første film i Indonesia, The Globalization Tapes fra 2003, om landarbeidere på en palmeoljeplantasje som ville danne fagforening. Noe slikt hadde ingen våget siden 1965, da organiserte arbeidere var de første til å bli utsatt for kommunistanklager. Ramli var leder for kooperativet i landsbyen, en enkel bonde som knapt kunne lese, men gjennom årene har historien om ham vokst
– Navnet hans kom nesten alltid opp når vi snakket om drapene. Folk kunne si «jeg kan ta deg med til Ramlis grav», «vet du hva som skjedde med Ramli?» eller «broren min kjente Ramli». Det var som om Ramli ble et synonym for hele massakren. Jeg tror det handlet om vitner, at folk faktisk hadde sett Ramli bli drept. Å snakke om ham ble en måte å fastslå at hendelsene hadde funnet sted, og insistere på sin egen sjelelige sunnhet. Å ikke kunne snakke om noe slikt kan gjøre deg gal, fordi det fanger deg i et traume. De behandlet traumet ved å snakke om Ramli, en historie absolutt alle kjente til.
Etter The Globalization Tapes ville arbeiderne at Oppenheimer skulle lage enda en film, og han begynte å intervjue ofrenes familier. På grunn av trakassering ble dette vanskelig å gjennomføre, og idéen om å eksponere overgriperne ble født. I mellomtida hadde han blitt kjent med mange som skulle bli viktige for arbeidet med The Act of Killing. Fra Ramlis familie var de første han møtte foreldrene og en bror som hadde vært skolegutt da Ramli ble drept. Adi var født et par år etter 1965, og ble mottatt av moren som et svar på bønnene hennes om en ny sønn til erstatning for Ramli.
– Det var en fin familie, og jeg likte dem alle. Men en dag kom Adi hjem fra storbyen hvor han bodde, og kastet seg veldig snart inn i filmprosjektet med lidenskap og energi. Jeg fikk inntrykk av at han ikke var traumatisert helt på samme måten som de andre, siden han var født etter drapene.
Familiehemmeligheter
Massakren var bare begynnelsen på lidelsene for de overlevende, som ble stigmatisert med «uklar familiebakgrunn». Adi var den eneste fra landsbyen som tok utdannelse, fordi ingen andre syntes det var noen vits når det ikke fantes jobber for dem likevel. På videregående ble han latterliggjort av læreren som «klassens kommunist», noe som gjorde ham sint, men også nysgjerrig. I barndommen hadde ingen våget å fortelle ham noe særlig, av frykt for at han skulle snakke om det på skolen, hvor flere av overgriperne jobbet.
– Adi vokste opp uten å vite hva som var skjedd, samtidig som han merket at alt var galt. For ham ble filmene en måte å finne svar på. Han var en av dem som sterkest ytret ønske om at jeg skulle lage The Act of Killing. Å se i det tidlige materialet at overgriperne faktisk fortalte hva de gjorde, fikk mange til å be meg vise det for verden. Adi gikk lenger og mente at alle som så dette ville innse at noe fremdeles var fryktelig galt. I likhet med meg var han mindre opptatt av selve historien enn skyggene den kaster i nåtida.
Konfrontasjonene i The Look of Silence var Adis egen idé.
– Da jeg dro tilbake til Indonesia i 2012 visste jeg ikke at han skulle være hovedkarakteren, selv om vi hadde planlagt å samarbeide. Straks vi møttes igjen sa han: «Jeg har brukt sju år på å se opptak med overgriperne. Nå er jeg nødt til å møte dem.» Først svarte jeg at det var altfor farlig, men han ga seg ikke. «Dette er min måte å få familien min ut av angstfengselet på,» forklarte han. Da tenkte jeg at hvis det fantes en måte å gjøre dette trygt på, så var vi nødt til å gjøre det, forteller regissøren.
Illusjoner og håp
Oppenheimer var blitt godt kjent med flere overgripere, og visste at de følte seg som del av filmprosjektet. At de hadde tillit til ham ville gi en viss beskyttelse, og antakelig gjøre dem åpne for nye møter. Deretter kom idéen om å bruke Adis yrke som ramme.
