Joshua Oppenheimer er amerikaner bosatt i Danmark, og har lagd film delvis med norske penger om et nesten glemt folkemord i Indonesia. Hans oppsiktsvekkede The Act of Killing ble først vist i Toronto ifjor og vant publikumsprisen ved årets filmfestival i Berlin. I Danmark har den både fått en Bodil og hovedprisen under CPH:DOX. Internasjonalt har superlativene strømmet på fra nestorer som Werner Herzog og Errol Morris, der førstnevnte har følgende å si om filmens unike kvaliteter: «I have not seen a film as powerful, surreal, and frightening in at least a decade…it is unprecedented in the history of cinema”. Nå står omsider Norge for tur, etter at førpremiere fant sted på Kortfilmfestivalen i Grimstad på forsommeren. Oppenheimer kunne ikke komme til Grimstad den gangen, men forsøkte å få til en Q&A med «Anonymous», hans co-regissør som er en av mange indonesiske filmarbeidere som ikke våget å ha navnet sitt på rulleteksten. Den lange lista med det stadig gjentatte ordet «anonym» ble en grøssende påminnelse om realitetene i Indonesia.

– Mens jeg jobbet med filmen snakke folk stadig om hvor viktig den var. De sa: «Josh, det er viktig at tausheten endelig blir brutt.» Det handlet om å trekke fram i lyset en «normalitet» bygd på løgner og frykt.

Et feiret folkemord

Det spesielle med The Act of Killing er ikke det alvorlige temaet, men at det er drapsmenn som forteller, og at de skryter av det de har gjort. De demonstrerer hva de gjorde i minste detalj, og tilsynelatende uten anger. Ifølge Oppenheimer må dette forstås utfra at de aldri ble straffet, men tvert imot belønnet. The Act of Killing er ingen nøytral dokumentar, men et nærbilde av et feiret folkemord hvor bødlene ble gjort til helter.

– I begynnelsen ville jeg intervjue ofrenes familier, men vi ble stadig hindret og trakassert av militæret. På et tidspunkt foreslo vennene mine at det kanskje ville være mer effektivt å vise fram mekanismene ved å snakke med drapsmennene. De kom antakelig til å skryte, noe som ville eksponere straffefriheten de nøt.

Overgrepene foregikk i løpet av noen blodige måneder etter militærkuppet i 1965, da det nye regimet benyttet gangstere og paramilitære grupper til å rydde unna motstandere, ofte under falske anklager om å være «kommunist».

– Jeg oppdaget at folk som hadde drept foreldrene, tantene og onklene til vennene mine bodde midt iblant oss. De satt ofte i maktposisjoner hvor de fortsatte undertrykkelsen. Naboen min viste meg uten å nøle hvordan han hadde massakrert folk. Jeg var forbløffet og spurte meg selv: Hvorfor synes han det er passende å fortelle meg dette? Hvordan ønsker han at verden skal se ham, og hvordan ser han seg selv?

Mannen på taket

Med utgangspunkt i slike spørsmål satte Oppenheimer seg fôre å dokumentere det som fortsatt var mulig å finne ut om drapene.

– Ingen hadde tidligere dokumentert det som skjedde for nesten femti år siden. Titusener av ofre var blitt drept, og med overgriperne ville historiene forsvinne. Det føltes som om jeg var blitt betrodd en oppgave av stor historisk og moralsk viktighet. Jeg begynte å oppsøke alle gjerningsmenn jeg kunne finne. Jeg søkte stadig lenger oppover i kommandolinjene, helt til jeg fant personene i The Act of Killing.

I filmen står én gjerningsmann tydelig fram, den ambivalente Anwar Congo.

– Anwar var den 41. gjerningsmannen jeg filmet. Han skilte seg ut ved noe ukomfortabelt som lå rett under overflaten, som om han gikk rundt med en stein i skoen. Tidlig i filmen ser vi ham danse cha-cha på taket av et hus, på stedet hvor han tidligere skal ha drepte tusen mennesker. Dette slo meg som en allegori eller metafor for straffefriheten til disse mennene. Ingen hadde fortalt dem at det de gjorde var galt, og det måtte være derfor Anwar trodde det var greit å danse for meg her. Han forklarte at han var god til å danse fordi han hadde levd som en playboy, drukket og festet og tatt narkotika. Han sa også at han gjorde det for å glemme, så traumet fantes der.

En farlig konfrontasjon

Et spennende øyeblikk i filmen er når regissøren viser Anwar opptaket fra taket.

– Jeg fryktet at han ville bli sint, fordi han skjønte at det stilte ham i et dårlig lys. Jeg var redd for at han ville ringe militæret og få oss alle arrestert, så vi hadde pakket bagasjen og var klare til å stikke av.

Men Anwar ble ikke sint, selv om ubehaget hans var tydelig. Han var ennå ikke klar for å se hvordan det han gjorde tok seg ut, og forskjøv selvkritikken til å handle om utseendet. «Jeg burde ikke hatt på meg hvite klær. Skal du drepe noen må du være mørkt kledd.» Med dette begynte en flere år lang reise for gjerningsmannen og filmskaperen.