– Hvor mye jeg forklarte i forkant var avhengig av hvor mye jeg stolte på de enkelte. Oftest sa jeg at jeg ville ta med en venn som var interessert i denne delen av historien, og filme samtalen for å få et lokalt perspektiv. Jeg sa også at han var optiker og kunne tilby dem gratis synsundersøkelse. Det handlet dels om sikkerhet, for å sette dem i en passiv posisjon. Hos frisøren, tannlegen og optikeren er du jo på en måte uskadeliggjort. Samtidig tenkte jeg at det kunne forlenge diskusjonen. Jeg ville at det skulle være nok tid hvor Adi lyttet til overgriperne, før han snudde situasjonen og konfronterte dem med hvem han var og sin egen moralske vurdering. Senere gikk det opp for meg at yrket hans også kunne være en kraftfull metafor for syn og blindhet.
Mens regissøren var opptatt av rammer, ønsket Adi å påvirke.
– Han håpet å få overgriperne til å erkjenne at det de gjorde var galt, slik at han kunne tilgi dem. På dette punktet ble han skuffet, men jeg tror at det å presentere filmen offentlig har fornyet optimismen hans. Selv om overgriperne ikke endret holdning, får han se at verden støtter ham. Han var med til filmfestivalene i Venezia, Telluride og Toronto, og på Jakarta-premieren i november, og overalt får han stående ovasjoner. Han håpet at drapsmennene ville forstå, men nå går det opp for ham at verden kan vise dem sannheten.
Konstroversiell scene
Under arbeidet med The Act of Killing fikk Adi utdelt et videokamera.
– Jeg ba ham samle bilder han syntes var kraftfulle, som metaforer eller uttrykk for familiens erfaringer. Han gjorde mange opptak, men bare ett er med i The Look of Silence. Han gråt da han viste meg sekvensen, hvor den nå demente faren hans kryper rundt i huset og ikke kjenner seg igjen. Han roper og jamrer og tror han er havnet i et fremmed hus.
Sekvensen er blitt kritisert av enkelte internasjonale filmanmeldere, om mener den går på verdigheten løs for den gamle mannen. Oppenheimer forteller at han også nølte, men ble overbevist av Adi.
– Han fortalte at faren hadde hatt en dårlig dag, med mye glemskhet og forvirring. Familien prøvde å omfavne ham og trøste, men det gjorde ham bare reddere. På et tidspunkt fant Adi ut at å filme var det kjærligste han kunne gjøre, for å være et vitne til hendelsen. Jeg spurte hvorfor han mente situasjonen trengte et vitne, handet det ikke bare om en forvirret mann? Nei, Adi tolket det som at faren hadde glemt fortida, men ikke følelsene som fulgte med den. Han sa: «Faren min er fanget i et fengsel av frykt.» Adi tolket det som at vonde minner kom til overflaten, uten at faren husket nok til å bearbeide dem.
Å ikke spille Gud
Oppenheimer mener at han ikke selv kunne ha filmet sekvensen med den redde faren, siden han ikke hadde sønnens nærhet til ham. Samtidig er han uenig med dem som mener at en filmskaper skal legge fra seg kamera og trøste. Han nevner sluttscenen i The Act of Killing som et annet øyeblikk hvor denne holdningen ville ha vært ødeleggende. Der ser vi Anwar Congo, den filminteresserte drapsmannen som har kvalt hundrevis av ofre med en ståltråd, besøke åstedet og plutselig begynne å brekke seg.
– Der måtte jeg kjempe mot en impuls til å gå inn og omfavne og trøste. Jeg ville gjøre det, men noe stoppet meg. Underveis har jeg lært at det finnes tidspunkter hvor du ikke må gripe inn. Tidligere hadde jeg mistet et viktig øyeblikk da Anwar begynte å skjelve under en rekonstruksjon. Jeg la fra meg kamera for å sjekke om han var ok, men greide ikke å trøste ham, og etterpå angret jeg fryktelig. Jeg kastet bort et øyeblikk det kunne vært verdifullt for enormt mange mennesker å se, bare fordi jeg naivt trodde at jeg kunne trøste.
Han understreker at en filmskaper aldri kan tvinge fram forsoning.
– Det ligger en slags arroganse i å tro at du kan gå inn og være den som tilgir og omfavner, som om du var Gud. Disse fryktelige minnene er ikke noe du kan holde for en som har gjort noe slikt. Noe liknende kan ha vært tilfelle da Adi mislyktes i å trøste faren sin. Kan hende projiserer Adi når han tror at farens angst hadde med fortida å gjøre, kanskje var det bare enkel forvirring og eksistensiell frykt for å gå seg vill. Likevel var det åpenbart ikke noe en annen kunne stille til rette, fastslår Joshua Oppenheimer.
Dette intervjuet ble første gangen publisert i mars i år.
– Det ligger en arroganse i å tro at du som filmskaper kan gå inn og være den som tilgir, som om du var Gud, sier Joshua Oppenheimer. Etter den Oscar-nominerte sjokkdokumentaren «The Act of Killing» gir han oss mesterverket «The Look of Silence» som nå er favoritt til å vinne European Film Award.
Ved å vise fram massemordere som skryter av drapene og rekonstruerer dem som scener fra yndlingsfilmene sine, sjokkerte Joshua Oppenheimer en hel verden med dokumentaren The Act of Killing. Viktigst var debatten den utløste i Indonesia, om overgrep det i nesten femti år hadde vært tabu å snakke om. I 1965 utførte paramilitære grupper grufulle utrenskninger med myndighetenes velsignelse, under påskudd av at ofrene var kommunister. Dette stemte sjelden, men var en effektiv måte å skaffe seg internasjonalt støtte på, spesielt i USA. Siden overgriperne satt ved makta fikk ofrene aldri oppreisning, og familiene deres har levd i stadig frykt for represalier. Det er betegnende at de fleste indonesiske medarbeiderne står oppført som «anonym» på rulleteksten, noe som gjentar seg i oppfølgeren. Regissøren tror likevel den nye filmen vil oppleves mindre sjokkerende.
– Det blir nok lettere å identifisere seg med personene, fordi vi ber publikum sette seg i ofrenes posisjon. Hvordan ville det være å bygge seg et liv når slektningene dine er blitt drept, og du er omgitt av drapsmennene? Hva gjør det med kroppen og hukommelsen din å ha vært redd i femti år, med evnen til å elske, sørge og bli hel? Jeg tenker på The Look of Silence som et dikt om taushet, selv om den i høy grad inneholder drama.
Joshua Oppenheimer er amerikaner bosatt i Danmark, og filmene hans har norske Piraya Film som co-produsent. Etter å ha klipt ferdig The Act of Killing, men før den fikk premiere, dro han tilbake til Indonesia og spilte inn The Look of Silence. Tittelen hinter til en tilstand hvor tale er tabu, og mer konkret til en scene hvor hovedpersonen Adi, en 44 år gammel familiefar fra Nord-Sumatra, sitter taust og ser på opptaket av to menn som beskriver drapet på broren hans, Ramli. Senere ser vi ham konfrontere disse og andre overgripere. Samtalen begynner vennlig og lavmælt, uten at morderne vet hvem han er, men endrer seg gradvis i retning av motstand og fordekte trusler. Som tilskuer er det lett å bli sittende med hjertet i halsen. Oppenheimer medgir at prosjektet var risikabelt, og mener Adis personlighet har mye av æren for at det gikk bra.
– Jeg tror at Adi er så forsiktig, verdig og empatisk at overgriperne ikke visste helt hvordan de skulle reagere. Han snakker et språk de aldri før har snakket; empatiens språk. Selv er de vant til truslenes og voldens språk, og det er som om de ikke helt kan tro at samtalen finner sted, sier Oppenheimer.
Legenden om Ramli
At filmen tar utgangspunkt i skjebnen til Adis bror Ramli var ikke tilfeldig. Historien om Ramli hadde Oppenheimer kjent siden han lagde sin aller første film i Indonesia, The Globalization Tapes fra 2003, om landarbeidere på en palmeoljeplantasje som ville danne fagforening. Noe slikt hadde ingen våget siden 1965, da organiserte arbeidere var de første til å bli utsatt for kommunistanklager. Ramli var leder for kooperativet i landsbyen, en enkel bonde som knapt kunne lese, men gjennom årene har historien om ham vokst
– Navnet hans kom nesten alltid opp når vi snakket om drapene. Folk kunne si «jeg kan ta deg med til Ramlis grav», «vet du hva som skjedde med Ramli?» eller «broren min kjente Ramli». Det var som om Ramli ble et synonym for hele massakren. Jeg tror det handlet om vitner, at folk faktisk hadde sett Ramli bli drept. Å snakke om ham ble en måte å fastslå at hendelsene hadde funnet sted, og insistere på sin egen sjelelige sunnhet. Å ikke kunne snakke om noe slikt kan gjøre deg gal, fordi det fanger deg i et traume. De behandlet traumet ved å snakke om Ramli, en historie absolutt alle kjente til.