– Anwar og jeg kom nær hverandre, noe jeg tror synes i filmen. Jeg håper det gjør det mulig å se ham som et menneske og ikke som et monster. Mot slutten av filmen er vi oppe på taket igjen, og han blir overmannet av en voldsom kvalme. Han brekker seg som om en demon forsøker å komme ut, og kveles nesten av sitt eget traume. I ettertid tror jeg ikke Anwar deltok i filmen så mye for å glorifisere det han hadde gjort, som for å jobbe seg gjennom sin egen smerte. Det var slik han ble hovedkarakteren i filmen vår.

Sekvenser fra sjangerfilm

The Act of Killing er ikke bare original i valget av stemmer, men også i form. Intervjuer og realistisk gjenskapte drapsscener kombineres med slående elementer av fiksjon, som på sitt beste leker fram en større sannhet om fortida. Gjerningsmennene har produsert sekvenser inspirert av sjangerflilm: mafiascener, western, filmnoir, musikal. Sterkest er scenene hvor de spiller torturister og ofre, med replikker som kunne vært hentet ut av en egen erfaring. En gang bryter Anwar nesten sammen, bundet til en stol med wire rundt halsen, som om empatien brått slår inn – eller kanskje bare ydmykelsen?

– De stiliserte Hollywood-sekvensene hvor gjerningsmennene fikk velge roller fra filmer de hadde sett var delvis inspirert av Anwars kjærlighet til film. Han jobbet jo som kinovakt da drapene fant sted. Vi ser dem skrive scener, caste, sminker seg, og forhandle om hva som skal med. Iblant går vi dypere inn i følelsene, når de spiller ut Anwars mareritt.

I en surrealistisk sekvens danser vakre kvinner ut av munnen på en gigantisk fisk, antakelig en ruin fra en fornøyelsespark, som et perfekt symbol på brustne drømmer.

– Stedet med fisken fant Anwar og jeg ved en tilfeldighet. Han syntes fisken var et fantastisk bilde på skuffelse, og ville uttrykke sine egne følelser over aldri å ha blitt en mektig mann. Jeg tror han aldri ble virkelig mektig av samme grunn som han ble hovedpersonen vår: Han manglet skråsikkerheten til mange av de andre bødlene. Sekvensene med fisken har for meg en dyp poesi, som en metafor på hvordan vi mennesker kan gå oss vill i fantasiene og skape fryktelige virkeligheter. Det er som en dance macabre på randen av avgrunnen.

Et mørkt speil for oss alle

I Berlin ble det vist en to timer lang versjon av The Act of Killing, mens den som ble vist i Grimstad var 43 minutter lengre. Den korte versjonen fokuserer stramt på Anwar, mens den lengre har plass til bifigurer og kontekst om samfunnsforhold. Jeg spør om filmen ikke ville ha tjent på en forklarende voice-over, spesielt den korte versjonen, siden spørsmålsrunden med regissøren var svært opplysende i Berlin.

– En voice-over tror jeg ville ha motvirket filmens viktigste oppgave, som er å la gjernings­mennenes verden omslutte deg. Om stemmen min var der kunne publikum ha søkt tilflukt i den, og av samme grunn valgte vi å ikke ta med noen overlevende. Intervjuer med ofrenes familier vil jeg heller bruke i en ny film. Det mest kraftfulle og viktige The Act of Killing kan gjøre handler om identifikasjon. I samme øyeblikk du identifiserer selv en lite del av deg selv med Anwar, så kollapser en løgn vi pleier å klamre oss til, som jeg kaller Star Wars-moralen. Det er en løgn om at det finnes gode og onde mennesker, og at vi selv sannsynligvis tilhører de gode. Når den ikke lenger passer kan filmen holde opp et mørkt speil, ikke bare for Anwar og det indonesiske samfunnet, men for oss alle.

Et viktig poeng for Oppenheimer er filmens relevans i Vesten.

– Vi tenker at Indonesia er fjernt, men egentlig handler det om underskogen av vårt eget samfunn. Du bor i Norge og jeg i Danmark, som er kanskje blant de mest rettferdige og likeverdige samfunnene som har eksistert. Likevel er vi avhengige av samme type terror, fordi mesteparten av produktene vi kjøper lages på steder som dette.

Endret selvforståelse

I Indonesia har det mørke speilet begynt å virke. Etter første pressevisning i Jakarta ble temaet fanget opp av landets største nyhetsmagasin, Tempo.

– De sendte seksti journalister utover landet for å se om The Act of Killing var en erfaring som kunne gjentas. Overalt fant de ut at militæret hadde benyttet kriminelle i massakrene, og senere belønnet dem med makt. Etter få uker kom journalistene tilbake med flere hundre historier fra gjerningsmennene. Sammen med arkivbilder og bakgrunnsstoff ble tekstene publisert i et stort temanummer 1. oktober 2012.

Dette satte tonen for mottakelsen av filmen.

– Det ser ut som om The Act of Killing kan trigge en endring i nasjonal selvforståelse. Den første visningen brøt en 47 år gammel stillhet om overgrepene, og nå blir historiene delt og snakket om i media. Det er iferd med å danne seg en oppfatning om at sannheten må fram, og at den ikke lenger lar seg stoppe. Det er flott å se hvordan folk i Indonesia tar filmen til seg og betrakter den som sin, forteller Joshua Oppenheimer.

Les mer om The Act of Killing på årets Dokumentarkonvent