Etter The Globalization Tapes ville arbeiderne at Oppenheimer skulle lage enda en film, og han begynte å intervjue ofrenes familier. På grunn av trakassering ble dette vanskelig å gjennomføre, og idéen om å eksponere overgriperne ble født. I mellomtida hadde han blitt kjent med mange som skulle bli viktige for arbeidet med The Act of Killing. Fra Ramlis familie var de første han møtte foreldrene og en bror som hadde vært skolegutt da Ramli ble drept. Adi var født et par år etter 1965, og ble mottatt av moren som et svar på bønnene hennes om en ny sønn til erstatning for Ramli.
– Det var en fin familie, og jeg likte dem alle. Men en dag kom Adi hjem fra storbyen hvor han bodde, og kastet seg veldig snart inn i filmprosjektet med lidenskap og energi. Jeg fikk inntrykk av at han ikke var traumatisert helt på samme måten som de andre, siden han var født etter drapene.
Familiehemmeligheter
Massakren var bare begynnelsen på lidelsene for de overlevende, som ble stigmatisert med «uklar familiebakgrunn». Adi var den eneste fra landsbyen som tok utdannelse, fordi ingen andre syntes det var noen vits når det ikke fantes jobber for dem likevel. På videregående ble han latterliggjort av læreren som «klassens kommunist», noe som gjorde ham sint, men også nysgjerrig. I barndommen hadde ingen våget å fortelle ham noe særlig, av frykt for at han skulle snakke om det på skolen, hvor flere av overgriperne jobbet.
– Adi vokste opp uten å vite hva som var skjedd, samtidig som han merket at alt var galt. For ham ble filmene en måte å finne svar på. Han var en av dem som sterkest ytret ønske om at jeg skulle lage The Act of Killing. Å se i det tidlige materialet at overgriperne faktisk fortalte hva de gjorde, fikk mange til å be meg vise det for verden. Adi gikk lenger og mente at alle som så dette ville innse at noe fremdeles var fryktelig galt. I likhet med meg var han mindre opptatt av selve historien enn skyggene den kaster i nåtida.
Konfrontasjonene i The Look of Silence var Adis egen idé.
– Da jeg dro tilbake til Indonesia i 2012 visste jeg ikke at han skulle være hovedkarakteren, selv om vi hadde planlagt å samarbeide. Straks vi møttes igjen sa han: «Jeg har brukt sju år på å se opptak med overgriperne. Nå er jeg nødt til å møte dem.» Først svarte jeg at det var altfor farlig, men han ga seg ikke. «Dette er min måte å få familien min ut av angstfengselet på,» forklarte han. Da tenkte jeg at hvis det fantes en måte å gjøre dette trygt på, så var vi nødt til å gjøre det, forteller regissøren.
Illusjoner og håp
Oppenheimer var blitt godt kjent med flere overgripere, og visste at de følte seg som del av filmprosjektet. At de hadde tillit til ham ville gi en viss beskyttelse, og antakelig gjøre dem åpne for nye møter. Deretter kom idéen om å bruke Adis yrke som ramme.
– Hvor mye jeg forklarte i forkant var avhengig av hvor mye jeg stolte på de enkelte. Oftest sa jeg at jeg ville ta med en venn som var interessert i denne delen av historien, og filme samtalen for å få et lokalt perspektiv. Jeg sa også at han var optiker og kunne tilby dem gratis synsundersøkelse. Det handlet dels om sikkerhet, for å sette dem i en passiv posisjon. Hos frisøren, tannlegen og optikeren er du jo på en måte uskadeliggjort. Samtidig tenkte jeg at det kunne forlenge diskusjonen. Jeg ville at det skulle være nok tid hvor Adi lyttet til overgriperne, før han snudde situasjonen og konfronterte dem med hvem han var og sin egen moralske vurdering. Senere gikk det opp for meg at yrket hans også kunne være en kraftfull metafor for syn og blindhet.
Mens regissøren var opptatt av rammer, ønsket Adi å påvirke.
– Han håpet å få overgriperne til å erkjenne at det de gjorde var galt, slik at han kunne tilgi dem. På dette punktet ble han skuffet, men jeg tror at det å presentere filmen offentlig har fornyet optimismen hans. Selv om overgriperne ikke endret holdning, får han se at verden støtter ham. Han var med til filmfestivalene i Venezia, Telluride og Toronto, og på Jakarta-premieren i november, og overalt får han stående ovasjoner. Han håpet at drapsmennene ville forstå, men nå går det opp for ham at verden kan vise dem sannheten.
Konstroversiell scene
Under arbeidet med The Act of Killing fikk Adi utdelt et videokamera.
– Jeg ba ham samle bilder han syntes var kraftfulle, som metaforer eller uttrykk for familiens erfaringer. Han gjorde mange opptak, men bare ett er med i The Look of Silence. Han gråt da han viste meg sekvensen, hvor den nå demente faren hans kryper rundt i huset og ikke kjenner seg igjen. Han roper og jamrer og tror han er havnet i et fremmed hus.
Sekvensen er blitt kritisert av enkelte internasjonale filmanmeldere, om mener den går på verdigheten løs for den gamle mannen. Oppenheimer forteller at han også nølte, men ble overbevist av Adi.
– Han fortalte at faren hadde hatt en dårlig dag, med mye glemskhet og forvirring. Familien prøvde å omfavne ham og trøste, men det gjorde ham bare reddere. På et tidspunkt fant Adi ut at å filme var det kjærligste han kunne gjøre, for å være et vitne til hendelsen. Jeg spurte hvorfor han mente situasjonen trengte et vitne, handet det ikke bare om en forvirret mann? Nei, Adi tolket det som at faren hadde glemt fortida, men ikke følelsene som fulgte med den. Han sa: «Faren min er fanget i et fengsel av frykt.» Adi tolket det som at vonde minner kom til overflaten, uten at faren husket nok til å bearbeide dem.
Å ikke spille Gud
Oppenheimer mener at han ikke selv kunne ha filmet sekvensen med den redde faren, siden han ikke hadde sønnens nærhet til ham. Samtidig er han uenig med dem som mener at en filmskaper skal legge fra seg kamera og trøste. Han nevner sluttscenen i The Act of Killing som et annet øyeblikk hvor denne holdningen ville ha vært ødeleggende. Der ser vi Anwar Congo, den filminteresserte drapsmannen som har kvalt hundrevis av ofre med en ståltråd, besøke åstedet og plutselig begynne å brekke seg.
– Der måtte jeg kjempe mot en impuls til å gå inn og omfavne og trøste. Jeg ville gjøre det, men noe stoppet meg. Underveis har jeg lært at det finnes tidspunkter hvor du ikke må gripe inn. Tidligere hadde jeg mistet et viktig øyeblikk da Anwar begynte å skjelve under en rekonstruksjon. Jeg la fra meg kamera for å sjekke om han var ok, men greide ikke å trøste ham, og etterpå angret jeg fryktelig. Jeg kastet bort et øyeblikk det kunne vært verdifullt for enormt mange mennesker å se, bare fordi jeg naivt trodde at jeg kunne trøste.
Han understreker at en filmskaper aldri kan tvinge fram forsoning.
– Det ligger en slags arroganse i å tro at du kan gå inn og være den som tilgir og omfavner, som om du var Gud. Disse fryktelige minnene er ikke noe du kan holde for en som har gjort noe slikt. Noe liknende kan ha vært tilfelle da Adi mislyktes i å trøste faren sin. Kan hende projiserer Adi når han tror at farens angst hadde med fortida å gjøre, kanskje var det bare enkel forvirring og eksistensiell frykt for å gå seg vill. Likevel var det åpenbart ikke noe en annen kunne stille til rette, fastslår Joshua Oppenheimer.
Dette intervjuet ble første gangen publisert i mars i år.
Legg igjen en kommentar